… og å slippe taket

Det har gått noen dager siden jeg skrev denne historien under, og siden det har vært en del oppdateringer og endringer i programmet jeg skriver bloggen min, har jeg hatt vanskeligheter med å overføre eller legge ut mine skriblerier (leste den inn på video istedet). Tatt tid å komme inn i det nye, og det skapte en smule frustrasjon, det skal ærlig innrømmes. Så jeg måtte bare slippe tankene på det noen dager, og i går gikk det et lys opp for meg. Så ja, det hjelper å få tingene på avstand, ikke minst å slippe taket…

*

Mye har dreid seg om å slippe taket i det siste, ikke bare ta en bestemmelse, men å sette noe ut i handling. Action! For å slippe taket trenger jeg å erkjenne at noe ikke er helt som det skal. Utfordringer skaper indre konflikt og lager bilyder i følelseslivet. Til og med i mine holdninger til hva jeg føler. Skyver jeg dem bort? Når tankene rundt omstendighetene og holdningen er endret er det lettere å gjøre en endring – å handle. Å gi slipp!

Forleden dag leste jeg om en person som iakttok og undret seg over en fugl som stadig steg høyere og høyere til værs uten at den la så mye arbeid i det. Og det har fasinert meg selv, det å se på enkelte fugler som ikke ser ut til ha noen bekymringer der de svever og stiger med luftstrømmen opp mot himmelen. Et beskrivende eksempel på en skapning som virkelig slipper taket til fordel for naturens krefter. Som jeg leste, er det vel slik at fuglene har nedarvede egenskaper til å overlate og stole på krefter sterkere enn dem selv, at de har gitt fra seg sin egenvilje, og flyr i den tro, eller fordi de øyensynlig vet at de ikke kan annet gjøre enn å gi slipp. For om egenviljen styrte den, ville det «ødelegge dens frie flukt».

Egenviljen har tatt rotta på meg mang en gang. Etter at jeg ble nykter, har jeg benyttet lærdommen om å legge bort egenviljen til fordel for villighet til å gi slipp. Og tro ikke at jeg har klart det hver gang jeg støter på utfordringer. Nei, så automatisk har det enda ikke blitt, slik som for fuglen. Men jeg får stadige påminnelser og erfarer at når jeg, uvitende egentlig, legger noe bort fordi jeg ikke helt finner den rette innfallsporten til å løse problemet, så kommer løsningen av seg selv. Så kanskje jeg kan si jeg har innarbeidet et mønster om å godta vanskeligheter, la dem bero en stund og tenke over om det er mitt ansvar. Er det noe jeg skal ordne opp i så kommer den passende anledningen når jeg er klar, og finner jeg ut at andre har ansvaret lar jeg det være. Det vil si når jeg har klart å gi slipp, for det hender som sagt jeg glemmer å stoppe opp, ta en tenkepause i stedet for å kaste meg over ulike oppgaver.

Jeg har også erfart at det hjelper sjelden å bli irritert og sinna, heller ikke om disse følelsene er kanalisert mot rett hold. Det å straffe meg selv om jeg ikke får ting til med det samme er også fånyttes. I tillegg er det dette med hva som er mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med andres problemer om personene selv ikke ber meg om hjelp. I slike tilfeller trenger jeg også gi slipp. Erfaringsvis vet jeg hvordan noens innblanding i andres privatliv kan forårsake mer skade enn nytte. Som for eksempel da enkelte la seg i hvordan jeg valgte å leve mitt liv. Vel, valgte og valgte. Jeg begynte å drikke av en grunn og da valgte jeg, og fortsatte av en annen, og da hadde det blitt til noe annet enn hva jeg ville og valgte. Jeg var på en måte blitt en av alkoholens mange utvalgte. Dette medførte også at jeg ble en person som anklaget eller provoserte mine nærstående for å avlede dem fra å legge seg i hvorvidt jeg drakk for mye eller ikke. Alltid unnskyldninger, for selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde et alvorlig drikkeproblem, ble det alltid dysset kraftig ned. Skyld- og skamfølelsen fikk meg til å flykte mer inn i alkorusen. Og dermed gikk jeg enda sterkere i forsvar, klandret og kranglet med alle om både det ene og andre, og dermed var fokuset tatt bort fra hovedproblemet; hvor mye drikke Heidi?

Mot slutten av min drikkekarriere brydde jeg meg ikke lenger. Jeg ga opp. Orket ikke mer, og det resulterte i at jeg uvitende slapp taket. Mulig alles mas også hadde satt sine spor, selv om det faktisk ikke hjelper så mye hva andre ønsker, om jeg selv ikke er klar for og vil gjøre endringer. Like fullt erkjente jeg min maktesløshet overfor alkohol, og etterhvert forsto jeg at jeg selv ikke hadde styrken til å bekjempe min sykdom. Jeg ga slipp og ba om hjelp. Jeg, som alltid skulle klare alt på egenhånd ba om hjelp. Jeg overlot til andre, til noen som var sterkere enn meg selv, til noen som hadde mer kunnskap enn meg – alene er jeg intet…

*

Jeg er ansvarlig for min egen sikkerhet, og om noen stiller meg til veggs klarer jeg bedre å tenke over hvilke svar som kan hjelpe meg ut av situasjonen. Jeg skal helst ikke reagere med vantro eller angripe tilbake på en provokasjon. Oppnår ingen ting ved å rettferdiggjøre meg selv fremfor noen, ei heller ikke å krype for noen. Når jeg klarer å vende meg innover i meg selv, mot min åndelighet, i stedet for å vende meg mot min fornuft eller min vilje for å få beskyttelse, da først ser jeg hva som er det best anvendbare forsvar. Det å overlate… (Som ikke handler om å gi opp, men å gi slipp på gamle idéer, de som aldri førte frem til fremskritt). Og nettopp da finner jeg min indre styrke, den som også tillater meg å godta at denne styrken vokser sammen med andres…

Det var da jeg innså min maktesløshet, hvordan min virkelige situasjon var fatt at jeg forsto hvorfor det var nødvendig å gi slipp. På tilsvarende måten gir jeg nå slipp når jeg står i en situasjon jeg ikke rår og har myndighet over. Hvor min egenvilje aldri kan strekke til. I stedet kan jeg be en stille bønn, sinnsrobønnen – erkjennelse og aksept, og jeg ser at mine problemer har fått meg til å be, og da har de sannelig oppfylt sin hensikt:

Gi meg slik sinnsro

Til å godta de ting jeg ikke kan forandre

Mot til å forandre de ting jeg kan

Og fornuft til å se forskjellen

*

Å finne indre styrke er å se bortenfor det synlige og konsentrere livets søkende på det usynlige.

… Og vil du forstå, så forstår du…

Det er som om da jeg fortalte at jeg trengte en pause fra skrivingen, og jeg på en måte slapp taket, at jeg fant ordene. Jeg var ikke lenger bundet av min egen trang til å måtte «forkynne» historier. Uten sammenligning, ble det veldig klart hvorfor det å slippe taket er så viktig, om det dreier seg det å stå fast i skrivesperren eller det å stå fast i et destruktivt handlingsmønster, som til sammenligning det å ruse seg faktisk er. Som egentlig ikke kan sammenlignes…

En annen ting er det å godta det jeg ikke kan gjøre noe med, og heller konsentrere meg om det som faktisk er noe jeg kan løse. Til eksempel dette hersens furupollenet som svirrer som en tett, gul tåke, og legger seg som et klebrig teppe over alt ute – balkonggulv, utemøbler, og om jeg åpner dører så svirrer det inn og legger seg på alt innendørs også. Kjenner det irriterer i nese og hals, og ikke minst irriterer det meg. Jeg kan ikke stoppe det fra å komme, men jeg kan for eksempel la være å la dører stå åpne. Da forminsker jeg vertfall støvet inne. Og jeg kan rengjøre tingen ute, spyle det vekk, selv om det vil komme nytt. Slik er det med mange ting – det som tas bort, vil ikke komme igjen, men kan hende nye ting, om ikke så uoverkommelig mengder. Etter hvert vil det avta, slik som smerter avtar når jeg gjør nyttige og gode forholdsregler, slik jeg gjorde i forhold til alkoholen og alle fysiske og mentale konsekvenser.

Ofte dreier det seg om forebygging. Tilrettelegge for å best unngå det som hemmer, som skader, som irriterer eller lager uromomenter i ens liv. Likevel vil noe komme, og det kan kanskje ikke unngås, men da er det viktig med grundig etterarbeid. Slik også i rusbehandling. Først og fremst forebyggingsarbeid for å redusere faren for at noen blir avhengige av alkohol eller andre rusmidler. Om det likevel skulle slumpe til, og det kan ikke unngås, at enkelte ikke klarer å motstå trangen til å ruse seg, så vil opplegget for å minske skadene være avgjørende. «Rydde unna» litt etter litt, skrelle av skall etter skal slik at vedkommende selv lettere kan se bakenfor likegyldighetsfølelsene, de som dekker til de innerste følelsene man ikke har orket å se og kjenne på og heller har drukket og ruser «bort» Vel, de går ikke bort, men legges lokk på i stedet. Og for å komme til de bakenforliggende årsakene må rusen først bort.

Hva er dette pollenet godt for, annet enn at treene skal formere seg og for at enkelte insekter kan lage honning? Kunne det ikke vært mer moderat, og dermed mer overkommelig å ta bort. Og hva er alkoholen godt for, annet enn å være et middel for å lette på stemninger, til å hjelpe introverter til å ta kontakt og til å muntre mennesker opp. Begge har vært der i uminnelige tider, og vil fortsatt være der i uoverskuelig fremtid. Det er som sagt om å gjøre å begrense skadene. Men jeg kan ikke hugge ned alle trærne, slik jeg ikke makter å ta bort alle rusmidler.

Men jeg kan som sagt begrense tilgangen eller rydde av veien uromomenter. Ja, det trengs å rengjøres for å komme inn til det opprinnelige, både med hensyn til seg selv, følelsene og det åndelige, og til det man omgir seg med. En mulighet er å spre kunnskap om hva rusmidler kan gjøre med oss og heller hjelpe mennesker til å håndtere sitt følelsesliv uten rusmidler. Og med hensyn til pollenet, vask det bort, vertfall det som hindrer meg i å sette meg ned og slappe av ute på balkongen.

Merkelig sammenligning tenker du. Mulig. Så jeg får prøve å skrive det på en annen måte. Altså, gi videre kunnskap for å forebygge og eller hjelpe noen til å forstå hva rusmidler gjør med dem og deres omgivelser. Da er det en fordel å inneha de riktige kunnskapene om nettopp dette, gjerne overført fra likepersoner, de som også påminner meg om verdien av å ha foregangspersoner som skaper trygghet. For ikke å glemme sunne og positive egenerfaringer om egen tilfriskning og edruskap.

Selv om jeg har møtt mange vanskeligheter og utfordringer gjennom årene som nykter, har noen aldri sviktet meg – stilt opp og hjulpet meg til å finne nye, bedre løsninger for å komme videre. Selv det å ha noen der beskytter meg ikke mot problemer; og hadde det vært slik, så ville jeg ha gått glipp av kjærkomne lærepenger, som har forandret og formet meg og mitt liv. Jeg kan ikke se at jeg kunne lært meg bedre på annet vis. I stedet har jeg fått disse utfordringene eller mulighetene, men aldri mer enn jeg kunne håndtere. Også når jeg har vært redd for at min situasjon var truende eller for uoverkommelig for meg, fantes det alltid hjelp, vegledning og trøst innen rekkevidde. Det var bare opp til meg å ta det imot, når jeg behøvde det som mest, og det har jeg gladelig gjort.

Vanskeligheter dukker fortsatt opp i dag også, men nå er jeg ikke redd. Mine erfaringer beviser at jeg kan lite på at noen er der for meg og hjelper meg gjennom hva som enn hender, det jeg selv ikke makter på egenhånd, for det skal jeg selv ta meg av. Enkelte ganger, og det høres nok merkelig ut, at når kriser har oppstått og jeg har handlet ut ifra hva jeg har lært, eller jeg har forholdt meg som om jeg ble tatt hånd om i oppståtte risikofylte situasjoner, så har noen liksom vært der og holdt en vernende hånd om meg. Det er når jeg er i kontakt med meg selv og min åndelighet, oppnådd ved å ha gjort meg positive erfaringer, at mulighetene kommer og løsningene skjer. Så i dag vil jeg overlate og gi slipp for å se hva som skjer…

Fortsatt gjelder en dag av gangen for meg også. Idéen med 24-timers-livet gjelder først og fremst følelseslivet. Følelsesmessig sett må jeg ikke leve i gårdagen, heller ikke i morgendagen. Jeg har tvilt på hvordan denne idéen fungerer i samfunnet som helhet, om det i det hele tatt hadde fungert om vi ikke skulle tenke på morgendagen og fremtiden. Det er jo nødvendig med planer, og ikke minst det å tro at planen vil fungere for å oppnå målet til slutt. Så har jeg sett og erfart: Det handler om å ha troen, men tro alene bygde aldri «huset jeg bor i». Nei, det trengtes en god plan, arbeidsplan og så, det viktigste, sette planen ut i virksomhet og virkeliggjøre drømmen. For tro uten handling er død. Derfor, og fordi jeg har erfart at de gjerninger som sikrer mitt liv og vekst best, oppnås ved handling for å hindre stagnasjon …

 … Og opphopning av pollenstøv… Ja, tilbake til sammenligningen.

Jeg kan jo lukke øynene og tro at pollenstøvet forsvinner. Før eller siden vil det kanskje det, når regnet kommer og skyller det bort, men det er bare det som ligger på overflaten. Og overflatene har jeg også god erfaring med å ta. Sjelden bra i lengden, om jeg vil til bunns i problemene, det som var årsakene til at jeg tydde til alkoholen som løsningsmiddel. Det hjalp ikke i det hele tatt. Jeg måtte ta grep, ikke bare tro at alkoholtrangen ville gå bort og alt skulle bli bra. Jeg måtte ha et mål, tro på at jeg ville klare det og så gå til handling: Be om hjelp! For jeg innså at jeg ikke maktet denne store jobben på egenhånd. Men dette pollenstøvet, det kan jeg ordne opp i på egenhånd. Jeg mener å vaske det bort. Eller …

… Jeg kan velge å utsette å gjøre noe med det også, slik jeg faktisk har tenk å gjøre nå, men bare for noen timer, til den verste spredningen er over. Jeg vil ned til stranden, kanskje bade, skylle av meg selv eventuelt støv, for så å komme tilbake, uten irritasjon i sinnet og vaske ned hele balkongen. Bare så det er sagt, ikke den løsningen jeg vil anbefale å benytte om man har et ønske om å slippe å ruse seg. Da hadde jeg tatt grep med det samme første tanken kom, ikke utsette og utsette, for plutselig er det for sent. Men like fullt, man må være klar, klar for å be om og klar for å ta imot hjelp, for ellers blir det sjelden et godt og levedyktig resultat.

Hei og hoppsann – det er sommer, det er sol og det er mange fristelser der ute – mange unnskyldninger for å ta seg én øl, eller ett glass hvitvin.

Har du hørt, én øl eller ett glass, skjer aldri… Så jeg lar det være. Lar humla suse og tærne vifte løst. Kan hende dupper jeg dem i salt sjøvann. Livet er for kort til å skusle det bort på tull og fanteri – på rusmidler og alle konsekvensene som kommer i kjølevannet. Da kjøler jeg meg heller ned i sjøene. Snart vert fall…

Ja, sommervarmen er her, og den drar meg enda mer ut enn vanlig – ut på tur, ut i hagen, ned til sjøen. Det er det som frister meg nå – det å virkelig leve, være meg, som meg, tilstede i eget liv. I glede, og kanskje noen sorger, men jeg tar det som kommer, står i følelsen, for jeg trenger ikke flykte fra dem lenger. Jeg våger å kjenne…

Våger du?

Er du redd, redd for hva som kommer? Er du usikker og utrygg. Sliten og trett – du vil «hjem». Hjem til deg – finne deg. Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor du føler deg helt trygg. Så du trenger å bli trygg, på deg selv først og fremst. Og for å bli det trenger du hjelp fra noen andre, tro det eller ei…

Lytt til de som har gått foran, de som har vært der du er nå, de som også har falt og reist seg, kanskje falt de sju ganger, men reiste seg åtte. Det hører med, det er læring, ikke straff! Husk det neste gang du er streng med deg selv og straffer deg med å drikke mer, fordi du tenker du ikke klarer deg uten, og det er ingen vits å prøve siden du bare feiler, gang på gang… Og nei du, du klarer, du også. Jeg måtte ha noen runder tilbake selv, før jeg forsto at jeg trengte hjelp, ordentlig hjelp, av andre. Jeg måtte bare bli villig selv, til å gjøre en endring, med alt. Endre holdningen min. Først, gi slipp og la andre ta hånd om meg slik at jeg kunne bli mottagelig for råd for så å sette de ut i handling selv. Det er handling som kreves. Tilfriskning er handling! Å forbli edru er handling!

Orker du ikke. Tror du at all denne handlingen gjør deg sliten og svett. Ja vel, blir du ikke sliten og svetter som en gris av å bare drikke og drikke? Du sitter stille i sofaen og drikker og svetter, blir sliten og helt gåen i kropp, hode og sjel. Det er ikke slitsomt mens du fortsatt har noe drikke på, men dagen i morgen, hva med den? Jeg har vært der selv skjønner du, og tro meg, det er mindre slitsomt å holde seg edru, selv om det var mange svettedråper og tårer i starten. Nå går alt av seg selv liksom, så lenge jeg ikke glemmer hvordan det var…

Ja, sommeren roper på meg, så nå blir nok ikke jeg så aktiv på nettet fremover. Men det er heller ikke noe noen krever av meg. Jeg krever mest selv. Og det er greit om det er noe oppbyggende, noe fint, og ikke noe som stresser meg. Stress er drepen, det er fare, om jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Verktøyene har jeg, og jeg vet hvordan bruke dem. Og disse «verktøyene» kan jeg også fortelle deg mer om, for eksempel gjennom videoer, for det vil jeg fortsatt legge ut, om ikke daglig. For det må være noe med mening, som opptar meg, og som kan være viktig å dele med deg. Som gir deg mening, og ikke minst noe du kan jobbe videre med, om du har et ønske om å slippe russmerten. Og å komme hjem…

Ei god venninne, og en likeperson pleier å si: “Hold kjeft og gjør jobben”! For det er nødvendig å lytte til andre, og følge anmodninger fra de som har prøvd dem ut før. De nytter, så ikke avskriv dem før du har prøvd. Så da har du en jobb å gjøre. Hva med å starte nå, bruke sommeren til denne viktige jobben? En av de viktigste i ditt liv faktisk. DU må gjøre det selv. Ingen andre kan bli nykter for deg, og du må gjøre det for deg. Ikke si at du kan vente til etter sommeren. Er du mere klar da tror du? Nei, klar blir du aldri, bare å hoppe i det. Slik jeg tenker når jeg skal ta mitt første sommerbad – hopp i det. Det gjør sååå godt etterpå. En frihetsfølelse. Selv om den ikke kan sammenlignes med den frihetsfølelsen jeg fikk da alkoholen endelig var borte fra mitt liv. Den kan du også få.

Og ikke glem: EN DAG AV GANGEN!

Vit at jeg tenker på deg, og plutselig dukker jeg opp her inne igjen, ikke for å heve pekefingeren, bare for å heie deg frem, for du klarer. Men nå skal jeg løpe barbeint ut i duggvått gress, rope av glede – YEEESSS, LIVET ER HERLIG UTEN RUSMIDLER. Ruser meg på selve livet jeg. Du kan også!

GOD SOMMER – JEG TAR DEN NYKTER! Det er det som frister meg.

——

PS. På Facebooksiden min vil skrive noen ord for dagen, slik jeg pleier hver morgen, men det vil bli sjeldnere blogginnlegg. Trenger faktisk til en tenkepause. Har gått litt tom for ord, for historier har jeg nok av. Jeg er vel ikke i tankesmia slik jeg burde for å ha den virkelige skriveånden. Burde og burde. Heller si; slik jeg vil. Men den kommer nok tilbake. Kanskje kan du sende meg noen spørsmål, noen tips om hva du ønsker at jeg skal skrive om. Bare om du vil altså…

Og jeg spør spesielt deg som er pårørende – du har ikke rusen å flykte inn i…

Sannsynligheten for at jeg får et ærlig svar på dette spørsmålet er vel 50 – 50… Jeg vet med meg selv, hva jeg pleide å svare da jeg drakk, og fornektet alle mine utfordringer i livet. Det kan til og med slumpe til nå, uten at jeg personlig har alkoholproblemer lenger, mest av gammel vane, eller for å ikke bry andre med mine eventuelle plager og bekymringer. Så selv om jeg ikke har det så bra kan jeg svare: «Jo takk bare bra, og du»? Jeg er nok ikke den eneste…

Fornektelse er et symptom på alkoholismens effekter. Akkurat slik alkoholikeren selv benekter sine alkoholproblemer, benekter mange av oss som har blitt eller blir påvirket av sykdommen våre egne problemer. Selv om livet er et kaos, at vi uroer oss for våre kjære, om vi er fulle av tvil på oss selv og situasjonen rundt, og dessuten når vi er åndelig, følelsesmessig, mentalt og fysisk utmattet, så latet vi som om alt er bra.

I dager er det viktig for meg å være i et miljø der ærlighet råder. Senest i går kunne jeg latt meg lure av en person som kontaktet meg, og benektet å selv ha noen som helst problemer med alkoholen. Jeg kan ikke hjelpe noen som ikke erkjenner sine utfordringer, men jeg lyttet forståelsesfull. Og ga vedkommende min ærlige mening, kan hende sådde et lite frø, som ikke falt i god jord på det tidspunktet. Selv om jeg har mot til å være ærlig med meg selv og andre, kan jeg si hva jeg mener, og uten å få dårlig samvittighet.

Jeg behøver ikke alltid gå i detalj og beskrive alle mine problemer, eller også mine gode stunder – det er ikke alltid ønsket eller passende. Når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, forsøker jeg å spørre meg selv hvordan det ærlige svaret høres ut. Det befrir meg fra vanen av å fornekte, og gir meg flere valgmuligheter. Samtidig kan jeg fortelle andre hvordan deres problemer påvirker meg uten å pålegge dem skyld og skam, eller selv sitte igjen med svarteper …

Så, hvordan har jeg det egentlig i dag? Hvordan føler jeg meg? Om jeg svarer ærlig på disse spørsmålene, er det mer sannsynlig at jeg også kan be noen om hjelp når jeg behøver det. Jeg trenger vel ikke hjelp om jeg bare fortelle om de lykkelige stundene … Eller tror det bare er tilfeldigheter for at jeg har det som jeg har det… Husk: Det kan påvirke andres syn på ærlighet gjennom at selv ærlig dele av sine erfaringer, ikke det som tilfeldigvis skulle være en tilfeldighet…

HÅP BÆRES OG VIDEREFØRES GJENNOM ÆRLIGHET!

—-

Håper du får en god dag, det er opp til deg… Jeg har og vil få en god dag. Skulle noe dukke opp som påvirker mine følelser, tenke over dette og bevisstgjøre hva det gjør med meg og hva jeg videreformidler til de som eventuelt spør: «Hvordan har du det»?

… når jeg er tilstede i eget liv

I Pinsen feires den hellige ånd. Den hellige ånd er Guds kraft i virksomhet. (Mika 3:8; Lukas 1:35). Kort fortalt av Frelsesarmeen: I pinsen feirer vi at Jesus kommer til oss alle på en ny og åndelig måte. Gjennom Den hellige ånd kan Jesus nå være levende og personlig til stede hos alle som vil tro på ham, uavhengig av tid og sted. Og jeg stopper her… Og sier heller at for meg er åndelighet alt som gir meg livsglede og vekst.

For jeg er ingen personlig kristen, men like fullt har jeg en ånd – en kraftfull sjel og en tro. Tro på livet i seg selv, og et håp om at alle kan se verdien av seg selv og sin åndelighet. I så måte er gudsbegrepet sentralt for meg, i den forstand at jeg tror på det gode i mennesker. Gud er kjærligheten vi bærer i oss i våre hjerter, og åndelighet er den kraften vi har til å vise hverandre medmenneskelighet og kjærlighet. Slik jeg forstår det, innebærer det at jeg er bevisst mine svakheter og er ærlig om dette til mennesker jeg velger å ha i mitt liv.

Alle former for avhengighet overskygger våre evner til å gi og få kjærlighet, til å være inkluderende. Avhengigheten legger lokk på våre følelser og vår iboende kraft til å vise hvor verdifulle vi alle er. Den gjør oss selvsentrerte og egoistiske, hvor ingen sunn sjel har plass. Når jeg sluttet med å diskutere med meg selv om det fantes en reell mulighet for å kunne «nyte» alkohol igjen, og innså hvilke virkelige verdier jeg hadde, og forsto at jeg ikke trengte noen form for falske stimuli for å vise dem, da kom livsgleden og veksten tilbake. Da så jeg også andre mennesker og deres kraft i virksomhet.

*

Stolthet og higen etter materielle goder nedsetter eller visker ut min åndelighet. Intellekt påvirker også mitt sjelsliv om den brukes til å skaffe meg prestisje og for å virke ufeilbar. Det å fremtre som om jeg er bedre enn jeg virkelig er, vitner om en usunn sjel. Heller ikke om jeg skulle bruke min historie som et påskudd for at andre mennesker skal synes synd på meg og ta vare på meg vil gjøre meg hel. Med andre ord fraskrive meg mitt ansvar for egen vekst, slik jeg ble «tvunget» til å gjøre gjennom alkoholen. Det vil være å flytte min avhengighet til alkoholen over på mennesker, og er jeg da i pakt med min ånd? Eller hvilken ansvarsbevissthet er det?! Jeg ser også at jeg i og for seg var avhengig av mennesker da jeg drakk, i den forstand at jeg trengte å ha syndebukker for mine svakheter og noen å skylde på for mine feil.

Som nykter har jeg lært meg betydningen av å være tro mot meg selv og utvise ærlighet, og da først og fremst til meg selv. Det handler også om en bevisstgjøring av mine tilkortkommenheter, de som kommer mer til overflaten når jeg forsoner meg med min fortid – at den jeg var da jeg drakk var en annen, en forvillet sjel uten tro … Nå er jeg i bevegelse, jeg arbeider trutt og stadig, uten skyld og skam. Ei heller ved å projisere eventuell skyld og skam over på andre. I så fall, om jeg hadde fortsatt med å være selvsentrert hadde jeg fortsatt vært åndelig syk. For det handler om å se meg selv i samspill med andre – jeg er en del av det store hele, og hvor min styrke kommer til uttrykk når jeg våger å overgi mitt ego.

Når jeg godtar meg selv som en sårbar person ser jeg også verdien av meg selv. Mine sårbarheter er min styrke når jeg våger å vise meg selv gjennom ærlig å dele min historie. Noe skal for alltid forbli i mitt indre, og med god samvittighet, så lenge jeg vet jeg har vært tro mot meg selv og min sjel. Når jeg godtar at slik var det, og erkjenner at jeg ikke er ufeilbar, da frigir jeg mulighet for videre vekst. Dette kaller jeg tilstedeværelse i eget liv – å være i åndelig nærvær.

*

Alkoholavhengighet er ofte et symptom på noe bakenforliggende. Som et symptom på en åndelig sykdom – sjelslivet er rokket ved av noe eller noen, hvor det åndelige forfall har blitt et resultat av for eksempel traumer i forhold til situasjoner eller opplevelser. Det betyr på en måte det å gjøre seg selv avhengig av noe eller noen for å klare å eksistere og å føle seg «hel». I virkeligheten er man alt annet enn hel, og man har mistet troen på seg selv til å håndtere livet på livets premisser. Alt og aller virker til å være imot oss siden våre følelser har blitt våre fiender. Vi lever i et usunt legeme med en usunn sjel!

Jeg flyktet fra både de gode eller dårlige følelsene og inn i alkoholrusen, den jeg trodde skulle gi meg sjelefred, som skulle lege alle mine sår og frigjøre meg. I realiteten var alkoholen en forkledd djevel. Jeg begynte å drikke av en grunn, og fortsatte av en annen fordi alkoholen frarøvet meg min forstand til å se forskjellen på det selvutslettende og oppbyggende.

Et spørsmål kommer: Valgte jeg alkoholen eller valgte alkoholen meg? Slik jeg forstår meg selv, i etterpåklokskap, lå avhengigheten, uavhengig av til hva, i mine gener. Jeg hadde nedarvet en forståelse av å ikke tro på meg selv, og til å virkelig erkjenne mine sårbarheter og dermed våge å være nettopp meg selv, med mine tilkortkommenheter, og ikke underkaste meg alle andre som i mine øyne hadde makten og visste best. Som nevnt ville enhver form for avhengighet til noe eller noen overskygget mitt sjelsliv – åndeligheten, mine følelser og muligheten til å vise den rettmessige meg og mine sårbarheter, eller rettere sagt mine styrker eller svakheter.

Jeg mistet min åndelighet da jeg satte meg i en posisjon, og hvor min bittersøte selvmedlidenhet trodde andre tok fra meg meg selv. Mitt forfall fortsatte, og min sjel fikk aldri ro, og min åndelighet ville aldri kunne bli fullkommen igjen så lenge jeg ikke var villig til å godta at bare jeg selv kunne redde meg.

Som nykter har jeg jobbet med å finne tilbake meg selv og min åndelighet, og befri meg fra egoismen og dermed vedkjenne meg mine svakheter – denne streben etter å være perfekt og det å tro jeg ikke trenger andre. Jeg har innsett at det var avhengigheten til alkoholen som skjulte min åndelighet og la dermed også lokk på mine følelser. Alkoholen nullet ut mine følelser og gjorde meg forsvarsløs. Ergo mistet jeg evnen til å forholde meg til virkeligheten i mitt liv, til min indre kraft – min åndelighet.

En dag av gangen har jeg arbeidet, steg for steg. Gått i meg selv, skrellet av lag på lag for å komme inn til den virkelige meg og å finne tilbake til min åndelige helse. Det finurlige er; jo «friskere» jeg blir, jo mer ser jeg hvor mye hjelp jeg trenger fra andre.

Når jeg setter min stolthet til side, slutter å strebe og heller viser mine ekte sårbarheter, når jeg lar andre ta del i mitt sjelsliv, litt etter litt, og når jeg opplever andres (kj)ærlighet – av de som engang bar håpet, da har jeg innsett og fått erfare at jeg selv er en håpsbærer for de som enda streber…

Fortsatt god pinse – i åndelighetens tegn.  Og i håpet vi alle bærer i oss, om vi trer bort fra higen etter alt det materielle og perfekte.

17.maifesten er over, og det skal ryddes opp…

Hele gata ble pyntet til et vakkert skue, men etterarbeidet med å rydde opp gjenstår. Hvem sitt ansvar? I likhet med når et barn har dratt ut alle sine leker, hatt det moro en stund, og forlater lekeplassen uten å levne lekene en tanke mer, ser det ut til at noen har forlatt «festen» uten å hjelpe til med oppryddingen. Hvem skal ta seg av denne ryddejobben? Det er egentlig ikke mitt ansvar, men jeg kan gi beskjed. Og jeg gjorde, skrev et «ryddig» notat på borettslagets Facebookside. Hvordan vil reaksjonen bli? Brydde jeg meg om noe som jeg egentlig ikke hadde noe med? Ønsket jeg kontroll?

—–

Tittet ut av soveromsvinduet… Andre morgenen etter landets bursdagsfeiring, altså i dag, hang bjørkeris og småflagg på lyktestolpene langs med veien fortsatt. Og nei, jeg er ikke ansvarlig, men som den person jeg er, en som liker å ha orden og følge «regelverket», så fant jeg det naturlig å si ifra. Ville de ta det ille opp, ta det som kritikk? Det får så være. Fra min side var det ment som en hjelpsom påminnelse. Eller…

Svaret kom; de hadde glemt det, og jeg tenkte først: Det skal ikke glemmes. Selv det kjedelige skal gjøres, slik et barn skal måtte rydde opp etter seg når leken er avsluttet. Lære seg å ta ansvar for eget liv og medfølgende oppgaver. Jeg sa det ikke, bare tenkte tanken, men helt ærlig – jeg var irritert på noe som ikke var «mitt bord». Hvorfor lot jeg meg irritere? Sikkert fordi jeg er for opptatt av det perfekte. Kontrollfrik! Jeg ble en smule paff, eller egentlig glad da jeg kunne lese noen annens kommentar: Mange har stått på og gjort en kjempedugnad med å pynte til 17. mai på feltet, så da er det supert om alle som eventuelt ser et gjenglemt flagg langs togruten, bidrar med å ta dem ned. Noen andre hadde nok tenkt som meg, men ikke turt å si sin mening før jeg «åpnet munnen».

Det er menneskelig å glemme eller feile. Har jeg så lov til å si ifra om jeg ser noen har glemt noe? Hvor går grensen på hva som er akseptabelt å si ifra om – viktige ting eller uviktige? Hvem bestemmer hva som er viktig?

Tilbakeblikk, hvordan det var da jeg drakk, og stadig glemte… Hvordan reagerte jeg de gangene noen kommenterte? Hadde andre lov til å si ifra til meg at jeg drakk for mye? Ikke sammenlignbart, tenker du, to helt vidt forskjellige situasjoner, men likevel. Om du lurer, jeg tok det ikke særlig positivt… Nei, jeg hadde ikke glemt å skru på korken, men jeg hadde glemt hvordan leve livet på livets premisser, men innrømme det, nei, kom ikke på tale. Ikke min feil heller – pekte alle fingrene utover (minus den ene som alltid pekte mot meg selv). Ikke bare rømte jeg vekk og sluntret unna oppgaver jeg hadde påtatt meg, jeg rømte vekk fra meg selv og mine omgivelser. Fraskrev meg ansvaret. Jeg var syk, for syk til å se det selv, og jeg trengte så absolutt alle påminnelsene. Likevel, mistenksomheten: Ville de kontrollere meg? Og var jeg villig til å ta ansvaret for mitt eget liv. Bare for meg, ingen andre…

Kanskje er det noen som har takket ja til å hjelpe til, i likhet med meg den gang da dagene mine ikke var promillefrie. Da jeg skulle vise at jeg også dugde og dermed påtok meg ansvar for noe jeg egentlig visste jeg ikke klarte å fullføre. Skjulte min avhengighet ved å delta i arrangementer og det hele, men «glemte» bort at det kom noe mer, noe etterpå, opprydding – det kjedelige. Jeg overlot til andre; de skulle ta ansvar for å ordne opp når festen var over. For meg var ikke festen over, ikke enda. Litt til… BANG! «Skjerp deg Heidi – begynn å ta ansvar»! Irettesettelser jeg ikke taklet, så jeg svarte med samme mynt: Pass på deg selv! Sinne og irritasjon. Frustrasjon over og nok en gang komme til kort. Muligens var det en del irritasjon og en stor porsjon sinne hos dem som stadig så meg dra ifra mitt ansvar. Oppgitthet…

Det er vel det vi alle burde gjøre mer av, passe på oss selv og feie for egen dør. Og ikke dømme de som etter vårt hode alltid ser ut til å glemme… Det ligger ofte noe bak – en årsak til hvorfor ting blir som de blir. Men om vi ikke vet, om vi ikke har fått beskjed, om de som uteblir ikke har sagt at de ikke klarer fordi de er syke eller forhindret på annet vis, så drar vi våre slutninger, irriterer oss over ugjorte arbeidsoppgaver – de går alltid fra sitt ansvar, mens vi får jobben. Oppgitthet, sinne og frustrasjon.

Hvem står frem og forteller for uvedkommende om de har et rusmiddelproblem? Jeg gjorde vertfall ikke, men de fleste rundt meg forsto lenge før jeg selv forsto, eller ville innrømme… Når det er sagt påstår jeg ikke at alle som «glemmer» å rydde opp etter seg er rusavhengige, misforstå meg rett. Og nå misforsto du, ikke sant. Jeg dømmer før jeg vet…

For å avslutte eventuelle spekulasjoner så ble det ingen sure miner, bare takknemlighet for at jeg sa ifra, eller påminnet dem. (Og flaggene er borte). Mine bagatellmessige bekymringer er løst…

—-

Så lett å glemme – alle har det så travelt, med sitt… For travle til å løfte blikket litt, se seg rundt. Har jeg glemt noe eller er det noen som trenger hjelp? Er det slik å forstå, man glemmer å ta ansvar for eget liv og skal alltid ta ansvar for alle andre, ha kontrollen. Medavhengighet kalles det også – vi som alltid skal blande oss i, til og med fullføre de oppgaver andre har påtatt seg. Vi som på død og liv skal ordne opp for alle. For jeg er vel ikke helt alene om å være en pleaser og en som føler for å holde orden?

Er det å bry seg om, eller å være for brysom når man observerer noe som ikke helt er som det skal, og sier fra om avviket? Hvor går grensen, og hvilke hendelser kvalifiserer til å bli påminnet om at dette var ikke helt slik det burde være? Og hva burde være, hva skulle og hva må ordnes opp i? Er det overhode noe som må gjøres akkurat nå, eller i går?

Ok, ingen tok skade av at flaggene ikke ble tatt ned når de skulle vært tatt ned (nemlig kl. 21.00 på 17.mai). Reagerte du nå, på at jeg faktisk måtte presisere tidspunktet her. Ble du irritert eller? Jeg hadde sikkert blitt, slik jeg følte på frustrasjon over at flaggreglene ikke ble overholdt. Men det å påminne de ansvarlige var ikke feil, var det vel? De ansvarlige tok det ikke ille opp heller, slik jeg i utgangspunktet trodde. For jeg passet på å ikke angripe og gi dem dårlig samvittighet. Det er et poeng, å si ifra på en hyggelig måte, ikke med pekefingeren i været, og fy-fy… Kan ikke huske noen sa til meg at jeg drakk for mye på en hyggelig måte, men jeg var jo heller ikke så hyggelig selv. Vi blir ofte behandlet slik vi selv behandler andre, med mindre man har lært seg betydningen av å være imøtekommende på tross av uforskammethet, og ved «å se» bak masken.

Om noen påminner oss om forglemmelser eller handlinger vi utfører, som i enkelte tilfeller støter noen, så tenk etter før motsvaret snerres tilbake – vær takknemlig i stedet for sur og gretten. Alle vil det som regel godt. Og til deg som alltid leter etter noe å rette på, og denne deg’en er kan hende meg selv… Tell til ti. Nei, til hundre. Hva ønsket jeg å oppnå? Egentlig ønsket jeg å «rydde opp», men aller mest å gi den ansvarlige muligheten til selv å ordne opp og ikke bli uglesett for sine forglemmelser – den som alltid er for sent ute og som stadig begår feiltrinn.  Ingen er perfekte. Ingen kan bli perfekte, det vet du jo Heidi. Ser jeg etter feil, mine egne feil, slik jeg alltid trodde andre så meg – i andres øyne var jeg en stor feil. Stadig sammenlignet jeg meg med alle andre, de som tilsynelatende var perfekte. Og gjør jeg det fortsatt? Være den flinke. Flink pike! Jeg kommer til å tape om jeg fortsetter med å sammenligne meg med andre og ikke med meg selv i forhold til hvem jeg var «i går».

Jeg innser at mange av mine bekymringer beror på egne holdninger. Kanskje holder jeg fortsatt på med å rydde i mitt eget liv… Men i enkelte tilfeller skulle vi vel være mer brysomme…

…og hva de gjør med meg og mine valg…

Skynd deg nå Heidi, noen venter… Venter på hva? Jeg har jo ingen avtale med noen av mine flittige og kjære lesere. Likevel forteller samvittigheten min meg at jeg skuffer dem når jeg ikke legger ut innlegg, store eller små, når jeg normalt pleier. Søker jeg annerkjennelse? Søker jeg det å være av betydning for noen, eller at jeg selv føler jeg betyr noe for noen?

Jeg stresser meg selv opp, og jo mer jeg stresser, jo verre blir det. Ro ned, pust ut!

—–

Det har vært en kranglete morgen, i den forstand at ting ikke har gått helt på skinner. Vel, slik jeg ønsker og hvordan jeg normalt pleier å lage den. Skulle nesten tro det var dagen derpå, for 18.mai morgenene var ofte av det slaget hvor jeg aller mest ville forbli i senga. Noen ganger er jeg sikkert en smule skrullete. Tror at alt jeg gjør, eller ikke gjør har påvirkning på hvordan andres morgenrutiner og dagen videre blir. Det er i og for seg ikke så dumt tenkt, for vi påvirkes ofte av hverandres handlinger.

Men jeg er heldigvis ikke bakfull. Selv om det var tungt å stå opp i morgentimene var det mest fordi jeg ikke har fått ordentlig med søvn på lenge. Det er noe med å komme seg i seng til noe lunde akseptabel tid om kvelden også – helt om natten, helt om dagen. Samtidig har det vært viktig for meg å sette meg selv til side for å være der mer for andre, og spesielt for mine to barnebarn i helgen som var. Etter at de dro hjem har jeg kan hende trengt disse timene for meg selv før jeg la meg…

Så: Kanskje er det et savn også, at jeg lengter etter å kunne ha dem oftere, at jeg kan være der for noen oftere. En person andre kan søke trøst og støtte hos oftere. Det å få vise omtanke og omsorg – være en som trøster og gir trygghet for noen oftere.

—-

Jeg er et vanemenneske, og mine rutiner liker jeg å fastholde, så når det blir endringer på agendaen, forkludres det i mitt hode. Forskjellen er at jeg nå merker det raskere, og klarer å roe ned, ta en tenkepause før jeg går videre. Nå kjenner jeg at jeg har lagt bak meg problemene, i den grad det kan kalles problemer – for det finnes egentlig ikke problemer, men utfordringer som skaper muligheter til å utvikle meg. Selv om jeg vet hva jeg skal gjøre for å raskere komme meg ut av tankespinnet som drar meg inn i en ond spiral, så er det enkelte ganger jeg liksom «forguder» det å bare se alle vanskelighetene. Til og med nyhetene på radioen underbygget hvor kjip verden kan være. Samtidig er jeg lettet over at jeg ikke er én av dem som i ruspåvirket tilstand laget bråk og tumulter. Heldigvis var min 17. mai alt annet enn fyll og fanteri.

Tankene tar meg tilbake til hvordan det var. Er det sen-abstinenser som raser? I alt dette tillagde kaoset, eller normale reaksjoner for en med avhengighetssyndromet, ringte en person som trengte litt oppmuntring i all sin ensomhet. Plutselig var mine vanskeligheter bagateller i forhold; jeg glemte hva jeg hadde gått rundt og irritert meg over. Selv om første tanken var, da mobilen ringte, at nå blir jeg enda mer forsinket; skal jeg la være å svare? Jeg så hvem som ringte, og visste at denne personen trengte noen å snakke med der og da. Hvor ble det av mitt ønske om å være der for noen?

På en måte er det en seier at jeg ikke blir gående i negative tanker alt for lenge, men snur dem til noe positivt: Trengte denne pausen eller påminnelsen om viktigheten av å se meg rundt. Det å få fokuset bort fra meg selv, og kall det gjerne selvmedlidenhet, det gir livet nye dimensjoner om hva som er viktig å leve for. Jeg kan ikke hjelpe noen om jeg selv ikke har det godt med meg selv heller, men i mange tilfeller ser jeg det ikke før jeg, eller noen andre som i dette tilfellet bryter forbannelsen av å være for selvsentrert. Derfor vet jeg nå at denne morgenen bare var en påminnelse av hvordan det var og hvordan det kunne blitt om jeg hadde fortsatt i samme negative tankebanene. Underbevisstheten jobber raskere enn virkeligheten, men virkeligheten innhentet meg…

Våkne opp! Livet endres gradvis med edruskapen, spesielt om jeg gir meg den tiden jeg trenger. Selv problemer skal jeg ikke unngå, men bare ikke bli i dem. De er til for å løses, men nødvendigvis ikke alle på en gang. Faktisk er ikke alt kaoset mitt ansvar heller, og mye kan jeg bare la være. Godta de tingene jeg ikke kan forandre, og ha mot til å forandre det jeg virkelig kan. Det var sinnsro jeg trengte. For ofte dreier det seg om det å tørre å ta utfordringene. Innse hva jeg kan la være og bryte trolldommen til det som kan se uløselig og uoppnåelig ut. Det merkelige er at på enkelte tidspunkt virker det som om noen har en finger med i spillet. “Noen” gir meg oppgaver å løse for at jeg skal glemme av mine egne selvopptatte bagateller. Når jeg er i ett med meg selv og omverdenen, først da klarer jeg å se forskjellen på problemer og utfordringer.

—-

Løsningen ligger ofte i fortiden. Mine opplevelser og eventuelle kvaler fra i går eller hva jeg ser andre har foretatt seg påvirker meg, og hvilken løsninger jeg velger. Jeg drar en konklusjon, og vil derfor takke både meg selv alle dere som påminner meg om at grunnlaget for å få en best mulig dag i dag ble lagt i går. Uansett har jeg et valg i dag til å gjøre det beste ut av nettopp dagen i dag…

God tirsdag til alle dere fine. Jeg velger å lage den fin herfra og ut. Jeg starter med å gå ut å betrakte…

Jeg kommer meg ikke videre om mitt fokus er på det som er historie. Om jeg skal dvele ved fortiden vil min utvikling stagnere. Og det hjelper som sagt ikke å gråte over spilt melk, eller i mitt tilfelle spilt alkohol…

Så godt jeg kan forsøker jeg å leve i nuet – dagen i dag. Likevel trenger jeg påminnelser om hvordan det var, ikke glemme tiden som kalv. Ikke minst skal fortiden min bearbeides for at jeg skal kunne gå videre uten bøyd hode.

Tidligere i dag deltok jeg på  Julie T Capulet Winge’s  nettbaserte forum TTL – Tilbake Til Livet – et program for dem som har et ønske om å slippe å ruse seg. (https://www.facebook.com/groups/369398173711061).  I dag, som sist omhandlet det konsekvenser, og selv om jeg har vært edru i over seks år, er dette svært viktig å bli påminnet. Derfor tar jeg ofte en titt innom hennes nettside. Det setter naturligvis i gang følelser, og godt er det, men i motsetning til da jeg drakk klarer jeg nå å være i dem. Jeg har fått kunnskap og læring om mitt følelsesregister gjennom disse nyktre årene, også mye takket være andre avhengige, som jeg har sett har fått et nytt liv uten alkoholen siden de fikk innsyn i betydningen av å erkjenne sine følelser.

Følelser… «Tor med hammeren» gjorde meg en smule sinna da jeg måtte gå ut av PC’en og TTL. Like fullt hadde jeg fått akkurat passe med innblikk til selv å gå tilbake til fortiden og alle konsekvensene alkoholen påførte meg og mine nærstående. Ikke minst fikk jeg denne påminnelsen om hvordan det vil bli igjen om jeg velger å lage meg en Vino Calypso (ja, det vil bli fullstendig calypso – bli fange av alkoholen igjen, eller mest meg selv…).

Julie er en av mange likepersoner som velger å dele av sine erfaringer, og som jeg har lært mye av. Jeg har lært at jeg ikke kan leve alene med mine påtrengende problemer og alle de karakterbrister som var årsaken til dem, eller også forsterket dem. Dersom jeg hadde tatt søkelyset bort fra å erkjenne konsekvensene og latt følelsene feid frem og tilbake over min drikkekarriere, og dette hadde stillet til sterkt relieff alle de erfaringer jeg helst ikke vil huske, eller hvis jeg ikke hadde kommet til klarhet over hvordan feilaktig tankespinn og handlinger har skadet meg og andre, da hadde behovet for å slippe å leve alene med alle disse plagsomme spøkelsene fra i går vært mer tvingende enn noen sinne. Jeg MÅ snakke om dem med noen. (Omskrevet fra Daglige Refleksjoner).

Ja, jeg har lært viktigheten av å dele om min fortid og å snakke om de fatale konsekvensene som kom sammen med mitt alkoholmisbruk. Dette er noe jeg ikke kan eller vil slutte med både fordi jeg vet det hjelper andre så vel som meg selv. Det er den beste kuren for å forbli edru. Gjennom mine handlinger og med hjelp fra andre alkoholikere, nyktre eller aktive, kan jeg best endre mine følelser og holdninger. Ta for eksempel selvmedlidenhet, som ble nevnt i dagens TTL-sending. Rundt denne følelsen tenker jeg på hvordan det var. At jeg følte meg helt alene og at ingen ville ha noe med meg og gjøre. Jeg var avvist. Mennesker jeg var mest glad i hadde skjøvet meg til side og til og med forlatt meg helt, og med rette, og dette var skuffelser tunge å bære. Nederlaget – selvmedlidenheten.

Jeg hadde gjort meg avhengig av mennesker så vel som alkoholen. Jeg klarte ikke å innse at selv om jeg var voksen av år oppførte jeg meg som jeg fremdeles var et lite barn som forsøkte å få alles oppmerksomhet. Forsøkte å gjøre alle – venner, kjæreste, familie, ja hele verden til å være mine beskyttende «foreldre». Jeg nektet å se at min overdrevne avhengighet av personer ikke førte frem fordi jeg som alle andre kunne feile, og fordi selv de beste blant mine kjære av og til kunne skuffe meg, især når mine behov på oppmerksomhet ble urimelig. Noe jeg selvsagt aldri innså og forsto…

Holdningene mine har forandret seg mye takket være ved å snakke med de som har gått foran. Jeg har lyttet nøye til hva de har erfart og hva de videreformidler av nyttig kunnskap for oss som ønsker å leve et nytt og bedre liv uten frykt for morgendagen. De har lært meg hvor dyrebar mine egne erfaringer er. Noen vil kanskje si litt for dyrekjøpt med tanke på all bruk av energi og penger på å skaffe, gjemme og konsumere alskens alkoholholdige drikkevarer. Og som skrevet, alt dette kan ikke endres – drukket er drukket, gjort er gjort…

Klart jeg ønsker at fortiden ikke var der, men hvem og hvor hadde jeg da vært? Spekulasjoner. Jeg kan ikke la eventuell uvitende stahet bli kjennetegnet på et trangsynt sinnelag.

Det jeg kan er å la fortid være fortid og endre på mine handlinger i betraktning av den jeg var, og hva jeg gjorde. Feil er rett og slett muligheter til å begynne på nytt på en bedre måte, og mine feil er så absolutt vellykket hvis jeg lærer av dem.

En viktig ting opp i dette er å ikke ønske fortiden min visket bort. Da kan samvittigheten overta all styringen og jeg vil bli gående i et vakuum av negative følelser og tanker – kravlende rundt i fortiden, full av skyld og skam. I verste fall slentre til nærmeste pol og drikke meg full på tørr hvitvin (merk tørr hvitvin, for den har liksom mindre kalorier). Og når jeg sitter her å «ser langfilmen om mitt liv» blir konsekvensene så merkbare, og mitt ønske om å leve her og nå, nykter, fri og levende enda sterkere.

—–

Det livet jeg levde var helt tydelig og på ingen måte konstruktivt, men like fullt er det grunnlaget for livet mitt i dag. Livet mitt er tuftet på alle feil jeg har gjort, også det nyttige og fine, for selvsagt har jeg foretatt meg mye bra. Nå har jeg ikke tenkt å dvele mer ved denne fortiden, annet enn å si litt om gårdagen. For det jeg utrettet i går bidrog til at jeg i dag kunne stå opp med bedre samvittighet enn om jeg for eksempel hadde skuslet den bort på ingenting. Eller enda verre å drukket meg snydens på tørr hvitvin…

Ja, som jeg skrev i går skulle jeg endelig få ut alle planter og vekster som helt fra senvinteren har stått på spisebordet og vokst seg mer enn store nok for å komme seg ut i drivhus og vekstkasser. Jeg har pleiet dem med omhu, og som enkelte andre planteentusiaster er jeg vel litt rar, siden jeg snakker med dem. Når jeg gir dem vann og annen næring, kniper uønskede utvekster og døde blader sier jeg noen godord, som for å gi dem et løft med videre. Akkurat på samme måte som jeg vil gi et løft til mennesker som trenger litt mer styrke og mot i sine liv.

Alle som strever i sine sårbarheter, de som prøver å kjempe seg ut av hverdager med mange nederlag og skuffelser trenger oppbacking av noen. Ofte ser de helst mot dem som selv har vært der de selv er, og som har klart å komme seg videre i livet. Jeg er en av dem nå, en av de som går foran. Likevel står jeg i stor takknemlighet til alle som har hjulpet meg frem, som har klappet meg på skulderen, gitt meg veiledning og ny kunnskap som er nødvendig proviant for å fortsatt klare å utvikle meg som menneske. Jeg er takknemlig til alle som har gitt meg ny tillit, de som trodde på meg og som fortsatt tror jeg har mer å gi. Forhåpentligvis er jeg en person andre er takknemlig til…

Det at jeg ønsker å gi av meg selv er kan hende en måte å gjøre opp for meg på, at jeg føler jeg står i gjeld til noen. Egentlig så er det vel bare meg selv jeg står i gjeld til. Jeg kan som sagt ikke endre på noe jeg har gjort, annet enn å leve mer slik jeg selv synes er best for meg selv. Til syvende og sist er det jo meg selv jeg alltid skal leve med. Så når jeg behandler mine planter med omhu og omtenksomhet er det på en måte meg selv jeg gir kjærlighet til. Jeg steller pent med det skjøre og sårbare for å gi dem den motstandsstyrke de trenger til å stå imot uvær. Akkurat slik jeg har pleiet meg selv, eller hjelper andre som hjelp til selvhjelp, slik jeg har lært av andre var den beste måten for å bli stødigere i livets utallige kamper. En alkoholiker hjelper en annen kan aldri bli avleggs.

Så jeg vil fortsette med å dele med andre, hjelpe andre til å se likhetene, til å innse hva som er løsningen. Og jeg vil fortsette med å plei meg selv, og min kropp – det er nemlig det eneste stedet jeg MÅ bo.

Er mitt bidrag for egen vinnings skyld, eller for fellesskapet?

I over ett år har vi holdt på med en nasjonal dugnad, en dugnad for å ikke videreføre koronaviruset til andre mennesker og dermed lettere ta kontrollen over viruset. Alle har ikke vært like aktive i denne dugnaden. Rett og slett gitt beng i regler og anmodninger. Enkelte har trosset forbud om å samles i større folkemengder, hvor to meter, eller også en-meteren har vært umulig å fastholde. Mennesker har møttes i lystige lag, hevet sine glass, danset og i det store og hele vært i overkant intime. De har helt glemt av denne dugnaden, som altså innebærer å holde avstand for at vi alle en dag kan klemme hverandre igjen. Dugnad er noe som gjøres for felleskapet, for alle beste, og ikke for at noen få skal nyte godt av enkelte goder fremfor at alle andre også skal få, en dag…

Til helgen er det dugnad i borettslaget jeg bor i. Jeg vet at mange ikke kan, det være seg sykdom, alder eller av andre akseptable hindringer. Det er forståelig, de er unnskyldt og skal ikke sitte med noen som helst dårlig samvittighet for å ikke kunne delta. Der imot alle unnasluntrere, de friske, kall dem gjerne late, skulle jeg ønske satt i sofaene sine med en stor dose skamfullhet. Det er de samme hvert år, som snylter på andres velvilje til å forfine og vedlikeholde borettslaget. Noen kan sågar påpeke hvor flinke vi er, sagt på en måte som medregner dem selv. De snakker om hvor fint det blir mens de rusler videre inn i sin egoistiske verden. Og så er det disse som aldri beveger seg lenger enn sine egne inngangspartier, koster litt foran døra si, drar opp en løvetannblomst som sto i den ellers så gjengrodde og ustelte hekken ved siden av. Jo da, fei først for egen dør – et velkjent ordtak, og det er vel kanskje det som er det aller nødvendigste i det lange løp…

Jeg ser med et noe kritisk blikk på dugnadsånden…

Mulig jeg er hard nå, for jeg vet jo ikke hva som ligger bak at noen ikke deltar. Det finnes mange usynlige «skavanker». Og jeg vil nødig angripe dem. Men jeg lurer på hvorfor noen velger å bo i et borettslag – et fellesskap for mennesker, hvor faktisk dugnad er et av virkemidlene for at et borettslag skal kunne fungere og være trivelig for alle. Selvfølgelig er det slik at noen bor her for å slippe å gjøre alt dette vedlikeholdet, som også må gjøres om man har eget hus vel og merke. Det er for meg en del av det å ta ansvar for eget liv og virke. De som alltid overlater arbeidet til andre er kan hende de som ikke klarer eller makter å se på eventuelle problemer eller utfordringer. Lukker helst ører og øyner for det som skjer utenfor sin egen verden – det angår ikke meg.  Like fullt kan enkelte finne på å klage over at alt er i dårlig forfatning og helt forferdelig å se på. I sine egne hus kan de gjerne syte og klage så mye de orker, men i et borettslag synes jeg det er uhørt.

Hvor vil jeg med dette? Jeg kan for eksempel sammenligne dugnaden med en dugnad for at vi alle kan ha det godt, uansett hvor vi bor. En dugnad for fellesskapet, for menneskeheten, akkurat som koronadugnaden. Egentlig ønsker jeg å peke på alle outsiderne, eller de som går rundt og drømmer om et bedre liv, men aldri gjør noe for å oppnå drømmene. De forventer at godene kommer «rekendes på ei fjøl» ved å bare sitte å vente lenge nok. Se på de andre, alle dem som jobber hardt for at både dem selv og de evige drømmerne kan oppleve mer lykke.

Jeg snakker om dem som klager over hvor ille det er fatt med dem, men like vel åpner en ny flaske av billigste sort vin – det er så synd på meg, jeg orker ikke dette mer… Og ja, jeg vet de er avhengige, og at avhengigheten styrer. Likevel har alle et valg. Jeg tenker på alle som stadig utsetter; i morgen, men ikke i dag – de som vet de trenger å endre livsstil for å få det bedre, men ikke innser at i et fellesskap kan endring best oppnås. Noen ganger kan faktisk andres “sårende” ord være rettmessig. De inviterer til “dugnad” for å hjelpe selv den gjenstridige og ensomme, for sjelden har noen fått til de store omveltninger på egenhånd.

Men ingen kan tvinges til noe de selv ikke vil eller ser meningen med. Det oppnås ikke gode resultater ved å “kontrollere” andre eller befale noen til å gjøre en endring om de selv ikke vil eller forstår hva det skal være godt for. De fleste trenger et eierskap i et tiltak hvor de kan se at det er til sitt eget beste, og at resultatet også kan påvirke omverdenen. Selvfølgelig vil det alltids finnes noen som trives best med hvordan de lever og har det, uten tanke på sine medmennesker. De vil vi nok aldri se i dugnadsgjengen. Da er det vel opp til oss andre å «friste» dem til å bli med eller bare godta at de ønsker å leve sine liv.

Ja da, jeg var selv en person som sto og så på, eller rettere sagt satt i sofaen og forbannet verden rundt meg for å ikke bidra nok i mitt liv – for at jeg skulle få det bra. Jeg satt og råtnet på rot, selvmedlidende i alkoholrus, mens jeg krevde av andre; at de skulle feie for både egen og min dør. Og jeg skal ikke se bort i fra at det bor noen slike her i borettslaget også. Og akkurat nå skrev jeg slike med vilje, for slik blir de som lider av avhengighetssyndromet beskrevet. Slike personer som ruser seg på substanser (Alkohol, piller og narkotika) eller aktiviteter (Gambling, dataspill, sex m.m). Kjenner du noen slike? Og igjen, jeg var en slik da jeg måtte ha alkohol. Helt til jeg innså at alle de andre, de som deltok i dugnader, i selve livet hadde det så mye mer moro enn det jeg selv hadde. Jeg måtte melde meg inn i livet igjen, begynne å delta på livets premisser – delta på dugnadene. (Når det er sagt har jeg alltid deltatt på borettsslagsdugnadene, selv de gangene jeg aller helst skulle blitt hjemme og “sovet ut rusen”).

Så jeg er kanskje i overkant dømmende, og skulle konsentrere meg om å “feie for egen dør”. Gjøre en bedre dugnadsjobb i mitt eget liv, og slutte med å peke utover for å finne feil hos noen andre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange sikkert strever med å finne seg til rette i samfunnet, og selv i et borettslag skal alle ha muligheter til å leve sine liv. Likevel blir de usynlige så synlige, og jeg skulle ønske jeg kunne bidra til å “dra” dem ut i lyset. Gjøre en dugnad for at også de kan delta i fellesskapet. Jeg vil være litt mer brysom, og forstå meg rett. Mange vil ikke, og det skal også godtas, men de som innerst inne har et ønske, men ikke våger i redsel for å bli sett ned på, de skulle jeg gjerne ville hjelpe, og jeg hjelper ikke ved å dømme dem. Det ligger som regel en årsak bak. Det vet jeg alt om. Kanskje ikke alt, men mye…

Ikke slutte å bry seg, bare ikke overta all kontroll…

Jeg kaster ut hypoteser, kommer med påstander, stiller kritiske spørsmål, og gir noen mulige svar. Men det finnes vel ingen korrekte svar – en fasit på hvordan vi alle skal leve. Jeg tenker at ingen får det bedre ved å sitte på sin egen tue og glo over til naboen og se på hvor fint de har det uten å selv bidra for å få det bedre på egen tue. Uansett kommer jeg ikke utenom at vi alle er forskjellige og har forskjellige behov og ferdigheter. Noen kan mer enn andre. Noen har det bra med slik de har det, og bryr seg ikke om hva andre mener eller gjør. Noen skal alltid bry seg med hva andre gjør. Hva er nå egentlig best, at vi alle bare feier for egen dør?

Apropos tue, se bare på mauren – ingen ligger på latsiden der, så vidt jeg vet. Og ingen tenker bare på seg selv, utenom dronningmauren da, og hun er kan hende lykkelig med det. Hva vet jeg? Og arbeiderne er muligens lykkelige med å streve for at maurdronningen og fremtiden sikres. Paradokset er at dronningen lever kortere enn sine undersåtter. Arbeidsmaurene muliggjør at livet i maurtua kan fortsette slik det har gjort i årtier. Jeg ønsker å være en muliggjører for at de som strever skal kunne våge å lette på sløret og komme mer til sin rett, om de vil. Jeg vil ikke være en muliggjører for å bidra til å dekke over og skjule alle kriser og eller dysfunksjonalitet.  Men jeg ser helt klart at jeg skal akseptere alles valg, og det å forholde seg i ro, er også et valg, og det muliggjør at andre kan bidra mer… Eller?

Noen forholder seg i ro i redsel for å feile. De tror de ikke kan noe, at deres bidrag vil være til ingen nytte. Etter mitt syn kan alle noe, og alle monner drar. Jeg har også levd etter den filosofien helt til jeg innså at det er av mine feil jeg best kan utvikle meg ved å ta nye bedre valg neste gang. Og ved å gjøre noe kan noe endres. Jeg oppnår heller ikke noe ved å ikke forsøke. “Jeg aksepterer å feile – alle er ikke like gode. Det jeg ikke aksepterer er å ikke forsøke”. (Michael Jordan). Jeg ser helt klart at den aller mest bortkastede tiden er tiden jeg brukte på å ikke starte…

Men… Det er også noe med å ikke alltid måtte bry seg, det å hele tiden gripe inn. Jeg vet jeg har hatt tendenser til å ville redde hele verden. Tro at JEG kan holde verden sammen. Hjelpe alle mennesker til sine respektive “hyller, skuffer og båser”. Altså, jeg plasserer folk i hyller og båser jeg tror de hører hjemme. Strekker meg ut, til det ytterste. Jeg bærer – til det brister. Jeg glemmer at jeg lever i en verden der det mest vesentlige og grunnleggende er tuftet på dugnad. Sammen er vi sterkere og sammen oppnår vi mer!

——-

Et sted kan alle begynne…

Sett ut ifra et mulig synspunkt: Det å skrive blogg er på en måte en dugnad. Kanskje en ensom dugnad? Spørs ut ifra hvilken vinkel man ser det? Jeg ser den fra min – et bidrag for mer åpenhet. Både gi videre mine erfaringer slik at min åpenhet kan åpne andres øyne. Muliggjøre for andre til å innse at de trenger hjelp. Eller også at det å ha det vanskelig ikke er unikt – de er ikke alene. Fra tid til annen må vi alle tørre å tåle for å få det bedre. Slik er det med de fleste dugnadsjobber, at man tar i et tak for å få det bedre, enten det dreier seg om covid-19 pandemien eller i et borettslag. Kanskje bare for å få det bedre med seg selv eller i livet generelt. Det kan åpne øynene til at andre også vil bidra i fellesskapet. Det er lov å håpe…

Så et siste spørsmål: Er det slik at det å lære seg, i all ydmykhet, at det å leve i et fellesskaper først og fremst er å lære seg å bidra mer i sitt eget liv og for eget velbefinnende? At om jeg, og mange andre med meg heller skal gjøre noe kjærlighetsfullt for oss selv, slik vi vanligvis pleier å gjøre for noen andre? Det er muligens det som kan kalles ekte dugnadsånd…

For: Vi kan ikke forutsi hva som hender oss i våre livs merkverdige virr-var. Men vi kan bestemme hva som hender i oss – hvordan vi kan ta det, hva vi gjør med det… Og når alt kommer til alt, er det det som virkelig gjelder. (Joseph Fort Newton).

… fra hvem?

Hender det at du har lyst til å drikke igjen Heidi? Spørsmålet har selvfølgelig kommet. Helt ærlig, og det skal jeg jo være: Noen ganger, mest når jeg er stresset, men da er jeg mer på alerten. Tanken er oftest flyktig, den forsvinner like fort som den kom. Jeg har ikke lyst til å miste meg selv igjen og alt jeg har bygget opp – selvtillit og familiebånd, vennskap og nettverk. Jeg har fått verktøy og kunnskap til å bruke dem, og et verktøy er å tenke tanken helt ut.

Jeg har tenkt tanken ut så mange ganger, jeg vet resultatet om jeg skulle finne på å drikke igjen. Men jeg kan heller ikke gå rundt å si aldri mer, for det blir for stort, for vanskelig å etterkomme. Jeg vet det aldri vil bli noen fest mer, den tiden er for lengst forbi – JEG LIDER AV AVHENGIGHETSSYNDROMET! Når det er sagt, er livet faktisk mer en fest nå. Vertfall tusen ganger bedre – selv de mindre bra dagene er bedre enn de beste da jeg drakk. Jeg kan vel si jeg ruser meg på livet…

Så er det mange som henvender seg og spør hvordan jeg klarer å la være? Det er vel noe med å vite historien min og våge å se “langfilmen” fra start til slutt, tørre å nettopp tenke tanken ut – konsekvensene. Og så, om det skulle skje, ikke være så streng med meg selv, for jeg vet jeg har sprukket før, og det kan skje igjen, men nå vil det ikke være så åpenlyst for meg kanskje, slik det var, da jeg bevisst planla tilbakefallet. Men det frister ikke med et liv i rennesteinen…

Til dere som har tatt et tilbakefall, det var planlagt, tro meg, uten at du selv helt var klar over det. Det er dette jeg nå har fått mer frem i min bevissthet, hjernen min følger mer med, kan jeg kanskje si. Er altså mer oppmerksom på mine endringer i handlingsmønster, humør og tankesett. Et eksempel kan være om jeg stadig prøver å manipulere mine nærmeste til å dra bort. OBS-OBS!!

Og så vil jeg si til deg som “falt” igjen: Ikke vær så alt for mismodig på grunn av dette tilbakefallet. Praktisk talt må vi alkoholikere lære fra bunnen av… Og det gjelder bare å ikke gi opp, men å reise seg. Ta det som verdifull læring!

Tanken din om å flytte et annet sted streifer deg muligens, og kan være god den om du har tenkt den tanken godt nok igjennom. Eller kanskje ikke det lureste likevel… De fleste har flyttet både i tankene og i virkeligheten. Det hjalp ikke meg. Kanskje du har havnet i en eller annen følelsesmessig eller økonomisk klemme, som ikke er så lett å mestre der du er nå, men hjelper det å flytte, blir alt bedre da?

Jeg undrer: Kanskje du holder på med akkurat det vi alle har gjort en eller annen gang, at du rømmer? Og hvem rømmer du ifra? Hvorfor prøver du ikke å tenke situasjonen grundig igjennom – en gang til?

Det som virkelig slår meg er: Setter du egentlig tilfriskningen din først, eller gjør du den avhengig av andre mennesker, steder eller forhold? “Om bare jeg hadde … om bare jeg var … om bare situasjonen var… ville alt bli bra …”. Før du tar neste avgjørelse, tenk over dette. Kanskje finner du ut at det er mye bedre å ta støyten der du nå er, og ved å be om hjelp? For alene klarer du det ikke!

Og husk; alt du setter foran edruskapen forsvinner sammen med alkoholen, for plutselig er den i livet ditt igjen. Hvor er du da?  Hjalp det å flykte?