Hva med å gi litt mere F…

Jeg kjøpte meg en kladdebok her forleden, en bok jeg skulle skrive notater i ved spesielle anledninger. Utenpå permen står det Do it now. Passende tenkte jeg. Men jeg har jo gjort det, blitt nykter altså. Likevel er det mange ting jeg ikke har gjort. Mange ønsker og drømmer som bare ligger der foran meg og venter. Er jeg villig nok, tør jeg?

Jeg behøver å ta med meg erfaringene og all læring jeg har fått, men ikke la historien min kneble meg fra det jeg vet jeg har inni meg. Jeg trenger å være åpen for alle muligheter, men aller viktigst selv å åpne opp og være ærlig med meg selv. Har jeg virkelig troen på meg selv? Klarer jeg dette med mine evner? Ja, det er skummelt og ubehagelig, og sikkert er det enklest å la det være. Jeg vil jo fylle dagene mine med det jeg liker uten å føle meg egoistisk og få dårlig samvittighet over å tenke for mye på meg selv. Det er derfor jeg trenger å være ærlig.

Jeg ønsker jo ikke at min fortid skal sette en stopper for de valgene jeg ønsker å ta. Sannheten må fram i lyset, og jeg må tørre å se den, erkjenne den og ikke la andres meninger om hvordan jeg er som menneske påvirke valgene. Skal hvordan jeg levde livet før få lov til å bestemme hvordan jeg nå ser for meg at jeg vil at hverdagen skal bli? Et sted mellom alle pliktene og ansvaret kan jeg faktisk ha et fantastisk liv, leve som meg selv slik jeg vil uten å kjenne på bismaken av at jeg er et utskudd. Min fortid vil påvirke mine valg, men det er opp til meg hvordan. Jeg vil ikke stikke meg ut. Jeg vil kjenne meg normal, slik alle andre er. Men vil jeg leve som alle andre? Følger jeg drømmen om å være annerledes, ikke helt meg selv eller blir jeg annerledes og kanskje til og med ensom om jeg velger å være som alle andre? Egentlig vil jeg aller mest stå i min verden, være en som går litt utenfor normene, men likevel passe inn.

Det er slitsomt å «fake» seg gjennom dagen. Skal jeg orke å late som om jeg hele tiden er noe mer enn meg selv? Er det ikke slik at så lenge jeg er ærlig med meg selv og står for det jeg gjør så kan det være det samme hva alle andre mener. Nok en gang; tør jeg? Jeg lytter til andres meninger, gjør meg opp egne, er åpen og mottagelig for andres innspill, men det er jeg som må gjøre det siste, og forhåpentligvis det beste valget. Hvor går veien videre? Det er ikke bare enkelt å si det jeg mener uten frykt for hva andre mener. Så i bunn og grunn har jeg ikke vært ærlig nok med meg selv da. Jeg er fortsatt ikke fri for frykt, fortsatt ikke tøff nok til å velge en litt uten-om-vei, for jeg vil egentlig være som alle andre, vertfall bitte litt. Jeg liker ikke å bli sett ned på, hvem gjør vel det!? Og selv om jeg prøver å fylle dagene mine med det som gir meg glede og mer overskudd, så tenker jeg ofte på: Hva tenker andre om at jeg gjør dette. Synes de jeg er selvopptatt. Kanskje til og med de tror jeg er lat eller arbeidssky, jeg som ikke går til en vanlig jobb slik alle andre gjør. Hvorfor kan jeg ikke bare la andres meninger og tanker være deres? Nei, det er ikke lett! Kan jeg ikke være stolt av meg selv, for alt jeg har fått til, leve som meg og la andre leve sine liv, være seg. Lev og la leve, heter det, og det gjelder også meg selv. Jeg er ikke født til å passe inn, men for å leve eller… Så jeg trenger å finne tilbake til den jenta jeg var før livet tok fullstendig råtta på meg. Det er vel det jeg er i ferd med å gjøre. I do it now!

Jeg ønsker meg dager fylt av energi, fylt av glede hvor jeg bestemmer retningen videre. Selvfølgelig tar jeg imot råd og veiledning, det er nødvendig, for jeg er ikke en som vet og kan alt. Jeg forstår at mange kan noe som ikke jeg kan, har bedre ideer enn meg, selv om jeg også har en del kunnskaper som er nyttige både for egen del og andres. Jeg lytter til andre, men jeg må lytte til meg selv også, ikke si ja til alt å glemme meg selv og det jeg står for. Så nok en gang tilbake til ærligheten til meg selv. Finnes det begrensinger? Er det noe jeg virkelig ikke kan eller hvorfor ikke se på mulighetene jeg har. Begrensingene er kanskje alt tankekjøret, de negative tankene jeg har til meg selv i spesielle tilfeller. Skal jeg godta at noen gjør meg nervøs? Hva kan jeg gjøre med det? Si ifra eller gå bort? Ofte sier jeg: Men jeg har lært meg til å leve med det. Er det riktig? Liker jeg at det er slik? Jeg gjør ikke det, innerst inne. Det er ikke slik livet mitt skal være. Livet skjer ikke bare av seg selv liksom. Jeg må skape mitt liv og dermed påvirke mennesker og ting rundt meg til å bli slik jeg ønsker, men noe må jeg bare tolerere at er som det er og leve med det. Bare det ikke stopper meg i å gjøre det jeg trenger… Da mister jeg blikket på meg selv, på ærligheten, på veien til målet.

Så når jeg er ærlig, sier min mening og forteller sannheten om meg selv er det viktig at jeg ikke undergraver meg selv. Jeg kan ikke se ned på meg selv for den jeg har vært og den jeg har blitt. Jeg er god nok og skulle andre mene noe annet, så vær så god. Ok, jeg er annerledes, og det er jo det jeg vil. Jeg skal ikke alltid please alle, si ja til ting jeg ikke har lyst til i redsel for at de bli leie seg om jeg velger å takke nei til for eksempel en innbydelse. Jeg skal ikke bare tenke at jeg kan ta meg sammen for deres del. Det er jo ikke å være ærlig. Da følger jeg ikke mitt eget hjerte. Jeg er ikke en god venn om jeg bare skal tilfredsstille andres ønsker og krav. Jeg overkjører og utsletter ikke bare meg selv når jeg hele tiden prøver å være enn annen person enn den jeg egentlig er. Tenk hvordan det blir når den virkelige sannheten om meg kommer fram? Og hvem lurer jeg?

Er det så innmari vanskelig å sette grenser eller bare si det som det er: Nei, jeg kommer ikke på festen for jeg synes det er så veldig slitsomt å ikke være den som selv kan drikke, tøyse og tulle. Ikke det at jeg har lyst til å drikke, nei, for all del, men slik er det nå i min tankegang. Jo da, jeg kan ha det moro uten alkohol, men dere er liksom på en annen planet, der jeg var, hemningsløse og morsomme. Nei, egentlig blir alle så innpåslitne når dere blir for fulle eller dere skal være så perfekte overfor meg og prøve å forstå meg. Så skal alle ta hensyn, og alle synes synd på meg…

Men det er ikke synd på meg, jeg har det bra jeg så lenge jeg slipper å være redd for at jeg tar en sprekk fordi jeg ikke vil skille meg ut, være annerledes. Jeg liker ikke å hele tiden måtte forklare, alle forklaringene på spørsmål om: Hvorfor drikker ikke du Heidi, du har jo blitt frisk nå vel? Ærligheten! Hør da, for faen! Jeg forlanger ikke at alle forstår, men jeg tok et valg fordi jeg måtte. Jeg er alkoholiker og kan ikke drikke som alle andre, de som slutter når festen er over. Jeg klarer ikke, eller klarte ikke. Jeg er alkoholiker og kan ikke ta ett glass en gang. For da ville min fest fortsette, når jeg kom hjem, i morgen og resten av livet. Er det det du ønsker, jeg ønsker? NEI! Ingen andre enn de som selv har vært gjennom det samme som meg forstår meg, så bare la det være. Selv om jeg vil fortelle hvordan det er, hva som skjedde og hvordan det er nå så kan jeg ikke forlange at de som selv ikke er alkoholikere skal forstå hvordan jeg har det, men jeg kan ikke overse deres nysgjerrighet. Jeg behøver simpelthen bare fortsette å være åpen og ærlig. Jeg er villig til å ofre noe for at noen får en forståelse… 

Derfor så gjør jeg det bare, skriver blogg. Blottlegger meg vil mange si. Ja, så snakk om meg da, og det vil være løgn om jeg sier at jeg ikke bryr meg, men jeg «overser» det til fordel for at jeg vet hvor viktig det er for meg selv, og for andre å være ærlig om vanskelige ting. Jeg er villig til å hjelpe andre til å åpne opp. Jeg valgte å «do it now».

Jeg skal være meg selv.

Kanskje fristes jeg til å klistre på meg et smil, til tros for at jeg er sint eller sur, for å gjøre noen til lags. Når jeg takker nei til en innbydelse vil jeg kanskje be om unnskyld for at jeg såret noen. Jeg kan muligens avstå fra noe som er viktig for meg uten å protestere, for at familien heller vil bli hjemme og for å ikke skape konflikter. Det kan være fullstendig akseptable valg, og jeg kan velge dem alle sammen. Men i dag skal jeg være ærlig med meg selv når jeg sier det jeg sier og gjør det jeg gjør. Jeg skal ikke late som jeg kjenner noe annet enn det jeg kjenner eller «ville noe» jeg ikke vil. Jeg har rett til å velge det jeg vil og føle det jeg føler. Jeg velger kanskje ikke å handle ut ifra alle mine følelser eller ønsker, men jeg skjuler dem ikke for meg selv. De er en del av meg. Jeg skal være tro mot mitt eget jeg! (Oversatt fra Mod att förendra).

Ja det kan være skummelt å leve som deg selv. Hvorfor ikke si det som det er og gi litt mer F i hva andre tenker og tror…

Avhengigheten er listig, gåtefull og mektig. Det finnes avhengige i alle samfunnslag og den angriper sjefer så vel som den arbeidsledige. En avhengig person kan bli enten spilleavhengig, treningsnarkoman, sexavhengig, matmisbruker, rusavhengig eller alkoholiker. Men mekanismene bak er de samme. Personer som har en ubalanse og en sårbarhet i livet kan utvikle avhengighet.

Avhengighet av alkohol:

• Alkoholmisbruk er samfunnets aller største problem; sosialt, helsemessig og økonomisk.
• Alkoholisme er en sykdom som må behandles på lik linje med andre sykdommer.
• En medavhengig er en av alkoholikerens verste fiender. En er medavhengig når en dekker over misbruket, ikke stiller krav og skyr konfrontasjoner med den avhengige.
• Du hjelper best en alkoholiker ved å ærlig stille ham til ansvar for sitt eget liv.
• Å drikke kontrollert eller «litt mindre» er et livsfarlig råd til en som har utviklet alkoholisme. Det hjelper ikke. Løsningen er totalavhold mener jeg.
• Det er viktig å erkjenne problemet selv, ta en grundig selvransakelse og tilgi seg selv og eventuelt andre.
• Den nyktre trenger noen å dele erfaringene med og deretter å fylle tomrommet etter alkoholen med noe for å oppnå vekst og et verdig liv.

Hva er alkoholisme? 

Vi kan si at avhengighet handler både om en fysisk allergi, en mental besettelse og et åndelig dilemma. De aller fleste har en bakgrunn med brister i systemene rundt seg. Mange har arvet sykdommen fra en eller annen i sitt familiesystem, og det kan sies å være et sosialt og psykologisk aspekt. Det handler om oppvekst og omgivelser, og om det vi lærer av våre foreldre og oppdragere. Det har også et åndelig aspekt, noe ikke så mange snakker så mye om, og dette handler om alt vi har lært oss og hvordan vi forholder oss til ubalansen på innsiden, våre følelser og tanker rundt dem. En avhengig person ønsker hele tiden å være i en følelse av lyst. Når ulysten kommer, blir det ubehagelig fordi han/hun ikke vet hvordan håndtere den.

Alkoholisme kan beskrives som en konstant følelse av utilfredsstillelse. De fleste kan fungere bra, føle seg «tilfreds» en stund, men så kommer alkoholtrangen tilbake når for eksempel følelseslivet lager vanskeligheter. Alkoholikeren klarer ikke å takle urolighetene i kropp og sjel. For å unngå at alkoholen blir brukt som medisinering i vanskelige perioder blir det viktig å fylle dette tomrommet med noe annet, og det er derfor de fleste alkoholikere trenger hjelp og behandling. De må lære om de sosiale og psykologiske momentene som skaper konflikter i følelseslivet. Hvordan håndtere dem uten alkohol. Mennesker som ikke klarer å håndtere sine egne liv, drikker derfor ofte alkohol, men drikkingen er bare et symptom. Det er en strategi som brukes for «å overleve», og om den som er syk ikke får hjelp til å ta ansvar for sitt eget liv og sine egne følelser, vil personen øke den destruktive strategien.

Alkoholiker eller en som bare drikker litt mye?

Vi har alle sett den ustelte og segneferdige mannen på benken som har gitt opp alt. Men hva med naboen som aldri går ut på søndager? Hun som alltid er borte fra jobben nesten hver mandag? Og hva med han som ser ut som han mestrer alt, men som aldri slipper mennesker nær innpå seg? En alkoholiker er ikke nødvendigvis den som skiller seg ut ved første øyekast, og du kjenner ikke alkoholikeren først og fremst igjen på mengden alkohol han drikker, men vel så mye på tankemønstre og atferd som kjennetegner den avhengige personligheten.

• Vi har «autopiloten»: Personen prøver å ikke drikke, hvor den indre stemmen sier «du skal drikke i kveld», og hvor viljen ikke fungerer . Alkoholikeren kjører i et enkeltspor i nedoverbakke. Det bare skjer, og følges av løgner og bortforklaringer.
• Vi kan gjenkjenne «monotoni» hos en person: Den som drikker gjentar samme handlingene igjen og igjen, og forventer et nytt resultat for hver gang. Uansett hvor skyldbefengt og skamfull han var sist, så forsøker han samme strategi ved neste drikkeperiode.
• Vi kan kjenne igjen «dobbeltsidigheten»: Der hvor alkoholikeren tror han kan løse alle problemer, er det de samme vanskelighetene som skaper problemene. Alkoholikeren håndterer angst med rus som igjen skaper mer angst.

Det er blant annet disse faktorene som skiller en som drikker mye og en alkoholiker. En som drikker mye lærer som regel av sine feil. Det gjør ikke alkoholikeren.

Det er umulig å få en alkoholiker til å slutte å drikke før han selv ser konsekvensene, derfor gjør vi alkoholikeren en stor bjørnetjeneste om vi pynter på sannheten og finner på forklaringer for hvorfor han/hun drikker. Alkoholikeren må få kjenne på konsekvensene. Deretter kan vi gi massiv støtte, tilføre kunnskap om sykdommen slik at de lærer seg nye strategier å løse livsproblemene på. Vi må huske på at den avhengige personligheten ikke vil «prate» om det virkelige problemet. Den gir signaler og falske løfter om at det er rusen som setter ham fri, at det er rusen som leger smerten, eller at det er rusen som gjør ham eller henne til den de ønsker å være. Som pårørende (eller behandler) er jobben å bryte dette mønsteret, få de til å forstå at medisinen som brukes kommer til å ta livet av dem.

Det aller første som må gjøres, er å ta bort rusen, og her trengs profesjonell hjelp, helst en som selv har erfaring. Det er først når misbrukeren er nykter at det går an å snakke om problemene og hvor de kommer i kontakt med de virkelige følelsene. Personen trenger å lære å ta ansvar for sine egne behov, men ikke å bli lykkelig. Det får komme senere. Tankegangen må snus, for den avhengige personligheten gjør hva som helst for å «ha det bra» og vil fortsette med å lure den syke til å følge disse signalene. Det handler om at misbrukeren skal bli nykter og lære å ta ansvar for livet. Jeg mener at det ikke fungerer med solarium eller fallskjermhopping. God terapi og tilfriskning handler om å møte seg selv, men det er smertefullt. Og det er aldri for sent.

Hva med de pårørende?

Det å være pårørende er en veldig vanskelig situasjon å være i. For de fleste er alkohol knyttet til kos og hygge, men for pårørende av alkoholikere finnes det en mørk bakside.

Det å leve sammen med en alkoholiker er ofte knyttet til skyld og skam og er svært tabubelagt. Dette fører igjen til at man ofte forsøker å skjule sykdommen. Ingen skal vite at konen, datteren eller ektemannen har et alkoholproblem. Som før beskrevet gjør du bare den lidende en bjørnetjeneste og dermed også deg selv. Når noen du er glad i, enten i familien eller en venn sliter med rus, kan det sette dype spor. Jeg vil råde pårørende til å få hjelp med hvordan håndtere dette, selv om du er en voksen. Utfordringen for de som er nære på alkoholikere er at de opplever stort press fordi de ofrer så mye for å hjelpe personen samtidig som de må ta vare på seg selv og eget liv. En pårørende kan ikke hjelpe en alkoholiker som ikke selv vil slutte å drikke.

Som pårørende er det å være tydelig på hva du kan akseptere viktig. Dersom en du er glad i drikker for mye, og over lang tid, kan situasjonen virke håpløs. Det er nødvendig å huske at det som ligger bak et uheldig drikkemønster er individuelt og ikke din feil. Selv om det er en i din egen familie, er det er ikke ditt ansvar å løse problemet. Likevel kan du oppmuntre vedkommende til endring. Prøve å få personen inn på et bedre spor og så et frø om å ta grep og søke profesjonell hjelp. Men ikke dekk over eller unnskylde drikkingen. Vær tydelig på hva som kan aksepteres. Å være for involvert i livet til en som er avhengig kan få store konsekvenser når det kommer til samspill i familien og vennekretsen.

Det å være barn og pårørende kan skape store problemer. Dette er problemer man kan ta med seg inn i voksen alder og som kan gi konsekvenser for neste generasjon. Det er viktig å prøve å få hjelp, snakke med noen en er trygg på. Kanskje kan de bistå til å oppsøke og få kontakt med andre pårørende, de som virkelig forstår. Dette tror jeg er det viktigste man kan gjøre. Barn og unge trenger vel så mye noen som ser dem, som støtter og viser omsorg og nærhet, men alle pårørende trenger noen, og andre pårørende er nok de som best kan være disse støttespillerne for å unngå at de sliter med konsekvenser for resten av livet. (Det finnes forøvrig mange organisasjoner og hjelpetiltak for dette problemet).

Barn av alkoholikere er lojale og hjelper ofte til når noe har gått galt, men de opplever også at de har prøvd alt for å klare å få foreldrene til å innse at de har et problem, uten å lykkes. De prøver for eksempel å fortelle at de er bekymret for helsen deres, men når ikke inn. Og da lurer de på hvorfor de ikke hører etter. Barn som pårørende har vært en del av sykdommen til foreldrene i mange år. Blitt sinte når de drikker, forsøkt å rømme vekk, gjemme seg bort og kanskje vært med på å skjule sykdommen for omverdenen, noe som egentlig er feil. Hvordan skal de vite det? De er medavhengige og går i det samme mønsteret og er påvirket av de samme problemene som mamma eller pappa er. De er overbevist om at dersom de gjør det riktige, så kommer mor eller far til å slutte å drikke. Eller de tør ikke å ta avstand, leve sitt eget liv, i frykt for hva som kommer til å skje hvis de ikke passer på. Som en hvilken somhelst medavhengig, men kanskje enda sterkere, sitter barna ofte med dårlig samvittighet, skyldfølelse, en følelse av skam og svik. Dette gjør at de blir handlingslammet og trenger hjelp. Det de først må forstå, er at alkoholismen er noe foreldrene, og også de selv er maktesløse overfor.

Noen opplever at de kommer til et punkt der de må bryte kontakten med mor, far eller søsken som drikker. De føler ofte at de ikke klarer å leve sitt eget liv og ta vare på sin egen familie samtidig som de må håndtere og passe på den som drikker. Det kan oppleves uoverkommelig og helt umulig, noe det også er. Felles for pårørende er at de har prøvd og prøvd om og om igjen å hjelpe. Når ting ikke har blitt bedre kan nok mange oppleve at det er lurest å kutte kontakten, og andre må ha stor respekt for at noen velger å gjøre dette. Hvordan skal de ellers kunne ha overskudd til å vise omsorg når alkoholikeren en dag endelig er mottakelig for støtte og hjelp?! Jeg mener at det viktigste de pårørende kan gjøre er å passe på seg selv. Selvfølgelig skal man være der for de en er glad i, spesielt i en vanskelig situasjon, men man må kunne sette grenser for hva man selv orker og takler. 

Som pårørende er det nødvendig å forstå hvor skambelagt alkoholismen er. Det å innrømme at man er alkoholiker er vanskelig ikke minst fordi det er så skambelagt. Selv om de rundt alkoholikeren som oftest kjenner til problemet er det ikke enkelt for personen selv å erkjenne sitt drikkeproblem og fortelle de rundt seg at de sliter. Jeg minnes at det å si det høyt, om bare for meg selv satt langt inne, men det var også en lettelse i etterkant. Da slapp jeg gå rundt å hele tiden skjule for de som alltid hadde visst.

Jeg vil understreker at det bare er én person som kan hjelpe alkoholikeren ut av lidelsen, og det er alkoholikeren selv. Som pårørende og medavhengig er det nødvendig å forstå at du må tenke på deg selv først, for alkoholikeren tar ikke hensyn til deg. Det er som å være på et fly: Du blir fortalt at du skal sette oksygenmasken på deg selv før du hjelper andre. Mine barn tenkte nok ofte: «Bare mamma slutter å drikke, da blir det bra og vi blir lykkelige». Men da tenkte de jo slik som meg, og det er dette som er medavhengighet.  

Det er vel slik at voksne barn av alkoholikere har levd med dette hele livet. De har bortforklart og bagatellisert sykdommen til sin forelder og prøvd å finne lysglimt og håp. Men håpet kan ødelegge egen utvikling. Det viktigste en pårørende til en alkoholiker kan gjøre er å sette seg selv først, også som barn, men det er jo selvsagt ikke enkelt. Noen klarer å stenge ute at mamma eller pappa drikker, og det er faktisk da de tar ansvar for seg selv og familien. Dette vil også gi dem erfaringer senere i livet. Når disse voksne barna får sin egen familie, har de en mulighet til å stoppe denne trenden, at deres egne barn slipper å måtte gå gjennom det samme som dem. Personer som ser et barn lide under sine foreldres alkoholmisbruk må gripe inn. De kan for eksempel hjelpe til med at barnet får hjelp hos en psykolog eller terapeut. Uansett er det viktig at noen ser dem, om bare en person viser sin omtanke.

Alkoholisme og medavhengighet er fortsatt et stort tabu i samfunnet vårt. Jeg tror at dersom flere får kunnskap om alkoholens skadevirkninger, om at arv og miljø kan påvirke om man blir avhengig av alkohol eller ei, og jeg tror vi kunne reddet flere pårørende hvis alle hadde hatt mer kunnskap om medavhengighet.

Jeg tror heller ingen planlegger en karriere som alkoholiker eller rusavhengig. Men jeg håper at flere ser faresignalene tidligere, enten som alkoholiker eller den medavhengige, og dermed søker hjelp og snakker om problemet. Jeg har også et ønske om at alkoholikeren og de pårørende blir flinkere til å snakke om problemene. De vet begge at de eksisterer, men kanskje ikke omfanget. Vi skal ikke ufarliggjøre alkoholproblemet, men det å snakke om det!

Hva ønsker jeg meg i dag?

Vi alle har utfordrende dager. Det er en del av livet. Ja, livet er som en berg-og-dalbane. Så hvordan klare å få det best mulig, hvordan snappe til seg det som gjør en godt og dermed skvise ut av livet de godene det byr på. Det gjelder å ta kontroll på tankene og handlingene sine. Kanskje bør vi også bli flinkere til å dele med hverandre de enkle grep som kan gjøre hverdagen enda enklere å håndtere. Det trenger ikke være de store knepene eller innviklende tiltak, men bare små ting for å gjøre en vanskelig tilværelse overkommelig. Jeg skal dele noe av det jeg pleier å foreta meg for å få en bedre start på min dag og en god dag videre.

Grunnlaget for hvordan jeg har det i dag ble lagt i går. Hadde jeg en dårlig gårdag kan jeg ha en tendens til å dra med meg negative tanker inn i neste dag dersom jeg glemmer å tenke at det er dagen i dag som teller. Gårdagen er historie og den kan jeg ikke gjøre noe med nå uansett.

Men tilbake til det jeg foretok meg i går, eller det jeg kunne ha foretatt meg. Dersom jeg behandlet meg selv dårlig ved å tilføre kroppen utallige giftstoffer, som for eksempel alkohol, blir ikke dagen i dag på noen som helst måte god. Hele mitt legeme vil verke og ikke minst vil skyld, skam og angst prege tankegangen min. Det eneste jeg da ville ønske var å forbli i sengen, langt under dynen for å prøve å stenge resten av verden ute. Alle lyder, lukter og ikke minst alle mennesker vil være irriterende faktorer som får meg til å føle meg enda mer fordervet. Alt og alle rundt meg påvirker min tålmodighet og skaper frustrasjon og sinne. Hele meg vil bare være usynlig, jeg ønsker å komme meg bort fra smertene og da ville alkoholen vært botemiddelet, det som for en kort tid fikk problemene på avstand og abstinensplagene kunne forsvinne helt til neste morgen eller til rusen dabbet ut av systemet. Ja, slik var dagene da jeg drakk.

Nå derimot er det helt annerledes. Selvfølgelig er ikke alle morgener like fine og tankene mine kan ha et negativt preg, men jeg har til tros for dette et bedre utgangspunkt. Kanskje verker kroppen, men mest sannsynligvis fordi jeg trimmet litt for hardt dagen før, og har vært sløv med å strekke ut eller rett og slett var det for lenge siden siste treningsøkt av det kaliberet. Likevel er ikke denne kroppslige plagen sammenlignbar med hvordan det var da alkoholen forsuret kroppen. Jeg vet også at den går bort bare jeg får kroppen i sving med noe. En daglig spasertur forhindrer stive muskler og ledd.

Ikke minst er en god natt søvn vesentlig for hvordan jeg har det med meg selv dagen etterpå. Jeg sover helt klart best når jeg har vært i vigør, brukt kroppen og tankene fornuftig, akkurat passe sliten og slik at jeg merker at jeg kan slappe av. Det er nødvendig for meg er at jeg ikke legger meg på uoppklarte gjenstridigheter eller at jeg har noe uoppgjort med enten samboeren eller andre personer. Er det umulig for meg å få tatt oppgjøret før sengetid, har jeg behov for å kvitte meg med alle negative tankene, legge de bak meg til jeg kan be om unnskyld til vedkommende. Tankespinn er aldri god sovemedisin for min sin del, så jeg avslutter dagen med oppsummering av gjøremålene, takker for alt jeg har fått til, lytter til min indre stemme og kanaliserer tankegangen over på pusten min. Sovner jeg raskt har jeg god samvittighet.

Skulle likevel morgenen etter kjennes tung og vanskelig ut, så er det opp til meg hvordan jeg vil gripe den an. Kanskje har en drøm påvirket meg eller så er det noe uoppgjorte fra dagen før. Likevel står jeg opp og foretar mine morgenrutiner. Regelmessigheter skaper orden også i hodet. Mindre uregelmessigheter gir mindre kaos og hodebry.  Ofte starter jeg med å bestemme meg for hvem jeg vil være denne dagen? Vil jeg være den organiserte, den- som- får- ting-gjort-Heidi, vil jeg slappe mer av og lese en bok, den kreative som ønsker å lage noe eller skal jeg bare gå ute i solen og rusle meg en tur? Egentlig blir de fleste dager en kombinasjon av alle disse, men jeg prøver på å ikke ta på meg for mye slik at dagen forblir bare stressende fra ende til annen, selv om jeg vet at dette må jeg øve mer på, altså det å ikke fylle dagen med for mye. Noen ganger trenger jeg bare å være og ikke gjøre.

Mange sverger til å sløve på dager som ikke starter helt slik en skulle ønsket. Jeg har fått forslag om å bare bli under dyna eller ligge på sofaen med en ikke altfor krevende serie når angsten kjennes faretruende nær, men for meg er ikke dette løsningen. Jeg er av den formening at uansett hvordan formen kjennes ut, skal jeg opp og følge mine vante morgenritualer og legge en dagsplan, om kanskje ikke så avansert. Det å tilbringe dagen i sengen eller foran tv-skjermen med en dårlig og gammel serie som Dallas forbinder jeg med slik det var da jeg drakk, da jeg var selvmedlidende og ikke hadde ork til, eller gleden av å foreta meg noe som helst. Nei, slik kan jeg ikke ha det nå. Jeg ønsker ikke å bli den sytende og det-er-så-synd-på-meg-Heidi, så jeg står opp og akkurat da er det viktig å fokusere på hva jeg vil med dagen og hvem jeg vil være. Slik jeg møter dagen vil den møte meg. Smiler jeg til verden, smiler den tilbake.

Følelsene påvirker tankene mine, men jeg kan jo også påvirke følelsene ved å snu tankegangen, se situasjonen fra en annen side. Var det egentlig så ille som jeg trodde? Kanskje heller tenke: Å det så gøy ut…eller det vil jeg også gjøre i stedet for å tenke: Så heldig du er…Skulle ønske jeg kunne det…og dermed setter jeg i gang, begynner på et nytt prosjekt og lar være å tenke: En gang skal jeg også gjøre det… Men jeg er ikke alltid så flink, så perfekt som dette kan høres ut. Nei da, jeg hører meg si rett som det er at i dag gidder jeg ikke å gå noe sted. I dag vil jeg bare være inne. Forskjellen er at jeg er bevisst på tankene og dette er ikke noe som skjer daglig. Ikke minst har jeg kommet meg opp og fått deler av dagsplanen unnagjort. Men det er faktisk lov å ta seg fri, bare slappe av, bedrive egenpleie uten dårlig samvittighet eller tanker om at det er latskap, men selvmedlidenhet prøver jeg i det lengste å unngå. Jeg vil ikke leve i konsekvensen av de valg jeg tok for lenge siden, som jeg vet ikke lenger er riktig fordi de kan få meg til å ville drikke igjen. Rent hypotetisk vil jeg låse meg fast i gamle mønster om jeg ikke bryter de opp, lager meg nye rutiner. Nye rutiner kan også fort bli vaner, og disse trengs også å endres på med jevne mellomrom. Hva med å bytte plass på klærne i skapet?

Så i dag skal jeg kanskje gjøre og ikke bare tenke at; en gang… Nei, jeg skal gjøre som en god venninne pleier, flytte om på klær, ting og tang i skuffer og skap, endre mønster og rutiner. Dette vil påvirke hvordan jeg tenker. Jeg rokkere om på tankegangen, ser og skaper nye muligheter og kanskje vil det også påvirke kreativiteten. En ting er sikkert at det som har hatt en fast plass og blitt en fastlåst vane ikke lengre blir det. Det er slik det er i livene våre også. Vi blir for rutinemessige, vertfall jeg, men enkelte ting må jeg fortsette med å ha. Jeg kan begynne med de tingene som ikke nødvendigvis vil ha for stor innvirkning på hvordan jeg klarer å håndtere og utnytte hverdagen min på. Jeg vet at jeg slutter å se mulighetene dersom jeg alltid følger samme vante veien til målet mitt. Jeg trenger å vite at det er trygt, forstå at andre kan ha bedre alternativer og at jeg ikke for enhver pris må skynde meg.

Jeg hører stadig andre folk jeg møter si at de ønsker at livet deres så annerledes ut, men de ser ingen utvei, ingen muligheter. De har resignert og gitt opp på en måte. Har du sluttet å tro at det finnes en vei ut? Jeg vet at selv når det ser som mørkest ut, når en ikke ser lyset i enden av tunnelen, så er det faktisk ikke verdens undergang. Det finnes løsninger, men du må tørre å ta sjansen på å begynne å følge drømmen. Du kan når som helst begynne å leve det livet du ønsker å leve. I dag kan være den første dagen. Du må bare slutter å bekymre deg for om andre mennesker liker deg for dine valg og din livsstil. Bestem deg for hva slags liv DU ønsker å leve, og si NEI TAKK til alt som ikke er til det beste for deg.

Det som er bra for meg er kanskje ikke det som bidrar til at du får det bedre. Men en ting vet jeg; at følelsene forteller oss om hvordan vi har det, men det er opp til oss selv å bestemme hva de skal gjøre med oss. Vil du at selvmedlidenhet, bitterhet, sjalusi, frykt, skyld, skam, angst og irritasjon skal få bestemme over din dag og hvordan du har det? Eller vil du som meg, komme deg opp fra sofaen, gå deg en tur ut i sola, eller regnværet, kjenne vinden ruske tak i deg, kjenne at du lever. Da får du også en mye bedre morgendag.

Mitt råd er: Lag deg en plan, bare en enkel en til å begynne med, hvor daglige gjøremål og hverdagslige handlinger har hovedfokus. Spis og drikk (nei, ikke alkohol) med jevne mellomrom og unngå sultfølelsen for den øker sjansen for at du heller går og ruser deg. Ha et opplegg for noe du like, en aktivitet som gjør deg glad og kanskje sammen med venner. Prøv å legge til nye aktiviteter, noe du drømmer om å få til i fremtiden eller noe som du har utsatt, noe du kanskje i utgangspunktet ikke liker, men bare må gjøre. Livet er ikke alltid bare gøy og lettvint, men det er nødvendig å ta de kjedelige tingene også. Kanskje blir de etter hvert mer rutinemessige eller til og med morsomme å gjøre. Ofte utsetter vi det vi ikke mestrer, men mestring gir glede og livslyst. Før dagen er til ende er det lurt å ha fått seg minimum en liten gåtur i frisk luft. Det øker matlyst og livsgnisten, angsten avtar og alt ser mer lyst ut. Det gjør deg sikkert mer sliten, god og fornøyd, og da sover du også mye bedre. Bare husk å takke for alt du har fått til, at DU var den som fikk dagen til å bli så mye bedre. Det er din fortjeneste!

Ja, det er det jeg ønsker meg i dag, det at du skal få en bedre dag. Når din dag er god, er også min dag god. Lykke til med din drømmedag, slik du ønsker at den skal være!

Jeg hadde, om det kan være til trøst, da jeg omsider åpnet øynene i dag tidlig, ikke de helt store forhåpninger om dagen i dag. Jeg kjente meg fortsatt sliten, ville egentlig bli lengere i sengen, men jeg bestemte meg, førts som sist og stå opp. Satte meg på sengekanten, tenkte gjennom en ny merkelig drøm, fant meg tre ting jeg var takknemlig for, tre ting jeg gledet meg til, tre ting jeg vet jeg er god på og hvordan jeg ønsket at de neste timene skulle se ut, hvem vil jeg være i dag. Vips så var humøret mye bedre og etter en oppfriskende ansiktsvask, den sedvanlige morgenstunden og frokosten, var jeg klar for dagens gjøremål. Nå har jeg fått unna lørdagsvasken, ryddet i ett klesskap, jeg har skrevet blogginnlegg og nå blir det en tur ut i et ikke så fristende vær, men jeg vet jeg kjenner meg så mye bedre etterpå. Ikke minst når jeg har tatt meg en god, varm dusj og deretter kan sette meg tilfreds i sofaen og finne strikketøyet fram før dagens middag nytes sammen med min samboer. Ja, denne dagen har vært og blir riktig så fin, kanskje ikke så interessant, men jeg har laget den til det som ble den beste for meg i dag, slik jeg ønsket. Jeg er tilfreds og takknemlig!

For meg er sinnsro viktig og ikke nødvendigvis stillheten. Når jeg er åpen og ærlig, rensker opp i samvittigheten, rydder opp i uavklarte problemer og uoverensstemmelser, så blir det «stillhet» i sjelen. Da finner jeg sjelefred og ro til å tenke klarere og kan lettere se eventuelle nye skjær i sjøen.

Når jeg er virkelig tilstede så tåler jeg bedre at det er litt kaos, at det kan gå fort i svingene inn imellom, men jeg må passe på å ta meg en time-out, stoppe opp og lytte til min indre stemme fra tid til annen. Jeg merker at på dager jeg ikke er så flink til å kanalisere bort uro, da klarer jeg heller ikke finne den ordentlige roen, og heller ikke konsentrere meg om det som gjør meg godt. Da kan tankene fare i hytt og pine, de kan forstyrre mine handlinger og jeg får alt annet en sinnsro.

Det dreier seg om toleranse og respekt for hva andre rundt meg foretar seg. Dersom jeg begynner og irriterer meg over det noen sier eller gjør, noe som ikke er helt slik jeg mener er korrekt, da har jeg satt i gang prosessen som skaper forkludringer i mitt indre. Jeg kommer i konflikt med mitt eget sinn på en måte. Som regel skjer dette på dager jeg er sliten og uopplagt, når jeg ikke har tatt mine forhåndsregler og foretatt mine morgenrutiner fullt ut. Det hender også at jeg ikke har muligheter til å gjennomføre morgenstunden slik jeg har for vane å gjøre, eller at noen forstyrrer meg i stundens alvor, og da kan jeg dessverre reagere med sinte bemerkninger. Likevel ser jeg helt klart at jeg klarer bedre å kontrollere disse sinneutbruddene nå, og det er takket være at jeg får gjennomført kanaliseringen før noen uroer meg i seansen. Det er meg selv jeg må gjøre noe med og ikke de rundt meg.

Jeg er bare ansvarlig for meg selv og det jeg foretar meg. Dersom jeg blir oppfarende overfor mennesker, må jeg gå i meg selv og tenke etter hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hva som fikk meg til å snakke eller handle nettopp slik. Føre-var-prinsippet fungerer, i den forstand at jeg har tatt en samtale med meg selv før jeg går ut og møter folk som kan finne på å gå i motsatt retning enn det jeg ønsker. Jeg snakker med «min Gud», får kontakt med det åndelige i meg selv, og legger til rette for hvordan jeg skal oppføre meg om noen ter seg på en annen måte enn slik jeg ville, enten merkelig eller uhøflig eller bare lite gjennomtenkt fra personens side. Jeg vet med meg selv at jeg også kan foreta meg lite gjennomtenkte bevegelser eller si noe før det har gått gjennom korrekturen. Ja, det dreier seg altså om respekt og toleranse for at vi alle er forskjellige og har forskjellige rutiner, vaner eller uvaner. Og som nevnt kan jeg bare gjøre noe med mine egne tillagte reaksjoner og ervervede eller tilegnede gjerninger.

En fin måte å både finne sinnsro på og lære seg og tolerer andres beskjeftigelser på, kan være å jevnlig ha omgang med personer som påvirket humøret i negativ retning. Merkelig nok vil nok mange innse at feilen ligger hos en selv, og at vedkommende som til stadighet har fått nervene i spinn hos denne andre personen, ofte ikke har hatt noen ondsinnet hensikt i det hele tatt. Den store feilen ligger dermed oftest hos en selv. Jeg ser, når det gjelder meg selv, at jo mer jeg omgås mennesker i ulike situasjoner, jo mer tolerant blir jeg. Ikke minst har turer sammen med, i utgangspunktet, ukjente mennesker hjulpet meg svært mye. Personer med ulike agendaer, ulike egenskaper, ulike formål og bakgrunner har i samlet sum en positiv innvirkning på meg som person. Det fine er at jeg gjenkjenner meg selv i alle disse forskjellige menneskene. Jeg kan faktisk identifisere meg med dem alle, om ikke alle på en gang. For hvilken rettighet har jeg til å erklære meg som den eneste fullverdige personen i en forsamling? Absolutt ingen! Jeg er hverken flinkere, klokere, bedre eller mer fornuftig enn det de andre er.

Mine reaksjoner har endret seg i positiv retning og jeg ser heller på disse menneskene, som før kunne skape kaos i hodet mitt, nå mer som en berikelse i min omgangskrets. Naboen som alltid har det uryddig rundt huset sitt har faktisk mange gode kvaliteter som er langt viktigere enn det å holde orden i alle duppedittene sine. Eller kameraten som alltid fremsnakker seg selv og glemmer å si noe positivt om andre i kameratflokken har det kanskje ikke så enkelt. Vi, eller jeg glemmer at det er en mulighet for at det ligger noe mer bak det som personen uttaler eller det som blir foretatt seg, og ofte er det noe som personen prøver å skjule, akkurat slik jeg prøvde på, og til og med i enkelte tilfeller nå. Jeg er fortsatt utrygg i mange situasjoner, som til dels overfor damen som kan se tilsynelatende selvsikker ut. Henne ønsker jeg i første omgang ikke å åpne meg helt opp for ved første møte. Men det viser seg jo at denne kvinnen er like usikker og tilbaketrukket som meg selv, og har sine oppgaver å stri med.

Det er dessverre så lett å forhåndsdømme. Kanskje, nei, ikke kanskje, men neste gang så er det like greit å begynne å snakke, være åpen, fortelle hvordan jeg egentlig har det, hvordan livet mitt har vært, hva jeg har klart og dermed hjelpe dette forutinntatte egosentriske fruentimmeret til selv å fortelle at livet ikke er noen dans på roser, og at det har vært mange torner å fjerne på veien. Vi må bli rausere og mer åpenhjertige, vi må se vår neste. Hvem er han eller hun egentlig?

Det koster så lite å si hei! Muligens så er det frykt for å møte seg selv, se et speilbilde av den personen vi selv er som hindrer oss i å være åpen og starte opp en samtale. Jeg ser helt klart at som nykter alkoholiker, og etter å ha kommet i kontakt med ulike personligheter, både likesinnede og andre personer som sliter på ulike vis, eller de såkalt normale folkene (hvem er så de?), så har jeg fått et annet syn på meg selv gjennom møter med disse menneskene. Når mitt syn på meg selv endres, endres også mitt inntrykk av andre. Egentlig så har vi alle flere likheter enn vi tror når vi kommer til bunns i sannhetene. Vi må bare slutte å se etter forskjellene, slutte å sammenligne oss med hverandre i den forstand at vi tror vi er bedre eller at de er bedre enn oss. Dersom det skulle være slik at akkurat den damen var bedre enn meg til å se meg som den jeg er, eller at en annen klarer å håndtere problemer mer hensiktsmessig enn det jeg gjør, så kan jo disse bare være med på å forenkle mitt liv dersom jeg lar de slippe til. Jeg selv er forresten god på å lytte, så mine egenskaper kan også bidra til at andre i neste situasjon setter seg ned og lar andre stå for praten, de som virkelig har noe på hjertet.

Ja, vi er unike på hver vår måte og vi har alle noe vi kan bidra med for hverandre bare vi selv tør å se på oss selv, tør å gå i oss selv og finne sinnsroen selv om det er mye uromomenter rundt oss. Jeg tenker at disse uromomentene sier noe om meg selv, at jeg har ikke den fulle og hele indre stillheten, at jeg fortsatt strever med noe uoppgjort med enten meg selv eller andre. Det at jeg stadig utvikler meg til å bli mer tolerant, og dermed godtar at flere er forskjellige fra meg, og at de kan ha en totalt annen mening enn meg, velge å forsøke nye leveveier enn det jeg har valgt, gjør dette meg til et bedre menneske, en person som ikke lengre frykter det ukjente og ikke er så redd for mennesker som jeg før så på som overfladiske besserwissere. Min løpebane er nødvendigvis ikke alltid den riktige og beste. Det har jo vist seg i flere tilfeller. Jeg måtte bare innse det. Tenk hvordan det ville vært om alle var som meg. Nei, det tør jeg ikke tenke på! Takk for at vi alle er forskjellige, men samtidig svært så like når det kommer til stykket. Vi må bare slutte å se etter ulikhetene, og først og fremst gå i oss selv, finne våre egne feil før vi anklager andre for deres feiltrinn eller at de ikke følger normene, har det optimale utseende og de ideelle ferdighetene. Et mangfold av merkverdige og uferdige personer, men fullkomne på sin måte er vel med på å skape det «perfekte» samspillet og et mer tolerant samfunn, såfremt vi selv ikke er intolerante…

Ifølge Anders Baumberger (Aftenposten, 08.12.2016) så er ingen like, så derfor er ingen normale. Jeg ønsker meg stillhet og sinnsro, så derfor godtar jeg at ingen er normale…

Jeg lærer meg selv bedre å kjenne gjennom andre, og dess mer jeg blir kjent med meg selv, dess mer stillhet og sinnsro finner jeg. Ergo går jeg i meg selv for å finne stillheten!

Det var ikke lett å stå opp i dag selv om jeg har hatt en god natt søvn. Enkelte morgener er bare slike. Men etter morgenstellet og mine rutinemessige handlinger, så blir alt så mye bedre.

Nå har jeg sittet og fått med meg to live-sendinger her på facebook, to fremdragende foregangspersoner som gir meg så mye påfyll, ideer og guts til å stå på, gå på videre og ikke minst til å tørre mer. Jeg klarer bedre å se på meg selv som en som faktisk gir noe til andre, og det har disse to damene litt av æren for.

Ja, jeg var litt sliten i dag tidlig, ville bli under dyna, men jeg “spratt” opp likevel. Sola skinte, men vinden var litt sur (som meg kanskje). Likevel lot jeg sola få overtaket og nå skinner sola i meg også. Jeg snudde tankene, ble mindre selvopptatt og selvmedlidende og det hjelper faktisk. Når jeg lytter mer til hva andre sier, samtidig som jeg ser innover i meg selv; hva trenger jeg, hva vil jeg, så endres tanker og holdninger seg, og dermed også mine handlinger.

Når jeg fortsetter å være negativ, være sur og gretten så mottar jeg også bare sure miner. Det ønsker jeg ikke. Jeg vil ha det godt, jeg vil kjenne meg tilfreds og håper selvfølgelig at andre synes jeg er noe tess. Jeg vil jo bli møtt med positivitet. Derfor er løsningen å vise mine lyse sider mer. Smile, være raus, være åpen og mottagelig for andres innspill, ta meg selv mindre høytidelig for eksempel og legge til side tankene på at andre sikkert synes jeg er både dum og rar. Ja, ja, så får de synes det da, men likevel påvirker det meg at andre kan finne på å ha disse meningene.

Jeg vil jo lykkes, vil være godtatt og likt. Jeg kan vel være mer selektiv. Kanskje jeg kan tenke: Hvem er det ikke så nøye med om hva de synes å mene om meg og det jeg gjør? Det viktigste er kanskje hvordan jeg selv har det med meg selv. Jeg får jo stort sett bare gode tilbakemeldinger så jeg skjønner ikke helt hva som er så farlig om noen få skulle komme med en negativ bemerkning. Kanskje jeg rokket ved noe som var ømtålig, noe de ikke ville se på, turte se på, innse overfor seg selv. Kanskje traff jeg spikeren på hodet? Kanskje sådde jeg et frø?!

Det er jo det jeg vil. Så nå går jeg ut i dagen og lager meg en fin dag, og kanskje lager jeg din dag fin. Det er faktisk opp til deg!

Det er den siden av meg som jeg nekter å se på, som styrer meg. Jeg må bli villig til å se den mørke siden av meg, slik at hjerte og tanke kan helbredes, fordi det er veien til frihet. Jeg må gå inn i mørke for å finne lys og inn i frykt for å finne fred. (Utdrag Daglige refleksjoner).

Og våger jeg? Ja, jeg gjør!

God 1. mai

Opp gjennom årene har jeg hatt mange drømmer. Noen har jeg realisert og andre ble påbegynt, men aldri gjennomført. Slik som da jeg ville bli møbelsnekker i en alder av tretti år. Dette var også i den perioden jeg begynte å anskaffe meg problemer gjennom alkoholen. Teoridelen klarte jeg merkelig nok veldig bra, men så var det praksisen. Jeg var alt for utålmodig og trodde vel også jeg var flinkere enn jeg i utgangspunktet var. Selv om jeg alltid har likt å snekre, mekke og være guttete i interessene, så var det nok ikke min greie. Jeg ville vel tekkes mine foreldre, spesielt min far, bevise at jeg klarte noe, at han hadde lært meg noe i barndommen, noe han sikkert hadde, men jeg ga opp. Uansett så prøvde jeg, men jeg ser helt klart at det var alkoholen som satte en stopper for å få gjennomført utdannelsen. Jeg var ikke tilstede nok, hadde ikke den rette gløden der og da. Noe sitter jeg igjen med av kunnskap, spesielt innen møbeltapetsering, som jeg helt klart har fått bruk for, så helt bortkastet var det ikke. Greit å kunne bruke forskjellig typer verktøy også, være litt handy.

Har en lyst til å teste ut noe nytt, men er litt usikker og ikke tør spørre noen til råds, at noe holder en igjen, så er det sikker noe en frykter. Aller mest er det vel redselen for å ikke få det til eller for å dumme seg ut. At en ikke stoler helt på seg selv, har den rette troa. Hvis avgjørelsen blir basert på hva andre rundt en mener og ønsker, så bør det undersøkes om de egentlig har rett, eller gjøre deres ord til skamme, men kanskje ikke for enhver pris.  Muligens klarer en ikke å fullføre prosjektet, men likevel går det an å være stolt over at man prøvde. Ble lista lagt for høyt eller var det kun for å tilfredsstille andres krav? Hvem lagde «regelen» eller hadde det grunnleggende ønsket? Så har vi også Janteloven da. Likevel mener jeg at: Klart du kan!

Den største drømmen av alle drømmene jeg hadde, var å bli nykter. For som aktiv alkoholiker klare en ikke å nå sine drømmer. Alkoholen var en medvirkende årsak til at mange av mine drømmer falt i grus. Etterhvert innså jeg mitt problem. Jeg ønsket å ta tilbake kontrollen over tankene og handlingene mine. Det var på sikt viktig å ta tak, bli edru, før jeg eventuelt kunne realisere andre ønsker og drømmer. Det var ikke bare enkelt og jeg visste at jeg heller ikke klarte det på egenhånd, men nå sitter jeg her da, klin edru, og bedriver en av de mange drømmene jeg hadde, nemlig å skrive noe som andre kan lese. Jeg har skrevet to bokmanuser, en for barn og en for voksne, men siden flere forlag ikke var interesserte så blir disse liggende på vent enn så lenge. Jeg skal nok gå manusene i sømmene, rette opp og gjøre endringer etter forslag og rettledning, så kanskje en dag… Ja, det er nødvendig å ta tak i sitt eget liv, begynne å gjøre noen endringer før en eventuell framtidsdrøm kan realiseres.

Jeg har, for ikke å snakke om, omsider klart å få meg en utdannelse, ja, det var også en drøm. Jeg har gjennomført fagskoleutdannelse innen psykisk helsearbeid og rusarbeid. Jeg er faktisk ganske så fornøyd med meg selv med tanke på å sette meg på skolebenken igjen som femtiåring, og klare å holde tritt med ungdommen både i den faglige delen og praksisen. Akkurat nå vil jeg skryte av meg selv, noe jeg sjelden gjør, men jeg gikk ut som en av de beste i klassen, og det er neimen ikke verst etter å ha drept såpass mange hjerneceller. Så da mangler det bare å få seg en jobb da, drømmen som står øverst nå, og da behøver jeg å utfordre meg selv, og det blir ikke å følge en drøm, men jeg trenger å gjøre noe jeg ikke har lyst til, det å ta førerkortet. For å være ærlig, og det skal en jo, så er jeg ikke helt sikker på om det blir en realitet. Jeg får heller håpe at det dukker opp en jobb der jeg ikke trenger noe kjørebevis for å få en ansettelse. Det er lov å håpe, eller drømme, og kanskje går drømmen i oppfyllelse.

Nei, det er aldri for sent å bli det en drømmer om. Men da kan en ikke bli sittende å glo i veggen. Litt egeninnsats må til, en tupp i baken kanskje, litt godvilje og hjelp fra venner og kjente. Det er greit å ha noen som backer en opp, som kan være en støtte i tunge perioder, for de kommer, noen som kan være behjelpelige med tilretteleggelse og veiledning i starten. Ikke minst gode rutiner og planlegging kommer godt med. Men det viktigste er at du har troen på deg selv, for DU kan. Ikke gi opp! Jo mer du mestrer jo mer motivasjon får du. Ta kontroll over livet ditt, lytt til din indre stemme, ikke vær redd for å feile, for å skuffe noen, for å ikke klare det på første forsøk, for det er lov å feile og prøve på nytt. Følg drømmen og bli din egen lykke smed!

Når jeg klarte klarer du!

Tilbakeblikk på hvordan det var…hvordan jeg var…

Stress og mas hver morgen, alle skulle ha sitt av min oppmerksomhet, hjelp til å snøre skolisser og dra glidelåsen igjen i jakka. Selv om de klarte dette selv var det liksom en måte å få min kontakt på. Jeg var jo der hver morgen, jeg var der når de sto opp og gjorde seg klar til skolen, eller til å gå sammen med meg, være en time i barnehagen først når jeg hadde tidligvakt, ta frokosten der før de løp av gårde til matematikk og skriving. Men jeg var ikke alltid helt tilstede i deres verden, ikke i min egen en gang. Kunne gå noe fort i svingene, ta igjen tapt tid etter sene kvelder med en avslappende øl. Sjelden bare den ene ølen, så jeg kom meg aldri i seng før midnatt. Alkoholen ga meg følelsen av å kunne slappe av. For en stund kunne jeg være i mitt eget univers. Det var befriende, selv om det bare var for noen timer. Hvem lurte jeg?

Ble ikke mange timer søvn når jeg måtte opp halv seks for å smøre nistepakker, få opp barna og se til at de kledde seg ordentlig, i rene klær, uten hull eller flekker. Var nøye der. Jeg måtte rekke å åpne barnehagen før sju. Jeg måtte rekke å koke kaffe, dekke på til frokost før de første barna kom, og helst før den andre voksne som skulle ha tidligvakt med meg kom. Jeg skulle utvise perfeksjon og vise meg ansvarlig, slik jeg alltid hadde gjort. Ingen skulle ha noe å sette fingeren på angående mitt arbeid eller meg som person. Alltid masken på, alltid smilende og glad, også på dager jeg aller helst ønsket å bli under dyna, ikke bli sett, gjemme meg og stenge verden ute, en verden hvor jeg bare fløt med og ikke lenger var.

Kjentes ut som jeg hadde blitt en annen person dette siste året. Det hadde jeg også, men jeg var ikke den jeg ønsket å være, den jeg hadde håpet skulle dukke frem bak min fasade. Jeg som trodde alt skulle bli så mye bedre bare jeg kom meg vekk, bort fra alt det vonde, at jeg skulle slippe å ta på meg masken igjen hver gang jeg gikk ut døren. Nå hadde jeg mer enn noen gang behov for dette skalkeskjulet. Jeg hadde enda mer å dekke over. Jeg var på god vei til å bli slik som så mange jeg kjente var. Forskjellen var at jeg hadde kontroll, trodde jeg. Jeg var redd meg selv, redd for å se meg selv i speilet, se den personen jeg var i ferd med å bli til, en person jeg før fryktet. Jeg var på kort tid blitt et speilbilde av personen jeg dro ifra og en skygge av meg selv.

Barna var ansvarsfulle og noen ganger fikk de mer ansvar enn det syv- og tiåringer burde pålegges, men jeg ble avhengig av deres hjelp, oftest på morgenen, hvor jeg knapt fikk opp øynene. Det hadde kommet noen bemerkninger på jobben, «Du ser sliten ut Heidi, er det noe galt»? «Nei da jeg har det bra, men kan bli litt mye til tider, men jeg klare meg. Trenger ikke bekymre dere», var svaret jeg ga mens jeg prøvde å se så oppriktig ut jeg kunne. Min stolthet var sterk, slik den hadde vært hele mitt liv opp til da. Jeg skulle vise at jeg klarte det meste, trengte ikke hjelp. Min påtatte selvtillit og troen på meg selv var i ferd med å slå sprekker, men jeg kunne ikke la noen se at jeg ikke mestret det å bo alene med to barn, at jeg ikke strakk til, at jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte opp for dem, kunne kjøre dem til fotballkamper, hopptrening og annet de ønsket å delta på. Jeg var alltid avhengig av andre. Jeg var ingen god mor i mine øyne. Hva tenker andre om meg? Samvittigheten, skyld og skam!

Ettersom jeg drakk mer og mer, følte jeg at livet ikke var for meg. Det var ingen i samfunnet som brydde seg heller. Hvorfor skulle de egentlig? Jeg var ikke verdt noe uansett. Det var som om jeg skjøv et lass med kjetting foran meg og de fleste satt rundt meg som tause vitner. De som brydde seg, snudde jeg ryggen til og bare så på dem som masekopper. Hvordan kunne de be meg hoppe en meter, når jeg bare så vidt hadde nådd en halv. Alle kravene de stilte. Eller var det meg selv? Frustrasjon og sinne kunne ta overhånd, jeg kunne smelle med dørene som en bortskjemt tenåring, buse ut med sinte kommentarer, ufortjente mange ganger, så det var mye skrik og fortvilelse hjemme. Sendte barna gråtende opp på rommene sine, «Bli der til dere har tenkt dere nøye om og kom ikke ned før dere har tenk tankene ferdig». Det var vel jeg som burde tenkt tanken ferdig. Men det hjalp, vi fikk alle et pusterom. Så tørket vi tårene og livet gikk videre. Da kunne de igjen få lov å gå til venner eller ta venner med hjem. Jeg stengte sjelden vennene deres ut, de var alltid velkommen. Entreen var som regel full av andre barns sko, og det var også en trygghet i det. Jeg visste at barna hedde noen, hadde det fint sammen med noen. De var aldri alene, selv om jeg ikke var der. Selv når jeg var der, var jeg ikke der. Jeg hadde det helt utmerket jeg. Ja, hvem lurte jeg?

Vi bodde på en idyllisk gård, vi kunne egentlig ikke ha det bedre, hvor barna kunne leke fritt, ha venner på besøk og alt var perfekt, i andres øyne, men jeg var ulykkelig og ensom. Dag ut og dag inn gikk jeg rundt med den løgnen, innbilte andre at jeg hadde det bra, men på kveldene kom skjelettet frem og skremte livet av meg. Savnet nærhet, noen å snakke med, noen å dele ansvaret med.  Jeg jaget ikke etter rykte eller penger, men kjærlighet. I det minste hadde eks-en, på de gode dager vert der, avlastet meg, lekt med barna og vi hadde hatt fine stunder sammen alle fire også. Jeg savnet noen. Hvorfor kunne ikke noen dukke opp, flytte hit, være en støttespiller, se etter barna så jeg kunne ha mer tid for meg selv? Tid til hva? Drikke og feste mer?! Om noen virkelig var glad i meg kunne de være her slik at jeg slapp snike meg ut på natten, når barna sov, når jeg gikk på kirkegården og satte meg bak en busk og helte i meg siste rest av ølen. De kunne passet på når jeg dro på fest nede på grendehuset, også mens barna intetanende sov. Ingen spurte hvem som passet barna, ingen brydde seg.

Jeg ville bare ha det litt moro, være der tingene skjedde. Delta i lokalsamfunnet var jo viktig, vise at jeg var en av dem. Jeg drakk og danset, skrålte og lo hemningsløst, bekymringsløst, helt til alarmen ringte og jeg ble innhentet av anger. Brått brøt jeg opp og sjanglet hjem, iført tynne klær og lave sko i nysnø eller slaps. Hva var det jeg tenkte, eller ikke tenkte rettere sagt? Hvordan kunne jeg finne på å gå fra barna midt på natten? Ok, jeg hadde ikke mer å drikke på hjemme, men var dette nødvendig? Hvorfor gikk jeg ikke å la meg som et normalt menneske ville gjort? Jeg var vel ikke normal da. Er dette det livet jeg må leve nå. Hvorfor vil ingen hjelpe meg?  Hvor blir dagene av, de gode dagene?

De gode dagene har jeg nå. Jeg er ikke lenger en skygge av meg selv, en som vil gjemme meg. Nei, jeg trenger ikke alkohol for å oppsøke mennesker, være sosial, men jeg velger det istedet ofte bort. Jeg er ikke som alle dem, de som liker fest og moro, nei, jeg drikker ikke lengre. Før var det motsatt. Godt å kunne velge, og jeg velger den trygge, smale vei. Jeg velger folk som ikke ønsker gods og gull, som ikke prøver å være bedre enn sitt rykte, mennesker som vet hva livet betyr, men likevel ikke streber etter mer. Jeg har mine venner, og de verner jeg om, som konfekten i twistposen, lakrisen, for den var min…

Jeg får den hjelpen jeg trenger så lenge jeg spør. Jeg vet jeg må be om hjelp når det skulle røyne på og jeg har, nå som alltid, noen som stiller opp. Jeg ha fortsatt behov for en håndsrekning fra barna, og de hjelper med glede, uten tvangstanker og usikkerhet. De trenger ikke uroe seg, de trenger ikke skjemmes, være redde og fortvilte. De har fått tilbake mammaen sin, og nå kan jeg også hjelpe dem. Jeg kan være tilstede på ordentlig med hele meg. Vi har fortsatt enkelte bekymringer, men vi kan løse dem. Vi har et felleskap, selv om vi går hver våre veier, så møtes vi likevel et sted. Det er befriende og ikke lengre våkne opp å tenke på hva jeg gjorde i går. Vite hvor barna er, at de har det de trenger, at vi kan snakke, dele gleder og sorger, være sammen om alt det gode og det vonde. Jeg kan gi min kjærlighet til dem uten at hjertet brister. Så dagene er her og nå. Dagen er i dag og den forsvinner ikke så lenge jeg er tilstede, at vi er tilstede, ser hverandre, ber om hjelp, tilbyr støtte, lytter og viser at vi bryr oss. Ja, jeg er her og jeg ser!

Gleder meg til besøk av barn og barnebarn i helgen. Ja, jeg må gjenta, for det er viktig å være bevisst at jeg er takknemlig over å få oppleve deres tillit og kjærlighet og være i stand til å gi det samme tilbake. Sammen kan vi utforske verden og livet videre…

Det hjelper da litt…

På siste stadiet av min drikking hadde viljen til å stå imot forlatt meg. Jeg innrømmet mitt nederlag. Eller var det en seier det at jeg erkjente fullstendig nederlag!? Da besettelsen forlot meg fikk jeg frihet og jeg er heldig som er blant de som har hatt denne forandringen i livet mitt. Jeg kjenner en ærbødig respekt til meg selv for at jeg tok valget og gikk av karusellen. Jeg var villig til å gjøre og tro hva som helst for å slippe all pinselen. Jeg var maktesløs overfor alkoholen og nå ser jeg at det er ikke noen stor sak fordi jeg er fri. Befridd fra alkoholens lenker, og likevel maktesløs, men så lenge jeg vet det, godtar det så står jeg fri i mine valg.

Er jeg så lykkelig og er lykke det viktigste? Hvordan møter jeg problemer jeg står overfor og hvordan kan jeg best lære av dem? Klarer jeg å ta til meg ny kunnskap?

Jeg vet jeg ikke er ulykkelig, men lykke er ikke alt. I min søken etter lykke og anerkjennelse, mest da jeg drakk, da jeg stadig skiftet jobber, fant ny kjæreste og byttet ham ut med en annen etter kort tid, flyttet fra sted til sted og stiftet gjeld – både pengemessig, menneskelig og åndelig. Men fant jeg lykken? Nå hender det også at jeg er på leit etter ny lykke. Men jeg har lært at i stedet for å forlange at mennesker, steder og ting skal gjøre meg lykkelig og tilfreds, går jeg mer i meg selv og prøver å akseptere meg selv som den jeg er.

Skulle problemer overvelde meg, få meg ut av fatning klarer jeg nå å be om hjelp så sant jeg ikke løser det selv. Jeg kan oppsøke mennesker som selv vet hvor smerten og lidelsen ligger. Jeg søker kunnskap, og all viten jeg tilegner meg kan da bli en gave jeg kan gi videre til andre med samme problem. Når smerten kommer, ventes det av oss at vi villig lærer av den, og gir kunnskapen videre til andre. Når lykken kommer, mottar vi den som en gave og takker Gud for den. (Bill W.).

Alkoholismen var en ensom affære. Den stjal fra meg meg selv. Jeg har lært å elske meg selv igjen. Selv om jeg var omgitt av mennesker som var glad i meg, søkte jeg følelsesmessig sikkerhet gjennom å dominere eller underkaste meg andre. Jeg klarte hverken ta imot eller gi kjærlighet. Fortsatt ser jeg at jeg kan ha et usunt forhold til flere mennesker i mitt liv. Mine venner og familien for eksempel. Jeg har fortsatt denne følelsesmessige smerten. Jeg er redd for å miste, for å bli sviktet og alene. Og redd for å svikte dem og bryte ned tillitsforholdet igjen. Selvsagt vet jeg at jo mer selvrespekt jeg bygger opp, jo mindre smerte og redsel blir det. Dess mer glad jeg blir i meg selv, klarer jeg bedre å vise andre min glede. Så egentlig frykter jeg ikke lengre at noen snur ryggen til meg så lenge jeg ikke snur ryggen til dem.

Jeg stiller ikke alle de kravene til andre om å få oppmerksomhet, beskyttelse og kjærlighet. Jeg vet det fort kan utløse herskesyke eller gi andre kraftige reaksjoner hos de rundt meg. Når en persons higen etter prestisje kommer ut av kontroll, vil andre mennesker lide og sky unna. Resultatet kan føre til alt fra en kald skulder til en flammende revolusjon. Derfor mener jeg at jeg, som alle andre, ikke bør tvile på noens forandring, enten det skjer plutselig eller gradvis så lenge det er til alles beste. Jeg bør heller ikke kreve for mye av meg selv, men erfaringsvis tyder det på at jeg er dyktig til å ta imot alt det som kan være til mest nytte for mine behov. Roer jeg ned så ordner det meste seg. Om jeg støter på et hinder i forhold til mine planer skal jeg bare ta et steg tilbake, ta et stille overblikk over situasjonen før jeg går videre. Jeg har ingen hast. Jeg har lykke nok her i livet – nå!

Jeg er tilstede – nå – og hver dag er en rus – livets rus!

23. April, nitten varme, sol og litt fønvind. Det er blitt mer sommerlig på noen få dager og snart blir vannet mer fristende å gå ut i, men jeg må nok vente noen uker, til det blir enda bedre. Det var det som var redningen da jeg bestemte meg for å slutte å drikke, det at jeg tok sjansen, stupte ut i det og tenker at alt blir mye bedre etterpå. Nå er det annerledes, for nå vet jeg at det blir bedre, det er bra. Det var ikke alltid jeg trodde på bedre tider, selv om jeg innerst inne hadde håpet og troen på at det ville bli en løsning, at døren ville åpne seg, om bare den rette personen turte å ta i dørhåndtaket og jeg kunne si: «Vær så god, stig på». Nå kan jeg se tilbake på dette vendepunkt i livet mitt, det var som i en film, som en sang eller et eventyr med en lykkelig slutt der alt det gode seiret, hvor trollet virkelig sprakk, hvor mitt nådestøt traff, som jeg hadde drømt om, planlagt til minste detalj, hvor jeg ble bønnhørt og hvor en person turte å stå der sammen med meg, ta opp kampen og hjelpe meg i sikkerhet, bli prinsessen og eie halve kongeriket, slik at jeg virkelig kunne begynne å leve mitt liv til fulle i stabile omgivelser. Det er stabilt og godt her på stranden! (Men jeg vil ikke være prinsesse og jeg vil ikke eie noe kongerike, men bare meg selv).

Det er merkelig, fortsatt tror jeg at vannet hadde vært tålelig bra å ta et bad i, men jeg sitter heller og nyter utsikten. Båteierne priser den sommerlige varmen, der de drar ut mot fjerne strender, nye og bedre steder å gå i land. Men er gresset alltid grønnere på den andre siden. Jeg har jo fått erfare at det ikke stemmer. Men jeg glemte så fort, jeg var jo som et forvokst barn som alltid ville leke, ha det gøy. Nå har jeg endelig blitt voksen, får jeg håpe, og kan bare sitte her i stillheten, se at andre leker seg med fart og spenning der de farer av gårde med sine motorbåter. Godt det ikke er meg. Godt jeg ikke lenger er tretti og full av farefulle ideer og påfunn. Jeg er heldig som sitter her, og kan se tilbake, men med en viss bismak …

Det ble vakre og ville København, en langhelg i alkoholens tegn. Lange, lyse sommernetter i Nyhavn, se på seilbåtene som la til kai, henslengte sjøfolk på brygga med ølen i hånda. Dette kunne jeg like. Dans og sang på små, koselige kroger, der alle ble fulle uten at noen brydde seg. Gå på shopping i butikker jeg ikke var vant med, og jeg likte spesielt Søstrene Grene, alt -mulig- butikk med nips og ting jeg ikke hadde bruk for, men kjøpte likevel. Rusla rundt i fristaden Christiania, den selverklærte ikke EU- staten midt i hjertet av København. Det var her broren min hadde gått rundt, i sin rotløse ungdom, på leit. Nå gikk jeg her, kanskje også på leit. Var bare deilig å gå og se på husene, bygget med nennsom hånd av skrap og skrot, men som for innbyggerne var fullt ut brukbart materiale. Gateboder med kunst og håndarbeider, de laget det meste og var selvhjulpne også med egne grønnsakshager, som ikke bare inneholdt gulrot og kål. Der var det alskens urter til innvortes og utvortes bruk. Det duftet sukkersøtt og beiskt samtidig, eimen slo imot meg da jeg gikk inn kafé-døra. Her servertes ikke bare Evergood nei, men alt så ut til å være for ever good.

Dette hadde vært en førpresang, siden jeg på sensommeren skulle feire bursdag, tretti år gammel. Kjente meg fortsatt ung. Hadde ikke tenkt å kaste inn noe håndkle på lenge. Livet var til for å leves. Båtturen med Colour Line tilbake til gamlelandet, over Skagerak, ble en vill seilas, selv om det var stille sjø. Jeg klarte å få båten til å gynge skikkelig likevel. Var ikke på danskebåten uten å ta noen snaps, en lille, og måtte jo selvfølgelig opp å synge når karaoken startet utpå kvelden. Alle dansker kunne ikke motstå Hanne Boel vel, så jeg tok like godt alle jeg kunne, trodde jeg kunne. Men alle dansker liker ikke Hanne Boel. Skulle vi krangle på det. Like greit å gå, sette seg i pianobaren i stedet. Kanskje en av Hanne Boel sanger, «All it takes», var på repertoaret der. Jeg trodde jeg tok alle med storm. Alkoholen gjorde meg glad, men på et tidspunkt snudde det andre veien, jeg ble kranglet og blandet meg opp i alles affærer. Kunne jo hende jeg kunne ordne opp. Forsto ikke når det var på tide å ta kvelden. Klarte ikke stoppe.

Min reisepartner prøvde så godt han kunne å lokke meg med tilbake til lugaren, men nei, han måtte ikke komme og fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg var da tross alt en voksen dame, snart tretti. Jeg fortsatte min seilas, vandret, fra side til side, mellom de ulike barene, nattklubben og endte opp på en benk oppe på dekk. Nå trengte jeg frisk luft. Noen syntes nok ikke at jeg burde oppholde meg der i min tilstand, ikke alene, så personen satte seg ned for å holde meg med selskap. Mente kanskje at vi skulle gå inn, gå og legge oss. Kjente jeg denne mannspersonen? Kunne ikke helt huske, men jeg slo følge og holdt meg støttende fast i armen hans tilbake til lugaren. Morgenen etterpå fant jeg raskt ut at det ikke var min lugar jeg hadde sovet i, men jeg hadde i vertfall alle klærne på. Hvor var jeg? Black-out hadde jeg hatt mange ganger, men aldri våknet opp ved siden av en mann jeg ikke kjente. Grep skoene og veska i det jeg listet meg ut. Måtte finne et toalett, og det fort. Kjente magen vrenge seg. Nattens måltid ville opp. Rakk det så vidt, og en salig blanding av mat, rødvin, hvitvin, øl og flotte drinker med paraplyer klasket ned i doskåla. Kjentes ut som jeg hadde fått i meg paraplyen også, slik det raspet i halsen. Skyllet munnen og ansiktet med kaldt vann og plukket opp nøkkelen til lugaren, som til alt hell lå i håndvesken. Bare ikke vennen min var våken.

Frokostbuffeen så nydelig ut, men ingen ting fristet. Så toalettskåla foran meg på bordet. Kokt egg og et tørt knekkebrød med litt eplejuice til fikk være nok, men bare glasset sto tomt igjen da vi gikk fra bordet. Snart ankom vi Vippetangen og det skulle bli godt å få fast grunn under beina. Fortsatt stille sjø, men jeg gikk og svaiet. Mannen med trillekofferten, som gikk over landgangen rett før oss, nikket høflig, men jeg latet som jeg ikke så ham. «Let`s go home now»!

Det var den gangen og takk og pris ikke nå. Har sittet her noen timer, skrevet, og en skulle ikke tro det var i slutten av April. Sola varmer, det er helt nydelig og fortsatt skimter jeg småbåter ute på sjøen. På en slik liten båt kunne jeg godt vært passasjer, men ingen Danskebåt for meg i overskuelig framtid. Nei, trives best der jeg har mer kontroll, som her. Har alltid likt meg ute i naturen, likt å fiske, likt å sove i telt og bare kjenne meg i ett med naturen. Vann og sjø gjør meg beroliget. Det er behagelig å sitte her og bare se utover, nyte stillheten, kjenne lukten av salt sjø, tang og tare og vite at jeg selv bestemmer hvor lenge jeg vil sitte her.

Nå kan jeg velge hvordan dagen min skal være og jeg trenger ikke lenger prøve å være noen annen enn meg selv. Det er fint å ha det slik og ikke minst er det befriende, la tankene vandre slik jeg ofte gjør, vandrer omkring i all min langsomhet og kjenner roen og stillheten. Og nå, her ved sjøen, følge bølgenes rytmer og nynne med på måkenes sang. Ingen bekymringer og alt blir med ett så såre enkelt. Jeg foretar en vårrengjøring i hodet, får tankene på rett plass og rydder bort det overflødige, det som skaper kaos. Det skjer automatisk liksom når jeg er ute i naturen. Ja, alt åpner seg, blir enklere, blir mer normalt og ikke minst blir jeg meg selv. Jeg kommer i kontakt med mitt indre. Selv om jeg er alene er jeg ikke ensom, jeg kjenner på friheten, men samtidig vet jeg at jeg har felleskap å søke til når det er ønskelig. Her merker jeg kontakten med alt det åndelige, både i meg selv og i naturen rundt. Jeg er ikke lengre en fremmed for meg selv. Jeg er en av mange igjen og jeg forsvinner ikke i mengden. Jeg krever heller ikke all plassen, men sier fra når jeg må. Men her og nå, ved sjøen, eller på fjellet, eller et annet sted ute i friluft, så kjenner jeg meg hel. Dette er den aller beste rusen jeg kan få. Nå lever jeg virkelig!

Har tenk å fortell hva målet mitt med dagen er, og ikke minst hva jeg startet den med i dag. Vel alle morgener for å være nøyaktig, for det er viktig med rutiner og gjentagelser. Noen vaner faller naturlig bort, mens nye kommer til ettersom jeg blir mere trygg i min edruskap. Enkelte vil alltid være der fordi jeg synes de gir meg en god start på dagen.

Sjelden jeg våkner sur og gretten nå, selv om natten kan ha bydd på utfordringer. Enkelte drømmer kan skape uroligheter, og lyder fra utenfor vinduet eller sidemannen kan også bidra til at søvnen ikke blir sammenhengende god.  I dag tidlig våknet jeg før klokka ringte, noe jeg som oftest gjør. Strekker, min 162 cm lange kropp, som jeg fortsatt tror stemmer uten å ha målt meg i det siste, og lar gode tanker svive gjennom hodet mens jeg sier noen oppmuntrende ord til meg selv. Nå i den senere tid har jeg fått nye momenter inn i dette ritualet, takket være en god venninne, som det å tenke gjennom tre ting å være takknemlig for, tre ting å glede meg til og avslutningsvis ta frem tre ressurser i meg selv. Da kan venstre ben settes ned på gulvet – alltid det venstre av uant grunn…

Inne på badet er det også faste rutiner, og noen trenger ikke nevnes, men etter at ansiktet har fått noen kalde dråper med vann, for å våkne litt mer, så tar jeg en titt i speilet og forteller meg selv at jeg faktisk er bra nok, god nok og pen nok. Så blir en god kopp kaffe brygget, katten får mat og jeg går etter hvert ut på ballkongen for å ta meg morgenrøyken, den jeg dessverre fortsatt sliter med å bli kvitt, men den er befriende sammen med kaffekoppen. Tar noen gode magedrag av frisk luft, og jeg mener frisk luft, speider utover, ned mot sjøen, lytter til fuglesangen og bare står og er tilstede i dette øyeblikket. Tankene liksom bare forsvinner. Jeg bare er.

Jeg er klar for min morgenstund og tenner lyset for alle de som fortjener litt ekstra medfølelse og oppløftende tanker med ut i dagen. Jeg innrømmer at barn og barnebarn står først på den listen og deretter sendes varme tanker til alle de som sliter, kjente eller ukjente, og ellers de jeg føler trenger litt ekstra med på veien. Jeg kanaliserer tankene, ber mine bønner og leser dagens refleksjoner og andre småtekster og avslutter med sinnsrobønnen. Dagen er dermed klar til å stige ut i, de planene jeg også har laget meg på forhånd, enten en videreføring fra gårdagen, som ofte legger grunnlaget for dagen i dag – på godt og vondt, eller nye som har kommet til meg i løpet av denne fastsatte halvtimen hver morgen. Noen vil nok tenke at disse rituelle, og muligens trivielle minuttene høres tvangsmessige ut, men for meg har det blitt en nødvendighet, så får andre mene hva de vil. Det hjelper meg og lager en bedre ramme for dagen. Selvfølgelig er det slik at jeg enkelte ganger går utenom planen og at jeg faktisk trenger å bryte opp i rutinene, men i det store og hele er og blir jeg et vanemenneske og trenger disse normene for meg selv. Men i dag skal jeg gå litt utenfor.

Livet er så mye mer enn husarbeidet, betale regninger og å lage mat fra bunnen av. Regninger betales som regel automatisk og rengjøringsarbeid er noe jeg oftest legger til helgene, så dagene mine er ikke så bundet til huslige plikter og annet arbeid har jeg ikke pr. dags dato. Det er som regel bare det å skrive på bloggen som er en daglig geskjeft. Jeg ønsker jo å tilfredsstille mine lesere. Det viktigste for meg er å fyll dagene med latter, smil, pust, mennesker, stillhet, tur, mat, klemmer, samtaler, drømmer, litt gråt og nå også å få noen vårsolstråler på kroppen.

Når jeg våknet i dag hadde jeg nye tjuefire ferske timer å leve. Tjuefire timer skal fylles med det jeg velger. Disse timene har jeg mulighet til å ta valg som gjør at jeg og mine medmennesker opplever glede, utvikling, ærlighet og ro. Jeg har mulighet til å backe opp noen som trenger det, løfte noen frem, gi noen uventet oppmerksomhet, hjelpe noen som ikke har spurt om hjelp. Men jeg trenger også å gi meg selv litt rom. Gjøre noe jeg kanskje aldri har gjort før. Kanskje noe jeg frykter. Jeg har tjuefire foreløpig helt tomme timer, eller så lenge dagen rekker før jeg kryper under dynen igjen. Jeg har tatt et valg for i dag og det dreier seg i hovedsak om raushet.

Medmenneskelighet står på agendaen i dag, og den ble faktisk bestemt ut ifra en mail som hadde tikket inn i løpet av påsken, og som jeg ikke har fått lest siden jeg har vært ute nettforbindelse. På en måte blir hver tirsdag framover avsatt til å vise omtanke og å gi av meg selv. Gi noe til dem som ikke har alt det jeg har, ikke har de samme mulighetene og som har behov for en hånd å holde i.
Raushet er mitt valg for dagen og dermed blir tilfredshet et naturlig resultat, ikke bare for meg selv, men også for de som forhåpentligvis kan dra nytte av min raushet og ærlighet. For jeg velger også ærligheten. Jeg trenger å være villig til å åpne meg opp for at andre skal bli villig til å åpne opp for sin ærlighet. Sammen kan vi oppnå resultater. Vi kan oppnå samhørighet og omtanke, kjærlighet og nærhet og lage grobunn for vekst.

Nå er det slik at jeg er opptatt av medmenneskelighet på daglig basis, men nå kom den plutselig på agendaen som noe mer håndfast og målrettet. Før jeg starter trenger jeg noen timer med meg selv, litt stillhet og egenpleie. Jeg har behov for en gåtur, ned til sjøen og tonesette dagen min av bølger, måker, vinden i sivet og ellers alle naturens orkesterinstrumenter. Jeg vet at jeg har behov for å roe ned og finne godfølelsen for best å kunne gi av meg selv til andre, og den roen finner jeg best i naturen. Når jeg går inn i meg selv klarer jeg bedre å se hva andre kan ha behov for når de er på leting etter svar i sine liv.

Det er jeg selv som er verktøyet, mitt viktigste redskap for å hjelpe andre, så jeg trenger å være godt forberedt, godt vedlikeholdt, skjerpet og lett tilgjengelig. Jeg må lade batteriene for å ikke gå fullstendig tom med det samme. Mine erfaringer er verdifulle og disse siste fire årene har gitt meg enda mer kunnskap både om meg selv og i forhold til andre. Jeg lærer daglig om hvordan leve i symbiose med andre mennesker rundt meg, og gjennom andre mennesker lærer jeg de sosiale kontekstene på nytt, de jeg mistet under alle de årene jeg skuslet bort med alkoholen som «følgesvenn», da han bestemte min agenda. Nå har jeg overtatt styringen av dagene mine selv. Jeg kan velge hva jeg vil og hvordan dagen min skal bli. Jeg selv kan bestemme hva summen av mine bevisste valg blir. Jeg velger å gjøre det jeg elsker å gjøre, nemlig å hjelpe andre, være et medmenneske. Jeg har fått tilbake troen på menneskeheten og ikke minst på meg selv. JEG kan og DU kan!

Jeg skal prøve å hjelpe «deg» til å velge hvordan din dag skal bli. Ærlighet kan være ditt valg. Tilfredshet kan være ditt valg. Stillhet og sinnsro kan være ditt valg. Du kan velge kjærligheten igjen. Du kan velge hvordan hver dag skal bli. Og gjør du det blir summen av dette et adskillig bedre liv å leve. Jeg skal ikke lage reglene for deg, men foreslå enkle knep, nye veivalg og kanskje utfordre deg til å tørre å gå mer i deg selv. Noen ganger må man våge å kjenne på det som er vondt og vanskelig for å komme videre, men jeg er jo her. Jeg ønsker å hjelpe og gå sammen med deg. Jeg kan vise deg hvordan ta kontroll over tankene og handlingene dine.

Jeg vet at innerst inne er du tøff. Du kan si dine egne meninger, ta dine valg, snakke med din stemme og stole på dine vurderinger. Det er aldri for sent å bli det du har drømt om, så ikke spør om tillatelse til å være deg selv. Tror du noen ville spurt deg om tillatelse til å leve sitt? Vi kan ta bort vanen med «å vente», i hvert fall med å utsette dine drømmer til i morgen, dine ønsker, ambisjoner eller lyster. Formen din er vel ikke bedre i morgen!? Vent ikke på telefonen, den du sikkert ikke tar uansett. Ikke la stemmen i hodet få fortsette og forteller at du ikke er flinke nok, bra nok, at du må bite tennene sammen og godta ting som ikke føles riktig. Intuisjonen, magefølelsen er noe annet enn egoet i hodet som presser deg til å gå over grensene dine for å tekke omverden. Den er ærlig, men slutter vi å lytte til den slutter den å snakke til oss. Du trenger bare din egen tillatelse og aksept, men du må sørge for at det skjer. Vil du noe, finn deg en du stoler på, en læremester, en som kan og er villig til å hjelpe. Jeg er!

Så mitt mål for dagen er:

Å være et medmenneske! Jeg ønsker å hjelpe deg til å se dine muligheter, dine ressurser og dine valg slik at du kan stå opp i morgen og glede deg til å gå ut i din dag med takknemlighet.