De fleste av oss rusavhengige har problemer med å ta en beslutning. Jeg var aldri klar for å endre kurs, men trodde at i morgen blir alt bedre, om bare… Og fortsatte å traske i samme mørja. Einstein hadde rett, men den forståelsen kom adskillige år senere.

Da jeg omsider fikk tatt beslutningen om at jeg ville ha et annet liv, og dermed ba om hjelp, hadde jeg ingen mulighet til å vite absolutt alt hva dette innebar, selv om jeg hadde hørt rykter om hvordan andre hadde fått det. Ville jeg også få det de hadde?

Vi kan bare ta den informasjonen som finnes oss i hende, og gjøre det beste for å velge med ettertanke. Konsekvensene av denne bestemmelsen kjenner vi ikke til før vi har gått til handling. Våger og orker vi å stå i det og ta det som kommer?

Jeg forsto med et at jeg ikke trengte å stå alene i alle beslutninger, bare jeg tok ansvar for de konsekvensene jeg hadde skapt gjennom valg jeg hadde gjort. I årenes løp har jeg innsett at jeg ikke skal stå til ansvar for andres ukritiske valg.

Når jeg møter på utfordringer vil jeg prøve å klare dem selv, men kommer jeg til kort, ber jeg om hjelp, ikke nødvendigvis av personer, men jeg ber til min Gud, slik jeg oppfatter hen. Hjelpen kan faktisk vise seg i ulike uttrykk – når jeg lytter får jeg nye perspektiver, en magefølelse, en tilfeldighet og iblant viser den seg gjennom andre mennesker. Floken løser seg bare liksom…

I den store planen for alt er ingen enkeltstående beslutning viktig egentlig. Jeg kan jo bare gjøre mitt ytterste for å ta kloke valg, men resultatet ligger i en annens hender. Jeg kan selvfølgelig påvirke resultatet, og stole på at det blir det riktige. Men alene er jeg intet, som en dråpe i havet…

Hvert veiskille fører med seg en ny prøvelse, og når jeg klarer å gi slipp greier jeg bedre å møte alle utfordringer som dukker opp på min vei. Jeg trenger heller ikke gå alene på veien, og jeg trenger ikke alltid lete etter løsninger, for ofte ligger svaret på problemstillingen rett foran meg. Noen la den der…

Jeg måtte lete i meg selv etter noe positivt i dag tidlig, finne noe oppmuntrende.

Våknet tidlig, alt for tidlig, og sto opp etter å ha latt irritasjonen vokse en halv times tid inni meg: Kan du ikke gå stillere i døra når du absolutt må opp klokka halv fire for å tisse…

Jeg klarte å snu den negative tankegangen ganske raskt, men den varte ikke lenge. For hva var dette, brunt vann i springen? Whiskey! Dette vil jeg ikke drikke – assosiasjoner…

Nei, ikke nå igjen! Ingen morgenkaffe, ingen dusj. Og hva med i morgen, for da må jeg vertfall dusje siden jeg skal på mammografi. Kan liksom ikke gå ned til Randsfjorden å bade heller nå – hogge hull i isen liksom… Det svirret rundt i hodet mitt.

Krisrmaksimering. Hvorfor? Og akkurat nå! Mulige årsaker: Er det tomt for borevann? Har pumpen sluttet å virke, slik at vanntilførselen har koblet seg over på brønnvannet igjen? Eller er det noe annet, noe jeg ikke forstår? Jeg forstod ingen ting uansett… Det er jo blåmandag i dag (mandag etter Fastelavensøndag), bokstavelig talt…

Måtte ut for å trekke frisk luft, klarne tankene. Hva i all verden – nesten 10 centimeter med nysnø. Det skulle vi ikke få nå, og så ubeleilig, opp i alt dette…

Men det er ikke så ille at det ikke er godt for noe. Smelte snø til kaffe og annet har jeg ofte gjort på setra vinterstid eller på påskeskiturer. No problem! Løsningsorientert som jeg har blitt.

Jeg snudde alt det uforutsette negative til noe mer positiv. Jeg kan bare late som om jeg er på fjellet, på setra. Å smelte snø er jo koselig. Som tenkt, så gjort.

I edruskapens ånd ser jeg raskere og oftere mulighetene og ikke begrensingene. Takk å lov for at jeg ikke drikker nå!

God ukestart! Ikke ironisk ment, for alt det uforutsette kan sette fantasien og kreativiteten igang.

Og morgendagen tar jeg når den kommer…

For mye eller for lite av noe forderver alt, sies det, og akkurat det tror jeg også. Ikke bare i forhold til hva vi putter i oss av mat og drikke, men også med tanke på våre handlinger – hva vi gjør eller ikke gjør.

Det har versert flere tvprogram om personer med samlemani, og jeg har ofte lurt på hvordan det er i hodene på disse menneskene som bor oppi alle disse tingene. De har så mye at de knapt kommer frem. Men ordet mani sier vel sitt…

Det har gått så langt at de trenger hjelp. Enkelte har muligens innsett det selv, eller andre har tatt kontakt med noen som kan ordne opp i alt kaoset. Hvem av disse klarer å holde orden i etterkant? Jeg har mest tro på de som innså det selv og ba om hjelp…

Jeg liker å samle på ting jeg også, men jeg er ingen overdreven samler. Der imot er jeg mer i andre enden av skalaen. Det vil si jeg var. Jeg var på grensen til å være en person med OCD – Tvangslidelser, en person med overdreven vasking. Ikke så mye av meg selv, men i huset, selv om jeg var veldig opptatt av å vaske hendene etter for eksempel å ha vært ute med søppel. Jeg var heller det som på folkemunnet blir kalt å ha støv på hjernen.

Etter at jeg flyttet hit har det avtatt mer og mer. Jo da, jeg kan fortsatt ta meg selv i å tørke av dørhåndtak for ente gang, eller ta i bruk den trådløse støvsugeren i tide og utide. Fortsatt veldig overfølsom for å trå på smuler og lignende på gulvet, men jeg har sett at jeg har så absolutt blitt bedre der også…

Det handler vel mye om å ha det bra med seg selv, og trives med sine omgivelser. Selv om det ikke alltid er like lett å få orden på en manisk handling eller tankegang (ligger under psykisk lidelse – bipolar) uten hjelp, tror jeg også mye handler om nettopp dette, om trivsel og aksept av seg selv. Og å erkjenne at det er et problem, eller et begynnende problem.

For min sin del begynte det å få innpass da jeg sluttet å drikke. På det verste stjal det både tid og energi, og det kunne gå utover min egen og min samboers livskvalitet. Jeg forstod hva som var i ferd med å skje. Jeg kompenserte for at alkoholen var borte. Erstattet en sykelighet med en annen. Helt til jeg fikk kontakt med meg selv igjen.

Jeg trenger fortsatt å jobbe med meg selv i forhold til å ikke styre og stelle over alt, til å ha kontroll på alt, for det dreier seg mye om det også. Og jeg merker at når jeg er stresset og ikke har full oversikt, så har jeg lettere for å falle tilbake på gamle synder…

Nå har jeg sagt det, og det letter på hodekjøret.

Så jeg fortsetter å gjøre det jeg vet er det beste, å la være å gjøre. Jeg øver og øver, for vi er hva vi gjør om og om igjen. Å briljere er ikke en handling, men en vane sa Aristoteles…

Ingen samfunn kan fungere uten dyktige ledere på alle plan. Enkelte personer tror de kan klare seg uten lederskap i det hele tatt, og er tilbøyelig til å vri og vrenge på tradisjonelle prinsipper. Noen ganger gjør vi opprør når ledere ter seg svake og tafatte. Mens andre ganger føyer vi oss etter de mer autoritære. Noen gjør sågar opprør om det føles urettferdig.

Jeg er en selvstendig person,men også en som er god til å samarbeide med andre.
Helt fra barns ben lærte jeg å finne løsninger på ulike problemstillinger. I det lille boligfeltet jeg vokste opp, et minisamfunn, var det trygt og godt å vokse opp. Alle kjente alle. Alle barna lekte med stort sett alle. Vi ble sendt ut etter frokost hver morgen, ut i nærmiljøet tett innpå skogen, som ble flittig utforsket. Gjennom leken lærte vi barna å kommunisere og samarbeide for å løse ulike prosjekter vi hadde og problemstillinger som ofte dukket opp. Hver enkelt av oss lærte også å gjøre ting på egenhånd, liksom for å vise at vi dugde, spesielt overfor større søsken.

Tiden før skolestart, hvor jeg ble gitt frihet under ansvar og oppsikt, var en læringsarena. Jeg ble gitt mulighet til å undre meg over verden, utprøve og oppleve livet gjennom barns øyne og voksnes beskyttelse, som bidro til å ta ansvar for egne handlinger.
Jeg ble opplært gjennom å se og lytte på de større barna og de voksne rollemodellene, mine foreldre. Det var som å leke seg inn i voksenverdenen. Jeg var et nysgjerrig og utforskende barn, alltid søkende etter nye, spennende utfordringer og opplevelser. Tok til meg spesielt det de voksne foretok seg med ivrig lyst. Jeg skulle være som dem. Men alle deres metoder var ikke like gode…

En ting lærte jeg ikke, og det var hva følelser egentlig var. Snublet jeg, fikk skrubbsår, og de var det mange av siden jeg var høyt og lavt, var det liksom avsatt tid til hvor lenge det var lov til å gråte. Etterhvert sluttet jeg å gråte når jeg slo meg. Børstet av jordstøvet og fortsatte leken. Den tøffe kjærligheten.
Det var lov å le og ha det moro, men ble jeg lei meg for noe, eller sinna om noe gikk skeis, var det ikke rom for å få utløp for disse følelsene. Det “beste” var å bite det i seg, holde kjeft og fortsette som om ingenting hadde skjedd.

Jeg ble derimot opplært til å løse konflikter som kunne oppstå mellom meg og venninner, for krangler og uenigheter oppsto. Likevel opplevde jeg at når noe var urettferdig var det beste ut av situasjonen å ty til fysisk makt, og min søster fikk smake på mine krefter i tide og utide. Jeg prøvde ut metoder, slik jeg hadde sett de store gutta gjøre når de barket sammen . Selvfølgelig måtte jeg be om unnskyldning for hva jeg hadde gjort, men ingen ville høre på hvorfor jeg hadde handlet som jeg gjorde. Vi skulle ikke snakke om slikt, om hva vi følte innerst inne.

De første løsningsmetodene lagres i minnet, i amygdalaen, så derfor er det viktig å ha og få den rette veiledningen til hva som er rett og galt i forhold til å løse en konflikt. Også hva som er god eller dårlig samvittighet i den forstand å lære seg å respektere egne følelser. Ikke bli påført en negativ holdning til å være sint eller lei seg i ulike sammenhenger.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et bilde av hvordan jeg senere i livet løste problemer. Hvorfor jeg tiet om å ha det vondt og vanskelig. Hvorfor jeg ikke tok igjen, men bet det i meg. Helt til jeg trodde jeg fant en annen og bedre løsningsmetode, alkolen, den jeg også hadde sett virkningen hos andre og selv fått smake på godt og vondt…

Jeg har gjennom levd liv funnet mine betrodde ledere. Jeg har i tillegg erfaringer og opplevelser jeg omsider har fått organisert slik at jeg kan benytte dem fornuftig. Kunnskap om hvordan ta til meg ny kunnskap. Noe av det viktigste jeg har lært er at det aldri er feil å møte følelsene, å møte egne og andres følelser…

Jeg undrer meg på hvem alle disse legemiddelforskerne er? Og om leger får med seg hva de finner ut? Kanskje er det derfor forskerne gjentatte ganger sjekker ut hva smertestillende og betennelsesdempende medikamenter gjør med oss for å vekke legestanden? Neimen om jeg vet. Sist ute var Ibux, nok en gang, og hvorfor unge kvinner spesielt ikke burde innta dem. De påvirker nemlig fertiliteten. De påvirker kroppen på langt flere områder spør du meg…

Jeg er ingen forsker, heller ingen lege, men for meg er det logisk at legemidler har bivirkninger. Alkoholen var i utgangspunktet ment som det samme, skulle lindre smerte, og se hvor den tok oss. Inn i avhengigheten.

Alt for mange knasker smertestillende medisiner som om det var sukkertøy. Og det er ikke rart når legens råd ved hver minste murring anbefaler Paracet eller Ibux, aller helst å ta dem sammen. De kunne like gjerne sagt: Ta deg et glass vin og en tjall.

Smerten i seg selv er ikke farlig, selv om det selvfølgelig er slitsomt å gå og kjenne på i lengden. Hva som er årsaken til for eksempel hodepinen er mer viktig å finne ut av. Den bakenforliggende årsaken. Hvorfor drakk Jeppe, eller jeg?

Det sier seg selv, ordet smertestillende, den skal ta bort det vonde, men selve sykdommen eller skaden er jo der fortsatt. Så lenge den ikke blir behandlet, vil smertene være der eller komme tilbake, så da er det jo bare å spise mer Paracet og Ibux.

Det er en ond sirkel, og jeg kunne vært en av dem som snurrer rundt i den. Men jeg er av den formening at kroppen ordner opp i det meste selv, om den får tid, ro og hvile. Selvfølgelig ikke alle typer sykdommer, men våre vanligste, forkjølelse og lignende, de forsvinner stort sett av seg selv ved egen hjelp, og uten smertestillende. De medikamentene tar jo som nevnt ikke bort selve sykdommen.

Livet går i bølger, svinger hit og dit, går opp og ned. Det å møte på hindre er en prøvelse i å takle dette. Jeg tenker at det i utgangspunktet ikke var ment at vi skulle døyve det bort, men lære oss å takle alle vanskeligheter, herunder også smerter. Tenk hvordan det ville vært om alle gikk rundt i ørska. Vel, det er det kanskje noen som påstår vi allerede gjør…

Jo da, jeg drakk for å døyve smertene, alle de følelsesmessige lidelsene. Da tenker du kanskje jeg skulle holde meg for god til å uttale meg om dette. Absolutt ikke. Vi lærer så lenge vi lever, eller i midt tilfelle, så lenge jeg har lever. Det gjelder bare å ta det innover seg. Gjøre endringer, for bare ved endring kan noe endres. Jeg har lært. Derfor følger jeg den svingete veien, snubler litt, slår meg og får vondt. Ja vel, så tar jeg det mer med ro.

Ondt skal ondt fordrive vil dessverre mer og mer være den sannsynlige medisinen… Og legestanden og forskerne vil for alltid bestå, om de selv ikke havner i hjulet…

Hvor lenge kan vi leve på en løgn?
Hvor lenge kan vi leve i håpet?

Av og til kan vi snuble over sannheten, og noen går videre som om det ikke har hendt. Ja, sannheten kan såre, men jeg vil heller bli såret av sannheten enn trøstet av en løgn.

Kjærlighet er bygget på ærlighet, ekte, sann og gjensidig tillit. Jeg kaller det respekt. For å oppnå denne respekten trenger vi å vise vårt sanne ansikt.

Hvem tror på noe de aldri ser? De som har opplevd sannheten. De som har opplevd å bli møtt med respekt. De som har opplevd troverdighet. De som har blitt gitt håpet, gjennom (kj)ærlighet, og selv kan bære det, fordi de innså sannheten om seg selv og våget å vise sin sårbarhet.

Du trenger styrke for å bære håpet, om det ikke er en reell mulighet for at det vil skje. Håpet har tatt fra mange livsgnisten. Håpet har satt troen i skyggen. Vi trenger lys. Vi trenger næring. Vi trenger nærhet. Vi trenger ærlighet. Selv om ikke alle sannheter skal fortelles, annet enn til oss selv.

Vi kan ikke stenge oss inne og tro at lyset slipper inn i et rom uten vinduer. Vi trenger alle å se. Gå ut døren, den er der. Gå ut i lyset, i lyset av forståelsen av å vite sannheten.

Selv de blinde kan se, så lenge de har sannferdige mennesker som viser vei og forteller hvor skapet står eller hvor døren er. Sannheten er at de ser glimt av lyset, nok til å vite hvor de står i livet. De våger å vise hvem de er.

Det sies at vi trenger å håpe. Det sies vi trenger å tro. Jeg trenger å vite at du tror på meg når jeg sier: Gi meg ikke håpet – GI MEG SANNHETEN!

Hva må jeg gjøre i dag for å holde meg edru? Jeg må ingen ting, om jeg bare ønsker å følge med i strømmen. Men jeg ønsker å leve, ikke bare overleve. Derfor gjør jeg som jeg har gjort de siste sju årene, snart åtte faktisk; jeg repeterer og minner meg selv på hvem jeg er.

Det meste jeg gjør for å forbli edru går på autopilot. Jeg tenker ikke over det, det er innarbeidede rutiner. Jeg merker det om jeg skulle glemme det, om noe forhindrer meg eller jeg velger å utelate det. Sistnevnte har aldri skjedd, for jeg ønsker meg sinnsro og et stabilt edruskap.

Jeg vet hva som kan bringe meg ut av fatning og være en av årsakene til at jeg kan planlegge å begynne å drikke igjen. Stress er en faktor, slik også selvmedlidenhet, uærlighet, bitterhet, skyld og skam er. Og intoleranse. Alle disse fallgruvene prøver jeg å unngå, men to av dem, spesielt, intoleranse og stress kan noen ganger angripe meg. Det vil si, jeg velger å la være å tolerere andres liv, verdier, holdninger og handlinger. Jeg velger dermed å la meg irritere. Slik jeg kan velge å la meg stresse…

På daglig basis starter jeg dagen med å lese fra Daglige Refleksjoner, med bønn og meditasjon. Nettopp for å lage meg en god start på dagen og for å repetere hvorfor jeg trenger å gjøre dette. Jeg er et avhengighetsmenneske, og er avhengig av å gjøre dette for at jeg skal finne sinnsro, en bestanddel i det å kunne være nykter. Deretter deler jeg om mine erfaringer, en ærlig beretning om mitt liv som nykter alkoholiker, om mine opp -og nedturer, om selve livet nå kontra før – hva skjedde…

Det som skjedde var at jeg overtok håpet fra andre som hadde gått foran meg og båret det inntil jeg ærlig erkjente mine problemer og dermed selv kunne bære det. Jeg ser tilbake på jobben jeg har gjort, og som vil være tilnærmet lik den jobben jeg trenger å gjøre livet ut. Jeg gjør det for meg selv, i ydmykhet overfor at også andre kan dra nytte av det.

Jeg trenger å følge “kartet”, som har ledet meg til en anstendig oppvåkning. Jeg kan ikke hoppe direkte til reisens slutt, selv om jeg kan ønske det, men sette en fot fremfor den andre og følge den veiledningen jeg har fått. I den viten at de har gått samme veien og fått de mest fantastiske opplevelsene langs denne veien enn de noen sinne kunne drømme om. Jeg ønsker meg det samme, så jeg fortsetter å gå ett skritt av gangen…

Dagens tekst, og bakgrunn til mine refleksjoner, som jeg gledelig deler med andre, for at også de kan finne håpet og troen på et bedre liv. For at de kan se og finne det lyset jeg fant, og følgelig leve i det – EN DAG AV GANGEN. Ja, det nytter! Hvis du lytter…

Det skal jeg gjøre i dag!

Katta skrapte på døra, mjauet og maset om å få meg opp fra den behagelige, varme sengen. Klokka ringte også, og jeg drøyde. Jeg ville helst bare bli, utsette det ubehagelige som ville komme – kulden. Eller var det noe annet jeg utsatte?

Dette var i dag tidlig, men det minnet mistenkelig om tiden da jeg drakk.

Det å friskne til fra å være koronasyk kan sammenlignes med når alkoholen herjet i kroppen, når abstinensene skrek på mer, og jeg måtte komme meg opp for å finne noe å drikke på for å roe nervene og angsten. Kanskje måtte jeg ut, men polet var langt unna og det åpnet ikke på en god stund. Skjelvende og uggen lå jeg der, kaldsvettende og urolig, som når feberen slipper taket. Kan ikke noen andre slippe ut den «hersens katta»? Kan ingen andre fyre opp i ovnen?

Jeg har vært feberfri en stund nå, og viruset har vel for lengst forsvunnet fra kroppen, men det tar tid å kvikne til. Det å gå og hangle er på en måte behagelig også, forstå meg rett. Bedagelig. Skal liksom ikke anstrenge meg for mye. Hvile og stresse ned. Jeg trenger ikke gjøre så mye. Orker ikke. Skal ikke heller, men bare slappe av og la kroppen finne tilbake til sin rette posisjon. Rutiner sklir ut. Alt utsettes i det lengste. Slik jeg også utsatte å be om hjelp for å bli edru. I morgen … Og ikke i dag … Bare litt til … Så også nå. De daglige gjøremålene blir et ork og utsettes i det lengste. Støvet går ingen steder, snarere tvert om. Og den klesvasken går ikke inn i maskinen av seg selv heller, men jeg tar det i morgen. Jeg kan legge noen vedkubber inn i ovnen, det orker jeg, bare du bærer inn mer ved. Og slik gikk nå dagene. På tide å komme tilbake til det vanlige, det rutinemessige og normale. På tide å ta ansvar!

Jeg kom meg opp, jeg sitter jo her, og katta er fornøyd. Den ligger nå ved siden av meg og maler. Jeg har sittet her en stund nå, og bare stirret. Hva skal jeg skrive? Hodet er fortsatt tomt liksom, selv om det svirrer titusener av tanker der oppe. Jeg får bare ikke overført dem til tastaturet, omsatt de til noe fornuftig. Og det var dette jeg var redd for, og dermed utsatte. Skulle ikke skuffe mine lesere, for jeg hadde lovet å være tilbake i dag. Og jeg har skuffet før, ved å utsette det ubehagelige, som i og for seg ikke er ubehagelig, bare ikke så bedagelig som å bare gå der i ørska og ikke gjøre annet enn å  utsette …

Jeg har kjent på et snev av angst igjen, for å ikke klare. For å ikke strekke til og være den jeg selv ønsker å være. Under de verste dagene, når koronaen virkelig hadde taket på meg, var det såre enkelt. Ingen dårlig samvittighet å spore. Men så snart jeg begynte å merke at kroppen fungerte bitte litt, kom denne angsten snikende. Noen krever. Hvem? Jeg krever. Psykisk utmattet av egne tanker. Jeg gjør meg selv mer syk. Mine tanker. Utilstrekkelighet. Dårlig samvittighet. En bursdagskake jeg ikke fikk bakt, og en barnebursdag jeg måtte la være å dra til. Gavene ligger fortsatt uinnpakket. En mammografitime jeg måtte utsette. Mange ting ble utsatt, på ubestemt tid. Hvem bryr seg? Annet enn jeg selv …

Ta tilbake dagen min! Jeg leste det svart på hvitt i Daglige Refleksjoner – dagen tekst. Om å ikke henfalle til jamring over tingenes tilstand. Og ikke å bære all verdens byrder på mine skuldre. Om å ha orden i eget hus, og det har jeg visselig, både på den ene og andre måten. Jeg er til og med frigjort fra all den skyld og anger som forsøplet livet mitt da jeg drakk. Er jeg ikke? Jo da, selv om jeg har følt meg midtveis mellom voldsomme følelsesmessige ytterheter den siste tiden. Det jeg trenger er å finne tilbake til ydmykheten, over å være her jeg er i dag. Som er et rolig sted å være, egentlig. Når jeg setter alt i perspektiv. Tar meg tid til å finne balanse nok til å ta mitt neste lille skritt oppover den tydelige merkede veien som peker mot evige verdier. De verdiene jeg har opparbeidet, hvor det usentimentale ikke skal ta plassen, men heller ikke overses. Jeg har lov til å være lei meg. Lov til å kjenne meg utilpass. Jeg har lov til å være syk!

Ja, jeg har lov til å være syk, men nå er det på tide å gå ut, for jeg er ikke syk lenger, selv om ei hostekule og et nyseanfall tar luven fra meg nå og da. Det er vel ingen unnskyldning. Jeg vil jo ut. Det er så fint der ute. Og jeg har ikke vært ute på over to uker. Utsatt det også, men med god grunn. Det har vært så innmari kaldt. Fortsatt tosifret, blått tall, men det er bare å kle seg. Ja, jeg har bestemt meg. Jeg ser med ydmykhet på dagen i dag.

Jeg har bedt om styrke … Et snev av tiltakslyst. Og der fant jeg den. Hva enn jeg tar fatt på, er det vel verdt innsatsen. I begynnelsen av hver dag kan jeg bestemme meg for å overlate. Det var slik det begynte, da jeg ville bli edru. På den måten innledet jeg alle dagene med å bekrefte at jeg valgte å akseptere virkeligheten i mitt liv. Jeg kan jo dette. Jeg skal bare bevege meg i en helsebringende retning, og gradvis bli bedre rustet til klare alt det jeg normalt klarer – til å leve et bra liv og sette pris på alt og alle jeg møter på veien.

Beslutningen er tatt, hvor denne beslutningen faktisk er en risiko basert på motet til å være fri.

Og se, isen er i ferd med å legge seg – endelig!

… Det kommer an på øyet som ser eller sjelen som føler…

Hvorfor er noen mørkredde og andre ikke? Er det fantasien, eller er det traumatiske opplevelser forbundet med natten? Jeg heller mest mot det siste.

Jeg er ikke mørkredd, og har heller aldri vært, ikke engang som liten. Selvfølgelig har kjent meg utrygg, men kanskje aller mest sammen med andre mennesker, og mest når jeg «står i rampelyset». Jeg finner det mere trygt og godt i mørket, og ingen ting er som å stå å se på stjernene en klar, kald vinternatt. Nå er det ingen klar og kald vinternatt, men jeg vet likevel at stjernene er der i tusenvis. Gode venner der imot, de som er der i med -og motgang, de er det et fåtall av. Men jeg trenger jo bare en sann venn …

Å være mørkredd kan jeg lite om, ikke annet enn det jeg har hørt andre fortelle, om hvordan de føler seg utrygge, at farer lurer over alt, og enhver bevegelse kan være et uhyre som er ute etter dem. Jeg vet, og de vet sikkert også, voksne som er mørkredde, at det ikke finnes uhyrer som lusker i nattens mulm og mørke, men mørket maner frem de fæleste, skumleste fantasivesener. Jo da, jeg kan forstå det, og jeg ler ikke av dem eller sier; ta deg sammen, for også jeg kan se de utroligste skapninger når jeg befinner meg i mørket, enten jeg er ute eller inne. Jeg kan se de på høylys dag også, faktisk mer da …

Jeg kjenner det betryggende å gå ute på nattestid. Det er en stund siden jeg gikk tur etter mørkets frembrudd, men jeg kan fortsatt stå ute både sent og tidlig, å bare stirre, ut i det som tilsynelatende virker tomt, og uendelig. Ut i mørket. Her jeg bor nå er det svært lite lysforurensing, det vil si det finnes ikke overflødig lys slik vi har i byer, tettsteder og større boligområder. Det er ikke gatelys her engang. Jeg skimter lys på andre siden av fjorden, og så har jeg fortsatt lys på thujabusken, men det er ikke forstyrrende, slik jeg kan se på det som. Selv innom hus kan jeg sitte med avslåtte lamper og kjenne hvordan mørket svøper seg rundt meg, som et teppe på en måte. Selv det å være på en kirkegård på natten synes jeg er beroligende. Det å rusle rundt med de døde. De gjør jo ingen fortred. Og her synes mange jeg er underlig: At du tør! Tenk om de døde våkner? Steder andre i sin villeste fantasi aldri ville gått, de oppsøker jeg. Og der andre slår på lyset, slår jeg det helst av, så kanskje jeg er mer redd for lyset enn for mørket?

Som skrevet kan jeg ikke si så mye om hvordan det å være mørkredd fortoner seg, men jeg kan si noe om hvordan jeg opplever og kjenner mer på trygghet og sinnsro enn redsel og uro med å være alene i mørke rom eller ferdes utendørs når mørket faller på. Så da blir det muligens det motsatte for dem som frykter det å være alene i natten.

Som voksen har jeg opplevd mye vondt om natten, men som barn kan jeg ikke huske noe spesielt traumatisk som skjedde. Jeg hadde trygge voksne rundt meg, ingen som ropte og skrek, og ingen som drakk og sloss. Heller ingen som ikke var der om jeg våknet og trengte noen. Og det er vel her forskjellen ligger, at det man opplever som barn, det er det som senere i livet blir skremmende og traumatisk. Jeg har ingen problemer med å forstå dette. For jeg ser, og jeg har hørt det fortalt, av mine egne barn, som nå er voksne. Hvordan de opplever nattemørket, selv i et hus hvor det er andre personer tilstede, som aldri ville finne på å gjøre dem noe vondt. Og likevel ønsker de ikke å være i et rom, som er et stykke unna der de andre menneskene er, når natten faller på. Og det er kan hende ikke selve mørket, men alle lydene, som assosieres med barndommens nattlige hendelser av rop, skrik, krangling og det som verre var. Noen ganger kan jeg også skvette når jeg hører høylytt skråkråling på natten, eller våkne av sidemannens ukontrollerte trekninger. Jeg har også erfart med barn at om de blir fortalt når de i sine villeste fantasier ser all verdens skapninger på soverommet, i skogen eller andre steder de befinner seg når det er mørkt, at det er bare synsbedrag, at i mørket ser vi konturer og lager oss bilder av det vi tror det kan være. Et utrygt barn vil aldri godta dette, spesielt om det er skremmende lyder i tillegg, lyder de har hørt før, som kan sammenlignes med og som fremkaller minner, eller ukjente lyder som skaper uhygge. Hvorfor spilles det skummel musikk i enkelte filmscener? Barn trenger noen som kan gi dem en forklaring og dermed en forståelse av at natta ikke er farlig, om de tar eierskap i den, blir gitt muligheten til å ta eierskap. De trenger en trygg voksenperson. Jeg hadde det, så når jeg skvetter, så tar det ikke lang tid før jeg innser at jeg ikke er i fare.

Det er jo ikke til å stikke under en stol, eller jeg velger teppe (mindre synlig der), at det foregår mye fælt på natten. Kanskje er det fordi disse overgriperne og de kriminelle føler seg mer skjermet for andres påsyn at de er mer virksomme nattestid, og at mørket «skjuler alle spor». For de fleste overgrep, voldshendelser, krigsangrep og, for ikke å glemme mareritt, skjer som regel mens vi sover om natten. Marerittene har oftest en sammenheng med skremmende opplevelser, enten i nær eller fjern fortid. For meg har nettopp det vært det mest opprivende jeg har erfart, det å våkne svett og kald av eget skrik i det en svartkledd skikkelse står over meg med sverdet, klart til å stikke nådestøtet. Og denne skikkelsen dro jeg kjensel på …  

Kan hende er vi født med en innebygd varsomhet overfor mørket, at det er ervervet gjennom årtier, fra våre forfedre. At når vi ikke helt ser hva som skjer, når vi ikke ser hva som er foran oss, så trenger vi å trå litt forsiktig for ikke å havne i en ulykke. Eller også for å ikke vekke «bjørnen» fra søvnen sin. Egentlig tror jeg mest på hva vi sanser, og følelsene vi gjør oss rundt dette. Ikke minst opplevelser vi har hatt, og som nevnt assosiasjoner til nettopp dette. Apropos å vekke noen. Enda kan jeg luske meg rundt på tåspissene om jeg er oppe etter at samboeren har gått til sengs. Ikke fordi jeg er redd han vil gjøre meg noe om han tilfeldigvis skulle høre noen tusle rundt. Nei, det henspiller på episoder tilbake i tid. Ovenfor nevnte jeg at jeg har vonde opplevelser som voksen, som for meg også skjedde for det meste på natten. Hvor jeg, for ikke å vekke bjørnen til live, eller slik jeg tenkte, «djevelen», måtte jeg passe på å gå så lydløst rundt som mulig. Jeg ville jo heller ikke at barna nok en gang skulle bli liggende og kjenne seg utrygge. Dessverre klarte jeg ikke alltid å være en elegant ballettdanserinne …

Jeg skal heller ikke fraskrive med skyld i å ha påført mine egne barn det å være mørkredde. Kanskje jeg mest av alle, ved å ikke være der når de trengte meg når de våknet av drømmer eller skremmende lyder. Det var lyden av høylytt musikk, trommelyder og sang, meg romsterende rundt etter gjemte vinflasker, når jeg fikk et vaskekick eller var sulten og skulle lage de «mest utsøkte matrettene». Aller mest det at jeg ikke var der hverken fysisk eller mentalt, når jeg forsvant inn i meg selv og ikke ville la andre se hvem jeg egentlig var, eller når jeg var forsvunnet midt på natten, enten til nærmeste bar eller ved å bare gå hvileløst rundt ute i natten, der jeg følte meg mest trygg.

Jeg vet mange voksne ikke våger å stå frem å fortelle at de er mørkredde. De skammer seg, synes de er barnslige og dumme – de har jo blitt fortalt at det ikke er noe å være redd for. Jeg har sikkert sagt det selv. Det å ha en person de føler seg trygg på, en venn, en skikkelig venn eller venninne, som er der selv om de ikke alltid er der. Fordi de har utsondret denne tryggheten ved å vise at de aldri ville finne på å gjøre narr og le. En som kanskje selv er mørkredd og derfor forstår. Denne personen kan gjøre at den mørkredde gradvis klarer å innse at mørket ikke nødvendigvis er mer skremmende enn dagslyset. Denne vennen kan være stjernen som lyser opp i natten. Jeg vil alltid se opp mot himmelen, mot stjernene, selv når det er overskyet, for jeg vet de er der …

Det var så fint ute. Det er i ferd med å forsvinne på grunn av mildvær og regn. Eller skal jeg si, på grunn av oss mennesker …

For en uke siden så jeg et tapt anrop fra en slektning jeg sjelden snakker med. Hun ringer meg ved juletider hvert år, men denne gangen lot hun det vente til over nyttår. Jeg hadde undret meg over det, hvorfor hun ventet med å takke for julekortet jeg hadde sendt, omtenksom som jeg er. Det er vel egentlig mest for å slå av en prat, slarve litt? Og enda har jeg ikke svaret på hvorfor, for jeg har jo ikke ringt henne tilbake. Har jeg vært sur på henne fordi hun ikke besvarte julehelsingen min før? Ærlig talt, nei. Og jeg er ikke det grann bedre selv …

Nå går hun sikkert og undrer seg også, på hvorfor jeg ikke tar kontakt. Helt ærlig; jeg har glemt det. Da jeg sto opp i morges husket jeg, så i dag skal jeg ringe henne. Og nå har jeg tenkt på hvilken unnskyldning hun skal få: At det kom noe i veien, at jeg har vært så travel eller jeg så ikke at hun hadde ringt meg før nå. Tenk, jeg har lett etter den rette hvite løgnen. Faktisk tenkte jeg tanken på å si at mobilen befant seg et sted uten dekning. En hel uke liksom. Eller den klassiske, gikk tom for strøm. Hvordan kunne jeg da vite at hun hadde ringt meg? Eller det trenger hun ikke vite. Jeg kan gi et inntrykk av at jeg ringte henne først. Men hun aner nok ugler i mosen. Fornuftig legger jeg bort tanken på å slå en skrøne. Det er strengt tatt ingen hvite løgner jeg har spekulert ut heller, men regelrett løgner. Det skal jeg holde meg for god til.

Det er vel noe med at jeg er redd for å såre henne, om jeg sier jeg har glemt å ringe tilbake. Glemt henne. At hun kan få en forståelse av at hun ikke er så viktig, eller at jeg vil straffe henne fordi hun ringte senere enn hun pleier, eller siden hun ringer meg bare denne ene gangen i året. Ingen av disse mulige årsakene stemmer. Dersom det hadde vært slik at jeg ønsket å snakke med henne oftere, kan jo jeg bare ringe henne, noe jeg faktisk har tenkt på flere ganger, men også det har gått i glemmeboken. Og ja, det har gitt meg et snev av dårlig samvittighet.

Hun er ikke den eneste som jeg har glemt. Det skjer faktisk ganske ofte at jeg har tapte anrop fra den ene og andre, men jeg ringer alltid opp igjen, noen timer senere, høyst en dag eller to etter på, men nå har det gått en hel uke, og jeg skjemmes. Denne strengheten mot meg selv. Skal jeg skamme meg?

Trenger hun nødvendigvis en forklaring på hvorfor jeg ikke ringte henne tilbake sporenstreks? Vel, jeg så ikke det tapte anropet før sent samme kveld, og da var det snart leggetid, så det var ikke mer en naturlig å vente til dagen etter. Og hva som skjedde dagen etter, og etter den igjen, hva som kom i veien for at jeg ikke ringte, det husker jeg ikke. Men jeg husket i dag – bedre sent enn aldri, og nå skal jeg ikke glemme igjen. Det blir for dumt. Vertfall om jeg skal gi henne en forklaring i tillegg, en forklaring som overhode ikke stemmer. Jeg kan selvfølgelig be om unnskyld. Men har jeg egentlig noe å be om unnskyld for? Dersom hun føler seg såret, og sier det, så klart hun skal få den. Men jeg er jo ikke ansvarlig for hennes irritasjon over at jeg ikke har ringt. Jeg er ansvarlig over egne følelser, det at jeg nå kjenner på denne dårlige samvittigheten over og latt henne vente, og dermed tro …. Ikke vikle deg inn i flere mulige scenarier nå Heidi.

Jeg bryr meg om henne, og jeg vil selvfølgelig høre hvordan hun har det, og jeg påtar meg ansvaret for å ikke ha tatt kontakt. Utover det så har jeg ikke gjort noe galt. Eller driver jeg med bortforklaringer på vegne av meg selv? Samvittigheten min? Klart jeg gjør.

Det begynner å lysne, og snart er det tid for å slå nummeret hennes. Jeg vil jo ikke forstyrre henne for tidlig på morgenen. Alle er ikke oppe like tidlig som jeg. Og jeg har bestemt meg; ingen forklaringer, eller rettere sagt bortforklaringer. Hun skal få sannheten om hun spør meg hvorfor, at jeg har glemt det. Tar hun det ille opp, er det hennes problem, er det ikke …

*

Dreier dette seg om et ønske for å få en bekreftelse på at jeg er omtenksom, tross alt? Når jeg prøver å finne den riktige unnskyldningen på hvorfor jeg ikke har ringt? For jeg pleier alltid å svare, før eller siden, og jeg stille opp og så videre. Prøver jeg å kamuflere at jeg ikke er perfekt jeg heller? At jeg kan glemme … For hvem er perfekt? Hvem glemmer ikke noe? Absolutt ingen. Vi er bare mennesker … Som begår feil, og det er menneskelig å feile … Og det slår meg: Er dette utsagnet et forsøk på å bortforklare alle våre feil og mangler. For eksempel at vi er skyld i at vintrene våre er som de er… Og forsøker jeg nå å vikle meg inn i andre tanker for så å få enda en bortforklaringsmulighet, eller faktisk bli svar skyldig …

Nei, jeg trenger bare å være ærlig mot meg selv!

Og det var jo så fint ute …Fint og hvitt. En hvit løgn? Nei! Men den kan komme ferdig måkt all denne snøen, det ønsket jeg, ba om det da jeg for ente gang tok snøskuffa fatt. Jeg ble kanskje bønnhørt da regnet kom. Det var ikke slik jeg ville ha det … Jeg liker vinteren, den ordentlige vinteren. Jeg mener det, helt ærlig.