Lenge har jeg gått og ønsket meg en Hurtigrutetur, og ikke minst drømt om å komme helt opp til Finnmark, vertfall nord for polarsirkelen. Nå har jeg oppnådd begge deler, og alt dette takket være min omtenksomme samboer. Det er beundringsverdig at han har kjørt over 600 mil for at jeg skal få oppleve alt dette.

Denne turen har ikke minst fått meg til å se mer inn over meg selv også, for jeg har sett sider av meg selv jeg ikke helt likte, eller var helt klar over. Jeg har, som før skrevet, trodd jeg hadde blitt ganske flink til å erkjenne andres meninger og valg, men nei da gitt, jeg hadde nok oversett en del vesentlige punkter i den leksjonen. Selv om jeg har visst at jeg inn imellom har slitt med intoleranse spesielt overfor de aller nærmeste, så trodde jeg likevel at på en drømmetur som dette ville jeg fremstå som mer tolerant og respektfull. Min intensjon om å vise takknemlighet ble overskygget av at jeg ble for selvopptatt. Egosentrisk i den grad at jeg ikke hadde forutsett at alle planer nødvendigvis ikke alltid går slik en på forhånd har satt seg fore. Mitt forsyn var ikke slik jeg antok.

Tatt i betraktning at jeg dro i god tro om at jeg hadde kommet langt i min prosess om å ha endre på meg selv, mine tankemønster og handlinger, og at det bare er meg selv jeg er ansvarlig for, så fant jeg fort ut at jeg oppførte meg etter gammelt mønster ved å bli irritert over bagateller og sur-mule når noe gikk mot mine antatte strategier. Både på det praktiske plan og det emosjonelle plan hadde jeg ikke helt kontrollen, og dette frittet meg ut fullstendig ved flere anledninger. Hjemme, før vi dro, trodde jeg at dette hadde begynt å fungere utmerket for min sin del jeg, og at jeg hadde utviklet mye mer selvsikkerhet. Dessuten trodde jeg at vi hadde blitt veldig gode til å kommunisere. Nå i etterkant kan det vel sies at tros noen problemer underveis, uenigheter og et snev av krangel, har denne turen styrket vårt forholdet, og vi har blitt bedre på å snakke om, og komme til en enighet om hva som skal skje videre. Skulle jeg formodentlig likevel ha kommet med negative betraktinger og bemerkninger, har jeg som fortjent fått «en smekk». Skjerp deg Heidi!

Jeg har innsett enda bedre at jeg ikke kan la andre ta konsekvensene av mine tanker. Det at jeg har handlet dårlig når det har dukket opp hendelser som har forkludret mitt lille hode, om hvordan jeg har laget meg bilder og ønsker om hvordan ting skulle bli, er absolutt ikke akseptabelt. Det er jo slik at denne turen var en «gave» til meg med et ønske om å oppfylle mine drømmer. Da er det lite hyggelig og anerkjennende når jeg til tider behandlet min samboer nedlatende og ikke viste min takknemlighet.

Var det kanskje en form for usikkerhet i meg fortsatt, om jeg virkelig fortjente dette? Hvordan skulle jeg egentlig reagere i alle de ulike situasjonene? Klarte jeg å se at han forsøkte å være til hjelp, vise at han brydde seg, og at han prøvde å frigjør sin kjærlighet for at jeg bedre kunne kjenne på min egen kjærlighet og frihet? Jeg holder fortsatt på å lære meg forskjellen mellom det å få hjelp og innblanding. Jeg trenger jo fortsatt bistand og veiledning i hvordan te meg, hvordan vise respekt og ikke minst det å være ydmyk. Etterhvert opplevde jeg framskritt og erkjente mine feiltrinn og at jeg har «sviktet» igjen, sviktet i den forstand at jeg ikke gjengjeldte den kjærlighetsfulle erklæringen min samboer ga meg. Jeg ble fullstendig overveldet og likevel klarte jeg ikke å vise med hele meg min ærbødighet overfor min kjæreste. Jeg har fortsatt mye å lære ja!

Så igjen, jeg har fortsatt mye å lære mellom det å få hjelp og det at noen blander seg inn i mine antagelser og handlinger. Jeg trenger å se på hvordan jeg tar imot støtte. Det at noen legger til rette for, og tilbyr meg en slags frigjørelse betyr jo ikke at de er uinteresserte, men tvert imot at de viser respekt for mitt egenverd. Det er da jeg må vise dem respekten tilbake. Det er jeg selv som må ta konsekvensene av mine handlinger, og jeg må også tillate andre å ta konsekvensene av sine. Det å innse at jeg «vantrivdes» med min egen oppførsel var vel steg i riktig retning. Jeg lærte, og lærer meg å frigjøre meg kjærlighetsfullt gjennom andres kjærlighet til meg.

Ja, jeg har drømt om denne turen lenge, men samtidig vært redd for å gjennomføre den. Er jeg klar? Har jeg blitt trygg nok på meg selv i ulike situasjoner? Kjenner jeg meg selv godt nok, og kjenner de rundt meg meg godt nok? Mange svar fikk jeg gjennom ferieturen, og det viktigste jeg oppnådde var å bli oppmerksom på hvem jeg er nå på mitt fjerde år som nykter. Jeg så at jeg som en avhengighetsperson ikke er kurert for negative tanker i forbindelse med situasjoner som kan trigge meg og mine «lyster». Helt trygg blir jeg nok aldri i situasjoner som omhandler alkohol, men jeg ser at jeg takler de bedre enn antatt. Det vil si så lenge jeg er forberedt så går det fint, men når jeg stiller uforberedt så sliter jeg mer spesielt med tanke på mine reaksjoner der og da.

Ta for eksempel når vi gikk inn på spisesteder for å få oss et bedre måltid før vi gikk til ro på overnattingsstedet vi befant oss på. Da hadde jeg allerede gjort meg opp tanker om at det sikkert ville være noen som drakk alkohol til maten, og det måtte de jo få lov til, bare de ikke bråket. Så var det i forhold til min samboer da, som jeg «forlangte», uten å si det, men hadde bare laget meg det bildet i hodet, at han skulle drikke vann til maten slik som meg. Usikkerheten min fortonet seg på en måte som aggresjon, og jeg handlet før jeg tenkte, eller jeg ble svært så unnvikende i måten jeg svarte på, til tider sur i stemmen, om jeg i det hele tatt svarte når han prøvde å kommunisere.

Så det er min samboer som må unngjelde for utryggheten min og min negative oppførsel. Jeg blir urolig, stivner og klarer liksom ikke å formidle med ord hvordan jeg har det. Intuitivt tenker og tror jeg at han ser hvordan jeg føler det, og selv om jeg ikke sier at jeg ikke ønsker at han skal ta det ene glasset med øl, så blir jeg mutt og stille, vil bare spise ferdig å gå og legge meg. Min tvetydighet skaper selvfølgelig usikkerhet hos ham også, når jeg tidligere har sagt at jeg ikke bryr meg om at han tar øl eller vin til maten, så gjør jeg i grunnen det likevel.  Hvorfor kan jeg ikke forklare hvordan jeg har det, hvordan jeg føler på utryggheten ved å gå inn på et utested der mennesker mest sannsynligvis vil drikke, også ham selv?

Jeg tenker at dette er fordi jeg nå har fått mer kunnskap rundt det å være i triggersituasjoner. Jeg har lært at dager jeg opplever mye stress og uroligheter i kroppen, uten å ha forklaringer på hvorfor på det tispunktet, kan være en reaksjon på noe jeg opplevde tre-fire dager tidligere. Et restaurantbesøk, hvor mange drikker, skåler og morer seg er en situasjon som skaper gjenkjennelser for amygdalaen, en situasjon jeg selv før pleide å delta i, og ikke minst drikke i. Men jeg ønsker ikke å drikke alkohol fordi jeg ikke kan, og heller ikke vil. Det tenker ikke amygdalaen med det samme, og i denne “overtalelsesperioden” prøver den avhengige personligheten min å fortelle meg om at selvfølgelig kan jeg drikke, bare litt, bare kose meg slik som de. Det er vel derfor jeg kan reagerer slik jeg gjør, fordi jeg er mer bevisst på min avhengighet og hva den kan gjøre med meg. Så min usikkerhet er på en måte en trygghet også. Hadde jeg ikke vært «redd» for hvilke tanker som kan dukke opp hver gang jeg havner i slike situasjoner, så hadde jeg ikke lært noe som helst – jeg hadde ikke tatt erfaring av alle tidligere konsekvenser. Kan hende er det også slik at denne i «inkubasjonstiden» jobber hele meg med alle mulige følelser rund denne situasjonen, også i forhold til belønningssenteret i hjernen (Stratium): «Jeg var jo flink som ikke drakk da, men nå kan jeg jo drikke…». Følelsene og tankene rundt bordet når jeg ser de som drikker er ikke farlig i seg selv, men der imot om jeg skulle finne på å handle på dem. Jeg er en alkoholiker som selvfølgelig ikke nøyer meg med det ene glasset med vin…

(Kan vel kanskje sammenlignes med våre reaksjoner rundt mat og hva som er apetittvekkende også: http://www.ntfe.no/i/2018/4/ernaering-2018-04-a-484 )

Det handler i det store og hele om å ta ansvar og kontroll over eget liv, mitt liv. Jeg ønsker kontroll, men der imot ikke å kontrollere alle andre. Kanskje vil jeg egentlig slippe kontroll, for det beste er kanskje evnen til å hvile i øyeblikket uten å ha kontroll. Som mange kvinner lever jeg vel i den tro at jeg skal være lykkelige hele tiden, eller at kanskje ”alle andre er det, bortsett fra meg”.  «De som drikker har det sikkert fint, og de er heldige som kan drikke et glass vin og gå ifra bordet, til og med uten å ha drukket opp alt, så de må jo ha det bra, og de er nok lykkelige, vertfall ikke alkoholikere slik som jeg». Har jeg et snev av misunnelse likevel? Kjente ikke noe nevneverdig avensyke, men underbevisstheten jobbet sikkert…

Det er bare jeg som kan ta vare på meg selv til syvende og sist. Jeg behøver å godta at jeg er den jeg er, og at de er dem. Selv om jeg opplever mestring, at jeg ser at jeg klarer å la være å ta det første glasset og dermed bygger opp min selvtillit, så trenger jeg gjentatte opplevelser som dette. Ikke minst har jeg behov for støtte og ros for hva jeg oppnår. Det er her mangelen på kommunikasjon stopper opp prosessen. Det at jeg ikke klarer å formidle mine følelser godt nok, tar forgitt at andre rundt meg forstår. Naturligvis kan jeg ikke regne med å få ros dersom jeg ikke forteller “at denne situasjonen var virkelig tøff for meg, men jeg klarte meg utrolig bra, syns du ikke”?

Er jeg selvkritisk nå? Ja, og det trenger jeg å være for å kunne rette opp i feiltrinn og manglende oppførsel. Det er nødvendig for meg at jeg ser på hvordan jeg handler i alle slags forutinntatte hendelser og ikke minst de jeg ikke har sett for meg skulle skje. Det kan skape dårlig selvtillit, usikkerhet og lav selvfølelse dersom jeg ikke tar meg selv mer på alvor. Som kvinne er jeg muligens spesielt flink til å ta hensyn til alle rundt meg, og innimellom glemmer jeg helt meg selv. Eller er det slik at jeg er for opptatt av at jeg selv har det bra, at alle burde ta hensyn til mine behov og derfor glemmer jeg hvordan de har det?

Det er viktig å ikke springe fra livet. Jeg vil jo leve det og være i det! Det meste av det jeg gjør går på autopiloten. Jeg springer fra det ene til det andre – uten å stoppe opp, men på denne turen har jeg måttet stoppe opp. Jeg har behøvd å se på meg selv og de uheldige konsekvensene jeg har forårsaket. Kanskje ikke de aller største med tanke på å utsette meg for de farligste for helsens skyld, men likevel verdt å stoppe opp for å se nøyere på. Lære av å endre på til senere anledninger.

Det kan være vanskelig for mange å forstå at den iboende trangen til å ruse seg for noen kan bli så sterk at den fører til at enkelte, slike som meg, utsetter seg for farer som kan føre til at man, uten fri vilje plutselig sitter der med glasset i hånden. Da handler det igjen om amygdalaen og belønningssystemet i hjernen. Det dreier seg med andre ord om instinktene våre som forteller oss hvilke fundamentale behov som er «viktige» for oss, og som er med på å styre vår adferd. Hjerneområder for kognisjon og læring, stress-responser og selvregulering påvirkes også, og vil kunne ha langvarige funksjonsendringer etter gjentatt rusmiddelinntak. Jeg har jo brukt store deler av mitt voksne liv på å ruse meg, så jeg blir ikke kvitt min avhengighet over natten eller fordi jeg er på Nordlandsferie og Hurtigrutetur.  Det er altså helt naturlig at en slik reaksjon kommer spesielt når jeg befinner meg i et område, som for eksempel en restaurant, hvor jeg ofte inntok store mengder vin da jeg var aktiv alkoholiker.  

Nå i ettertid ser jeg tilbake på hele denne reisen som det største læringsopplegget jeg har deltatt i. Her fikk jeg virkelig satt teorien ut i praksis, og fikk kjenne på de ulike stemningene som kunne sette i gang triggereffektene. Det at jeg i forkant til denne ferieturen nettopp hadde deltatt på kurs tenker jeg var en medvirkende årsak til at jeg tenkte klarere og var mer oppmerksom på farene. Likevel ser jeg også at jeg, som en person med avhengighetssyndromet, trenger å jobbe mye med meg selv i forhold til det å bli et bedre medmenneske, spesielt i situasjoner som omhandler alkohol. Kommunikasjon er en nødvendighet, og den trenger å være kongruent, der både kroppsspråket og det verbale står i forhold til hverandre. Det må vel sies at her har ikke jeg vært god nok. Det mest fremtredende og vesentlige for min sin del må være å gjøre andre trygge på meg og dermed seg selv, altså i første omgang min samboer i dette tilfellet, ved å formidle min trygghet til ham. Når vi begge vet hvor den andre står og hva den føler, så er det mye enklere å håndtere eventuelle misforståelser. Vi blir ikke lengere gående på ank overfor hverandre, tenkende på hva den andre mener og tror om den saken.

Konklusjonen er derfor at jeg trenger å respektere andre for deres valg, selv om jeg kanskje ikke synes de er etter mitt hode. De behøver selvsagt også å respektere mine, så lenge jeg oppfører meg «normalt».  Alle får det best når man kan stå inne for sin egen oppførsel.  Så fremt vi alle behandler hverandre respektabelt og har en god kommunikasjon, vil enhver situasjon fortone seg langt mindre urovekkende og stressende. Det var slik ferieturen etter hvert ble siden vi, eller rettere sagt jeg tok ansvar for mine egne tanker, følelser og handlinger. Når vi etter hvert kom om bord på Hurtigruten, så var mine engstelser for alle alkoholdrikkende medpassasjerer borte. I tillegg visste min samboer hvordan mitt egentlige syn på hvorvidt jeg likte at han tok øl eller vin til maten var. Jeg påtok meg heller ikke nevneverdig dårlig samvittighet for at han ikke valgte å nyte noe alkohol på ferjen disse tre døgnene, og jeg klarte nesten å legge bort tanken på at jeg hadde påvirket ham til å ta dette valget. Han ønsket mest sannsynlig å kose seg med et glass vin, eller to, men lot nok være for min sin del, og atmosfærens del. Han kunne tros alt tatt seg en øl han, eller kunne han det…?

Så kjæresten min: Tusen hjertelig takk for en fantastisk reise, og ikke minst for all lærdommen jeg fikk gjennom «reisen» i meg selv sammen med deg!

Her skulle det ha kommet en bildeserie, men den må dere se på en annen blogg…

Tanker gjort fra et hotellrom i Tromsø…

Hvor enn jeg går for å ta meg en bedre middag, spesielt nå mens jeg er på ferietur, serveres det alltid alkohol. Finnes det overhode noe spisested hvor man ikke blir forstyrret av andre gjester som foretrekker alkoholen fremfor maten? Akkurat nå lurer jeg? Mulig jeg har vært uheldig, eller så er det slik kulturen har blitt. Har jeg kanskje “glemt” hvordan det var?

I Norge er alkohol det mest utbredte, og det rusmidlet som medfører størst samfunnsmessige problemer og omkostninger. Det dreier seg om omfattende helsemessige og psykososiale vansker, med samfunnsmessige, familiære og individuelle skadevirkninger. Hva med å prøve å bidra litt forebyggende innen restaurant bransjen?

Dersom det fantes muligheter for å spise på steder der det ikke ble servert alkoholholdige drikkevarer, og at maten også var innbydende, så tror jeg dette ville bidra til at alkoholikere, som er nyktre, fikk muligheten til å sitte mer avslappet å spise sin mat i rolige omgivelser. Det ville kanskje også bidra til at færre får tilbakefall til alkoholen og andre rusmidler, og dermed føre til reduksjon av skadevirkninger. Igjen gir dette en mulighet til betydelig bedret livskvalitet for alle parter som har vært berørt av rusproblemene.

Kanskje er jeg sær og storforlangende, eller kan hende er det slik at flere med meg skulle ønske seg et slikt spisested. Dette ville helt klart gagne småbarnsfamilier også vil jeg tro. Jeg hadde nok ikke tenk denne tanken om det ikke hadde vært for at jeg har spist ute nesten hver eneste kveld disse dagene jeg har vært på farten, og aller mest i Nord-Norge. Det forteller også litt om hvor mange ganger jeg har vært på restaurant de siste fire årene som nykter. Kan faktisk telles på en hånd, så dermed har jeg spist mer ute på de siste ti dagene enn på mine vel fire nyktre år.

Jeg føler hele tiden en uro når jeg går ut sammen med min samboer for å innta et bedre måltid. Jeg blir stadig “forstyrret” av andre restaurantbesøkende, som høylytt roper på mer øl eller vin. Ja, jeg er relativt ny-nykter. Muligens, tenker noen, at jeg får holde meg på hotellrommet eller spise et annet sted. Hvorfor kan ikke jeg få samme mulighetene som dem? Burde ikke vi nyktre alkoholikere også få spise reinsdyrstek med kantarellsaus, saltbakte poteter og rotgrønnsaker i et rolig og trivelig miljø for oss, nemlig et alkoholfritt spisested?!

Jeg vet at jeg var ikke bedre selv da jeg drakk. Jeg tenkte ikke på at min væremåte kunne sjenere andre mennesker som prøvde å nyte en bedre middag, og det gjør jo ikke disse heller. Det er liksom slik det skal være, helt normalt. Men ikke for meg lengre, og mange med meg vil jeg tro. Derfor hadde det vært mye enklere om det fantes tilbud om alkoholfrie spisesteder. Kanskje ville de blitt svært populære? Eller vil det bli slik at noen vegrer seg for å gå dit i redsel for å bli stemplet som nykter alkoholiker, de unormale – de som er annerledes og sære. Ja, så får jeg bare være den sære da…

Det er sikkert også mange som er helt uenig med meg, også de som selv har slitt med alkoholavhengighet. Det de kanskje ikke vet er at selv om de ikke føler noen trang til å drikke der og da, mens de sitter sammen med alle de som trygt kan nyte sitt vinglass til maten. Så kommer plutselig suget, som lyn fra klar himmel tre-fire dager etter på, og man sitter der med vinglasset i hånden. Jeg ønsker nemlig ikke å utsette meg nevneverdig for slike ufrivillige fristelser, men noen ganger ser jeg meg nødt til det. Får være måte på hvor mange burgere jeg orker å spise…

Jeg er på reise, bokstavelig talt, men denne reisen er bare lystbetont. Jeg skal se mitt eget land, hvert fall deler av det, for det meste den nordlige delen. Og så skal jeg seile med Hurtigruta, en stor drøm skal gå i oppfyllelse. Da jeg jeg gikk rundt og soset i min egen verden, bare drakk, så jeg kun meg selv. Likevel hadde jeg drømmer da også, og den aller største var å bli lykkelig.

Jeg strebet etter egen lykke da jeg drakk. Alt dreide seg om meg selv og andres behov telte ikke. Jeg ble aldri fornøyd uansett om alt skjedde rundt og for meg. Så innså jeg at denne innstillingen ikke ville skape noen som helst lykke på min vei. Min selvopptatthet hindret meg fra å se positive ting i livet, hindret meg i å være positiv mot andre. Derfor tapte jeg alltid, jeg tapte meg selv. Jeg måtte ta en ny vei og endre min innstilling for å finne trivsel og mening for meg selv igjen.

Jeg foretok et valg og det valget innbefattet det å finne den rette veien til å bli edru. Jeg ble anbefalt å følge i «fotsporene» til mange som hadde gått foran meg, men ingen antydet at det var den eneste måten å bli nykter på. Det var faktisk opp til meg selv å finne min vei. Jeg valgte å lytte til de som hadde erfaringer, og som hadde trasket den velbrukte stien flere ganger. Noen hadde også ramlet, men stablet seg på bena igjen. De fortsatte mot målet, mot lyset, mot friheten, dit jeg også ville. Nå er jeg i lyset, og har frihet til å gjøre det jeg vil. Målet ligger fortsatt der framme. Jeg kommer dit til slutt, og selv om jeg møter på mange vanskeligheter og strevsomme dager, så vet jeg hvor hjelpen er å finne. Jeg er aldri alene hvor enn jeg går. Min egen lykke er ikke lenger målet, men derimot når jeg kan se andres glede stråle i øynene, kjenner jeg lykke.

Jeg har fått med meg verktøy som skal hjelpe meg på veien. Noen kløfter trenger jeg å unngå, noen omveier for å sikre best mulig fotfeste, men jeg har nok utstyr til alle etappene som leder mot målet. Jeg møter andre mennesker som har tenkt seg deler av samme vei, og de er ikke like godt utstyrt. Jeg har det ikke travelt, så jeg stopper opp for å dele av mine goder med dem som trenger det mest, trenger min bistand. Jeg lærer også mye av dem, og ikke minst deler vi på hverandres erfaringer, hverandres styrker og gir hverandre håp.

På veien har jeg blitt mindre selvopptatt. Jeg er ikke den som lengre skal stå i sentrum, hvor alle mine behov, ønsker og fornøyelser må komme først. Hver dag er det en mulighet til å bygge opp et lager av positivitet og erfaringer. I dag kan jeg legge merke til hva som skjer rundt meg. Jeg er ikke orkesterlederen lengre. Jeg kan se den som sitter med hodet bøyd, den som ikke ser ut til å ha mer håp i øynene, men like fullt har en bønn om bedre tider. Jeg ser meg selv slik jeg en gang var.

Ja, jeg er på en reise, en reise til et mål, og på veien dit sanker jeg med meg all kunnskap og livserfaring jeg kan få, både fra andre og også av egne opplevelser. Hvem vet hva denne turen vil bringe? Denne turen vil vise meg hvor trygg jeg er på meg selv. Det er enkelte situasjoner jeg ikke har utsatt meg selv for som nykter enda. Jeg har fryktet alle triggerne, de som kan friste meg til å ta den første drinken, den farligste av dem alle. Hvordan blir fjorten dager borte fra muligheter til å bare gå hjem og skjerme meg? Hvordan blir hotelloppholdene? Og tusen-kroners spørsmålet: Hvordan blir det på Hurtigruten med alle menneskene og ulike turister? Jeg er på reise i meg selv for å lære meg selv å kjenne uten å utsette meg for alt for store farer og fristelser.

En erfaring rikere i går. Jeg så etter fluktmuligheter og mulige avledningsmanøvrer. Så fikk jeg en ahaopplevelse; jeg hengte meg opp i at mange kom i rekke inn i spisesalen med hvert sitt rødvinsglass. Jeg var heldigvis ikke en av dem, var første tanken. Nå i etterkant har jeg fundert på om jeg var misunnelig eller noe annet. Hva var det som gjorde at jeg la merke til dem? Det var vel egentlig ikke noe underlig med akkurat dem, men jeg er nå engang den jeg er. Uansett så tenker jeg nå at det var vel en form for forsikring, se at ingen satte seg for nære, kom for bardus på meg eller skapte mer furore rundt meg. De satte seg stille ned et stykke unna mitt bord, og jeg glemte dem…

Jeg er på reise, og i dag går ferden videre nordover. Hvor min samboer velger å avslutte dagens kjøring, det vet jeg ikke. Jeg er med, og det er faktisk godt å bare være passasjer enn så lenge. Jeg observerer og lærer nye sider ved meg selv. Tror dette blir ganske så fint jeg, så lenge jeg vet hvem jeg er, og hvilke forholdsregler jeg behøver å ta til en hver tid. Jeg er bare ansvarlig for med selv…

Om to dager drar jeg på tur, en fjorten dagers reise i mitt eget land. Jeg skal følge drømmen, en barndoms drøm. Takket være min fantastiske samboer kan jeg nå realisere denne drømmen. Vi drar nemlig nordover, og skal kjøre de drøyt 1800 kilometerne helt til Kirkenes. Med alle avstikkerne vi kommer til å ta, så blir det adskillig lengre, og med meg som kartleser, kan vi havne i Russland for alt jeg vet. På hjemveien skal vi tilbringe tre døgn på Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, om jeg har forstått det rett. Jeg er bare med, og tar det som kommer, det jeg får av opplevelser. Jeg er så heldig!

Seile med Hurtigruta ja, den største drømmen min skal gå i oppfyllelse, en båtreise jeg hovedsakelig har utsatt på grunn av livet jeg har levd, og dermed påfølgende mangel på penger, og ikke minst styrke og mot. Etter at jeg ble nykter har alle lengre ferjereiser blitt satt på vent, for jeg har ikke vært trygg nok på meg selv til å gå om bord i en båt der jeg selv ikke kan velge å gå av igjen når det måtte passe meg. Jeg har ikke vært klar til å takle eventuelle situasjoner som kunne trigget mitt avhengige hode. Min avhengige personlighet er jo der fortsatt, og dersom jeg skulle omgås personer som stadig tok seg en oppkvikker i baren, så har redselen vært der for at jeg ville ønske det samme. Om ikke akkurat gå rundt å virkelig ønske det, så er jeg som andre avhengighetsmennesker slik skrudd sammen at jeg kunne risikert å bare plutselig slå følge med dem. Selvfølgelig kan dette skje nå også, men nå stoler jeg mer på meg selv, jeg er tryggere i slike situasjoner, og jeg vet hva jeg trenger å gjøre.

Jeg har laget en plan, eller flere, for det er nødvendig med både A, B og til og med C alternativer til hvis-om-atte-dersom-atte dette skjer. Jeg har forberedt meg godt, og laget meg framgangsmåter i hodet. Til tros for all denne planleggingen så er jeg likevel aldri sikker i forhold til det å ikke bli trigget. Jeg trenger bare å la være å ta den første drinken. Enkelt det, tenker du. I og for seg er det jo det, for de normale, men jeg er ikke normal, ikke på den måten. Jeg vil fortsatt, og resten av livet ha en trang til å ruse meg igjen. Da er det opp til meg hvordan jeg forholder meg til dette. Underbevisstheten vil nok se for seg at jeg sitter lettere henslengt på en benk på øverste dekk med et stettglass i hånden. Det spørs hva jeg velger å ha opp i det?!

Konsekvensene blir mange om jeg skulle velge å ta den alkoholholdige drinken, så da tenker jeg tanken helt ut, ser for meg alle de fatale hendelsene, som vil komme til å skje om alkoholen fikk overtaket. En drink gjør vel ingen ting, sier du kanskje, men det blir ikke med bare den ene. Nei, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk dette eventuelle første glasset som er det som kan sette hele mitt liv i fare, og nå er jeg langt i fra å ha et ønske om å dø. Har så mye ugjort på listen min, som denne ferieturen for eksempel, så jeg vil gjøre alt for å holde meg unna. (Selv heller ikke det kan være nok om jeg ikke er med på mine egne noter, om jeg virkelig vil drikke, så gjør jeg det, men jeg har ikke det minste snev av å ville ønske eller ville det). Jeg er klar over farene som lurer, og kjenner meg tryggere på meg selv nå, og hvordan håndtere eventuelle tanker og følelser, som alltid ligger der i bakevja. Jeg har ikke villet utsette meg for situasjoner som kan vippe meg av pinnen. Det kunne kostet meg dyrt, og de «pengene» har jeg ikke. Jeg har de ikke nå heller, så jeg velger å la være.

Amygdalaen kan jo lures til å ville ha noe annet i stedet for alkoholen. Jeg kan omprogrammere den til å godta at når andre drikker vin, kan jeg ta et glass brus, som faktisk er mye bedre i smak også. I tillegg får jeg så mange opplevelser, som står i kø for å bli sugd inn i meg, at jeg tror at alkoholen stiller seg bakers i køen. Jeg har forberedt meg på at eventuelle brautete tyskere, med Bayerseidelene sine, ikke skal overraske meg slik at jeg lar meg irritere. Heller ikke de alltid så kaklende japanerne, som svinser rundt med kameraer for å fotografere alt eller ingenting, eller de høylytte amerikanerne, som klager over at troll-souveniren er for dyr, skal få innpass i den hjernedelen som fort gjort kan bli sliten og ønsker seg bort. Og da er ikke lugaren det første stedet jeg ville gått til, selv om det var stillhet, ro og avslapping jeg søkte. Jeg ville resolutt, som på autopilot gå til nærmeste utsalg for å kjøpe en flaske med duggfrisk hvitvin. Derfor er det viktig at jeg har gått gjennom senarioene, så nå kjenner jeg meg forberedt, så godt som det lar seg gjøre. Jeg vet også at reaksjonene kan komme i etterkant, så jeg har planene klare for den tid også. Ringe en venn og snakke om det, er en mulighet.

Hva vil jeg med livet? Hvilke mål har jeg? Om jeg aldri skal forfølge drømmene mine bare fordi jeg er redd for å bli trigget, vil jeg ikke vite hvordan fremtidige hendelser blir, hvordan jeg håndterer de ulike situasjonene, de jeg er redd for og har unngått lengst mulig. Mitt hovedmål blir ikke oppnådd om jeg ikke øver meg gjennom ulike situasjoner, og hit til har disse foregått i nærmiljøet, i de trygge omgivelsene. Men jeg har ikke et ønske om å bare bli sittende på min lille stubbe, helt alene og uten å oppleve annet av erfaringer enn det som foregår i noen meters omkrets fra meg. Jeg behøver å tørre, våge meg ut i ukjent landskap, få erfaringer, se at jeg mestrer, og dermed prøve enda mer, og dermed tørre å ta større utfordringer neste gang. Jeg vil jo utvikle meg, bli sterkere og mer erfaren, så da nytter det ikke å stå på stedet hvil eller bli sittende på den trygge stubben min. Det er ikke målet mitt!

Ja, jeg er klar for tur, klar for stressende ferieopplevelser og alskens turister, som står i kø, og mest sannsynlig vil komme til å irritere meg. Eller jeg lar meg irritere. En vesentlig forskjell det, og da ligger jo ansvaret hos meg. Det er jeg som trenger å forandre på mine tanker rundt følelsene alle disse kommende opplevelsene vil skape i meg. Det er situasjonen jeg befinner meg i som setter i gang følelser, og enkelte ganger trenger jeg nok å komme meg ut av situasjonen. Båten er stor, så et eller annet sted vil jeg finne trygghet og mindre farer. Jeg kan som sagt ikke flykte fra båten, men jeg kan finne meg bedre posisjoner for å best håndtere noe som kan være fristende, eller sette i gang følelser som jeg ønsker å flykte fra. Jeg er heller ikke kjent for å være glad i store menneskemengder, noe jeg faktisk blir nødt til på denne turen, men jeg behøver ikke stille meg midt i den. Ikke minst har jeg min samboer der, som er klar over mine redsler, og vil forsøke å bidra som best mulig på å bistå meg om frykten pirres. Han «holder meg i hånden» til jeg vet jeg klarer å gå alene.

Ja, jeg GLEDER meg, som et lite barn, som skal få lov til å fullføre, og oppleve en av mine store drømmer. Og jeg har tenkt å nyte den i fulle drag, med alle mine sanser; kjenne på følelsene som oppstår, også de vanskelige, men de håper jeg at jeg klarer å sortere vekk så jeg ikke hopper på den raskeste, men verst tenkelige løsningen. Jeg har faktisk tenkt til å ruse meg, men det er på all den fantastiske naturen og ikke minst de flotte opplevelsene rundt dem. Jeg er klar som et egg, som kyllingen i egget, til å sprette ut av skallet, til å ta utfordringene, om ikke på strak arm, men med en sterkere kraft enn noensinne. Og, som beskrevet, vil jeg ikke komme meg videre om jeg aldri våger å ta utfordringen med å følge drømmen.

HERE I COME, “THE MIDNIGHT SUN LAND”!

Var det for nært, for sært? Barnebokmanuset ingen forlag ville ha. Forstår det ikke? Forstår ikke dem?! Jo, jeg forstår, for det er vanskelig, vanskelig og vondt å ta inn over seg, men det er så forbanna viktig. Barna trenger å se at de ikke er alene om å ha det forferdelig, trenger å vite at andre også er som dem.

Nei, de har kanskje aldri vært der selv, aldri erfart en mor eller far som ruser seg, er bare i seg selv, for seg selv. Vi skal ikke glemme, lukke øynene for det som er sårt, nært og muligens sært for mange, slik jeg gjorde. Sykt, helt vanvittig sykt, og jeg var jo syk. For syk til å se, til å innse at de trengte meg. Hvordan kunne de trenge en som meg? Hvordan kunne jeg ta hånd om dem når jeg ikke klarte å håndtere meg selv?

Ja, dere får selv dømme. Ble det for nært og sært…? Men sårt er det – for mange…

Hvit jul

Det de mest ønsket seg i julegave var en mamma som ikke drakk…

Det er natt til første juledag.

Ingrid og Ola ligger i sengen, en blåmalt, hjemmesnekret dobbeltseng, som de deler sammen med katta Sussi. Hun er trygg og god å ha, når alle lydene nede fra stua blir for gjennomtrengende og bare skaper mer redsel. De hvisker stille og oppmuntrende ord til hverandre. Vil ikke forstyrre mamma, men de ønsker så gjerne at hun «hørte» deres tanker om å la dem få ro til å sove.

– Det blir bedre i morgen Ingrid, hvisker Ola.  – Ja, da skal vi ha det fint, svarer hun, med tårer i øynene.

Det høres julemusikk fra radioen, blandet med klirring fra glass og mammas hese og høylytte sangstemme. Inn imellom hører Ola og Ingrid mamma gråte. Plutselige er hun sint og snakker usammenhengende ord. De blir mer redde og kryper tettere sammen, gjemmer seg under dyna, mens de stryker katta varsomt. Sussi er god å ha ja!

Hvorfor kan ikke mamma gå og legge seg nå?

Natta er skummel den; utrygg, vond og lang. I mørket, og i lysskjæret fra dørsprekken blir alt i soverommet til rare, faretruende skapninger. De så pent sammenbrettede, men litt henslengte klærne på stolen ligner en sammensunket, gammel mann. Legotogbanen på gulvet blir til en slange som slynger seg mot dem i sengen. Ingrid kryper tettere inntil broren. Han er også god å ha. Ingen av dem tør å se. De lukker øynene og vil bare sove, men da blir lydene nedenfra enda mer forsterket og skremmende.

Mamma, vær så snill!

De tenker på dagen som har gått; der vinglasset veltet utover ribbetallerkenen, nissen som uteble og pakkene de likevel fikk  –  det de hadde ønsket seg, men som ikke var så hyggelig å åpne fordi mamma stadig kommenterte: Nå ble dere vel glade og fornøyde…

Men det de aller mest ønsket seg var at mamma sluttet å drikke! 

Hvorfor kom ikke nissen? Hadde de ikke vært snille nok? Hva hadde de gjort galt? Var det derfor mamma drakk vin, og som forvandlet henne til en person de ikke likte, en person de ikke kjente igjen. En person som gjorde dem redde. Kanskje skremte hun nissen vekk også?

Vi skal være så snille mamma…

——————————————–

Ingrid og Ola ønsket seg «en hvit jul», en jul uten alkohol, der mamma tok dem på fanget, smilte og lekte, snakket og sang sammen med dem. En fredelig høytid bare avbrutt av at nissen banket på døren: Kom inn skulle vi si, og han stampet bortover gulvet, satte seg på stolen ved juletreet, som skulle glitre, pyntet med julekurver og hjemmelagde lenker og alle de vakreste kulene. Alle gavene ble åpnet med overraskende og glade blikk, latter og glede – og alle hjerter gledet seg… En hvit jul, der alle var lykkelige, ikke minst mamma, for mamma var jo egentlig snill…

Hvorfor?

Ola og Ingrid klamrer seg til Sussi, som ligger uanfektet mellom dem, maler og liksom sier: Jeg passer jo på dere jeg. De ser på hverandre, skimter hverandres redde blikk, men smiler tappert. Tenker med gru på morgendagen. Hva vil den bringe?

Nede blir det stille. Endelig! Omsider sovner begge to. I drømmene kommer de vonde og skremmende bildene. Igjen kommer den store, stygge bjørnen – glefsende og med frådende munn. De løper og løper, mens bjørnen kommer i byks bak dem. De vrir seg av uro, vil våkne, men samtidig sove, få ro og fred.

Det er mamma som er bjørnen…

——————————-

Det er stille i huset når de våkner neste morgen. I horisonten stiger sola opp, det er kaldt, det er jul og snøen ligger der og liksom venter… Ingrid og Ola tusler ned den knirkete trappen. Stille, stille! Vil ikke vekke mamma. Ikke ennå. De sniker seg inn på kjøkkenet og smører seg hvert sitt knekkebrød med brunost på. Må ikke lage noe bråk. De lytter og lister seg inn i stua. Sussi er også med, og hopper opp i sofaen, krøller seg sammen mellom dem og titter opp på dem og liksom sier: Jeg passer fortsatt på dere.

– Ja, du er jammen god å ha Sussi, sier Ola, og stryker henne varsomt. Ingrid nikker mens hun tar en bit av knekkebrødet. Ikke smule i sofaen nå!

Det er kaldt i stua, for det er ingen varme i vedovnen, men det bråker for mye å tenne den opp, så Ola og Ingrid tar et ullteppe og kryper sammen under det. De skrur på tv`n, men uten lyd. Stille! Julefilmene flimrer over skjermen, mens de spiser knekkebrød. Må ikke smule i sofaen. Mamma liker ikke det.

Nei, vi skal være så flinke mamma!

De titter ut, der det er enda kaldere enn inne. Det er rim på trærne og snøen ligger som et hvitt, lunt teppe på bakken. Som et julekort. Tenk! Det er stille og fint der ute. Virker helt uanfektet, som om alt sover, alt er trygt og godt, men… Ingrid og Ola drømmer seg vekk, ut i det fine, liksom trygge vinterlandskapet. Sender hverandre håpefulle blikk før de ser videre på tegnefilmer. De venter på at mamma skal våkne, stå opp og dekke frokostbordet, og late som om alt er bare bra.

———————

Det kommer lyder fra mammas soverom, som ligger vegg-i-vegg med stua. Har de vekket henne? De hører henne gå på badet. Vannet renner fra springen. De venter, lytter og ser på hverandre. Fortsatt sitter de stille, og fortsatt er de redde. Er hun sinna?

– Nå er det frokost, ropes det fra kjøkkenet. Ingrid og Ola brer dyna forsiktig til siden og går stille mot kjøkkenet, i sakte kino for å drøye litt til. Uroen vokser. Hva skjer nå? Tenk om de var hos mormor. Der de kunne være seg selv. Der alt var fredelig, latter og lek. Mormor som alltid hadde tid. Tid til lek, og tid til dem. Mormor snakket og lyttet til dem. Mormor så dem. Hun var alltid der for dem. Hun var tryggheten. Mormor og Sussi var tryggheten.

Men de er hjemme hos seg selv, og det er mamma som roper. Bordet er dekket flott, men det hjelper så lite.  Stillheten, bare brutt av kniven som faller i gulvet. – Nå må du se til å skjerpe deg da Ola, sier mamma. – Unnskyld, det var ikke meningen. Han plukker den opp med skjelvende hånd, øynene er redde og skyldbefengte.

Det blir nok ingen fin dag i dag heller. En dag hvor de kunne ha baset i snøen, akt og hatt det moro sammen alle tre. Nei, det blir nok ingen ordentlig hvit juledag.

——————————

Det var ikke Ola og Ingrids feil at mammaen drakk alkohol. Det var fordi hun var syk, men hun klarte ikke se det selv, ville ikke se det selv, og da hjalp det lite hvor mye de ønsket seg en «hvit jul», en jul uten alkohol, en jul der mamma bare var som mammaer flest…

Denne tiden er heldigvis forbi for min sin del, og det er heller ikke juletider. Likevel skjer slike episoder og opplevelser uansett om det er jul eller andre fridager, men det er aller mest sårt når det er høytid og sommerferier, når familien skal ha det fint, være sammen og kose seg – sammen.

Sommeren nærmer seg, familier drar til syden, til hytta eller blir hjemme i to-romsleiligheten i byen. Hvordan har mange barn det på nettopp disse dagene, og dagene i forveien? Gruer de? Er de stille, ukonsentrerte og vil helst stenge seg inne, være for seg selv. SE DEM, DU KAN GJØRE EN FORSKJELL!

Alle barn trenger noen, om bare èn person som ser dem. En som tar seg tid. En som mormor. Eller bare en katt. En som gir nærhet, trygghet og kjærlighet. Spesielt på dager når vi aller helst skulle ha tid til hverandre. Slik som i jula, når det høyeste ønsket mange barn har er: En hvit jul!

(Hva mener jeg med hvit jul? Jo, det skal jeg si. Hvem er det ikke som sier til seg selv, når man har drukket for mye over tid: Jeg tar meg noen hvite dager jeg!)

Det er en tid for alt. I dag skal jeg overvære mitt eldste barnebarns “avslutningskonsert” av sin barnehagekarriere, og gleder meg stort til det. Ja, tiden går – skolen neste…

Hun var en av grunnene til at jeg begynte å tenke etter hva jeg egentlig ville med livet. Hvordan vil vårt forhold bli om jeg fortsatte å ruse meg? Selv om det tok to år etter hennes fødsel før jeg tok det ordentlige grepet og la meg inn på klinikk, så har hun aldri sett meg beruset, og jeg håper også hun slipper.

Ja, en tid for alt, og epoker avsluttes og nye starter. Livet er i endring og vi med det, eller er det vi som endres og livet med oss? Uansett så ser vi ikke verden slik den er. Vi ser verden slik vi er!

Nå kan jeg delta i livet, delta i mine barnebarns liv, være der for dem, og med dem, vise dem hva livet har å by på – av godt og vondt, for også det vonde og vanskelige trengs å oppleves og læres, lære hvordan takle problemene, bli et mer fullkomment menneske, om ikke perfekt, bare i stadig utvikling – bli sterkere til å tåle motgang, for den vil komme…

Jeg skal forberede meg, ordne meg og møte denne nye dagen, møte mennesker jeg er glad i. Aller først en god venninne, en som har vist meg veien, vært der for meg og med meg. Hun har lært meg hvordan være meg selv slik at jeg kan være den virkelige meg for de jeg setter mest pris på. At jeg kan være med dem og for dem. Det gjør meg både ydmyk og takknemlig!

Alt har sin tid, det er en tid for alt. I dag er det mitt barnebarns tid…💕

Tenk så fantastisk det er utforske verden og dele gledene med de som gir den største gleden…

Hadde jeg bare visst… eller hatt noen å snakke med…

Ofte er det en følelsesmessig overbelastning som ligger bak psykiske problemer, og psykiske problemer kan igjen føre til overdreven bruk av stimulerende midler. Mange mennesker som sliter mentalt begynner å selvmedisinere seg selv for å ikke kjenne på alle de mentale påkjenningene. Krav som stilles overalt, foreldre som ikke har tid, venner som ikke vil være venner mer, skolearbeid som man ikke forstår og fritidsaktiviteter man ikke er god nok til. Lista er lang av utfordringer vi alle kan møte på gjennom hele livet, og det meste som er trøblete i oppveksten, drar vi ofte med oss videre til senere i livet. Dessverre er det alt for mange som opplever vold og mishandling som barn, eller også som voksen.  Og for de som blir neglisjert i oppveksten, er det enda vanskeligere å takle et liv med gjentagende traumatiserte følelser og tanker. Problemet går fra vondt til verre når de tyr til stimulerende midler, eller økt gjentagelser av noe for å makte å komme gjennom hverdagen. I første omgang gir det en følelse av ro og stillhet i kroppen, man føler endelig at man kan slippe alt tankekjør og gnagende følelser. Man kjenner seg fri, om bare for en kort stund, så er det nok, dette ene lille friminuttet. Men…

Mange får smaken på alkohol eller narkotiske midler, men atter flere bruker også andre midler for å døyve smerten eller ta seg et frikvarter i alt det hektiske og kravstore i livet. Det kan være trøstespising, både av vanlig mat, «junkfood» og godterier. På toppen kommer ofte foreskrevne medikamenter av leger og psykiatere, og da blir det liksom helt legalt. Problemet er at årsaken til symptomet ligger fortsatt bakom, den gnagende frykten og redselen, som kan ha sin bakgrunn i traumer fra barndommen. Roten til alt det vonde, og den utløsende faktoren for rusmiddelmisbruk og andre avhengighetsskapende midler blir det i enkelte tilfeller dessverre ikke grepet fatt i. Det er altså ikke bare alkohol eller narkotiske midler som anvendes for å flykte fra tankekjør og en problematisk hverdag. Mange tyr til overdreven trening, jobber «livet av seg», tar store risikoer gjennom ekstremsport, gafler i seg alt av mat og søtsaker, sitter lange netter foran pc-en og spiller nettspill, får et kick av å shoppe eller blir sex- og pornoavhengige. Dette er noen av de vanligste avhengighetene noen mennesker får på grunn av sin mentale tilstand, og fellesnevneren for alle er at de, som regel, sliter med dårlig selvbilde og samvittighet i forhold til sine laster. Noen har en eller flere avhengigheter på en gang, såkalt krysstoleranse, og det er vanlig å nevne at misbruk av medikamenter inngår ofte som del av et blandingsmisbruk.  

Det kan i enkelte tilfeller sies at en person med trang til å bedrive ekstemsport også har en dragning mot rusmidler. Avhengigheten utvikles gjennom en gradvis prosess der personen ikke forstår konsekvensene av problemet før disse melder seg med full tyngde. Dette skyldes blant annet at misbruksproblemet er vanskelig å oppdage for andre. Ikke lett å forstå at noen er avhengige hver gang de setter seg på sykkel for å fare nedover en alpinbakke sommerstid. Personer med overdreven aktivitet av noe, eller som tar reseptbelagte medikamenter, identifiserer seg ikke som rusavhengige, selv om det gir dem en slags rus, et kick, og vil i mange tilfelle vegre seg for å søke behandling for sitt problem.

Det å utvikle en avhengighet kan altså begrunnes med at en person har hatt vonde opplevelser i barne- og ungdomsårene, eller blitt utsatt for traumeskapende episoder i livet. I mangel på å ha en person å dele sine problemer med, en tillitsperson, forsøker de å løse vanskelighetene selv ved å ruse seg på ulike stoffer eller overdreven bruk av aktiviteter. Mange mennesker har avhengighetssyndromet liggende latent inni seg på en måte, og det utløser seg gjerne i forbindelse med at livet blir for tøft å leve. Det er for mye å ta inn over seg og hverdagene er ikke til å utstå, alt og alle blir en eneste diger grøt som kleber seg rundt personen. Kvelningsfølelsen, jeg- vil- ikke- være- her- følelse, og ønsker seg bare vekk. Flukten er en realitet. Da er rusen lett å flykte sammen med. Når jeg tenker tilbake i livet, til barndomstiden, da alt egentlig startet, så hadde jeg ingen forståelse for hvorfor enkelte ting kunne påvirke meg negativt, eller hvorfor jeg måtte spise mer av det ene eller det andre. Barn har ingen forståelse for fortiden, eller hvorfor reaksjonene blir som de blir, så dersom jeg brukte noe for å kjenne meg bedre til mote, hadde jeg null anelse om at jeg ved tidligere anledninger i oppveksten hadde opplevd noe som underbevisstheten lagret under kategorien fare. Amygdalaen i hjernen lagrer gode og dårlige hendelser, og der er det også et lager over hva jeg brukte som løsningsmiddel i disse situasjonene, enten som forsterker eller for å ta bort.

Til helvete med denne amygdalaen, tenker du. Nei, for guds skyld. Vi trenger den. Gjennom hele livet lagres alt vi gjør der, alle opplevelser og det vi sanser i forbindelse med hendelsen eller reaksjoner vi får, fra andre og oss selv. Det er hvordan vi håndterte de vonde hendelsene som trengs å «omprogrammeres». Som voksne og ferdigutviklet kan vi lettere gjøre dette, vi kan lure amygdalaen til å tro at vi heller vil gå ut i naturen i stedet for å drikke en hel flaske vin når noen oppfører seg dårlig og ekkelt mot oss. De negative hendelsene trenger å få nye løsningsmetoder, mens de positive, de som gjorde oss glade trengs å forsterkes, bare ikke hvis det resulterer i at vi drikker enda mer. Det er våre løsningsvalg på våre følelser og hvilken stemning vi er i som trengs å forandres. Den bakenforliggende årsaken vil alltid være der, men det var jeg som valgte å sette meg ned å tylle i meg øl og vin når jeg syntes jeg hadde gjort noe bra – forsterke gleden, eller drikke enda mer når noen hadde motarbeidet meg, tråkket på selvfølelsen min – forsterke selvmedlidenheten. For meg dreide det seg stort sett om å forsterke en følelse uansett.

Dersom jeg hadde forstått at naturen også forsterket, og ga en gevinst og lykkefølelse, så hadde jeg heller gjort det enda mer, men det hadde igjen også vært en avhengighet, om ikke progressiv og dødelig, om jeg da ikke hadde valgt fallskjermhopping eller noe annet ekstremt. Var dette forståelig? Poenget mitt er at vi kan lure amygdalaen, selv vi med avhengighetssyndromet. Men det viktigste er å ta tak i den bakenforliggende årsaken til at man for eksempel drikker. Det er nødvendig å rydde opp i livet først, løse opp i knuter og sjelelige lidelser for å kunne nå inn til amygdalaens innerste. Stadig forvirret; google amygdala og det limbiske systemet. Eller noe som gir enda bedre effekt, ta ANTA-kurs hos Rita Nilsen, så får du større forståelse for hvorfor tingene har blitt som de er, hvorfor nettopp du sliter med alkohol eller andre avhengighetsstoffer.

Jeg var vel et kvalifisert avhengighetsmenneske siden jeg, i første omgang anvendte ulike aktiviteter og mat for å regulere følelseslivet mitt i forhold til hendelser og påfølgende følelser og tanker jeg ikke klarte å sortere. Derfor kan det sies at en rekke fysiologiske, adferdsmessige og kognitive fenomener, utenfor min forstand, hadde stor innvirkning på mine valg senere i livet med hensyn til å utvikle avhengighetssyndromet til i hovedsak å gjelde alkohol. La oss ta et eksempel, et av mange, for dette husker jeg som i går, men bare ikke forsto da det skjedde (amygdalaen lagret det til mange senere lignende opplevelse):

En nabojente, som jeg egentlig aldri lekte med, hadde fått ny trehjulssykkel. Jeg var misunnelig, for min gamle, arvede var stygg og skranglete. «Den vil jeg låne», men fikk ikke lov av henne. Som en egentlig stille og rolig, sjenert jente, men også som en hvilken som helst fire-femåring løste jeg det med sinne, kaster en sten mot jenta, og treffer henne i hodet. Hun begynner å blø, og jeg løper for å gjemme meg. Selvsagt forsto jeg at det var galt, og jeg visste jeg ville få kjeft av mor, noe jeg også gjorde da hun omsider fant meg. Angrende og redd gikk jeg og ba om forlatelse, og det forsto jeg var nødvendig. Jeg hadde jo skadet jenta, og det ville jeg jo ikke i utgangspunktet – skyldfølelsen og skammen vokste; men jeg ville bare låne sykkelen… For hver gang jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt, eller hadde en følelse av at jeg hadde handlet uriktig, gjemte jeg meg. Etter hvert ble som jeg ble eldre, og det å gjemme seg ikke var nok, så begynte jeg å gå lange turer. Gikk og gikk. Så ble det slik at hver gang jeg hadde en vond følelse, så enten gjemte jeg meg eller flyktet. På disse turene, eller på gjemmestedet mitt hadde jeg som regel med meg godsaker, og fant ut at når jeg spiste for eksempel et kakestykke eller noe annet søtt, så gikk min negative følelse over på en måte, jeg ble roligere, men senere måtte jeg spise mer for å få samme virkning. Når jeg spiste godterier kjente jeg meg bedre inni meg for en kortere stund, men jo mer slikkerier jeg spiste, jo mer måtte jeg gjemme meg eller gå på turer fordi jeg fikk dårlig selvfølelse av å spise, men likevel måtte, og spiste mer for å drive bort skammen. Sirkelen var i gang. Det var også slik at for å skaffe meg disse søtsakene måtte jeg enten snoke i kjøkkenskapet og «stjele» derfra, eller jeg samlet og pantet flasker for å kunne kjøpe masse smågodt. Det ballet på seg.

I samme forbindelser opplevde jeg en salig rus av å inhalere eksos og bensin hver gange jeg befant meg på en bensinstasjon, det vil si jeg oppsøkte bensinstasjoner. (Er det slik at ungdommer ofte møtes på bensinstasjoner for «å ruse seg», uten egen vilje og viten? Den tanken slo meg nå). Mitt første møte med rusfølelsen, og jeg forsto selvfølgelig ikke sammenhengen, men det ble løsningen når jeg følte meg nedfor og utenfor, og det gjorde jeg mye i barne- og ungdomsårene. Søtsakene byttet jeg nå ut med bensinlukten og eksos, sprittusj, munnskyllevann og andre stoffer. Jeg var for eksempel også hekta fra første gang jeg prøvde å røyke, og ikke minst, og på tross av hvor dårlig jeg ble da jeg smakte alkohol første gang, ville jeg ha det igjen.

Jeg tenker, at selv om det var mange år uten alkoholinntak å nevne frem til barna var cirka seks og ni år gamle, så hadde jo hjernen min lagret minnet om hva som hjalp meg i situasjoner som gjorde meg redd, ensom og utenfor. Siden sukker og alkohol er knyttet til de samme reseptorene i hjernen, ble det naturlig for hjernen å godta at alkoholen tok plassen til sukkeret, eller omvendt, og alle de andre medikamentene jeg sniffet uten å være klar over det selv.

Kunnskap er flott altså, og om jeg bare, eller noen rundt meg visste dette slik at jeg kunne tatt mine forholdsregler, holdt meg unna sukkeret og ikke minst alkoholen. Hadde det hjulpet? Det tror jeg faktisk ikke, for på et eller annet tidspunkt, og mest fordi jeg ikke hadde det ryddig nok i følelseslivet mitt, så hadde jeg blitt avhengig av noe, men kanskje ikke alkoholen. Hva vet jeg? Igjen går det tilbake på hvordan traumer blir løst. Det at man har noen å snakke om sine problemer med. Hjemme snakket man ikke om følelser. Man ble «straffet», fikk kjeft når en hadde gjort noe galt, og ferdig med det. Ingen forklaring hverken mer eller mindre, og gråt for all del ikke. Du fikk som fortjent!

Hvor mye skal et barn egentlig forstå og selv finne ut av med hensyn til både positive, men aller mest negative opplevelser, og i etterkant hvordan håndtere reaksjoner når en blir redd gang på gang.  Ikke det at jeg forventer at alle småbarnsforeldre skal gå rundt å observere om barna deres i perioder spiser massevis av søtsaker, hiver innpå med bløtkaker og andre kaker, eller er den som setter utfor de store bakkene uten tegn på redsel eller tar andre risker, men det kan faktisk være et tegn på at noe er galt, og for ikke å glemme at de kan være disponible for å utvikle avhengighetssyndromet. Ble dere skremte nå? Men er det ikke godt å vite da, eller ønsker dere ikke å kunne hjelpe med å forbygge fremtidig rusmiddelproblem. Da er det faktisk mye i utsagnet: La idretten ta barna, før alkoholen gjør det! Kanskje ikke en sport som byr på alt for store farer vel og merke, så muligens korsang eller speider`n er bedre…

Det var vel ikke uten grunn at jeg valgte å være målvakt i håndball…

Noe mer å tenke på: Hvem var du som liten? Var du klovnen, syndebukken, det glemte barnet, den suverene eller helten…

Noen ord med videre: Gråt ikke tårer over alle feil, men svett heller ved å ordne på dem!

Tør du? Og husk at du ser ikke verden som den er, men som DU er…

Denne siste uken har vært en fantastisk reise, så i går måtte jeg ta meg en pause i reisingen, reflektere og se litt tilbake på alle opplevelsene og inntrykkene, skjønt det ble ingen pause. Trengte en time-out i skrivingen og fra dataverden, men da tenkte jeg desto mer, men å tenke er ikke farlig bare man vet hvordan håndtere følelsene rundt tankespinnet. Når jeg lar tankene få fritt spillerom, og det skjer når jeg gjør noe som er innøvd over tid, slik som husarbeid, for da opplever jeg stor tankevirksomhet. Noen skal jeg dele her, og noen er bare mine. Enkelte hemmeligheter må jeg få lov å ha, så lenge de ikke hemmer meg i min utvikling. Jeg funderte blant annet over det å være ærlig mot seg selv.

Ta for eksempel da jeg drakk, da var jeg på en måte mer ærlig mot meg selv. (Forstå meg rett). Jeg hadde det vondt, og drakk på det av egen vilje. Nå, som nykter, har jeg gått rundt og vært stolt fordi jeg klarte å sette flaskene bort, men jeg har vel ikke vært fullstendig ærlig?! «Vondtene» har fortsatt vært der, om ikke på samme måten, og jeg har ikke ville se og kjenne på dem. Jeg har dysset dem ned, dyttet dem lengre bak over, inn i glemselen, lengre bak i sjelen min. Der har de ligget og ulmet, kommet med enkelte stikk når dagene har vært noe tyngre, uten at jeg har innsett eller tenkt over hva som skjedde og bakenforliggende årsaker. Det jeg gjorde var å spise sjokolade og andre kaloribomber. Fått samboeren i seng, satt meg i sofaen, men ikke godt til rette nei, men slik ytterst på kanten, på alerten om han skulle stå opp, klar til forsvar og i startblokka til å «løpe» fra ansvaret. Gomlet i meg og sagt til meg selv: Jeg har det så fint! Samvittigheten syntes ikke det.

Jeg har lært så mye nytt om meg selv, noe jeg også trodde jeg visste og hadde håndtert på riktig måte, men nei da. Derimot har jeg fått enda mer kunnskap om hva det betyr å være avhengig av noe. Så jeg trenger å forfølge denne sjokoladespisingen min litt. Jeg hadde et snev av lyst på noe søtt å spise på fredag kveld, men jeg tenkte tanken ut. Ville ikke ha den dårlige samvittigheten. Hvorfor trenger jeg sjokolade nå liksom? Jeg er ikke redd nå. Tenkte tilbake på kurset, på alle forklaringene jeg hadde fått, konsekvensene og ikke minst følelsen av nederlag om jeg spiste den sjokoladen, som jeg visste lå i sekken min, som en slags «lykkepille» om jeg følte ubehag. Kjente på at jeg hadde fått mer trygghet etter oppvåkningen tidligere i uken. Jeg er jo trygg her, ingen vil meg noe vondt, bare jeg selv om jeg tar og åpner den Dajmen. Nei, den ligger best der den er!

Meningsløst liv, tenker du kanskje. Ja, det føltes meningsløst før, og noen ganger nå i den senere tiden, ellers hadde jeg ikke hivd innpå med alskens slikkerier. Er jo lov å kose seg litt inn imellom.  Det er bare det at jeg koser meg ikke. Bare må – må – må. Tvangsmessig spising slik drikkingen var. Jeg tenker det meningsløse er når spørsmålene kommer: «Hva føler du nå? Har du det bra?» Og svaret er: Jeg har det helt utmerket. (Hvor la jeg den sjokoladen mon tro?) Så spinner jeg videre på tanken, tenker på de tilsynelatende vellykkede folkene, de som har kjørt løpet ut i sin «egoisme». Tatt seg utdannelse, kjøpt hus og bil, fått barn og hund. Ja, hele pakken, men er de lykkeligere av den grunn? Mange er sikkert ikke det, men de var litt «snillere» med seg selv, lyttet til sin indre stemme, fulgte planen for å nå målet sitt, altså de måtte være en dose egoistisk for å klare å oppnå det de hadde satt seg fore. Ikke noe galt i det i det hele tatt, og deres liv ble ikke så meningsløst, selv om mange ting måtte forsakes i karrierejaget. Trenger å forsake noe for å få noe. Hva var det jeg forsaket? Absolutt alt og på hvilke bekostninger? Var ikke jeg også egoistisk? Jeg gjorde jo det jeg ville, nemlig å drikke. Var det i bunn og grunn mitt valg? Var det det jeg ville? Hvorfor drakk jeg? Tenker og tenker. Finner jeg svar?

Det er et spørsmål om skyld, og hvor skal skylden legges?  En kompleks situasjon, skapt over tid, med mange svar, og jeg har ikke alle svarene. Ingen i min oppvekst er helt uten skyld og kan derfor ikke fraskrive seg noe ansvar, ei heller jeg selv. Selv om det var ene og alene jeg som helte inn på alkoholen, var det noe bakenforliggende som forårsaket at jeg trengte så sårt den følelsen av å ha kontroll, få ro slik vinen kunne skape. Mentalt nedkjørt, ensom og full av smerte i både kropp og sjel. Jeg hadde ingen forståelse for hva det ville si å ta egne avgjørelser før jeg valgte å løse mine vanskeligheter med alkohol, det jeg husket som noe behagelig i min ungdom, noe som fikk meg til å glemme og slappe av. Heller ikke det var en egen avgjørelse dersom jeg ser nøyere på bakenforliggende hendelser. Jeg tok letteste løsningsvei, men jeg forsto ikke konsekvensene, jeg ville bare ha ro. Hvordan kunne jeg vite at jeg led av avhengighetssyndromet? Skulle jeg ha forstått det da jeg fikk «tenning» på hostesaft og gurglevann allerede som liten? Jeg var en avhengighetsperson allerede fra min spede begynnelse, men det er ikke min feil, om det er lov å bruke det ordet. Tenk om mine forfedre hadde innehatt den kunnskapen jeg har i dag, og klart å videreformidle den videre til neste generasjon. Ja, tenk! Jeg lar den ligge… Kunnskap, og atter kunnskap, og det å dele den er alfa og omega!

Min mor hadde liten forståelse for hvordan hun ble mentalt syk, men hun hadde noen å dele vanskelighetene sin med. Hun hadde nabokjerringene hun kunne åpne seg for, dele sin tanker og følelser med. De stilte opp for hverandre, de så hverandres «slitasjer» og strev. Snakket om det over en kaffekopp, ryddet litt opp i sjelelivet og fikk liksom nye krefter til å stå imot neste motbør. De forsto hvor viktig det var med samhold liksom, at de sto sammen og delte på problemene. Det forteller meg hvor viktig det er å ha noen, en god venninne eller en tillitsperson som en kan snakke med og få lettet på trykket. Det å gå alene å bære på alt for store byrder vil før eller senere få konsekvenser. Lokket på den fosskokende kjelen vil til sist bli sprengt av – Pang!

Jeg hadde ingen fortrolige personer i mitt liv da jeg gikk i min strevsomme verden, alene med to, relativt små barn. Jeg kjente ikke så mange, vertfall ingen jeg følte tillit til, og skammen var for stor til å fortelle det til mine nærmeste, de som også befant seg mange mil unna. Jeg hadde jo hørt, mang en gang at dette vil aldri gå,  og da jeg til slutt klarte å komme meg bort fra «fangenskapet», fikk jeg høre: «Hva var det jeg sa»! Nei, dette måtte jeg klare på egenhånd, og jeg trodde jeg klarte det, jeg trodde jeg hadde løsningen, altså alkoholen. Den jeg forsto som min reddende engel, den som tok meg dit jeg ville, som i ungdommen, eller egentlig dit den ville ha meg. Jeg visste ikke bedre, jeg ønsket meg bare bort, og det var virkelig bort jeg kom, helt bortkommen, enda mer fortapt, alene og ensom. Og ingen måtte vite! PANG! Jeg er så glad og takknemlig for at jeg endelig fikk kunnskapen.

Ja, jeg var kanskje egoistisk da jeg drakk, men nå har jeg blitt enda mer egoistisk, skjønt det ordet har jeg fått beskjed av flere om å slutte å bruke. «Det er egenpleie».  Jeg driver egenpleie. Mest for å bli sterkere til å kunne bidra i samfunnet. Jeg ønsker bare å gjøre en forskjell om det bare er i mitt eget lille nærmiljø. Har ingen planer om å bli verken statsminister eller noe stort noe, men så lenge jeg ser at andre får et bedre liv fordi jeg turte å ta sjansen på meg selv. Egenpleie! Det er mange typer egenomsorg, og for min del er det i naturen jeg finner mest ro og kommer i kontakt med meg selv. Men jeg har vel så mye utbytte av for eksempel det å gjøre husarbeid. Jeg tuller ikke, for selv en så kjedelig og nødvendig oppgave gir rom for de store løsninger på mange uløste spørsmål. Finner ikke alltid svarene, men jeg får tid til å la kverna gå. I går var en slik dag. Jeg hadde stevnemøte med støvsugeren.

Det å støvsuge går på autopilot og tankene får større spillerom. Jeg kan reflektere over ny kunnskap og ta tilbake blikk på livet, og dermed se sammenhengen bedre. Ikke minst kan jeg sette ny læring og erfaring ut i live. Jeg dras innover i sjela, skikkelig gransking, finner nye og gamle historier, fortrengte eller bare glemt. Noen ganger kan det ta himla lang tid med husarbeidet, for jeg trenger å skrive ned disse tankene. Kanskje kan jeg få bruk for dem senere, eller, ikke å forglemme, dele dem med andre som uten tvil kan bruke mine erfaringer. Jeg skal dele, ellers vil jeg jo bli gående å surre i min egen verden igjen – med sjokoladen og i verste fall vinglasset.

Så, nå har jeg tenkt å dele et tips også. Ikke la vaskehjelpen ta rengjøringsarbeidet hjemme. Ta fram vaskekosten selv. Ta deg en time-out og la tankene få fritt spillerom. Tankene er ikke farlige. Hva er du redd for? Virkeligheten? Deg selv? Legg fra deg øreproppene med høy musikk rett inn i hodet. Det forstyrrer bare tankebanene etter mitt syn. Selvfølgelig greit å koble av en gang iblant, men skal man alltid sette på musikk hver gang noe kjennes tungt, da flykter man egentlig fra virkeligheten i stedet for å face den? Musikken kan vel være en avhengighet det også?! Jeg har aldri forstått poenget med digre øreklokker på hodet, høy musikk inn i ørene når en løper i skogen. Musikken er jo der, i skogen i form av naturens eget orkester. Er det noe mer avslappende dersom det er det som er poenget da, å koble av. Noe helt annet om en jogger rundt i byens larm og stressende tilværelser. Det er nå min mening da…

Ja, tilbake til tanker som kommer, i de utenkeligste situasjoner, som når jeg støvsuger, eller når jeg egentlig kanskje ikke vil tenke så mye, men tankene forteller bare noe om en følelse. Det er hva jeg velger å gjøre med det som jeg tenker som er det avgjørende for om tanken er farlig eller ikke. Tankespinn kan være skremmende, men er ikke farlig om det bearbeides riktig ut ifra den konteksten de springer ut ifra. Igjen er det snakk om kunnskap. Likevel begås feil, for jeg trodde jeg hadde lært. Underbevisstheten. Situasjoner. Følelser. Tanker og mer følelser. Handlinger. Ja, jeg kan bli redd, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor akkurat det skjedde og den tanken kom, blir mer redd og usikker og handler på den. Tar en sjokoladebit jeg…

Så i går, i mine husmorlige beskjeftigelser, lot jeg det bare stå til. Tenkte, støvsugde, skrev. Så forløsende, og nå kan jeg dele dette med dere, mine erfaringer. Jeg stengte ikke ute noen ting og heller ikke sperrende forstyrrelser slik radio eller musikk kan være. Og jeg skal fortelle noe mer, en observasjon jeg gjorde meg. Da klokka ble elleve, og pop-quizen startet slo jeg på radioen. Vet dere hva som skjedde, jeg sluttet å tenke, eller jeg husker vertfall ikke hva jeg tenkte annet enn hva som ble sagt på radioen. Og da fikk jeg en liten avkobling fra min egen tankevirksomhet og det er jo også nødvendig. Vi har behov for avkoblinger av et eller annet slag. En balansegang slik som med det meste – for mye eller for lite av noe forderver alt slik, som med meg og alkoholen eller sjokoladen for den saks skyld.

Jeg skal ikke ta fra noen gleden av å lytte til musikk, nei, for all del. Finner selv mye ro og harmoni når jeg setter meg ned for å lytte til, aller mest syttitall- og åttitalls musikk. Vekker mange gamle minner, gode og vonde, og jeg kan bli svært nostalgisk. Musikk kan i aller høyeste grad sette i gang hele følelsesregisteret mitt. Jeg trenger bare å tillate meg å kjenne på dem, ikke bli redd og skyve følelsene og påfølgende tanker til side og flykte videre inn i musikken. Enkelte sanger har det tatt lang tid før jeg ønsket å høre på igjen, siden det skapte for mange vonde følelser. Var det da Dajmen kom fra? Nå ser jeg helt klart sammenhengen, og min fortid er ikke lenger så skummel og faretruende. Jeg lever jo nå, ikke da. Jeg har lært meg å håndtere traumer bedre, ikke minst denne siste uken, og når jeg begynner å bli innesluttet, gå i min egen fantasiverden for lenge, da er det et varsku. Hadde det vært slik at jeg skulle løse alle mine problemer alene, hvorfor finnes det da flere mennesker på jorden? Enkle sannheter kan bli virkelig kompliserte for meg når jeg blir for egostyrt…

Det er søndag i dag, og for de fleste holder hviledagen hellig, så støvsugeren står stille. Kanskje neste gang rengjøringsdansen er i full gang, la musikken være skrudd av, la tankene lage sin egen musikk. Skriv de ned, og plutselig har du laget deg din egen sangtekst. Kan bli en slager vettu!

En siste tanke: Hvorfor har, og hadde så mange store musikere behov for å flykte enda lengere enn inn i musikken? Rommet ikke musikken nok?

Alt har sin slutt, også dette ANTA-kurset, men, og jeg sier men, selv om men ikke skulle brukes, men jeg gjør det likevel, fordi det slutter jo ikke her. Det er nå det begynner! Og så er det slik at selv om man har gått et kurs betyr det ikke at man kan ta det neste, og det neste etter der. Det fine med disse kursene er at ingen er like, og vi mennesker er jo stadig i endring, så det vil alltid være noe nytt å plukke opp på neste ståsted i livet. I livets skole blir man aldri utlært, og kompetanseheving får vi aldri nok av uansett om man lider av avhengighetssyndromet eller ikke.

Og jeg får aldri nok av Rita Nilsen, et helt fantastisk menneske på alle måter. Om noen lurer på overskriften, så kan jeg skrive under på at tøffere kjærlighet enn det hun gir, skal du lete lenge etter. Der nytter det ikke å lure seg unna, for hun griper fatt i deg, ikke noe dill-dall, men du forstår at hun oppriktig ønsker å hjelpe deg på rett spor. Ekte kjærlighet med andre ord! Og det rare er at hun ikke går tom for kunnskap heller. Og for selv om det virker som det er fullt oppe i hodet mitt, klarer hun likevel å prente inn litt til, av ren og skjær raushet og omtanke. Rita «kapper ikke av hånden på noen». Hun vil bare vise hver enkelt at de innehar egenstyrke, og at det er opp til den enkelte selv og bruke den fremtidsrettet, først på oss selv, for så senere kunne bidra i den store sammenhengen. Det er kun opp til den enkelte å ta mulighetene, ta ansvar for vårt eget liv. Hun er en veiviser, og veien har hun gått opp selv! For oss…

Ja, det er nå det begynner. Det å sette all denne kunnskapen ut i livet. Jeg trenger bare la den få gå noen runder i systemet mitt først, reflektere litt over all denne nye informasjonen, og visst har det vært en kompetanseheving. Jeg har fått verktøy om hvordan finne de rette alternativene, selv om det er opp til meg selv å ta valgene. Jeg kommer uansett ikke videre hvor mye bagasje jeg har med meg om jeg ikke klare bære den. Jeg trenger å være sterk, ja, men også ha ressurser nok, og det kan like gjerne dreie seg om et godt nettverk, familien min, venner eller andre som gir meg trygghet til å videreutvikle meg. For andre kan det også dreie seg om både det å få økonomien på plass, og en bolig uten for mange uromomenter rundt. Men det aller viktigste er at jeg har en virkelig trygg person i livet mitt, en som kan romme meg. Aller helst en likeperson og ikke samboeren min. Han rommer ikke meg nok.  Der imot en som selv vet hvor skoen trykker har lettere for å forstå hvor mine trykker.

De fleste har mål i livet, store eller små, og i situasjoner som når en starter opp på en ny epoke i livet sitt, etter for eksempel endt klinikkopphold, eller som nå, dette kurset, er det viktig å ha klare mål. Hva vil jeg? Hvor skal jeg hen? For å lykkes med å nå sine mål er det nødvendig å ha overnevnte rammer på plass; økonomi, bolig og nettverk. Man trenger å kjenne seg trygg i sine omgivelser, ha trygge og forutsigbare rammer, en god plattform å bygge videre på. Man kan starte med å ta bort stresspunktene, de tingene som skaper kaos i livet, eller mennesker som lager uro i sjelen og kan legge mer byrder på skuldrene enn en klarer bære med seg videre. Nå har jeg vertfall kastet fra meg et lass med frykt, dårlig samvittighet og annen unødvendig last, så da behøver jeg ikke å ta på meg mer av det andre vil lesse på meg. Det kreves derfor at jeg er flink til å sette grenser for meg selv, mine grenser, altså hva jeg vil og ikke alle de andre. Kanskje kommer jeg til å såre enkelte, og kanskje vil noen bli overrasket over å plutselig høre et nei. Fra meg, som nesten alltid sier ja. Og jeg har vært en «pleaser», redd for å skuffe, redd for å såre, fått dårlig samvittighet og skal liksom rette opp alle feilene fra i går. Jo da, Alf Prøysen skriver fint om blanke ark han, men man kan ikke alltid rette opp alle feilene fra i går, bare gjøre endringer, gjøre det på en annen måte, hvis man har lært av sine feil da vel og merke.

Jeg trenger først og fremst å vite hvor mye jeg tåler og orker av motbakker. Og jeg trenger tilførsel av næring, godt stell og ikke minst trygghet.  Er det behov for å rydde vekk ugresset, slik jeg gjør hver uke i blomsterbedene mine? Plantene vil ikke få nok næring og grobunn hvis jeg ikke tok bort all uønsket vekst, og slik er det med meg også. Det er nødvendig med en oversikt, ha en plan for veien vider, og den har jeg fått skisser av nå. Jeg trenger å fylle inn noen fler detaljer. Dersom jeg ikke helt forstår alt, kan jeg jo bare spørre noen andre som muligens har mer erfaring enn meg. Mens jeg går opp løypa, tar en sjekk for å undersøke hvordan kursen ser ut, er det viktig at jeg ikke glemmer at jeg faktisk fortsatt lider av avhengighetssyndromet. Det kan være mange feller og avstikkere på veien, noen som ønsker å terge meg, lure meg ut på tynn is, så derfor trenger jeg å være på vakt for farer og eventuelt det som trigger meg. Hjernen min vil fortsatt ha en stemningsforandring med jevne mellomrom, og er jeg i et sårbart hjørne, kan jeg også ville ha den samme stemningen. Da forstår jeg nå at det siste jeg da bør gjør er å gå inn på en pub for å ta en kopp kaffe.

Det er et vedlikeholdsarbeid jeg driver med, samtidig som jeg skal framover i livet. Planene er der, målet er klart, så derfor kan det inn imellom være lurt å minne meg selv på hva målet mitt var. Kan det nås? Kanskje har det skjedd endringer, har jeg fått nye inn-put, hørt andres meninger og blitt mer realistisk. Mulig trenger jeg et annet mål, og det er lov, å endre målsetning. Noen ganger er det slik at man kan ta seg vann over hoder, jeg har, og da er det lurt å legge lista lengre ned. Kanskje er det også redsel som hindrer meg til tider, slik at jeg må øve og prøve ut enklere muligheter til å begynne med. Ingen har vel blitt verdensmester uten å trene først, selv om det langt utenfor mitt målområde. I så fall må jeg bli verdensmester for meg selv, for det er i hovedsak jeg selv som skal bli fornøyd i første omgang.

På veien trengs det enkelte pit-stop til å reflektere over eventuell fremgang, eller om noe bør endres på i forhold til å oppfylle drømmen min. I mange tilfeller kan jeg komme opp i situasjoner hvor jeg treffer på folk, eller må samarbeide med andre mennesker, selv de jeg i utgangspunktet ikke går så helt bra sammen med, og da trenger jeg bedre oversikt og kjenne på hvordan jeg føler det inni meg. Hemmer de meg eller klarer jeg å gjøre mine oppgaver? Noen personer kan fortsatt gi meg frysninger og gjøre meg redd, så dersom jeg møter på slike folk blir jeg naturligvis usikker. Autoritære personene vil alltid ha overtaket og «ansvaret» om jeg ikke setter foten ned, tar egenansvar og ikke lar meg bli kuet. Det er sjelden min skyld at noen ønsker å bryte meg ned, men det er mitt ansvar å ta vare på meg selv, og dermed be om hjelp til å hindre flere overtrampet, om jeg ikke klare å håndtere det selv. Men det er ikke så enkelt hele tiden at en bare kan ta sin hatt å gå…

Det styrker meg selv i å ha maktet å overvinne situasjoner jeg forbinder med frykt. Ofte er det slik at det ser mere skremmende ut enn det er, og mestring øker sjansen på at jeg ønsker å gjøre det igjen. «Jeg trenger å bli sterk i meg selv for å bli sterk for andre, men jeg trenger ikke være noe for alle». Ofte lønner det seg å være selektiv også i valg av mennesker jeg ønsker skal ta del i mine goder, og kan hende vil noen ikke ha meg i sin krets, som derfor skal respekteres fra begge hold. Igjen behøver jeg å vite hva som er mitt ansvar og hva jeg vil. Er det noen jeg tror jeg sårer, så blir de kanskje mer såret om jeg stadig påfører dem selvmedlidenhet. Klart at det ikke er synd på alle, og jeg skal heller ikke bære alle andres bører. Jeg ønsker bare å komme meg videre, og de som vil være med på veien min, de får lov til å bli med, så sant de ikke ønsker å forkludre det til altfor mye.

Gleden er fullbyrdet! Det er jubel, latter, skulderklapp og applaus. Seksten stykker nådde målet, «besto» kurset, og fikk hver sitt synlige bevis. Følelse av mestring, opplevelse av mestring. Få ros! Bli sett og hørt. Jeg turte! Jeg sa det! Yes!

Mange har ulike mål. Noen hadde som mål å komme gjennom denne ene dagen, selv om det kan være et delmål i en større plan. Alle lengre turer starter med et skritt, så derfor er en dag av gangen første skrittet til et viktigere mål. Mye trenger vi sikkert å kvitte oss med, slik jeg kastet fra meg all lasten jeg ikke hadde noe som helst behov for. Det jeg hadde bruk for i forrige uke, trenger jeg sikkert ikke i dag, men sjekk best- før- datoen! Det som ikke gjør meg godt ønsker jeg ikke å drasse med meg vider, for jeg vil videre. Dette var jo bare starten. Det blir nok fortsatt en del smerte, men et hvert nytt liv kommer gjennom smerte!

—————–

Bare noen ord til de som skal gjøre veien enda lettere å gå for oss “avhengige mennesker”, nemlig politikerne. Jeg håper og ønsker at alle byråkrater og de «høye herrer og damer» etter dagens besøk kan se hvilke ressurser det ligger i et hvert menneske, selv de som har brukt litt lengre tid på å komme seg opp i lyset. Og det har kanskje sin årsak. Det meste av ansvaret ligger jo hos personen selv, men hadde tilretteleggingen av hele behandlingsforløpet innen rusbehandlingen vært bedre organiser og «bygget opp», hadde flere kommet seg dit lenge før. Likevel er jeg takknemlig for at de stilte opp, viste litt av veien de også, og muligens bidrar til at færre personer som lider av avhengighetssyndromet stigmatiseres og ikke settes i bås. Alle vi seksten er synlige bevis på at det går an, at vi er ressurssterke om vi bare slipper til! Takk for at dere lyttet og åpner opp for mer åpenhet og forhåpentligvis gjør veien lettere. Vi vil jo være i lyset, ikke bare se det!

Veien fram, går først tilbake… Takk til alle som fikk meg først tilbake, så fram!

Jeg var litt spent da jeg gikk til kurset i dag. Spent på hvordan jeg ville reagere på akupunkturen. Sist gang jeg fikk nåler hadde jeg et dårlig minne fra. Ikke minst hadde jeg også en del følelser fra gårdagen, som ikke var helt ferdigbehandlet, så kanskje de ville gi utslag. Kanskje grudde jeg også for dagens tema, sorg. Jeg har mest sannsynligvis en hel del ubearbeidet sorg i meg fortsatt, og nettopp det vil jeg komme tilbake til.

Akupunkturreisen:

Sittende med hodet lent mot veggen, og fem-seks nåler settes i hvert øre. Kanskje binder jeg meg litt, jeg vet ikke, men første reaksjon er uvelhet, litt svimmel. Lukker øynene og det går raskt over, kjenner jeg blir døsig og varm. Musikk settes på og jeg dras inn i ulike «naturopplevelser» og sinnsstemninger. Jeg sitter ved sjøen, ser soloppgang, hører bølene slå mot land og kjenner roen senker seg enda mer. Jeg går gjennom skogen, hører fuglekvitter og vindsus i trærne. Blir glad og tilfreds og merker at det prikker litt i kroppen. Fortsetter inn i en grotte og lytter til vanndråper som drypper mot berget. Fantasien drar meg videre, men jeg er litt trist nå og det murrer i skulderen og bevegende, svak smerte farer gjennom kroppen, før det liksom løser seg opp. Merker øynene blir tyngre. Det er godt og vondt samtidig, men jeg slapper også mer av. Musikkstykkene endrer stemningen, vekslende mellom sorg, glede, gråt og latter inni meg, mest glede. Jeg synes det er fint, deilig, behagelig, nesten så jeg sovner. Jeg merker at lyset blir slått på. «Kom tilbake til verden her». Åh, så fantastisk en reise. Nå er jeg klar for hva resten av dagen måtte bringe.

Jeg har virkelig vært i kontakt med følelsene, men jeg har ikke helt klart å sortere hvilke elementer i livet mitt jeg ikke helt trenger, selv om jeg har trodd jeg har vært flink til å luke bort det jeg ikke vil ha rundt meg, det som forstyrrer meg mest. Se bare på all sjokoladen, den var jo forstyrrende, og jeg forsto at den ikke var bra, men jeg spiste. Nå, denne uke har suget vært fraværende, og jeg håper det vedvarer. Men jeg er jo avhengig. Ferdig snakket! Det er bare det at jeg fortsatt flykter, og jeg er fortsatt redd for mange ting, men jeg drikker ikke på det. Og med hånden på hjertet, jeg har heller ikke lyst på alkohol, faktisk veldig lenge siden det. Uansett har jeg flyktet med andre ting, gjennom søtsaker, hobbyer, turer, husarbeid og mye mer om jeg tenker meg bedre om. Så jeg har kanskje lurt meg selv til å tro at jeg er mer stødig til beins enn jeg egentlig er.

Jeg har fortrengt, ikke villet se, gått i forsvar, eller angrep om dere vil. Det er jo det beste forsvar, å angripe andre for deres eventuelle feil og svake punkter. Jeg liker å tro at jeg er snill, god og hjelpsom, men jeg er også atal, snerrete og lunefull når jeg gransker meg nærmere i sømmene. Selvfølgelig har jeg fått svar på hvorfor nå. Det kom så tydelig fram i går, og da kom det også andre ting frem fra glemselen. Noe jeg måtte reflektere nærmere på, og som kan tilskrives abstinenskriteriene. Tror fortsatt at jeg ikke er bra nok? Men hvem er jeg egentlig ikke bra nok for? Selv om jeg gjør så godt jeg kan, sier til meg selv hver morgen mens jeg ser meg i speilet: Jeg er bra nok, god nok og fin nok, men merker enda at jeg er ikke helt dus med meg selv i alle situasjoner. Mennesker gjør meg usikker, usikker på om jeg egentlig er det jeg innprenter meg selv daglig. Hvor lang tid tar det før det setter seg? Hvor mange lag må jeg skrelle av før jeg godtar meg selv fullt ut?

Med min fortid er det kanskje ikke så rart? Det er noe i det at jeg muligens bruker nesten like lang tid på å gå ut av skogen som det tok meg å gå inn. Ikke minst kunne jeg trenge å snakke med noen oftere enn jeg gjør, ikke bare bite det i meg. Jeg føler meg da ikke så ille, og langt ifra nedfor slik jeg kunne være før. Det går alltid over med en gåtur, det å rusle i naturen eller pusle med plantene mine. Det er terapien min, men det hadde ikke skadet å prate litt mer, og ikke bare prate-prate slik samboeren og jeg gjør. Selv om han er flink til å lytte, det skal han ha, men det blir bare enveiskommunikasjon for det meste. Han forstår jo ikke alt jeg sliter med, hvordan jeg har det med mine problemer. Oftest vil jeg ikke bry ham heller, vil ikke bry noen. Ja, jeg hører meg selv hva jeg tenker, og sier inni meg mens jeg skriver. Vil ikke bry noen. Klare meg selv. Der var jeg igjen, alkoholikeren, alkoholikeren lever fortsatt, vertfall tankegangen, for jeg drikker ikke. Jeg er et menneske, så hvorfor kan jeg ikke bare be om råd? Eller hvorfor lytter jeg ikke til alle rådene? Jeg går til venstre, men ble anbefalt å gå til høyre. Selvfølgelig skal jeg også ta selvstendige valg, det trenger jeg å øve på også, men ikke alle mine valg er like fornuftige. Eller? Jeg behøver å stole mer på meg selv. Det var best å gå til venstre, følge intuisjonen, det som var best for meg der og da.

Jeg befinner meg i stabiliseringsfasen enda, mellom det å være aktiv alkoholiker og det å være en tryggere nykter person.  Holder vel på med å få litt mer oversikt over livet mitt, mine planer for fremtiden. Så er det det at til tider har jeg vært for mye opptatt av dagen i dag, og unngått alt for mye planlegging. Men jeg tok jo utdannelsen, så jeg klarer jo mye når målene settes. Det tar tid før alt blir optimalt, og kanskje det heller ikke er målet. Ingen ting vil bli helt optimalt, helt perfekt. Nei, det går seg til, og det blir helt passe bra nok til slutt. Jo, da jeg er optimistisk. Jeg har troen ellers hadde jeg gitt opp for lenge siden. Håpet er der også, og drømmene. Egentlig lever jeg litt i drømmen nå, nå når jeg kan skrive og samtidig føle at jeg kan gjøre en forskjell for noen, at det jeg formidler hjelper andre til bedre å forstå egne vanskeligheter og avhengigheter. Men er det egentlige målet?

Men så er det meg selv igjen da opp i det hele. Har behov for å hjelpe meg selv mer. Jeg trenger å forstå at jeg sikkert fortsatt er i en slags sorgprosess. For som skrevet er jeg jo i stabiliseringsfasen eller overgangsfasen, og helt ferdig med avhengighetskvalene er jeg langt ifra. Nevner det igjen jeg, denne sjokoladen jeg har gaflet i meg til alle døgnets tider på det verste. Jeg har aldri sluttet helt, med å sørge over tapet. Har jeg tillatt meg å sørge ordentlig? Det var en stort tap og gå ifra min følgesvenn i så mange år, kong alkohol, selv om jeg ville det selv. Jeg ønsket meg mer ut av livet, ta tilbake kontrollen, oppnå drømmene mine. Likevel er det klart det blir et savn, for rusen var det trygge som tok meg dit jeg ville. Fikk meg i «min stemning». Ville jeg gråte så fikk jeg gråte. Men til tross for alle mine daglige rutiner, alle ritualer med bønn og meditasjon, alle gode hjelpere, venner og familie som støtter opp, så er det noe jeg har oversett og hoppet bukk over. Kanskje ikke akkurat i forhold til alkoholen i seg selv, men årsakene til hvorfor jeg brukte alkoholen som min medisin til å ta bort alle vonde følelser. Alkoholen er borte, og det er egentlig greit. Det var ikke smaken jeg var ute etter uansett, men rusen som tok bort følelsene. Og uroen.

Jeg har lært og brukt metoder for å ta bort suget, og mange har virket, og jeg har tenkt at det kommer etter hvert, men jeg har ikke vært flink nok til å kjenne etter hva som fortsatt sitter der. Jeg har ikke gått hele runden med meg selv på alle områder med tanke på traumer fra fortiden, deriblant en gnagende uro jeg får i spesielle situasjoner. Jeg har ikke klart å plassere tankene og følelsene mine i forhold til enkelt ting, som for eksempel at jeg blir urolig, irritert, stresset og rastløs når jeg har møtt personer på ulike sammenkomster.  Morgenbønnen hvor jeg ber for alle mine fiender og alle de som har gjort meg vondt fungerer ikke like fort som jeg har ønsket. Jeg har «faket», men ikke «maked it» enda. Og som noen sa: «Hvorfor skal jeg holde den kanalen åpen»? Ja, hvorfor skal jeg be for noen som jeg ikke egentlig ønsker å ha i livet mitt? Og hvorfor skal jeg tilgi en person som aldri har bedt om tilgivelse?  Er det ikke bedre at jeg forsoner meg med at slik var det? Selvfølgelig! Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Jeg har villet gjøre som de jeg trodde visste best, fagarbeidere og likemenn, de som ba meg tilgi og be for disse «monstrene», så vil de «slutte å plage meg», men de sluttet ikke. Jeg la fra meg bitterheten, og tilegnet dem andre ord; de visste ikke bedre, men kanskje er jeg fortsatt bitter også. Det er jo å forsone meg med fortiden jeg må, forsone meg med at denne personen var som han var, og det er opp til meg om jeg fortsatt vil la ham «ha makten over meg».

Har jeg akseptert fortiden, og gått videre. Klarer jeg helt å orientere meg, være klar på mine ønsker og valg? Har jeg fått ut alle reaksjoner? Hva vil jeg egentlig? Hvor står jeg?

Jeg er fortsatt redd for enkelte mennesker. Jeg vil ha trygghet, ha kontroll, få et verdig liv, bestemme over meg selv og ta egne valg. Jeg er redd for enkelte personer! Hvordan kan jeg oppnå målene mine, eller delmålene mine om jeg fortsatt er utrygg, redd og engstelig i mange tilfeller. Hvorfor har jeg min adferd? Hvorfor er jeg redd? Hvorfor stivner nakken? Hvorfor vegrer jeg med for å gjøre ting? Hvorfor tør jeg ikke fortelle mine nærmeste hvordan jeg har det? Hvorfor? Hvorfor? Jeg er redd? Jeg vil ikke såre noen? Jeg vil vise at jeg er sterk. At jeg kan. At jeg er flink. Flink-flink- flink! Uhæ! Jeg blir ikke tryggere av å ikke fortelle at jeg er utrygg. Er jeg fortsatt i offerrollen? Eller fordeler jeg fortsatt skyld? Jeg sørger kanskje over tapet av meg selv? Og nå driver jeg og leiter for å finne meg igjen. Hva med å være enda mer bevisst hvor jeg er i denne sorgprosessen?  

Hva sørger jeg over? For noe sørger jeg over. Hva gjør meg trist og redd og lei meg? Sørger jeg over det tapte meg, det jeg ikke fikk, det som ble skuslet bort- først av andre, så av meg. Jeg ble «fratatt» retten til å være meg, retten til å bestemme, ta egne valg. Eller jeg overlot til andre å bestemme, for jeg var ikke god nok. Jeg var ikke så flink på å vite hva som var best. Personer jeg trodde var glad i meg sviktet og skuffet meg, gjorde urett mot meg. Jeg gikk i freeze-modus og ble værende. Turte ikke annet. Så ble jeg den som svek andre selv. Jeg visste ikke bedre. Hadde ikke lært å ta ansvar. Ferdsel på eget ansvar! Jeg så ikke fareskiltet. Blindet av kjærlighet og alkohol. De jeg trodde ville meg godt. Det sitter fortsatt i meg. Jeg trodde! Skammen! Noen traumer er der fortsatt. Jeg har fortsatt en del å rydde opp i, med meg selv og med andre. Jeg er på vei, begynte på nytt i dag, tok en ny vei. Tok noen stotrende skritt, for jeg er fortsatt redd!

Smerte! Kjenner tårene presser på når jeg hører meg selv fortelle. Det er jo for faen meg traumer det er snakk om. Angst, innestengt angst, som jeg slipper ut nå og da, to-tre dager etter at jeg har kommet med i sikkerhet og kan slappe av. Angsten blir til intoleranse og irritasjon, til sinneutbrudd og vaskeorgier. Fortiden, og alt det fortrengte, det jeg har trodd jeg kan håndtere, orden opp i, tilgi for, be for. Alt det vonde, det er der like fullt. Alkoholen tok det ikke bort. Og nei, alle mine bønner har ikke tatt det bort. Igjen, hvorfor skal jeg tilgi? «Du må tilgi for å komme videre». Ja, det sa de alle disse jeg trodde visste hva løsningen var. Men jeg er på stedet hvil, nesten. Jeg hører: «Hva med å forsone deg med at slik var det»? Ja, akkurat, forsoning. Jeg kan ta valget, bestemme at personen ikke lenger behøver å være i min omgangskrets. Jeg kan sende ham i «rotterommet». Han kan få fulltidsjobb der, jobbe overtid om så var. Jeg kan stenge den kanalen. Jeg kan ta ansvaret, bestemme at denne personen skal ikke lenger få dra meg ned, hindre meg i å vokse og utvikle meg, hindre meg i å finne meg selv.

Ja, jeg kan stenge den kanalen, men jeg må fortelle omgivelsene mine om at det er hva jeg ønsker, hva jeg trenger å gjøre for å ikke stå i fare for å gå til grunne igjen. Da kommer en ny redsel inn, angsten for å såre noen jeg er glad i. Det er mitt ansvar å komme meg dit jeg vil, men jeg kan ikke påta meg ansvaret for at andre blir lei seg for noe som ikke er min skyld i bunn og grunn. Hvordan vil vår fremtid bli om jeg «driter» i meg selv, og til og med fortsetter å ha skyldfølelse og redsel for å såre alle rundt meg. Det er ikke å ta ansvar for noe i det hele tatt. Jeg kan bare ikke fortsette i samme gamle tralten, grave ned følelsene mine og la andre «bestemme» min fremtid. Da når jeg aldri målene mine, og til slutt det store målet. Det å ta tilbake eierskapet i meg selv slik at jeg stoler nok på meg selv, godtar meg selv, har troen på meg selv til å være i en ordentlig jobb der jeg fysisk kan hjelpe andre som lider.

Lettelse! Kjenner byrden faller, steinene ruller ut av sekken da jeg fortalte det. Første skritt tatt. Nå, neste. Hva skal jeg si til alle de jeg tror vil bli såret? Og vil de skyve meg bort igjen, som da jeg drakk? Jeg har såret dem før, ja, men dette er vel noe annet. Jeg vil jo bare vise at jeg tar ansvar, at jeg vil at vi skal få det enda bedre. Selvsagt er det noe med samvittigheten? Tenker: Har jeg lov til å «kreve» at slik vil jeg ha det, jeg som selv sviktet, løy og gjorde dem vondt på alle mulige måter? Nei, jeg var jo ikke bedre selv, og ønsker de ikke mer kontakt, så respekterer jeg det. Og da er det kanskje rett og rimelig at de respekterer mitt valg også. Jeg prøver så godt jeg kan, og det beste jeg kan gjøre for å gjenvinne full tillit er å holde meg rusfri, og det er nettopp derfor jeg ønsker å skjerme meg selv for uromomenter i livet mitt.

Redd, forferdelig redd enda. For pokker så nervøs jeg var, men jeg sa det. Jeg må stå for valgene mine. Hoppe i det eller tusle sakte ut i det kalde vannet? Jeg hoppet i dag. Tør jeg neste gang. Ambivalent? Sikkert, ja selvfølgelig. Opphører ikke så fort. Er bare et menneske. Leger tiden alle sår? Tja, om jeg vil, men det kommer an på hva jeg gjør i forhold til hvor fort det skal gå, og hvor smertefullt det skal være. Jeg behøver ikke fortsette med å synes synd på, ta offerrollen i teaterstykket mer. Den kan noen andre overta. Jeg har spilt siste akt i den tragedien.

Jeg tar akupunktur i morgen også jeg…