Et hjerte fylt av takknemlighet for et liv velsignet med fred og tilfredshet

Mars måned, kald og hustrig, gikk mot slutten, kofferten var pakket, og alt var klart. Jeg hadde ikke motstått fristelsen av ikke å drikke på disse dagene jeg hadde gått og ventet på innleggelsen. Jeg kom ikke lenger ned, bunnen var for lengst nådd, men jeg måtte liksom påføre meg enda mer smerte for å være helt sikker på at jeg var klar til å stå opp fra de døde. Dagen var kommet. Krysset av på kalenderen, 25. mars 2015, promillefri og ny start. Neste gang jeg skrev noe på den kalenderen ville jeg være helt edru, fri og full av livsmot. Det hadde jeg bestemt meg for.

Ble møtt med et varmt smil og ble anvist til rommet mitt, enerom denne gangen til min store lettelse. Ransakingen av koffert og sekk kom ikke som noe sjokk på meg. Samme prosedyrer som sist. Promilletesten viste negativt. Phu! Det var ingen garanti for. Kvelden før hadde jeg nemlig romstert rundt, funnet alle vinkartonger jeg husket hvor var gjemt. De tomme kastet jeg, selvfølgelig, men de det var noe igjen på, drakk jeg opp, sugde i meg siste slant av plastemballasjen. Ingen ting skulle være igjen, ingen ting skulle gå til spille. Idiotisk? Jeg var jo alkoholiker. Nei, ikke alkoholiker, bare tørst. Det var kvelden før. Nå var jeg formelt pasient, eller slik personalet foretrakk det, beboer. Om alt gikk etter planen, så skulle jeg tilbringe de neste seks ukene der. Først bli avgiftet, under et strengt regime, og så over på døgn til enda strengere regime. Jeg var forberedt denne gangen og jeg skulle gjøre alt de befalte. Legge meg flat, gjøre alt og mer til, for nå orket ikke kroppen mer. Jeg klarte ikke mer. Jeg la livet mitt i deres hender. Det var nå eller aldri. Jeg skulle ta tilbake kontrollen, men først skulle de få ha den i noen dager. (Fra mitt bokmanus).

Ja, nå har det gått fire år og mye har skjedd og jeg tenker tilbake:

Veivalget var mitt, men jeg kan ikke unngå å nevne hvorfor disse veivalgene ble tatt, ofte med bakgrunn i mennesker som forkludret min tankegang og veien jeg gikk. Det var på disse kronglete stiene og i alle de bratte bakkene jeg har fått erfaringer og etter hvert innsett all den påvirkningen dette har hatt på meg som menneske og min livskvalitet. Hendelsene og menneskene har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. Derfor ønsker jeg å takke alle disse, som har bidratt til å berike meg, som har skapt problemer eller rettere sagt muligheter til at mitt liv ble slik som det ble. Uten mine foreldre, søsken, barn, venner, arbeidskollegaer, medelever, fritidskamerater, drikkekompiser og alle de jeg har møtt, på de merkeligste steder, hadde hverdagen og jeg blitt enda mer sort-hvitt, og ikke minst hadde ikke jeg blitt meg og mitt liv ikke blitt noen realitet. Hver og en av dere har bidratt til en mer fargerik tilværelse, men jeg har simpelthen ikke hatt nok erfaring og selvinnsikt til å se dette før nå. Noen personer har vært svært slemme mot meg, kanskje uten viten og vilje. De har, som meg, muligens ikke vært i stand til å se det selv, alt det gale de gjorde i en kaotisk situasjon. For å komme videre har det for meg vært viktig å tilgi disse, på lik linje med at jeg har tilgitt meg selv. Dette har vært og er en prosess, stadig tilbakevendende, men nødvendig. Utallige timer er nedlagt til å reflektere over alle disse vanskelige, men akk så nyttige tilbakeblikkene. Da har det å skrive eller gå ned til stranden vært mitt verktøy. Da jeg har turt å gå tilbake, se fanden på nytt, le og gråte og skrible ned mine innerste tanker og følelser.

Dette er mitt liv, dette er det livet jeg har levd, og jeg er faktisk takknemlig for det. Jeg hadde ikke blitt den jeg er i dag foruten alt dette. Jeg hadde en visjon om å leve under en skyfri himmel, noe jeg i dag ser ikke er mulig. Likevel er dagene for det meste fylt med solskinn. Problemer som oppstår er til for å løses. Nå trenger jeg ikke lenger rusen for å komme meg gjennom dagene på, trenger ikke vinglasset for å skaffe meg mot til å ringe familiemedlemmer eller for å glemme bort alle de dumme tingene jeg sa eller gjorde. Øl, vin, sprit og det meste med promille brukte jeg til å feire noe, glemme noe, flykte fra noe, slik som kjas og mas eller simpelthen selve livet. Jeg klarte ikke takle livet, jeg var maktesløs, kraftløs, nesten død. Nå ruser jeg meg på selve livet og alle de fantastiske mulighetene som det byr på.

Det livet jeg lever nå har fått meg til å sette enda mer pris på de små, hverdagslige, forunderlige tingene. De som er med på å skape meg, mitt liv. Jeg skal heller ikke glemme det som jeg har lagt bak meg, men det er nå bare læresetninger. Det som gjør meg enda mer målbevisst. Det som får meg til å ville se enda mer hva som skjuler seg i mitt indre. Jeg vet jeg fortsatt vil finne feil, men jeg er et menneske. Jeg er som de fleste, altså ikke feilfri. Jeg er som bølgene på havet. De liksom prøver å flykte, løsrive seg fra strandkanten, men de kommer alltid tilbake. Kanskje er det derfor jeg alltid blir dratt mot sjøen og vannet. Kanskje er det for å minne meg på at det er slik livet er. Alt kommer tilbake en gang, enten i form av et minne, tilbakeblikk gjennom tankeverdenen eller reelle opplevelser. Noe bli for alltid skyllet vekk. Jeg håper for Guds skyld at alkoholen er skyllet vekk for min del.

Mulig min alkoholisme lå i mine gener, eller den ble ervervet gjennom oppvekst og samliv. Jeg hadde for så vidt en trygg barndom, selv om mange dager var fylt med usikkerhet. I mitt ekteskap var det stort sett daglig doser av opplevelser som brøt ned mitt selvbilde. Men jeg skulle stå i det, være tøff og hard, for det hadde jeg «lært» fra barnsben av. Mulig det var for at jeg ikke visste hvordan mine følelser skulle håndteres, at jeg ikke turte å kjenne på dem og langt ifra snakke om dem. Alkoholisme er en følelsessykdom, så alle mine ubearbeidede følelser spilte selvfølgelig inn, men jeg hadde likevel et valg. Jeg valgte å begynne å drikke alkohol fordi jeg ikke maktet de emosjonelle svingningene. Dessverre, selv om intensjonen aldri var å bli en selvutslettende, nedbrutt alkoholiker, som nesten mistet alt. Uansett er dette fortid og jeg får ikke endret på noe av det, bare ta lærdom. Jeg kan sette det inn i en kontekst, der jeg nå vet hva jeg bør gjøre når noen eller noe prøver å tråkke på meg. Det viktigste er å snakke om det, dele om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Det som har tatt lengst tid å bli kvitt er skylden og skammen over alt det vonde jeg har påført barna, familien, venner og meg selv. Da jeg forsto at jeg måtte slippe villigheten frem, bli åpen og ærlig, først til meg selv for så å tilgi, da løsnet det meste. Jeg trengte ikke gjemme meg mer. Jeg kunne legge alt frem i lyset og rydde skapene for skjeletter. Hender noen fortsatt ramler ut, men jeg takler det. Fordi jeg er trygg. Jeg får forståelse, kjærlighet og omtanke fra alle jeg har såret, ja tenk det, og ikke minst fra mine nye venner i fellesskapet, alle de edrue, nye og gamle alkoholikere, som har fått meg til å slippe taket og ta dette oppgjøret med meg selv. Det er fortsatt en lang vei å gå, men jeg er på vei. Jeg skaper mitt liv ved hvert skritt jeg tar, vært valg jeg gjør. Starten på min livshistorie kan jeg ikke endre, men slutten er helt og holdent opp til meg, og jeg ønsker at det blir en lykkelig slutt. Jeg må bare la være å kreve så mye av meg selv. Nå når jeg har innsett at mitt aleneliv, med for mye avstand til familien og andre av betydning og det at jeg har vært døv for min indre stemme, da er jeg virkelig i endring. Jeg ser nå at jeg trenger å vise mer takknemlighet og ikke fokusere bare på selvtilfredshet. Min edruskap må komme først, så pass selvbevisst må jeg være, ellers mister jeg alt igjen, absolutt alt. Jeg vil kjenne, like og oppdra meg selv til å bli så menneskelig som mulig i min skikkelse.

Før ville jeg ikke være meg selv. Nå vil jeg ikke bytte med noen. Jeg liker denne, fortsatt rampete jenta, eller gamle dama (er ikke og vil ikke bli dame jeg veit du) med kortklippet, blondt hår, og noe få grå ved tinningen. Jo da, de må komme. Jeg eldes jeg også og som de andre aldrene folk, vokser jeg nedover som kuhalen. Men jeg vil eldes mer med stil. Jeg vil ha mer overskudd og glimt i øyet og selv om jeg fortsatt er noen kilo for mye, lever jeg brukbart med det. Tror jeg har et godt og trygt mormor fang, som også betyr grensesetting. Alle trenger klare, reale og oppbyggende grenser, hvor kjærligheten står i sentrum. Jeg gir tilbake det jeg får. Nå klare jeg også å rydde bort «støyen» som blokkerer for følelsen av å kjenne at jeg er bra nok. Jeg prøver å unngå å gå oppover i rulletrapper som er på vei ned. Strever fortsatt med å få vekk alle små ergrelser over filleting, disse bagatellene som kan bringe meg ut av balanse og friste meg til å begå feiltrinn. Takket være verktøykassen, som jeg ikke har stuet vekk nå, klarer jeg å håndtere vanskeligheter som kan dominere tankegangen til tider. Jeg ønsker ikke disse tunge børene og uroen i hjertet mer. Jeg vil ha en god dag, uten skyld og skam.

Det er vidunderlig å slippe å kjempe mot russuget, mase med å rekke polet, streve imot angst for å strekke til, redsel for å ikke være god nok, frykten for mennesker og det å ikke være som alle andre, perfeksjonismen og gud vet hva jeg alltid gikk rundt og bekymret meg for da jeg drakk. Det er ikke lenger noen vanskeligheter med å gå på butikken og trille handlevognen forbi pallene med øl. Jeg ser ikke på dem, tenkte ikke på dem en gang. Befriende! At jeg før hadde vært redd for å være alene, bli forlatt dersom samboeren skulle noe sted, ser jeg nå frem til med fryd, det å kunne være alene, i mitt eget selskap. Aldri noen ensomhetsfølelse lenger. Usikkerheten er borte. Den forsvant med at kong alkohol dro. Jeg prøver å være positiv og vise glede, oppmuntret meg selv på dager som startet på feil fot, og det hjelper. Selv når jeg tillater meg å smile på dager jeg er sur, blir dagen ti ganger bedre. Det er lov å være sur også, men det får være måte på. Jeg tjener på å være hyggelig, behjelpelig og ikke minst tolerant. Det er slik jeg vil leve i dag, slik mitt liv bør være. Dette har jeg fått til ved å ta en dag av gangen, og nå har det blitt til 1461 dager, altså fire år. Veien går videre, og den er så mye enklere nå i tiden etter!

Takknemlig for fire, fantastiske edru år. Fire år på godt og vondt, mest godt!

Besettelse er en tanke eller en følelse som er sterkere enn alle andre tanker og følelser. Den styrer en persons handlinger og den kan opptre uskyldig eller komme snikende.

De fleste har sikkert opplevd en forelskelse som kan bli en besettelse. I ettertid skjønner en ikke helt hva som skjedde. En lurer nesten på sin egen forstand.

Slik opplevde jeg det også med alkoholen. Den ble en besettelse, som en intens forelskelse. Det var faktisk ingen ting å lure på enn at jeg hadde gått fra forstanden. Besettelsen til kong alkohol endret all min fornuftige tankegang og dermed forstanden.

I dag ser jeg klart hva som skjedde, og jeg vet at det var ikke meg, men alkoholen som fikk meg til å tenke og handle uten kontroll. Besettelsen var der daglig. Når jeg var sulten, trett, tørst, sinna, engstelig, glad, opprømt, fortvilet, sjalu, ja, i det store og hele drakk jeg i de fleste situasjoner. Jeg var helt ute av kontroll. Bestemte tidspunkt, hendelser og ting jeg så satte suget i gang. Noen ganger spiste jeg ikke fordi jeg ville heller «drikke meg mett». Det var rusen jeg søkte. Jeg var besatt!

Se bare på denne listen (Trasoppnotater) over hva jeg trodde jeg kunne da jeg drakk, alle de mytene som skaptes på grunn av min besettelse til å ruse meg:

– Jeg vil slutte i morgen

– Jeg har ikke noe problem

– Jeg kan slutte når jeg vil

– Jeg har kontroll

– Jeg skal bare ha èn til

– Jeg har bare lyst til å ha det hyggelig

– (Hadde jeg hatt førerkort og kjørt bil ville jeg nok tenkt at): Selvfølgelig kan jeg kjøre for jeg har nesten ikke drukket noe

– Jobben passet meg ikke så godt uansett, og de vil ikke savne meg

– Hvis du hadde hatt mine problemer ville du også drukket

– Det er ikke min feil at jeg drikker

– Ingen i familien skjønner hva jeg forsøker å si, de forstår meg ikke

– Ingen i familien savner meg, de er ikke glad i meg

– Hvis folk hadde vært hyggelige, ville jeg ikke drukket

– Jeg beklager…

– Jeg lover…

Min besettelse påvirket selvfølgelig alle rundt meg, men jeg så det ikke, ville ikke se det. Jeg klarte kanskje «å lure» noen av dem til å tro at jeg ikke hadde noe problem. Enkelte prøvde sikkert å skyve vekk mine handlinger, det at jeg drakk i situasjoner jeg langt ifra burde. Mulig tenkte de slik:

– Kanskje er hun ikke ordentlig alkoholiker

– Hun kan ikke være alkoholiker, hun går jo på jobb

– Kanskje vil hun etter hvert lære seg å kontrollere bruken av alkohol

– Kanskje vil hun ikke drikke så mye neste gang

– Hvordan kan jeg forlate henne som er så syk

– Jeg er sikker på at jeg kan hjelpe henne

– Det er min feil at hun drikker

– Kanskje vil hun slutte å drikke om jeg forandrer meg

– Hvis hun var veldig glad i meg vil hun nok slutte

– Hvis bare…

– Hun lovte…

Ja, min besettelse ble på en måte overført til alle mine nærmeste. Alle venner og familien, de jeg var glad i, de som betydde noe for meg, men de så heller ikke helt klart hva alkoholen gjorde med oss og våre forhold. Men det var ikke deres feil at jeg drakk, og de kunne ikke hjelpe meg hvor mye de enn ønsket eller prøvde å gjøre det. Min besettelse, min sykdom var det bare jeg selv som kunne gjøre noe med. Jeg måtte bli villig til å ta i mot hjelp. Takk og lov for at jeg tok til fornuft og gjorde nettopp det!

Kjærlighetsforholdet til alkoholen tok slutt.  Det tok tid, men nå etter fire år tenker jeg tilbake på vårt forhold med gru. Både savnet og sorgen har gått bort. Nå kan jeg igjen glede meg over alle de virkelige vennene mine, de jeg virkelig er glad i og vite at de forstår. Sammen kan vi dele våre historier om hvordan besettelsen forandret oss.  Det er godt å slippe den, og nå kan jeg leve i kjærlighetsforhold uten å lengre være besatt. Et kjærlighetsforhold basert på besettelse er sykelig, så jeg hyller den virkelige kjærligheten!

Denne uken har vært veldig fin. Egentlig skal jeg ikke se meg tilbake, men noen ganger er det nødvendig. Jeg må ta med meg alle de positive hendelsene, for de kan jeg leve litt lengre på. Jeg kan vel si at jeg har vært innom alle de fem punktene, som gjør lykken fullkommen, ved å ha vært sammen med både familie og det å endelig ha fått syslet ute på hageflekken min igjen.

Lykke oppnås best gjennom (i følge en lykkeforsker):

1. Sosiale relasjoner – det å knytte bånd

2. Det å kjenne gleden av å gi

3. Aktivitet – både fysisk og psykisk

4. Oppmerksomhet – tilstedeværelse i øyeblikket (de små ting)

5. Å lære noe nytt

Det å være sammen med barnebarna er lykke i seg selv. Jeg kjenner vellyst og glede i deres selskap. Lyden av deres klukkende latter, og det å få være der å si noen trøstende ord når ikke alt er som det skal, knytter våre bånd sterkere. Deltagelse og utfoldelse i både lek og alvor skaper en god relasjon. Jeg har kjent på gleden av å kunne gi av meg selv i form av hjelp eller det å låne bort et fang. Bare det at de setter pris på å få en så triviell gave som en pakke med truser øker gleden av å gi noe. Det å være sammen med barn medfører selvfølgelig mye aktivitet på høyt gir, så vel inne som ute. Sammen med de har jeg utforsket ulike ting, og blitt mer oppmerksomme på enhver liten ting som skjer rundt oss. Det at snøsmeltingen skaper vanndammer; og hva er bedre enn å leke med vann?! Til og med nye ting har jeg lært av dem, som for eksempel at også pepperkakemenn bæsjer…

Så var det dagen i dag. Det å våkne opp til sol og vite at jeg endelig kan få begynne å rote i jorda ute. Jeg opplever en spesiell indre ro, den fullkomne terapi. Dette har jeg sett fram til så lenge nå, helt fra jeg «ryddet bort» sommeren i fjor. Tenk å få ta bort granbarkvister og se at under er det påskeliljespirer, spa forsiktig rundt om i bedene og kjenne lukten av muld og gammelt løv. Slå av en prat med forbipasserende, som gir nyttige tips om hvordan hjelpe våren fortere i gang, og stryke katten mens den ruller seg glad rundt i dødt, brunt gress. Akkurat dette er toppen av lykke for meg. I tillegg fikk jeg meg en rask spasertur ned til sjøkanten, før vindkastene ble for sterke og jeg fant det best å gå hjem og sette meg i le i solveggen.

Nå har jeg sittet i sofaen og slappet av med kryssordblad og aktivisert de små grå. God og mett etter en deilig middag, favoritt fra barndommen – stekt flesk og duppe. Joda, jeg lager meg middag selv om jeg er alene, og selvfølgelig lager jeg akkurat det jeg har mest lyst på. Skulle bare mangle! Nei, jeg kan ikke bedre ha det når jeg først er alene. Og mens Klæbo enda en gang spurter i mål på tv- skjermen (reprise), er jeg i mål i dag, og vel vitende om at i morgen kan jeg feire fire års edruskap. Det er lykke det!

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med barnebarn ser jeg hva jeg har å være takknemlig for. Ikke minst har jeg tid til å tenke over det nå når jeg er gressenke i noen dager. I det store og hele er jeg et takknemlig menneske!

Jeg fant en takknemlighetsliste, som jeg skrev i 2015, og den stemmer fortsatt overens med hvordan jeg har det i dag, bortsett fra at jeg ser jeg kan tilføye enkelte punkter. Jammen har jeg gjort fremskritt på det psykiske, så vel som det fysiske, men i det store og hele dreier det seg mest om å ha tatt kontroll over følelseslivet mitt. Jeg klarer bedre å kjenne etter hvordan jeg har det, jeg frykter mindre og setter desto mer pris på det å få alenetid, slik som nå. For øvrig noe jeg ser jeg trenger å jobbe med er det å bli mer sosial. Selvfølgelig er det bra at jeg nå ikke er så avhengig av andre mennesker, men jeg har faktisk behov for å være sammen med folk også, møte nye kontakter og dermed utvikle meg som menneske i sosiale settinger. Skulle det være noe jeg kjenner uro og redsel for fortsatt så er det store menneskemengder, spesielt det å måtte snakke foran dem. Noen nye mål er viktig å ha, noe å jobbe vider i mot. Uansett så har jeg ikke hatt det så bra som jeg har det nå, og det at jeg har blitt glad i meg selv igjen er hovedårsaken. Det er jeg så takknemlig for!

Jeg er takknemlig for (Skrevet 27.08.2015 og det i parentes har jeg føyd til nå):

– Å legge meg og stå opp uten angst, skyld og skam

– Å være sammen med barn og barnebarn ( Se og være med på barnebarnas utvikling)

– Å få tilbake tilliten

– Å ha et felleskap

– Å kunne gjøre det jeg vil når jeg vil

– Å gå på turer i skog og mark uten medbrakt (Ingen tanker på alkohol nå)

– Å få oppleve naturen igjen. (De små tingene som lyder og lukter)

– Å få tilbake troen på meg selv igjen. (Har troen på meg selv)

– Å mestre nye oppgaver. (Realisert ulike drømmer)

– Å stå i utfordringer. (Tar nye utfordringer)

– Å kunne reise kollektivt uten å ruse meg først (Ingen tanker nå)

– Å ha mindre frykt og angst. (Har nesten aldri nå)

– Å ha et godt samliv. – Å «få tilbake» familien

– Å være meg selv på godt og vondt (Liker den jeg er- jeg er bra nok)

– Å tørre å si ifra, si min mening

– Å føle at kroppen kommer tilbake

(Nå i dag 22.03.19):

– Å få all støtten jeg får

– Å være et forbilde, bli spurt til råds

– Å kunne skrive igjen

– Å kunne smile og le av meg selv og med andre

– Å ikke være sjalu lenger

– Være alene over tid og sette pris på det

– Å ikke misunne noen det å drikke alkohol, ikke noe savn

– Å ikke være bitter

– Å ikke ha så dårlig samvittighet mer

– Å gi tillit og få tillit

– Å sove bra

– Å være til hjelp for andre

– Å ha mål som kan nås, at jeg ser meningen med livet

– Å ha mindre frykt for menneskemengder

– Å ikke kjenne meg forfulgt

– Å kjenne at jeg virkelig lever

– Å ikke frykte morgendagen eller leve i gårdagen

– Å sette pris på dagen i dag – Leve i nuet!

Det er godt mulig jeg kunne tilføyd mere, men i det store og hele så ser det vel bra ut. Ikke så dumt å skrive en takknemlighetsliste. Blir mer bevist på meg selv og hvordan jeg har det, jeg ser min utvikling og det jeg behøver å arbeide mer med. Det er jo slik at jeg må jobbe med meg selv på daglig basis for å fortsette med å forbli nykter og det å utvikle meg som menneske – bli et bedre medmenneske.

Kanskje kan dette oppmuntre andre til å gå i seg selv, kjenne etter hva en er takknemlig for. Ingenting hadde gledet meg mer. Jeg er takknemlig for at dere tar dere tid til å lese det jeg skriver og ønsker alle en riktig god fredagskveld. Jeg skal kose meg i mitt eget selskap, og så tror jeg at jeg kan unne meg litt sjokolade og brus i kveld. Føler at jeg har fortjent det etter å ha gjort ferdig helgevasken. Det gjenstår bare meg selv, og en god, varm dusj er ikke å forakte heller.

Jeg er takknemlig for at jeg kan se at jeg ikke trenger å ta meg en øl for å «feire» eller når jeg føler at jeg har gjort meg fortjent til noe, men at det er fullt mulig å nyte livet med et glass solo. Mye bedre faktisk – bare prøv!

…som sitter i hjertet mitt?

Nærast er du når du er burte. Noko er burte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er.

Vet jeg hva kjærlighet er? Ja, jeg gjør jo det.  Men spørsmålet er vel egentlig om jeg viser min kjærlighet? Tør jeg vise de rundt meg at jeg er glad i dem, at jeg setter pris på dem? Viser jeg min takknemlighet til dem for at de viser, og har vist meg sin kjærlighet?

Med hånden på hjertet, der kjærligheten sitter, kan jeg si at jeg ikke er så god på nettopp det å vise min kjærlighet. Jeg strør ikke om meg med kjærlige ord og forteller mennesker hvor mye de betyr for meg. Kan hende er jeg feig eller så er jeg redd. Redd for å bli skuffet, slik jeg skuffet dem. Jeg kjenner en slags redsel for å vise min omtanke til noen for så å bli snudd ryggen til. Jeg frykter kanskje at de skal svike meg, slik jeg svek dem så mang en gang.

Det å bli sviktet er ingen god følelse. Når jeg nå i ettertid tenker på hva jeg selv gjorde da jeg forsvant inn i alkoholens verden, da jeg var den som sviktet absolutt alle de som jeg var aller mest glad i, de jeg elsket over alt på jord. Hvordan kunne jeg? Hvorfor forlot jeg alle de jeg egentlig ikke klarte meg uten? De jeg var så redd for at skulle forlate og svikte meg? Jeg var syk, for syk til å se all deres kjærlighet og omtanke. Jeg så det ikke før det nesten var for sent. Slik Tor Jonsson på en måte skriver; at når de nærmeste blir «borte», så ser en dem klarere, en ser hva en har å miste, men likevel klarer en selv ikke være tilstede så lenge en ikke kjenner til hva kjærlighet er. Hvordan det kjennes ut å føle noe for noen. Når en har fått erfart hvor vond kjærligheten kan være, eller aldri har erfart i det hele tatt. Når en har blitt såra av mange svik.

Den du elsker hater du blir det sagt. Ja, jeg hatet vel også de jeg elsket, eller trodde jeg hatet dem, men mest hatet jeg meg selv og alle de handlingene jeg gjorde. Når jeg var som mest oppslukt av meg selv og mine problemer, når det eneste jeg tenkte på var å slukke min tørst, trøste meg selv i min selvmedlidenhet, da overså jeg andres tilstedeværelse rundt meg. Hver gang de ville hjelpe meg avslo jeg. Jeg trodde de ville meg vondt, bare lure meg til å komme tilbake for så å slå hånden av meg. Jeg var bare bitter og bar nag til dem. Jeg hatet dem!

Ta for eksempel da mine foreldre gang på gang prøvde å oppnå kontakt, da de sendte ut bud etter meg for å prøve å få meg på et annet spor, få meg hjem til familien min igjen. Jeg nektet, og forsvant enda lengre i fra dem, og de ble mer redde og fortvilet over tanken på at jeg kunne gjøre meg selv større skade. Skaden var jo i og for seg allerede stor nok, men det ville jo ikke jeg innse, langt i fra å høre det fra dem. Jeg så ikke at de med kjærlighet strakte ut en hånd. Jeg oppfattet det bare som gnål og mas, og at jeg ikke fikk mulighetene til å gjøre det jeg aller mest ville der og da, nemlig drikke meg fra sans og samling. For hver gang de klarte å få fatt i meg så steg sinnet og hatet i meg. Jeg sendte dem drepende blikk, svarte med hånlige og nedverdigende kommentarer og ba dem dra til helvete. Ja, tenk, det var det jeg gjorde. Jeg besvarte kjærlighet med hat og selv da forlot de meg aldri!

Enda mer fortvilet, for jeg ville ha dem der. Jeg ville at de skulle holde rundt meg, trøste meg og forbarme seg om meg, men jeg ville også bare vekk. De forsto meg ikke, men i bunn og grunn var det jeg som ikke forsto. For jeg hatet dem ikke. Nei, aldri, men jeg klarte ikke å få fortalt dem om mine følelser. Jeg kjente ikke mine følelser, viste ikke hva de betydde. Når følelsene kom, enten de gode eller de vonde, så drakk jeg bare på dem. Drakk for å bli gladere, drakk for å bli mer sinna eller jeg ville bare at de skulle forsvinne, forsvinne sammen med meg. Jeg var maktesløs i min egen forsvarsløse lille verden, dit jeg ikke ville noen skulle komme, ville at noe skulle se meg hate, se hatet i mine øyne, hatet til meg selv.

Jeg elsket dem høyere enn noe annet på jord, men det eneste jeg klarte å si til dem var at jeg hatet dem. Likevel ble de, for de forsto, de visste at jeg ikke hatet, fordi den du hater elsker du…

Det er så kort vei mellom det å hate og det å elske. Begge er følelser og de glir fort inn i hverandre, de kan lett misforstås vertfall for en som ikke vet noe om hva følelser egentlig er. Stakkarslige meg, som aldri hadde snakket med noen om hvordan jeg hadde det inni meg, om mine emosjoner, og jeg hadde ingen forståelse for hvordan te meg når jeg kjente det pirret i kroppen. Var det kjærligheten som pirket på eller var det hatet som banket? De hadde jo nesten samme fremtoning. Begge kunne være intense, og for meg var begge to vanskelige å takle. På meg kjentes begge ut som en vond kribling i kroppen, noe jeg helst ikke orket å føle på. Føle, jeg kunne ikke føle! Det eneste jeg visste var at når jeg var lei meg eller redd så kunne jeg gråte, men det ble sjeldnere mellom hver gang det også. Følelsene mine skulle ingen få ta del i, knapt nok meg selv.

Ja, jeg visste altså ikke bedre. Jeg hadde det så vondt inni meg selv. Det ene øyeblikket var mitt største ønske bare at de måtte komme å ta meg vekk, for så i neste at de måtte ikke se meg, måtte ikke se hvor ille det var fatt med meg. Jeg ville ikke at de skulle få det vondt. Jeg tenkte nok som så at når jeg var ute av syne så slapp de å uroe seg. Da hadde de det mye bedre enn om de daglig så meg i min fortapelse. Jeg forsto på en måte ikke at det var det motsatte som skjedde. Kanskje var det slik at jeg ville de skulle hate meg? Nei, jeg ville jo at de skulle elske meg.

Om de ikke hadde gjort nettopp det, elsket meg, så hadde ikke jeg sett på meg selv som en person som noen kunne være glad i, og dermed ikke blitt glad i meg selv igjen. De så meg alltid, selv om jeg ikke trodde det. De sluttet aldri å bry seg. Ingen rundt meg gjorde, og jeg hadde vel en liten flik av kjærlighet til meg selv også siden jeg klarte å be om hjelp. Jeg hadde ikke blitt helt oppslukt av hatet jeg trodde jeg hadde til meg selv og folkene rundt meg.

Jeg måtte bli glad i meg selv igjen på ordentlig. Finne tilbake troen på meg selv, og det lærte jeg gjennom andres kjærlighet til meg. Jeg turte å slippe dem inn, inn i mitt hjerte, til der kjærligheten bor. Nå ønsker jeg å øse av kjærlighetens kilde; til alle de som fortjener den, til de som tørster etter mer og til de som elsker meg. Jeg ønsker å gi min kjærlighet til de som ikke kjenner den, og som har forvillet seg inn i hatet. Jeg har nok til alle, og ikke minst meg selv. Daglig fylles hjertet opp fra andres gavmildhet, omsorg og nærhet. De gir til meg, så jeg kan gi til dem.

Ja, jeg vet hva virkelig kjærlighet er!

Hver gang det nærmer seg fullmåne drømmer jeg mer, i vert fall husker jeg mer av dem. Det er vel slik at vi alltid drømmer, men er det enkelte ganger vi trenger å bli mer oppmerksom på våre handlinger, og at det gjennom drømmene sendes et «skjult» varsku: Våkne opp!

Skulle ønsker jeg visste mer om hva drømmer betyr, at jeg kan tyde dem. Jeg tror drømmene vil fortelle meg noe, at underbevisstheten prøver å si meg noe om hvordan jeg har det nå. Kanskje er det en rettledning, en veiledning om hvordan gripe fatt i en spesiell situasjon, at jeg trenger å endre kurs eller bli mer medmenneskelig overfor mine aller nærmeste. Muligens kan det være at drømmen ber meg om å stresse ned og se meg mer omkring, enda mer enn jeg tror jeg gjør. Akkurat nå tenker jeg at drømmene prøver å bevisstgjøre meg på at jeg burde ta meg noen pauser, stoppe litt opp å lytte mer til andre, selv om jeg tror at det er noe jeg er god på. Har jeg blitt for flink til å tro at jeg er flink? Obs! Da glemmer jeg jo mine egentlige oppgaver, det å lytte, og det ønsker jeg ikke. Våkne opp Heidi!

I forrige drømmeperiode, altså forrige gang månen var i ferd med å bli til en hel, gul Jarlsberg, da hadde jeg flere drikkedrømmer. I den ene drømmen, som for meg fortonet seg som et mareritt, var jeg partydronningen, den som ravet videre fra fest til fest, og hvorpå jeg våknet helt utslitt, nesten fyllesjuk og ikke minst redd. Nesten på grensen til å gå inn i angstrommet. Redselen kom vel fordi det hadde vært så virkelig. Jeg ble urolig for om jeg hadde et ønske om å begynne å drikke igjen, at det var et varsel om noe forestående som jeg ikke hadde enset. Egentlig burde jeg vært glad, og jeg ble jo på en måte det etter hvert som jeg fikk summet meg. Det var mer en lettelse over at jeg ble påminnet om kong alkohols krefter, at han fortsatt driver og lusker rundt og prøver å finne svake punkt i min tilværelse slik at jeg lettere kan lures med på fest igjen.

Drømmen var en oppvekker, om at jeg behøvde å være på vakt på eventuelle farer som for eksempel det å ta en sprekk. Dersom jeg «glemmer» hvem jeg er så plutselig kan jeg også havnet utpå igjen, slik jeg hadde hørt så mange hadde gjort i de dagene. En påminnelse om å ta forholdsregler, om å lytte til mine egne signaler og i dette tilfellet; en drøm.

En annen drøm jeg hadde i samme periode var at jeg sto utenfor og observerte at andre moret seg i festlig lag. De skålte, skrålte, sang og danset og jeg var ikke med. I stedet var det jeg som ryddet opp etter dem. Hva ville den drømmen fortelle meg mon tro? Var det noe om misunnelse, om forsakelse eller var det en måte å fortelle meg at jeg fortsatt har en del å rydde opp i etter alle mine år med fyllefester? Jeg velger å tro at drømmen hverken omhandlet misunnelse eller forsakelse. Jeg mener jo selv, men skråsikker kan jeg ikke være, at jeg ikke er misunnelig på de som kan drikke, og jeg forsaker ingen ting ved det å selv ikke kunne drikke.

Kan hende var det slik at drømmen betydde at da jeg drakk så forsaket jeg mye, og mange måtte forsake mye på grunn av meg. Det var en realitet, en realitet som kan dukke opp som vonde minner. Selv om det er leit å se tilbake på, så får jeg ikke endret på det hvor mye jeg enn vil. Kanskje var det det drømmen ville få meg til å forstå, at jeg ikke kan forandre, likevel ikke skal glemme, men tilgi meg selv for alle mine feilskjær. En påminnelse om at jeg til tros for alt det dumme, vonde og sårende jeg gjorde, og selv ikke har gått ustraffet ifra, så kan jeg stå med hevet hode nå fordi jeg tok et nytt veivalg. En påminnelse om å sette pris på det jeg faktisk har fått, nemlig livet i gave på nytt.

Nå, i natt som var, har jeg drømt om mennesker i vandring. De fleste av disse personene, som så ut til å være på vei til et felles mål, var slektninger og venner av meg. De tuslet målrettet av gårde langs en grusvei, det var sommer, varmt og støvskyen sto rundt dem. Jeg så dem ikke alltid, de ble borte bak skyen. Ja, jeg er jo også på vei, og ja, det er flere med meg på veien, som har samme mål, å forbli edru. Er det slik at jeg skal se meg mer rundt på alle andre som prøver å holde seg på samme stien som meg, eller er det kanskje noen i nær familie eller kretsen rundt meg som jeg bør åpne øynene opp for? Når det gjelder støvskyen, så menes det kanskje at jeg ikke alltid ser like klart, at det kan være dager hvor jeg famler litt som i blinde.

Mulig var det en påminnelse om at jeg må se mine nærmeste mer, et råd om å være mer tilstede for de rundt meg, strekke ut en hjelpende hånd oftere og lytte til hva de egentlig forsøker å si meg. Ber de meg om hjelp? Har jeg oversett dem for mye nå i det siste? Har jeg vært for opptatt med mitt, tatt på meg skylappene og vendt ryggen til mer enn jeg skulle. Egentlig vil jeg jo stille opp så mye jeg kan, men jeg har kanskje brukt mer tid på egenpleie i det siste. Jeg trenger det, så absolutt, men nå er det sikkert på tide å komme ut av hulen min igjen. Vinterdvalen er forbi!

Natten før det hadde jeg en litt morsom drøm, men like fullt en vekker det også. Der holdt min samboer på med å sy på symaskinen min. Han satt og monterte ermer på en jakke, som i utgangspunktet var merkelig siden han aldri så lenge jeg har kjent ham har brukt en symaskin, knapt sydd med nål. Til min store forskrekkelse, der jeg sto og iakttok ham, så jeg at han bare sydde ermene på slik at alle åpninger ble lukket. Hva i huleste driver han med? Jeg river tak i jakken så hele maskinen flyr opp i luften… så våknet jeg.

 Akkurat denne drømmen var sikkert en slags oppfølging av hva han spurte meg om dagen i forveien; om jeg kunne reparere en bukse for ham? Reaksjonen min i drømmen, når jeg rev tak i plagget, påminnet meg vel på at jeg ofte kan reagere noe bardust, litt oppfarende og noen ganger uten å tenke meg om før jeg handler. Jeg kan fortsatt ha min alkoholiserte handlingsmåte, at jeg glemmer å gå innom hjernedelen hvor tanker og følelser behandles før reaksjonen kommer. Jeg ser klart at jeg trenger å bli bedre på å omforme sanseinntrykkene mine før jeg handler på dem. Virkelig en oppvekker, en aldri så liten smekk på fingeren også!

Jeg trenger nok å være mer sanselig og imøtekommende spesielt overfor min samboer, og ikke bare avfeie mange av hans spørsmål og forslag, eller som når han ber meg om hjelp. Jeg tar ofte for gitt at han klarer det meste selv, noe han også gjør, men jeg må faktisk se at han også har behov for både bistand og støtte slik han har gjort overfor meg. Jeg tenderer til å overse at han trenger min hjelp i ulike situasjoner. Jeg glemmer at han har vært min største støttespiller disse fire årene, og at han fortjener å få både gjentjenester og ikke minst mange takk for alle de gangene han har stilt opp for meg – i gode og vonde dager. Ja, selvfølgelig skal jeg ordne den buksen!

Drømmetyder eller ei. Jeg ser en klar sammenheng mellom hva jeg fortar meg på dagtid og det jeg bedriver på natten, i drømmene. De står i forhold til hverandre, forklarer liksom hva jeg bør være på vakt overfor, hva jeg eventuelt trenger å endre på i min hverdag, eller rett og slett min oppførsel. Drømmene «ordner opp i» samvittigheten min, prøver å hjelpe meg til å ikke minst tenke mer over hva jeg sier og gjør til mennesker rundt meg. Jeg har behov for å både kjenne etter og se på mitt reaksjonsmønster, hvordan følelsene mine påvirker tankebanen og dernest mine handlinger. Det er kanskje ikke slik at jeg er så «flinkt» til å se og lytte til mine nærmeste. Det har kommet klarere frem på netthinnen min at jeg imøtekommer de vanskeligstilte mye mer enn jeg møter familien min. Jeg ser bedre når alkoholikere, tørrlagte eller aktive, har behov for at jeg stiller opp. De i nære relasjoner trenger også min tilstedeværelse. Jeg behøver derfor å vise dem mer omsorg, vise min kjærlighet, at jeg bryr meg, for jeg gjør jo virkelig det. Dessverre har jeg nok vært for selvsentrert i det siste, satt mine behov fremfor deres behov.

Jeg trenger en vekker, trenger å åpne øynene opp mer, se alle rundt meg og ikke bare noen, de jeg tror har mest behov for meg. For alle er viktige i samspillet, alle er viktige for meg, så jeg må vise at de alle er like viktige for meg. Jeg trenger å sette av tid til å lytte til hva de har på hjertet og dermed vise dem at jeg bryr meg om dem. Når alt kommer til alt så er vi alle avhengige av hverandre selv om det nødvendigvis ikke dreier seg om de mest kompliserte oppgavene. Selv de små tingene har stor betydning når alt kommer til stykket. Jeg vet jo at jeg hadde ikke kommet meg hit jeg er i dag uten all støtte og hjelp fra mine kjæreste, så jeg skylder dem faktisk min oppmerksomhet.

Jeg ser helt klarere nå, gjennom drømmene ble jeg bevisstgjort mine viktigste oppgaver, det å være et bedre medmenneske, det å se og lytte, være tilstede i andres så vel som mitt eget liv. Jeg trenger dem og de trenger meg!

Drømmetyder eller ei, jeg ser fram til neste nattelige forestilling… Men hvor kommer månen inn i bildet? Den eneste som er fin når den er full…

Været ser tilsynelatende fint ut her inne ifra, men når jeg går ut, så er det noe helt annet. Det er surt og kaldt, men det er bare å kle på seg, ta forholdsregler. Jeg ser også tilsynelatende frisk ut for andre, men jeg er ikke frisk, og det vil jeg aldri bli, men jeg holder min sykdom under kontroll. Jeg fortar en daglig utsettelse av min alkoholisme. Jeg tar forholdsregler!

Det er faktisk slik at jeg inni mellom må minne meg på at jeg ikke lengre er den som leder hele forestillingen. Ved å lytte til andre får jeg mer innsikt i meg selv. Dermed minskes faren for at jeg både blir opphisset, redd og sint, og at jeg bedre klarer å håndtere eventuelle problemer. Jeg trenger ikke lengre å bekymre meg så mye, jeg tar ikke overilte beslutninger og jeg synes ikke så synd på meg selv heller. Likefult behøver jeg å bli fortalt at jeg ikke må glemme at jeg har en sykdom, en uhelbredelig sykdom, men som jeg kan leve med så lenge jeg tar mine forholdsregler. Derfor ser jeg nødvendigheten ved at jeg arbeider med meg selv også på dager som kan virke fine og ukompliserte. Det er nettopp på disse dagene det er viktigst å jobbe for at jeg skal holde meg nykter.

Når jeg gjør jobben som kreves, og jeg gjør den med glede, så ser jeg at jeg oppnår noe. Jeg er mer effektiv også, og blir sjeldnere sliten. Muligens er det fordi energien ikke lengre brukes til noe sjødesløst og de mindre fremtidsrettede målene. Mål jeg har satt for at jeg skal holde meg edru i dag aller mest. Jeg har troen på at det nytter, men det gjelder å gjøre jobben hver bidige dag, for tro uten gjerning er død tro!

Jobben jeg gjør dreier seg om daglig selvransakelse. Det å rydde plass, luke bort det som jeg ikke kan vokse på. Når jeg stadig passer på å holde orden i hodet så slipper jeg at tankene bare svirrer rundt, som om hele hjernen befinner seg i en trommel og bare virvler sanseløst omkring. Da slipper jeg å bare ville vekk for å gjemme meg og glemme alt og alle. Da slipper jeg tanken på at jeg er gal, slik jeg ofte tenkte da jeg drakk. For det var ikke rent sjelden, og med rette, at det forrykte tankemønster angrep meg. Det er vel ikke til å komme forbi at det var fullstendig galskap. Når jeg til tros for at jeg gang på gang følte anger, at jeg skammet meg, var redd og fortvilet, og at alt kjentes håpløst dagen derpå, åpnet en ny vinkartong og helt inn på, så var det ikke annet enn galskap!

For å unngå tilbakevendende rastløshet, irritabilitet, intoleranse og misnøye er det livsnødvendig for meg å gjøre dette arbeidet for å ikke miste kontrollen. Jeg behøver å overlate den overordnede ledelsen til noen som faktisk er sterkere enn meg selv. Jeg har innsett at jeg er maktesløs overfor alkohol og at jeg alene ikke klarer å hanskes med dens krefter. Jeg må derfor be om styrke fra annet hold, og når jeg lytter til andre så innser jeg at jeg alene fortsatt er maktesløs.

Da jeg drakk var jeg i manges øyne håpløs. Noen betraktet nok mitt tilfelle som sjanseløst, og det ville jeg også vært om jeg ikke hadde innsett denne maktesløsheten, og at jeg selv alene ikke mestret å komme meg ut av det. Jeg innså at jeg trengte en psykisk endring, og den fikk jeg gjennom å lytte til andre, og dermed gå i meg selv og se at feilen ikke lå hos alle de rundt meg. Jeg måtte innrømme for meg selv at alkoholen bare skadet meg. Selv om jeg brukte tid på å skille på sannheten og løgnen rundt dette, så tok jeg til fornuft etterhvert.  Ved å høre på hva andre i samme situasjon hadde gjort for å oppnå endringer i sitt liv og sin tankegang, så fant jeg ut at min forståelse (slik jeg helst ville se det), som dreide seg om at jeg ville leve et «normalt liv» med alkoholen, slik alle andre gjorde, de jeg misunnet, de som kunne drikke vinglassene ustraffet, den holdt ikke i lengden. Det tankemønsteret ville jeg ikke overlevd.

En kan ikke hvile på sine laurbær! Jeg må ikke tro at jeg er frisk fra alkoholismen selv om jeg har avstått fra alkohol i snart fire år. Det er ikke lengre noen kamp. Jeg misunner ikke alle de som kan ta det vinglasset på lørdagskvelden eller den ølen de tar på puben, men like vel trenger jeg å «kjempe». Den dagen jeg slutter å arbeide med meg selv, mine følelser og tanker, da har jeg tapt. Ja, det er fortsatt en kamp som utkjempes mot denne sykdommen jeg aldri vil bli kvitt. Det er ikke alkoholen jeg lengre kjemper mot, men meg selv. Det har alltid vært meg selv jeg har konkurrert mot egentlig. Det var meg selv jeg flyktet fra. Det er meg selv jeg har vært redd for å miste, og jeg var redd for å tape mot meg selv. Jeg ville vinne, være best og flinkest. Det at jeg klarte å bli nykter var jo ikke fordi jeg var flink, men fordi jeg var villig til å ta i mot hjelp, fordi jeg lyttet. Og jeg vet at om jeg skulle begynne å tro at jeg har vært flink, da er jeg langt ifra det å være den flinke. Så jeg fortsetter å lytte!

Faktumet er jo at jeg er alkoholiker og aldri har hatt den evnen til å kunne velge om jeg vil drikke eller ikke. Dette har jeg innsett, men jeg kan ikke bare sette meg ned og tenke at så lenge jeg har erkjent dette faktumet, så er alt i orden. Nei, min såkalte viljekraft vil for alltid være fraværende når det gjelder det å kunne ta det første glasset med alkohol. For dersom alkoholen (jeg kan jo aldri love hverken meg selv eller andre at jeg aldri skal drikke mer) igjen skulle ta plass i livet mitt, klarer jeg ikke, selv hvor sterk jeg påroper meg å være, å se klart at jeg nok engang påfører meg og andre lidelse og ydmykelse. Jeg vil heller ikke se hvor fantastisk jeg hadde det for bare noen dager eller uker tilbake. Da er jeg nok engang uten forsvar til å ta det neste glasset. Derfor skal jeg ikke frykte den første tanken, når den kommer, at i dag hadde det vært god med et glass rødvin. Det er ikke den tanken som er farlig, men derimot neste tanken, den jeg tenker om å omsette tanken til handling. Da havner jeg raskt tilbake til å være både Dr. Jekyll og Mr. Hyde, en person jeg aller mest selv minst likte. Da er jeg tilbake til hengemyra, full av kvikksand på alle kanter. Jeg kan tillate meg å tenke tanken ut, og jeg må tillate meg å repetere hvor viktig det er for meg å ikke være redd for hverken følelsene eller tankene som kommer, derimot en eventuell handling på disse tankene og påfølgende konsekvenser, det å havne i myra…

Nå er det sikkert mange som begynner å bli lei alt maset mitt, det at jeg hele tiden gjentar meg selv i det jeg skriver. Det har en hensikt. Repetisjon og atter repetisjon! Det er ikke nok med at jeg bare holder meg edru. Jeg kan ikke bare si: Er det ikke fint nå, nå når det har sluttet å blåse. Jeg blir jo ikke annerledes i min tankegang og tilhørende handlinger om jeg ikke gjør endringer. Det er svært nødvendig at jeg gjør en situasjonsanalyse av meg selv, men enda mer viktig å sette teorien ut i praksis. Jeg må altså forta en livsendring, lære meg å leve igjen uten å ty til alkoholen for å «løse» problemene. Alkohol er et løsningsmiddel, men ikke for meg…

For meg har det nesten betydd å begynne på bar bakke.  Jeg har måttet lært meg de grunnleggende prinsippene igjen, det å bli glad i meg selv for den jeg er, ergo få selvtilliten tilbake. Da selvtilliten så smått begynte å komme tilbake merket jeg at jeg fryktet mindre. Jeg bebreidet mennesker jeg hadde vært bitter på mindre fordi jeg innså at de selv ikke visste bedre, at de selv led under egne brister. Jeg innså også at mye av bitterheten jeg hadde hatt dreide seg egentlig til noe som omhandlet meg selv. Den største jobben ble gjort da jeg tilga alle dem jeg hadde tillagt all skyld, inkludert meg selv, og etter dette ble hverdagen plutselig enklere. Men jeg må fortsette å øve meg, fortsette å lære meg å leve, fortsette å tilgi, fortsette selvransakelsen, fortsette å be og fortsette å tro. Jeg har innsett at jeg best klarer å gjennomføre jobben når jeg går inn i det åndelige, er i balanse med meg selv og omverdenen. Jeg prøver å leve fornuftig, taktfullt, hensynsfullt og ydmykt, men uten å måtte «krype» for noen. Kryper jeg for andre, kryper jeg for meg selv, jeg krymper, og da blir jeg den jeg var igjen, den «håpløse» og «troløse» alkisen.

Jeg trenger å være på vakt mot både egoisme, uærlighet, nag og frykt. Skulle disse følelsene få overtaket på meg igjen, betyr det at jeg har glemt mine daglige forpliktelser overfor meg selv. Jeg har ikke gjort jobben min, og jeg har sluttet å lytte til andre. Jeg må faktisk holde meg i form, i åndelig form, og da må jeg trene. Det påvirker faktisk hele meg slik at jeg trives bedre, kanskje mine nærmeste også, selv om det er opp til dem selv å avgjøre. Jeg velger å tro det, så dermed vil jeg fortelle deg, og meg selv også, at jeg må repetere alt dette. Jeg må minne meg selv på hvem jeg er og hva jeg er. Jeg kan ikke utsette mine daglige utsettelser. Jeg må ikke slutte å tro!

Og jeg slutter aldri å mase om dette. Jeg kommer til å repetere om viktigheten av å holde seg i åndelig form i det uendelige, bare så du vet det…

(Og for min egen del trenger jeg å gå meg en tur nå. Selv om det er hustrig ute kan jeg tenke på at det likevel er fint, og ikke minst nødvendig for å få en samklang i både kropp og sjel. Det er da vedlikeholdsarbeidet fungerer best for meg).

I dag har jeg brukt penger, mye penger. Regninger og faste utgifter er betalt, og så har jeg brukt litt på meg selv. Jeg har kjøpt meg en ny bukse og en bluse til. Ikke ofte jeg kjøper meg noe nytt, men i dag var det min tur. Etter at jeg sluttet å kaste bort pengene på alkohol og tilhørende utskeielser, og det var ikke rent lite, så tenker jeg sjelden på å bruke pengene jeg mottar på meg selv. Jeg er ikke så opptatt av det materielle. Så lenge jeg har det jeg trenger, så er det ikke så nøye.

Penger ja, de slengte jeg om meg med da jeg drakk. Brukte penger jeg ikke engang hadde. Handlet på kreditt, lånte i hytt og pine og lurte til meg en slant når behovet var som størst. Jeg brukte mennesker rundt meg for å oppnå goder, få de til å synes synd på meg for å bli spandert på, og for at de kunne betale gjelda mi, en stadig voksende gjeld.  Det var alkohol, fest og moro som sto øverst på prioriteringslista, så de faste månedlige utgiftene kom alltid til sist. Jeg eide ikke økonomisk sans, eller om jeg så hadde, så tror jeg ikke det hadde hjulpet meg uansett. Det var bare om å gjøre å skaffe meg nok alkoholholdig drikkevarer eller oppsøke steder der “hæla sto i taket”. Det var mest moro for pengene som gjaldt.  Jeg så hvor det bar hen, men brydde meg ikke.

Rusen fikk meg også til å få et enormt behov for å shoppe. Jeg kunne bli angrepet av en manisk handletrang og det spilte liksom igjen rolle om jeg hadde behov for tingen jeg kjøpte eller ikke. Jeg handlet over evne av klær, sko og inventar. Jeg ødslet rundt meg av penger og klaget min nød når lommeboken var tom. Skylte på uante utgifter og ikke minst at barna trengte jo alltid noe nytt. Tenk å være så utspekulert, så manipulerende og selvsentrert, men dessverre var jeg, som de fleste andre alkoholikere, jeg tenkte ikke på annet enn å dekke mine egne behov der og da. Konsekvensene ville komme, og de kom i tusen tall, men de lukket jeg øynene for. Jeg skulle klare det meste selv, men når det kom til penger, klarte jeg meg ikke selv. Da var jeg avhengig av andre for å få dekket min avhengighet.

Nå som all gjeld et tilbakebetalt, og jeg har penger i banken, er jeg blitt litt gnien, vertfall med tanke på å kjøpe noe til meg selv da. Jeg tenker på de rundt meg først, de jeg ikke tenkte på før. Jeg vil så gjerne vise at jeg bryr meg, men kjøper jeg meg fri? Er det samvittigheten, at jeg ønsker å gjøre opp for meg, eller er det bare fordi jeg kan, og fordi jeg vil vise min omtanke, at jeg bryr meg? Jeg vil jo selvfølgelig gjøre opp for meg, men jeg vet samtidig at kjærlighet ikke kan kjøpes. Det er ikke det jeg prøver å oppnå heller. Jeg verdsetter ikke materielle goder fremfor å vise nærhet, men jeg ser at jeg fortsatt burde være mer tilstedeværende for barna og familien generelt. Så det er muligens samvittigheten som gnager likevel…

Enkelte sier til meg at jeg skulle unne meg litt mer enn det jeg gjør. Jeg har vel gjort ferdig den biten, jeg har unnet meg selv alt for mye. Jeg har vært så til de grader egoistisk, brukt stort sett alle pengene på meg selv uten å bry meg så mye om mine egne barn hadde alt de trengte hver dag. Nå var det ikke slik at de gikk og sultet, ikke hadde klær og ellers det de trengte, men de fikk ikke alt det de ønsket seg, alt det alle andre venner fikk. Jeg tenkte jo også at det ikke var nødvendig å alltid ha de siste moteklærne, alle de fancye tingene hele tiden, men jeg ser helt klart at jeg burde prioritert pengebruken annerledes. Som alkoholiker var det nå engang slik at jeg ikke tenkte lengre enn mine egne behov, og det var i første rekke å skaffe meg noe å ruse meg på, enten hjemme eller på steder det ble servert øl, vin eller sprit. Alkoholen spurte aldri hvor mye penger jeg hadde, den bare krevde sitt uansett.

Jeg blir ikke yngre med årene, og jeg burde kanskje begynt å bekymre meg for min pensjonstilværelse, det å ha nok penger til å få en brukbar alderdom. Mulig at jeg er naiv som tenker at det ordner seg nok, men jeg ser jo at mine pensjonspoeng er langt i fra de beste med tanke på fremtidige penger inn på kontoen. Mitt yrkesaktive liv fikk dessverre også unngjelde under mitt alkoholmisbruk. Likevel klarer jeg ikke helt å forstå alt dette maset mange har om å få pengene til å strekke til. Det er ferieturer, ny bil, nye møbler, nye klær og alt annet av nips og duppeditter. Selvfølgelig forstår jeg at det er viktig å trives, ha det godt og ikke bare leve for å leve, men det finnes vel grenser. Kan hende har jeg fått et annet syn på alle de materielle godene siden jeg selv var så løssluppen med min egen økonomi da jeg drakk. Eller så er det fordi jeg ikke har noen fast inntekt nå, at jeg trenger å spare på det lille jeg har, selv om det er mer enn nok til mitt forbruk.

Jeg higer ikke etter å ha det så flott og up to date, ikke alle disse utenlandsferieturene lengre heller. Bare jeg kommer meg til fjells minimum en gang i løpet av sommeren jeg, så er jeg til freds. Jeg er privilegert som bor her jeg bor, med tilgang til naturen her; sjø, skog og mark og ikke minst til setra på fjellet der jeg kommer i fra. Nei, hva er det å bruke pengene mine på i dag, jeg som egentlig har alt. Jeg er bare takknemlig for at jeg har kommer meg på fote igjen økonomisk, har til smør på brødskiva, tak over hodet og seng og sove i. Nå høres jeg sikkert ut som en som en asket, men fullt så streng er jeg nå ikke da. Jeg liker jo å unne meg enkelte goder inn imellom. Jeg setter pris på nytelser av ulike slag, men det trenger ikke koste all verden.

Nå sparer jeg enorme pengesummer ukentlig på å ikke måtte kjøpe inn alkohol, og i enkelte tilfeller ble det også flere ganger i uka. Jeg bruker ikke dyre dommer på taxireiser, pubbesøk og alt annet som alkoholforbruket medførte av utgifter i tide og utide. Jeg har ikke lengre behov for noen som helst tilgodeseelse av meg selv. Jeg er fornøyd med hvordan jeg har det, og ikke minst setter jeg mer pris på de små tingene i livet nå. Jeg verdsetter det å være frisk, det å komme meg ut på mine daglige turer, det å kjenne at jeg virkelig lever og det å vite at familien har det bra. Selv om jeg ikke kan være behjelpelig økonomisk nå heller, så kan jeg stille meg selv til disposisjon, og det er det viktigste føler jeg. Kan hende mine barn hadde satt pris på litt oftere pengegaver, men jeg tror de verdsetter mer at jeg kan være der for dem, men på dette punktet trenger jeg fortsatt å skjerpe meg.

All verdens materielle goder kan ikke få meg mer lykkelig enn jeg er nå. Jeg prøvde å kjøpe meg lykke for penger, for jeg trodde lykken fantes på flasker. Det kostet meg nesten livet, men nå har jeg fått både et liv og en økonomi som for meg kan sammenlignes med en millionær. Det spørs om en ordentlig millionær egentlig er lykkelig da…

Det er fredag. Det som pleide å være partytid, hurra-meg-rundt og alle hemninger til side. Heldigvis er det ikke lenger slik, og jeg setter mer pris på fredagene nå enn da jeg drakk. Nå vet jeg at jeg kan stå opp i morgen uten kuppelhode, angst og hukommelsessvikt. Jeg vet at jeg ikke trenger starte dagen med å være redd for å stå opp eller at jeg må «reparere». Denne fredagen har gitt meg gode forutsetninger for at jeg går en fin helg i møte. Jeg har ikke noe press på meg fra noe hold, og jeg klarer faktisk å være fornøyd med å ikke ha for store planer, verken for resten av denne dagen eller morgendagen. Jeg har heller ikke tenkt å skrive så mye i dag, ikke annet enn å renskrive noen dikt jeg har liggende. Kanskje kan disse tre diktene beskrive i korte trekk hvordan livet mitt har vært fram til nå.

Dikt er som livet, det er mye som må leses mellom linjene… og livet må leves, også mellom linjene…

Minner

Eg plukka blomar åt mor som lita jente

og vassglaset lot ho ikkje vente.

I vindauget dei sto i lange tider,

men eg såg det lell, i augo hennar – ho lider.

___

Eg song og lo som lita jente,

men likevel var det inga lukke å hente.

Om eg var god og snill, gjorde alt det rette,

vart eg til sjuande og sist den uglesette.

___

Eg trudde på framtida som lita jente,

og mange vegar eg gjekk før noko ljos seg tente.

Blomar, song, latter og godheit – alltid på leit,

men ein gong vil verda smila åt meg – eg veit.

_______________________

Dulgde tankar

I skimet frå eit talgljos sit eg her

Tenkjer

Dulgd eller oppofrande

Tankane sviv, om dei som ikkje har

Ikkje var

Dei som har det mørkt

Og trist

Som meg

Dulgd og oppofrande

Sender ynskjer om ei betre verd

Om noko eg ikkje har

Eg ser mykje i skimet, i ljoset

Dulgde og oppofrande tankar

Eg er, sant og visst

Men så trist

_______________________

Nytt liv

Eg er ikkje trøyt, sjøl om ljoset er vagt,

og ei lita helsing skal eg få sagt.

Om livet er tungt og dagane lange,

så fortvilar eg ikkje, åra er enn mange.

Timane går, morgon gryr,

eg rekk ikkje alt slik tida flyr.

Men ny tid stig or natta, månader blir til år

Det vert slik ein haustar, berre dei rette frø ein sår.

Tilbakeblikk til hvordan det var, en spesifikk hendelse, men ikke unik…

Jeg ville ha det gøy. Jeg ville til det andre stedet. Der jeg ikke var til bry, der alle var som meg, aldri alene, ikke dum, ikke svak. Jeg ville bare være. Glemme konsekvensene, bare for en stund. Så jeg gikk inn på Per på hjørnet, det lille, intime og eksotiske utestedet på motsatt side av Tinghuset, der jeg hadde vunnet min datter tilbake. Hvor var min datter? Hardrocken pirret i trommehinnene da jeg rev opp døra. Skulle bare glemme alle problemene, morgendagen eller det som skjedde i går. Eller ikke. Ingen ting eksisterer lenger. Måtte gi næring til suget i magen, den klynkende kroppen.

En ledig barkrakk. Ser på de flotte flaskene, fine fasonger, fine etiketter. De liksom danser på reolen. Her er det metervis med frihet på flaske, selvtillit på flaske, alt jeg vil ha på flaske. “En tørr hvitvin takk, husets”!De fine flaskene kan stå. Jeg skal bare ha ro og fred. Jeg svever til himmels. Oops! Ramla litt. Jeg er ikke alene. Slår av en prat med sidemannen, interessant. Han lytter, ser på meg. Er han interessert. Virker slik, for han nikker. Han spandere et nytt glass på meg. Så flott. Her kan jeg sitte lenge, prate, bli vartet opp. Helt knall. Kanskje kan jeg bli med hjem senere. Få et glass til, få et ligg. Jeg svever fortsatt… så faller jeg, som en skinnfell, i rasende fart, uten sikkerhetsnett, rett i asfalten, sirener, armene på ryggen, smerten. “Hva faen driver dere med”? Stritter imot. Betonggulvet på glattcellen er rått og isende kaldt. Jeg fryser. Virkeligheten kom brått tilbake. Jeg hadde lovet at jeg aldri skulle dit mer.

Jeg romantiserte rusen. Det var jo så mye gøy. Fantes ingen problemer, jeg klarte alt. Kunne snakke og le med alle. Var verdensmester i biljard og danset som en dronning. Selv når jeg våknet med kuppelhode og alle kroppens organer, muskler og ledd ynket og skrek i smerte, halsen var som sandpapir og urinen hadde et rødlig skjær, tenkte jeg bare: Må hvile litt. I morgen skal jeg feste å ha det moro igjen. Skal bare kose meg litt og ikke finne på noe tull. Det som skjedde i går var jo bare fordi jeg var ute av meg. Det skjedde bare. Noen provoserte meg. Skal ikke skje igjen. Lover!

“Vil du ha en til”? Ja, en til blir bra. Men det ble aldri bare en til. Den røsket i meg, raspet nedover svelget. En i vert ben, sies det. Hvem bryr seg om antallet? Ikke jeg, ikke naboen, ikke alle de som har en jobb å gå til, som sitter på sine forbaskede skinnstoler foran mahognibordene, skravler, befaler. Godt det ikke er meg. Ikke i dag, ikke i går, ikke i morgen heller. Småflirer. Jeg er jo syk, jeg kan ikke jobbe. Hva skal det være godt for. Bare mas, mas, mas. De skjønner ingen ting. De forstår ikke hvor syk jeg er, hvor sterk smerten er. Er vel gal også. Ha, ha …  Drit i det! Jeg vil dit solen aldri går ned. Paradoksalt – det ble alltid en regntung morgen.

Det var slik alle dagene mine var. Et glass som alltid endte i grøfta. Også bokstavelig talt. Haltet rundt med forstuete ankler og hånden i fatle, en forslått kropp, blå og gul. Og hodet under armen. Innvendig gikk det hardt utover leveren og andre innvoller, men lot det stå til. Nok annet å bekymre meg for om ikke jeg skulle tenke på alle kroppslige plager også. Men jeg grublet likevel, som den selvmedlidende egoisten jeg var. Når jeg hadde all den alkoholen jeg trengte, for noen dager, stengte jeg meg inne. Gikk sjeldnere ut og bare når det var høyest nødvendig. Satt der bare, som trengt opp i et hjørne, fullere og fullere, men mest av angst. Orket ikke synet av, eller møte mennesker på enkelte dager. På de litt bedre kveldene, når jeg kjedet meg eller savnet noen å snakke med, kunne jeg ta mobilen fatt og tråle gjennom for å finne en jeg kunne ringe til, slå av en prat med. Hvem passer det å ringe? Han? Henne nei, hun er passe innpåsliten? Men, hun er perfekt, sikkert like langt ned i vinflasken som meg. Vi snakker, litt. Som om det var i går og alt er hyggelig. “Vi ringes en annen gang, hei da”! Neste morgen er det å lete gjennom anropslisten å se hvem jeg ringte til. Hvorfor ringte jeg henne, av alle mennesker?! Den fyllebøtta. Nå er sladderen løs! Ja, ja… Åpner en ny vinkartong. Alt ordner seg!

Alle dagene var blitt like. Verre og verre ettersom ukene gikk. Humøret fulgte med været, eller var det omvendt. Jeg klarte de fleste pliktene mine, eller gjorde jeg det? Nei, for jeg drakk jo ikke bare på kveldene lenger, ikke bare på fester og ikke bare for å ha det hyggelig. Jeg drakk for å kjenne at kroppen og sjelen forsvant, rant ned i avløpet. For det var det jeg fortjente. Jeg likte alle møtene med Gamle Erik. Ingen skulle lure meg. Ikke han en gang!

(Ett avsnitt fra manuset til boken En dag av gangen, en bok det ser ut til å være vanskelig å få utgitt. Lite eller manglende interesse blant lesere til denne typer bøker, er begrunnelsen for hittil tre avslag. Nå er jeg usikker på hva jeg skal gjøre; omskrive kanskje…, men for meg har det vært terapi, og jeg kommer aldri til å glemme hvordan det var)