Og så da… Jeg fikk dette spørsmålet forleden dag, og det minnet meg på at nå er det lenge siden jeg har sett etter hvem jeg er, nå.

I starten av min tilfriskning var dette noe jeg gjorde ganske ofte, sjekket egen status. Nå går det meste på autopilot, og jeg glemmer selvransakelsen. Så, i morgentimene har jeg gått meg selv etter i sømmene.

Det var en gang da jeg ikke var der samtidig med meg selv… Det vil si, jeg var ikke tilstede i eget liv. Jeg var ikke med følelsene mine. Jeg ruset dem bort, men de gikk aldri bort. De vokste og vokste over meg, begravde meg. Gjennom tilfriskningen har jeg gravd meg frem igjen.

Da jeg kom til behandlingsklinikken trodde jeg at jeg visste svaret på hvem jeg var, men jeg oppdaget at alle mine svar var foreldet. Jeg kunne fortelle om alle andres liv – hva de liker og ikke liker, hensikter, følelser og tanker, men jeg hadde ingen svar for egen regning. Ikke til å begynne med. Jeg fikk utallige verktøy for å hjelpe meg til å bli bedre kjent med meg selv igjen, blant annet å skrive liste over konsekvensene av min drikking. I den forbindelse ble jeg også oppdatert på hvem jeg hadde vært. Denne gjennomgripende, moralistiske selvransakelsen fikk meg følgelig også til å se på om denne personen var meg, den virkelige meg. Svaret var nei. Den som hadde begått alle disse handlingene var ruspersonen.

Jeg begynte å snakke høyt om alt jeg hadde skjult så lenge, men faktumet er at ord er bare ord. For å komme videre måtte jeg også gjøre endringer i handlemåten, ikke bare i tankegangen. Villighet til å gjøre endringer er jo i høyeste grad bare teoretisk. Jeg ville jo ikke være den personen som det sto skrevet om på papiret foran meg. Endringsprosessen startet.

For første gang på lenge begynte jeg å egne oppmerksomheten mot meg selv. Ikke alltid fornøyelig, men nødvendig.

År har gått, opp og ned, selve livet har tatt meg videre. Noen ganger har jeg bare fulgt med, uten å virkelig se meg om. Hver gang jeg husker på å stoppe opp, ta meg en pause fra meg selv, ta et overblikk, komme til “hektene igjen”, ser jeg at ved å gå innover i meg, får jeg underfundige opplevelser. I tillegg har mange utenforstående personer, aller mest de som står meg nær gitt meg tilbakemelding om hvem de ser. Det er jo ikke alltid det stemmer helt med egen oppfatning.

Jeg har forsøkt å speile meg gjennom andre mennesker, og fått noen aha-opplevelser, til det bedre, og til det verre. Ved å identifisere meg med andre, spesielt likepersoner, har jeg fått innsikt om mine egne følelser og tanker. I det store og hele har summen av denne prosessen, som det kan kalles, blitt den jeg er nå.

Jeg befinner meg fortsatt i utviklingsfasen. Jeg arbeider med meg selv, om ikke alltid like gjennomgående. Likevel, vil jeg si, er jeg fortsatt i tilfriskning.

Tilfriskning, et fantastisk ord. Det betyr at noe eller noen blir friskere. Jeg er fortsatt i prosessen, faktisk skal jeg være i den resten av livet, men nå trenger jeg ikke være så inngående, men tillate meg å la dagene gå sin gang, bare jeg husker på å ta meg tenkepauser. Og stille meg dette spørsmålet, hvem er jeg i dag?

Svaret jeg har funnet er kanskje kjedelig, ikke bare gledelig, men i aller høyeste grad meg. Det jeg ikke liker av funnene kan jeg alltids gjøre noe med. Godt å ha noe å jobbe med og stile mot – en enda bedre utgave av meg selv.

Jeg ser meg selv som en nysgjerrig person, til tider utålmodig med å få resultater på det jeg søker og forsøker å gjøre. En smule irriterende, en som fort kan la seg irritere, men som henter seg inn og ber om unnskyldning for tort og svie.

Jeg er stort sett positivt innstilt, glad og tilfreds, fornøyd med meg selv, og andre. Trår noen feil i forhold til hva som er moralsk riktig sier jeg ifra, men også når noe går mot mine egne planer. Her har jeg et klart forbedringspotensiale.

Kort oppsummert er jeg lidenskapelig, følsom, generøs, omtenksom, omsorgsfull, kjærlig, ærlig, åpen, taktfull, godlynt, men også en med kort lunte. Forhåpentligvis er jeg ikke så langsint lenger. Det skal jeg gå nærmere i ettersyn på. Jeg kan være påståelig, og jeg er sta. Sistnevnte er vel både en god og dårlig egenskap, alt etter situasjonen.

Jeg kan være for gira og forventer ofte at andre skal følge mitt tempo. Liker ikke overraskelser, en planlegger av rang. Jeg vet jeg trenger å jobbe med toleranseterskelen min, respektere andres meninger bedre.

Jeg har sikkert glemt en hel del, men det er jo ikke så aller verst. Fortsetter jeg som jeg har gjort hittil, så blir resultatet bra. Perfekt er jo ikke lenger målet, for det er umulig. Men perfekt nok for meg selv og mitt formål.

Jeg er da noe, en hel del faktisk. Og alt dette noe er meg, og det har jeg tenkt å huske på i dag. Det blir en fin opplevelse…

“Om et menneske skulle finne seg selv… har det en bolig som det kan bevege seg i med verdighet resten av livet”. (James Michener).

Følelser er universelle. Alle kan vi snakke følelsenes språk om vi våger å lytte innover.

Livet er ikke enten svart eller hvitt. Det er jo ikke konstant dag eller natt… Selvfølgelig er noen dager mer mørke enn andre – det kjennes ut som om alt er uoverkommelig. Men et og annet positivt skjer. Vi trenger bare å se det, og holde fast ved det.

Livet er ikke konstant, men i endring, slik jeg er i endring uten å helt vite det eller tenke over det. Kan hende jeg kan føle det, om jeg kjenner etter – at den jeg var i går er ikke helt den jeg er i dag. Fordi jeg tok noen valg, som gjør dagen i dag enklere og dermed er ikke jeg heller så komplisert…

Ta for eksempel nedstemthet. Noen sier de er konstant nedfor. Andre sier sinnstilstanden varer kontinuerlig. For meg blir dette misvisende, at det lett blir misforstått. Jeg tror det er enklere å forstå når man benytter kontinuerlig om en person som er deprimert uten avbrudd, men at det faktisk varierer i intensitet. For å unngå tvetydighet kan man for eksempel si «kontinuerlige, men ikke konstante mørke tanker». Konstant kan forbeholdes beskrivelser av en lidelse som både er uten avbrudd og som ikke varierer i intensitet og uten at den samtidig er kontinuerlig. Er jeg helt på jordet?

Derimot kan en tilstand være kontinuerlig uten å være konstant… Bare tanker jeg gjør meg… Og som eksempel: Jeg drakk ikke konstant og hadde dermed ikke kontinuerlig promille…

Det motsatte av konstant er variabel. Ingen er vel helt det ene eller det andre. Ingen er konstant sur eller konstant glad. Og ingen er vel ikke konstant engstelig. Noen lysglimt, et snev av positivitet finnes, om ikke de helt store variasjoner hos alle. Da er det dess viktigere å holde fast i og “dyrke” oppturene, og gi næring til det oppbyggende for oss. Luke vekk det uønskede, slippe lyset inn til det som vi vil skal vokse. Så enkelt, men likevel så komplisert. Det fine er at jo mer vi øver på og praktiserer positiv tenkning, jo bedre blir vi.

Jeg forventer ikke at jeg skal klare alt på en gang. Jeg, av alle, som har vært i det mørkeste mørke, det var slik det vertfall opplevdes, vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Men jeg har innsett at det går bedre, selv om dette tar tid, og at det er en livslang prosess. En prosess som handler om å bli venn med meg eg selv, og å opprettholde vennskapet livet ut.

Dager kommer og dager går. Og været… Det skifter… For det er ikke konstant sol eller regn. Heller ikke kontinuerlig skyfri himmel eller øsregn. Styrken og intensiteten varierer. Slik jeg gjør…

Ja, det er mye i livet mitt jeg ikke har kontroll over og som jeg ikke kan endre. Noe skjer som er bortenfor min kontroll. Hva jeg kan endre er mine holdninger. Og jeg minner meg på, at livet faktisk inneholder så mye å glede seg over, så mye jeg kan være lykkelig for, som overskygger de “triste grå timene”. Jeg har lært meg til å akseptere at livet mitt var som det var, og er som det er, men verken er konstant eller kontinuerlig… Og lykken kommer den, når jeg ikke setter opp vilkårene…

Se, isen har gått. Det gleder jeg meg over.

Når jeg skriver gir jeg meg selv en stemme, en tilbakemelding til meg selv først og fremst …

Det å skrive for meg er viktig. Ikke bare for å formidle noe, men det er forløsende både i forhold til indre uro, smerte og ubehag. Det er påvist at det lindrer fysiske og psykiske problemer.

Skriveterapi er en fin måte å hjelpe meg selv på å flytte fokus eller vie noe mer oppmerksomhet. På dager jeg føler meg litt utenfor, trist og lei ser jeg at når jeg begynner å skrive, enten det omhandler dagsformen min eller noe annet jeg ønsker å dele, så slipper tristheten taket i takt med skrivingen.

Studier viser faktisk at vi kan skrive oss gjennom og ut av sorg, depresjon, angst, stress, dårlig selvbilde aggresjon og søvnproblemer. Til og med smerter i kroppen. Sistnevnte henger sammen med at når jeg gir smerten oppmerksomhet, blir den mildere, tro det eller ei. Og det samme gjelder når jeg gir følelsene rundt ubehagelige opplevelser. De minsker i styrke.

Når jeg skribler i vei kjenner jeg nærmere etter og bearbeider dette samtidig. Det er jo slik at før jeg kan få det bedre, må jeg gjennom det som er vondt.

Å skrive handler mye om å sette ord på følelser og tanker og hva jeg kjenner i kropp og sjel. Noen ganger bare rabler jeg ned, ikke for noen andre enn meg selv. Etterpå kjenner jeg på mer velvære, både psykisk og fysisk.

Selv om mye blir delt med dere følgere handler det mest om å hjelpe meg selv. Om å bli klokere på meg selv. Om å orke å stå i det som er vondt og vanskelig. Jeg har “øvd” meg i mange år nå. Men det handler ikke om å prestere. Snarere tvert om.

Som forskningen sier oppnår jeg de beste resultatene når jeg skriver for hånd. Da aktiviteter jeg flere områder i hjernen. Så, prøv du også, skriv i vei, for din egen del. Kanskje lærer du deg selv bedre å kjenne

Jeg er glad i dikt, å skrive egne og å lese andres. Det står så mye med få ord, om en leser mellom linjene, det som egentlig er skrevet, men ikke står…

Starter med et eget dikt, som nylig fant veien ned på papiret…

GÅR VENNER?

Jeg ville ha deg når det passet meg. Oftest valgte jeg en annen, alkoholen.
Du var bare god nok når den skygget for solen

Jeg brukte deg, misbrukte deg, og dagen du gikk var vår relasjon forbi.
Jeg forstår det nå, jeg sviktet deg.
Ikke mer å si

Det som kunne blitt et vennskap ødslet jeg bort på løgn og bedrageri.
Mine bitre tårer fordervet mitt sinn.
Alltid meg, aldri vi

Jeg innså hvem fienden var, den lumske og fordervende “elskeren”.
Som aldri ga opp, tok bolig i sjelens slott – kongen og herskeren

Kong alkohol, jeg er ikke lenger din usle dronning.
Jeg gikk omsider ned fra tronen.
En dag av gangen, har blitt til mange.
Jeg lever, i frihetssonen

Vi var for ulike på mange sett og vis.
Jeg søkte ut i verden – du ble…
Da du skrev dine ord, og jeg leste av glede
Du fulgt alltid med.
Alkoholen lot meg ikke se

Jeg søkte deg igjen, du som engang var en venn.
Eller var du, siden du gikk…
Var det egentlig ikke jeg som vendte deg ryggen?
Takk for det vi fikk

Et ordentlig vennskap består, tåler alt slags vær – solskinn og stormkast.
Men jeg forstår du måtte gå for å redde deg selv.
Pålegger deg igjen last

Jeg var blind, men nå ser jeg.
Du sa det sikkert, og jeg ville ikke høre.
Jeg leita etter de store ordene, forsto ikke at ditt lille tegn var tilstrekkelig.
At du aldri gikk din vei

*
Og avslutter med et dikt skrevet av Anne Hege Forsberg Andersen, som jeg har valgt å kalle relasjon …
Jeg sier takk til henne for reflekterte og velvalgte linjer og tanker…
Men mest for å sette meg på plass, til selv å reflektere over de uskrevne ord, som i mitt hjerte banker…

RELASJON

En slitesterk
og god relasjon
Tåler
Tidens tann

Skarpe stener
Martres
Og knuses
Mot
Spisse klippe
Og strand

Slipes
Runde
Av tårer
Og sand

Når tidevannet
Flommer
Stiger
Slår

Slites
Taggede
Kanter

Gjennom
Ømme tanker
Og sår

*
Vi beveger oss begge i samme gaten, selv om jeg ikke bor der hun bor…
Men med ulik bakgrunn og erfaringer, har vi nok likevel flere likheter enn vi kanskje tror…

Jeg husker tilbake til åttitallet, da var det et underholdningsprogram som het Ta sjansen! Uten å gå nærmere inn på hvordan det foregikk, men kort fortalt handlet det om å komme lengst på Besserudtjernet i Holmenkollen med egenbygget farkost.

Å ta sjanser som byr seg skulle jeg gjøre oftere. Når jeg lar de gå forbi handler det ofte om frykt for å feile og dumme meg ut. Jeg kan komme med ubegrunnede unnskyldninger – dette er ikke noe for meg, eller hva skal dette være godt for…

Selvsagt kan det stemme at jeg ikke har noe nytte av å løse enkelte problemstillinger, men i det store og hele, vil jeg si at jeg alltids har noe å lære, få nye erfaringer og mer kunnskap om meg selv. Og skulle jeg feile eller gå på en blemme, kan jeg jo bare prøve på nytt. Det handler også om mestring overfor meg selv, og bare meg.

Det er ofte andres meninger vi er redde for når vi ikke tør å ta sjansen når muligheter byr seg. Noen ganger gjør vi det for å tilfredsstille alles ønsker. Da første rusbehandling ble foreslått, og alt var tilrettelagt for at jeg kunne bli edru, ga jeg etterhvert etter selv om jeg ikke var klar. Forsto ikke poenget, men jeg tok utfordringen for å stilne de som krevde.

Selv om det ikke gikk slik mine nærmeste hadde håpet, og det var vel en kalkulert feil fra min side, lærte jeg likevel noe, og det ble sådd et frø i meg, som lå inne i meg, lenge, og som jeg til slutt plantet i ny og bedre jord. Nå vokser jeg frem i ny drakt. For hver dag som går, hvert år jeg tiilbakelegger har nye knopper utprunget på utallige flere greiner.

En ny fin dag ligger foran meg, hvor mange muligheter står i kø, om jeg bare våger å gripe sjansen til å se på dem og deretter gjøre noe med dem. Jeg kan risikere at det går bra. Det er jo bedre å ha prøvd og eventuelt feilet enn å ikke ha prøvd i det hele tatt.

Det stemmer at det ikke finnes problemer, bare muligheter. Jeg har ikke alltid sett det slik, men like fullt innså jeg muligheten til å kunne lykkes, grep sjansen, og til slutt klarte jeg det.

Små sjanser er ofte begynnelsen til store bedrifter, men mange mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og likner hardt arbeid. Jeg for min del liker å kjenne at jeg har gjort noe fysisk, bli sliten og trøtt. Jeg liker å gå turer i ulendt terreng, og aller helst utforske nye steder, og da kan jeg gå langt. Etterpå vet jeg at jeg fortjener en pause.

T. S Eliot sa: Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå. Jeg er så enig, og jeg har funnet ut at den eneste gangen jeg går tom for sjanser, er når jeg slutter å ta dem. Så jeg setter meg i farkosten min, ser hvor langt jeg kommer, for det kan være den sjansen jeg får, og den vil jeg ikke miste.

Bitterhet er en av de sju dødssyndene (hovmod, grådighet, utukt, misunnelse,
fråtseri, bitterhet og latskap). Dødssynd, det sier sitt…

Bitterhet medfører store omkostninger. Vi kan risikere å støte mennesker fra oss med bitterhet, et kneblet sinne. Det er skammelig å være bitter. Vi føler vi må skjule det, og da blir det dobbel byrde, for bitterhet er å bære nag, og den børen kan bli tung å bære…

Jeg leste: “Å gi plass til bitterhet er ytterst alvorlig. For da stenger vi oss fra åndenes sollys.”

Jeg har erfart at når jeg innrømmet overfor meg selv at jeg er bitter og hvem bitterheten tilegnes, har jeg begynt å nøste opp i årsaken. Det gjenstår å få det bakenforliggende opp i lyset, som et troll. For hva skjer med trollet?

Bitterhet etser på sjelen. Første skritt på veien mot en løsning er å erkjenne at jeg er bitter, denne tvilsomme luksusen som er giftig for meg som den avhengighetspersonen jeg er. Jeg kan tendere til å bli avhengig av selvmedlidenhet utløst av bitterheten…

Bitterhet, størknet sinne, og sinne har jeg ikke råd til. Jeg har satt opp en liste over alle jeg er bitter på, sett på bakgrunnsbildet til hvorfor, og åpnet opp sårene. Dersom jeg fortsetter å gjenopplive mine gamle sår, er det en bitterhet, og denne bitterheten vil stenge for sollyset til min sjel. Til slutt slår det tilbake på meg selv, en treffsikker rekyl, som gjør meg vondt. Jeg sårer meg selv, kanskje til og med hater jeg meg selv for å fortsatt tilbringe tid på “å dyrke” bitterheten. Jeg har faktisk ikke råd til det, om jeg vil ha det godt med meg selv, og andre.

Jeg kan velge å åpne døren og slippe sollyset inn. For så å gå ut i friheten…

Jeg innser at jeg alt for lenge, kanskje alltid, har tatt vare på andres følelser, ikke mine egne. Jeg har valget, finne muligheten til å snakke om det, snakke med personen jeg er bitter på. Kanskje vil vedkommende avvise mitt forsøk, men jeg tok skrittet ut. Jeg trosset frykten, en annen tilbakeholdende tilkortkommenhet. For om vi ikke får delt de vonde følelsene våre, enten med den rettmessige utløseren, eller en utenforstående, vil de sette seg fast i sjelen.

Jeg erstattet en gift med en annen, alkoholen med bitterhet. Nelson Mandela sa: Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender. Egentlig er det meg selv jeg skader mest, jeg dreper livsgnisten i meg.

Noen gjorde meg urett. Instinktivt trenger jeg en god grunn for å rettferdiggjøre meg selv, og bitterheten “banker på”. Denne besnærende bitterheten. Unnskyldningen virker tilsynelatende edel og på sin plass. Krav om rettferdighet.

Bitterhet har som regel alltid opphav i en opplevelse av urettferdighet. Noen skylder deg en unnskyldning. Du mener du har en legitim grunn til å forvente bedre, siden du urettmessig har blitt påført sår eller skade. Du anser det som en rett til å kreve at balansen gjenopprettes. Hva gjør dette med deg når det ikke skjer?

Du klandrer deg ofte selv: «Hva er det med disse menneskene siden de tror de kan tråkke på meg og bruke meg – er det noe galt med meg ?» Det sier seg selv at dette er en selvødeleggende, destruktiv tankegangen. Og ordene du forteller deg selv forvandles til sinne, som setter seg på sjelen, bitterhet.

Bitterheten er alt annet enn vakkert. I verste fall kan den frata meg livsgleden. Om jeg tenker at jeg har rett til å holde fast på andres urett, betyr det ikke at jeg blir lykkelig av den grunn. Snarere tvert om.

Jeg har prøvd å følge manges råd: Tilgi! Men når jeg erfarer at en person ikke viser antydning til anger, føles det bortkastet å tilgi, men likevel prøver jeg. Kanskje mest for å forsone meg med, eller blir det fortsatt som å unnskylde personen? Jeg sitter fortsatt fast i bitterheten, rettere sagt, bitterheten klistrer meg fast til fortiden, mens jeg strever med å komme meg løs og gå videre… Jeg vet egentlig at jeg ikke kommer videre før jeg har satt ord på det.

Jeg har trodd at ved å forstå hvorfor jeg er så bitter kan gjøre at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv, vertfall komme ett skritt på veien til frigjørelse. Og jeg innrømmer at det blir ikke fullbyrdet før jeg klarer å sette ord på det, fortelle det til noen, helst den rettmessige eier. Først da er jeg fri. Da får sjelen min fred.

Å gjenkjenne følelsen, erkjenne bitterhet er ikke alltid like enkelt, og i tillegg se årsaken. Det å sette ord på det vanskelige er vanskelig, likevel et godt stykke på vei mot en løsning.
Jeg tenker og tror, at hva som skjer med meg i livet ikke er like viktig som hvordan jeg tolker hvordan jeg opplever mine opplevelser rundt det. Med andre ord, jeg kan velge min holdning til situasjonen og mennesker… Jeg vil være i sollyset!

Så for min egen del forsøker jeg på daglig basis å minne meg selv på at motgang og vanskeligheter ikke er vesentlig. Denne positive tankegangen mange “misunner” meg. Problemer er jo uvesentlig fordi de er uunngåelig, og motgang er en helt normal del av livet. Det er hvordan jeg takler det som betyr noe. Jeg kan altså fokusere på hvordan jeg håndterer livet, i lys av situasjonen jeg sitter i.

Det ligger mye omsorg i tydelighet, og nå tenker jeg på egenomsorg, så da trenger jeg å være tydelig til meg selv. Ta tak i det virkelige problemet, og: Ta av børen! Så jeg sier sinnsrobønnen en gang til…

… Være(t) eller ikke være…

Jeg kunne vikle meg inn i negative tanker når slikt ruskevær kom. Jeg likte ikke våren, ustabilt vær, ga en ustabil meg. Og jeg gruet meg til lysere tider. Sinnsstemningen vedvarte lenger enn gråværet. Ikke slik lenger. Jeg gleder meg til jeg kan begynne ute i hagen – noe fint å se frem til. Og dette snøværet gjør sikkert godt, fint å kalke plenen forresten…

Jeg er ikke redd for å være i ulike følelser lenger. Jeg dyrker dem ikke, bare konstaterer at de er der, ser på årsaken, uten redsel, er i den, også melankolien – bare litt, og så går jeg videre.

Jeg er et følelsesmenneske, men jeg er ikke lenger følelsene mine. Noen ganger trenger jeg lenger tid til å sortere, noen ganger glemmer jeg det, og andre ganger går de liksom forbi i stillhet… En ting er sikkert – jeg drikker ikke på følelsene mine lenger. For det er en kjensgjerning at vi avhengighetsmennesker drikker, spiser eller bruker andre midler og aktiviteter for “å kontrollere”, forsterke eller forminske følelsene våre.

Værmessig ser dagen ut til å bli skiftende. Jeg velger selv hvordan jeg vil være. Og med min positive holdning i utgangspunktet, kjenner jeg på tiltakslyst. Jeg har startet dagen på plussiden og da er det stor sjanse for at dagen videre blir der etter.

Skal jeg sette farge på dagen, velger jeg gul, med nyanser av rosa og bittelitt oransje, og litt grønt. Eller den skal få et helt fargekart, det fortjener den.

Da er årets påske over, og jeg har ryddet bort pynten. Nå skal den opp på loftet.

“Jeg vil ikke”!

Påskekyllingen har gjort nytten sin for denne gangen. Mange har gjennom den fått innblikk og mer forståelse for hvordan rusavhengighet fortoner seg. Hen har hjulpet flere til å ufarliggjøre det å være åpen om lidelsen. For enkelte har det vært enklere å se likheter og erkjenne egen avhengighet, ikke bare til rusmidler, men også til mat og aktiviteter, sågar mennesker og handlinger. Pårørende og berørte har også fått mer bakgrunnstoff om alkoholavhegighet. For eksempel at verken de eller den som ruser seg er årsaken til at hen drikker – den skyldige er lidelsen…

Men… Hver enkelt er like fullt ansvarlige for egne holdninger og handlinger, og til å ta ansvar for å ha et godt liv, være tilstede i eget liv.

Du vil ikke gjemmes bort. Forståelig nok, men det er best slik. Skal jo ikke dvele ved fortiden. Ikke lukke døren til den heller. Jeg vet hvordan du har det. Jeg vet hvordan det var. Nå trenger du en pause fra meg, og jeg fra deg. Og du skal ha takk.

Ærligheten. Hei, jeg skal ikke glemme deg. Om ett års tid kommer du frem igjen, og kanskje har jeg helt glemt hvordan du hadde det nå. Kanskje du selv også.

Jeg håper egentlig at du har du fått et nytt syn på livet. Satt det i et annet perspektiv. Og nå fra innsiden av en plastpose. For et liv, men dog…

Ja da Hani, du har helt rett. Jeg gjorde deg på en måte levede og menneskelig. Tror nok ikke jeg vil savne deg. Du var bare et hjelpemiddel for å få frem et budskap. Vi sier på gjensyn likevel…

Jeg har selv fått flere ahaopplevelser gjennom denne påsken. Glemte minner har dukket opp ved at jeg har sett meg selv gjennom “en annen”, altså en kylling. Noen ganger trenger vi å få eget liv på avstand for å kunne se og erkjenne. For å kunne være tilstede i eget liv fullt ut. Og noen ganger hjelper det å tenke utenfor boksen, være mer leken, ta i bruk humor og barnlighet.

Det at jeg har kommet hit jeg er i dag, en tørrlagt alkoholmisbruker, betyr ikke at jeg skal glemme hvordan det var. Det eneste jeg kan er å glemme meg selv, for å finne meg selv. Og jeg fant mye av meg selv i Hani. Hen påminnet meg hvordan jeg var, og faktisk kan være nå…

Mange puster lettet ut etter påskehøytiden. Enkelte gikk gjennom ulike prøvelser, triggere og fristelser. Hverdagen kaller… Fristelser ser ikke forskjell… Lot du deg friste? Lar du deg friste? Jeg har spist for mye sjokolade… Ærlig talt!

Ærlighet til meg selv!

Du kan aldri finne fred med deg selv om du unngår livet.

Hvorfor lengter du alltid til et annet sted? Tror du livet er bedre der borte, der oppe?

Livet ditt er her og nå, og det blir oftest slik du skaper det. Selvfølgelig påvirkes det av omstendigheter og andre mennesker rundt deg, av gårdagens eskapader, men du kan velge om du tar det med deg i dine betraktning og lar det sette føringer for hvordan du skal leve i dag.

Hvor ofte har du ikke sittet og sett på månen, med lengsel – ønsket deg bort. Din fortid er avgjørende for hvordan du har det i dag, men skal du videre må du ikke se på det med anger. Det er dyrebare erfaringer. Livet skjer her og nå, og bruk dine opplevelser og erfaringer til å legge en ny kurs. Ta med deg det du trenger fra i går, og legg igjen den bagasjen du ikke har behov for dit du skal.

Du sitter der fortsatt, og ber til månen. Du ber om en enklere vei. Men det kommer ikke til å skje så lenge du ikke er villig til å å se deg selv og de mulighetene som er i deg. Ikke be om et lett liv. Be om styrke til å hanskes med et vanskelig liv.

Tenk, du har jo kommet deg hit. Du gikk over terskelen til et nytt og bedre liv, lukket døren til det gamle. Tenk litt på da du gikk vaklende rundt. Den ene dagen totalt usynlig og den neste da var du orkesterleder. Hvem likte du best å være, om noen…

Slik var det, og den du var et ikke deg. Det var ruspersonligheten din, den du ikke lenger ønsket å være, og forlot. Jeg vet du er redd, tankene svirrer og følelser i spinn. Ingen andre enn du selv kan stå i dette. Alkoholen kan ikke lenger “døyve” smertene. Men gjorde den noensinne?

Du valgte å lukke døren til den epoken av livet ditt. Angrer du? I så fall kunne du risikeret at du hadde oversett en annen dør åpnet seg. Og husk på, når du først sitter der og stirrer, at månen har mange faser, slik ditt liv har. Nå er du over i en ny.

Du har opplevd formørkelsen, og nå sitter du i lyset, selv om det ikke er helt klart, men det vil lysne. Ta med deg lærdom av alle fasene og husk at lyset vil bli sterkere, og du vil se klarere.

Hans Børli skrev: “Det rene, slumpartede lykketreff forekommer nokså sjelden. Du må som regel rekke lykken en hjelpende hånd.” Hvorfor ikke gjøre det…

Og mens jeg fortsatt har deg her: Hva fortalte du forresten til speilbildet ditt i morges?

Jeg vet hen drikker, mye, og i perioder veldig mye. Det var kanskje et tidsspørsmål hvor lenge hen ville beholde jobben…

Hen har aldri ringt meg i ruspåvirket tilstand, vertfall ikke så påvirket. Jeg har tidligere tilbudt å være en støttespiller, såfremt hen ønsker å slutte å drikke, eller som jeg pleier å si det; slippe å drikke. Spørsmålet har hele tiden vært, om hen har dette ønsket, og da jeg besvarte anropet, hadde jeg et håp om at det var grunnen til at hen tok kontakt. Men vedkommende var ikke der enda, dessverre. Hen hadde ikke nådd sin bunn.

Likevel ville jeg lytte til hva hen hadde på hjertet, og selv om det var urimelige utsagn, mest svada og tull, i mine ører, lot jeg personen få utløp for, det jeg kanskje kan anse som et ensomhetens hjertesukk. Et første skritt til og med, mot erkjennelse, selv om hen på det tidspunktet selv verken sa det, eller ville vedgå det overfor meg.

Hen var i godt humør, selv etter å ha vært på flaska snart ett døgn, slik jeg forstod det. Som vanlig høy på seg selv: “Skulle vært flere som meg, med mitt hode, min kløkt og forstand”. Og jeg svarer at hen skulle bruke sine begravelser på arbeid i stedet, hvorpå jeg får tilbake at hen har sagt opp jobben, en jobb hen har hatt i over 10 år.

Hittil har hen klart å beholde en godt betalt jobb, en relativt høy stilling i et firma med renommé. Jeg vet fra tidligere hendelser at vedkommende hadde måttet inngå en tilnærmet lik AKAN avtale, og mulig hadde sjefen forlangt videre oppfølging, noe hen ikke på noen som helst måte ønsket, slik jeg forstod det. “Sjefen stiller urimelige krav”! Ja, ja, tenkte jeg, kanskje det beste som kunne skjedd, som fikk hen til å innse at drikkingen virkelig hadde satt spor i hens livskvalitet. Økonomisk ville det på sikt få store innvirkninger.

Jeg kjenner til hens familiesituasjon, det vil si hen er arvelig belastet fra begge sider, og i følge hen selv, er det ikke rart at hen drikker. Jeg hører bitterheten snakke. Jeg hører også en flik av selvhevdelse og bortforklaringer. “Vi er jo smarte, siden vi klarer å holde på arbeidet vårt, vertfall min far, og jeg selv, om jeg ville”. Jeg forholder meg taus. Ikke akkurat smart i mine øyne, men jeg lar hen tro det, for å begi meg inn i en diskusjon på det tidspunktet var nytteløst.

Jeg setter mobilen på høyttaler og legger den på bordet foran meg. Bare lytter, og tenker så gjenkjennelig: Hver gang jeg insisterte på, som et lite barn, at mennesker måtte beskytte meg og ta vare på meg, eller at hele verden hadde ansvaret for at jeg hadde det jeg trengte. Og hvis ikke, ble resultatet galt, og det var deres feil.
Jeg klarte ikke å innse at selv om jeg var voksen, og da mener jeg i levde år, så oppførte jeg meg som et barn da jeg drakk. Jeg så også for meg dette barnet i andre enden av telefonen. Hen bebreidet sine nærmeste, at ingen hadde vært beskyttende, og med historien til vedkommende i hodet, så kunne jeg til et visst punkt være enig. Foreldrene hadde sviktet hen utallige ganger, og oppveksten hadde nok en utløsende faktor på hens drikkekarriere, selv om hen også hadde et valg.

Jeg forholdt meg fortsatt stille. Skulle la hen få utløp for all sin frustrasjon, men merkelig nok ble hen stille, tafatt og ynkelig. Nesten mottagelig for noen fornuftens ord, tenkte jeg, men nei… Hen søkte min oppmerksomhet, den hen ikke hadde fått av sin sjef, sine kollegaer og venner den siste tiden. Slik jeg så det var det egentlig hen som hadde stilt urimelige krav, krav om oppmerksomhet ved å oppføre seg dårlig, om det kan sies…

Å kalle avhengighet for dårlig oppførsel er vel ikke helt riktig, for en alkoholavhengig person klarer sjelden å kontrollere sine handlinger i lengden. Jeg vet med meg selv. Jeg klamret meg til livet, innerst inne håpet noen skulle se hvordan jeg strevde. Men jeg ville heller ikke akseptere at alle så hver gang jeg knyttet nevene og neglene skar inn i håndflaten. Jeg erkjente ikke hvor mye jeg og andre led, selv når blodet rant…

For når vi klamrer oss fast til problemer, redsler eller sinne, stenger vi for den hjelpen som finnes rett foran oss. Akkurat slik hen gjorde. Jeg ville stilt opp om hen bare hadde sagt:Hjelp meg!

Alt hen hadde trengt å gjøre var å åpne opp sine knytne never en liten, om motvillig bit, og mirakelet kunne skjedd, slik det skjedde for meg. Det handler om villighet, men hen er ikke der, enda…

Jeg vil være her, når du er klar!