Kall det et forankringspunkt da…

Jeg skrev om at jeg kom til å tro… på Gud i går. Det var for å finne et sterkere holdepunkt i livet, for å klare å holde ut livet at jeg måtte finne et forankringspunkt, noe som ga meg styrke, og da ble en Gud naturlig på en måte. Før hadde jeg jo bare trodd at alkoholen var løsningen, og at jeg var den som visste aller best. Kom ikke her å fortell meg hva jeg skal gjøre! Selv for de som kjenner meg er det forunderlig at jeg har en Gud jeg snakker med hver dag, for jeg gjør det. Jeg har jo aldri hatt noe forhold til Gud, ikke åpenlyst vertfall, og jeg vendte meg bort fra min tro på både en eventuell Gud og ikke minst menneskeheten. Det gode i oss alle – altså min definisjon på min Gud, eller det åndelige i meg, er jo det som gjør at jeg klarer å mobilisere meg hver dag. Jeg har behov for, vel, det er nødvendig for meg at jeg går inn i det åndelige hver dag. Skulle jeg slutte å tro, slutte å være i kontakt med mine følelser, neglisjere dem i stedet for å godta dem og ikke være redde for dem, da er jeg ikke lengre i kontakt med meg selv. Følelsene er jo livet, de forteller meg om hvordan jeg lever akkurat nå.

Kanskje en digresjon, men en slags forklaring på litt av følelseslivets «verden». Jeg har nevnt en bekjent av meg før, bekjenten som er opptatt av å være tilstede her og nå og det å lage seg en ingenting-mandag. Hun snakker også om at man må bli kjent med sin fortid for å komme seg videre, og det er jo her følelsene kommer inn. (Hun sier så mye fornuftig :)). Vi frykter jo alt dette vonde som skjedde i barndom, oppvekst og i livet generelt, alt det som fikk meg til å drikke. Jeg orket ikke kjenne på all pinselen, på gufset fra fortiden. Hele mitt følelsesspekter ga meg frysninger, fikk meg til å krympe, bare- ta- meg- vekk- tankegangen, så jeg drakk.

Alt godt og vondt vi opplever lagres i hjernen, i det limbiske systemet og kalles amygdalaen. https://slipangsten.dk/angst-starter-i-hjernen/.  Det er på en måte vårt følelseslager, eller som forteller om hva vi bør føle i ulike situasjoner. Jeg drakk på alle mulige emosjoner. Når jeg var tilfreds og glad, de gode følelsene for å belønne meg, eller når verden kjentes kjip, det vonde for å glemme og flykte. Jeg drakk for å skape noe bedre eller øke følelsen av vellyst. Amygdalaen, hjernens «varslingssenter», den delen som aller helst ser til å ville ha det bra, eller at jeg har det bra, signaliserer når noe ikke er helt i balanse. Det aller viktigste amygdalaen gjør er å varsle oss om alle eventuelle farer, men når rusmidler blir inntatt svekkes denne mekanismen, den blir omprogramert til å tro at alt er bra. Alkoholen var altså min måte å gi næring til hjernen for at amygdalaen skulle tro at alt var fint og godt. Når frykten og angsten kom, og jeg selvfølgelig ble handlingslammet, så drakk jeg, og etter hvert ble jo dette det amygdalaen fortalte meg hver gang jeg ble redd: Drikk Heidi, så blir det bedre!

Nå har jeg funnet erstatning for denne tankegangen, eller jeg har tilbudt amygdalaen noe annet enn alkohol når jeg kjenner meg litt utenfor, i dårlig humør eller når angsten en sjelden gang kommer snikende. Jeg går ut i naturen, kommer i kontakt med det åndelige i meg igjen, det virkelige meg og mine følelser, som jeg nå som edru har lært meg til å kjenne. Ikke minst tillate meg selv å kjenne på. Jeg har lov til å være redd, men jeg må vite hvorfor jeg er redd. Jeg trenger å vite om det bakenforliggende. Jeg må kjenne min brokete fortid for å kunne «behandle» den og komme meg videre, endre på mitt mønster. Når jeg ser at livet ikke blir bedre med alkohol, så er det på tide å finne noe annet som gjør livet enklere og mer behagelig. Det er problemet, eller årsaken til hvorfor jeg blir redd som trenger å forandres. Da er redselen ikke lenger «farlig». Det å ha et alkoholproblem er jo bare et symptom på at noe er galt. Følelsene kom i ulage, de forsto ikke lengre hva som skjedde. Det som før utspant seg i glede ble plutselig til noe trist, absolutt alt ble snudd på hodet eller hele hjernen ble forvrengt. (Jeg er ingen vitenskapsmann, men denne forklaringen får duge). Det som begynte som en belønning for noe, altså alkoholen, ble etter hvert et problem, ergo må problemet bort.

Når jeg tillater meg å godta mine emosjonelle sider, så går jeg mer åndelig til verks. Jeg kjenner at på dager som jeg er for opptatt av å styre og ordne rundt meg, når det materielle tar mer plass enn min egen tilstedeværelse, da er jeg nærmere det å ta en sprekk enn på de dagene jeg ikke fokuserer så mye på de verdslige tingene. Jeg er for selvsentrert og har tatt avstand fra det åndelige i meg. Da er jeg mer tilbøyelig til å slippe til egoisme, uærlighet, bitterhet, frykt, sjalusi, irritasjon og intoleranse (og mange andre negative følelser). Jeg har lagt til side mine evner til både å vise kjærlighet, glede, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, selvkontroll og ydmykhet – de åndelige dimensjonene i meg. Jeg vender meg bort i fra det min gudsforståelse er. Hele min edruskap baserer seg på at jeg klarer å opprettholde disse dimensjonen best mulig. Jeg vil aldri oppnå fullstendig åndelig fullkommenhet, men jeg vokser og utvikler meg til å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg selvutvikler meg selv ved å være elev på livets skole. Og jeg er lærevillig!

Hver gang jeg går på tur så går jeg inn i «Åndenes rike» liksom. Der kommer jeg i kontakt meg sjelen min og jeg føler meg ganske så happy. Jeg kjenner en rus inni meg, en rus tilnærmet den som alkoholen ga meg. Jeg påvirker dopaminet i meg, belønningssenter i hjernen.  http://site.uit.no/impuls/2013/11/18/dopamin-var-naturlige-rus/. Alt blir på en måte enklere. Det er vel fordi jeg gir meg selv belønning ved at jeg klarte å komme meg ut. Amygdalaen blir fornøyd, sender signalene videre ut i kroppen, og følelsen av vellyst, mestring og kontroll kommer tilbake.

En av de åndelige delene er det å ha, eller det å finne tiltro til meg selv igjen, så vel som til andre. Jeg behøver å stole på det jeg gjør, og vite at det er det rette. Og jeg må kunne stole på at noen stiller opp for meg i farefulle situasjoner. Dersom jeg står med ryggen til en person for eksempel, og jeg slipper meg bakover, så må jeg lite på at personen tar meg imot. Jeg må stole på oss begge. Begynner jeg å tvile på at den som skal ta meg imot ikke tar alle sikkerhetsrutinene alvorlig, så ligger jeg tynt an (egosentrisk), begge ligger dårlig an. Det er nødvendig at jeg stoler på mennesker, at de er et slags forankringspunkt i mitt liv, noen jeg kan gå til, snakke med, dele mine problemer med, og som kan gi meg troen tilbake på at jeg faktisk gjør det som er det riktige. Jeg trenger å høre at jeg duger, men uten å bli for selvgod, det at jeg tror at jeg er aller best. (God nok holder i lengden). Det jeg vil fram til er at enhver mann eller kvinne må gjøre seg tilliten verdig. Tilbake til situasjonen hvor en person skal ta meg imot. Skulle vedkommende snu seg vekk, glemme at jeg vil falle, og dermed ikke klare å holde meg i det jeg faller, da blir ikke denne personen noen jeg senere vil stole på, den er ikke min tillit verdig.

Noen av forankringspunktene i livet mitt er mennesker jeg er glad i, de jeg har fått og gitt tillit til. Jeg har tro på mennesker, på kjærligheten i mennesker, de som vil meg det beste, de som får meg til å være en bedre utgave av meg selv. Så har jeg min Gud, troen på det åndelige, det som jeg finner i disse gode personene, i naturen og i meg selv. Jeg snakker om Gud, og da mener jeg mest de åndelige prinsippene jeg opplever når jeg kjenner at jeg selv er i kontakt med meg selv. Gud og hvermann er et uttrykk, og det forteller egentlig hvordan jeg tenker. Det vil si at når hvermann er noen som gjør meg god, som skaper en vekst og utvikling i det sjelelige. Det er da jeg ikke lenger trenger å frykte hva som vil komme. Når jeg ikke lenger behøver å si: Dette klarer jeg ikke! Dette gjør meg så redd! Gud gir meg styrken til å tro på meg selv igjen, til å kjenne sinnsro!

Det er sikker mange som fortsatt undrer seg over hva jeg mener med å tro på en Gud, at jeg – av alle har funnet en Gud. Kall det gjerne et forankringspunkt da, om det høres og føles lettere. Da er det kanskje ikke så skremmende og uvirkelig lengre. Men uansett så er det de åndelige dimensjonene i livet jeg søker, det å ha kontrollen, eller la amygdalaen ha kontrollen slik at mine følelser forteller meg at: I dag er det bra dere, jammen har jeg det godt. Livet er herlig! For en fantastisk dag å gå ut å nyte at jeg er tilstede, at jeg har et holdepunkt, en Gud jeg kan stole på og vende meg til om det skulle komme tunge stunder. Ja, da var det faktisk kirketid igjen…

Hva er det å tro? Har jeg en tro? Ja, i aller høyeste grad! Men tror jeg på en Gud, altså en Gud som i Gud, en som bor oppe i himmelen, slik vi har blitt lært, slik vårt bilde av en Gud ble innprentet i oss. Ikke egentlig, så jeg er ikke kristen, for jeg spotter vel denne såkalte bibelske guden like mye som jeg ber til en ham. Jeg er ingen kirkegjenger, men likevel finner jeg en spesiell ro de gangene jeg befinner meg i en kirke. Jeg blir mer høytidelig, fylt med en slags åndelighet. Det betyr, om ikke annet, at jeg kommer mer i kontakt med mitt indre, er i sjelelig tilstedeværelse. Så det er noe med kirkerom som jeg ikke helt klarer å beskrive.  Jeg blir mer bekymringsløs og all eventuell desperasjon slipper taket. Til og med når presten og menigheten bekjenner sin tro eller ber om syndenes forlatelse, så føler jeg at det hjelper, at dette gjelder for meg også. Jeg stemmer i når Fader vår bes, og jeg kjenner at jeg fylles med en godhet på en måte.

Det er kanskje slik at jeg fikk en forståelse av hva Gud er, eller kunne være, allerede fra barndommen av. Kan ikke huske at det var mye snakk om Gud hjemme, og det var heller ikke noen rutiner på å hverken be aftenbønn eller bordbønn, men jeg husker O`du som metter… fra skolen, når læreren prentet inn i oss elevene at vi ikke kunne spise nistepakken vår, med god samvittighet, før bordverset var bedt. Jeg minnes også religionstimene med glede, når vi fikk høre historier om denne hjelpsomme og fryktløse personen Jesus, hvis far var Gud og som bodde i himmelen. Hvordan gikk det an å tro at noen kunne bo der oppe? Jeg var undrende allerede da, jeg tvilte, men samtidig så trodde jeg at det fantes noe der som jeg ikke helt kunne forklare.

Jeg ble mer undrende, eller fikk jeg enda mer gudfryktighet, eller forståelsen av at noen fant det viktig og oppofrende ved det å tro på en Gud. Det skjedde noe med meg når min beste venninne og jeg var med noen bekjente av oss på pinsemøter. Da opplevde jeg hvordan deres tro skapte en umåtelig glede og tilhørighet, og fikk dermed en opplevelse av noe som befant seg utenfor min forstand. Det var vel ikke så rart når mange av dem falt hen i staver mens noen talte i tunger. De sang, bad og forkynte om Gud den allmektige, mens de «leget» de syke og ba for alle de syndige. Jeg var en av dem som trodde at jeg nå hadde blitt tilgitt det jeg eventuelt hadde gjort galt den dagen. Uansett så jeg på alt dette mirakuløse som noe helt utenfor hva jeg kunne tro var sannferdig, mer som noe okkult. Likefullt lærte jeg at Gud sto for noe som var godt og fint, som kunne få oss til å føle oss bedre til sinns. (Det engelske ordet for Gud er jo God). Noe hadde disse folkene funnet, de hadde funnet troen på noe utenfor dem selv, noe de kalte Gud. Min venninne og jeg var sprudlende og lattermilde da vi forlot stedet, men det var ikke av all den livsgleden våre «pinsevenner» hadde spredt om seg med at vi lo. Vi forsto ikke at vi hadde overværet en forstilling i Guds ånd og tro.

Det hendte jeg kunne be om hjelp i ulike situasjoner, spesielt i den perioden av livet mitt som kjentes ut som et langt mareritt. Jeg følte ikke at det hjalp meg nevneverdig, egentlig mer at tingenes tilstand ble verre. Mine bønner om at jeg måtte få et bedre liv ble ikke hørt. Med all den krig og elendigheten det var over alt i verden kunne jeg ikke forstå at det fantes en Gud, slik jeg hadde fått en opplevelse at noen mente. I mitt eget liv var det det rene helvetet til tider, så om Gud fantes, så ville han hjelpe meg, ville han ikke? Hvordan kunne han tillate at jeg skulle ha det så vondt?

Etter hvert ble jeg en person som vendte meg bort i fra alt som handlet om å tro på en Gud. Jeg påtok meg ansvaret for å være min egen Gud. Eller alkoholen ble min Gud, den jeg trodde var løsningen på alt det som var vondt og vanskelig i livet mitt. Jeg ble som en disippel, en som gjorde alt hva alkoholen, min Gud befalte. Nå er det sikkert ikke slik at den såkalte Gud befaler noen. Han rettleder oss mer i riktig retning, og det er opp til hver enkelt å følge disse rådene, eller hva jeg tenker dreier seg om intuisjon – «magefølelsen» vår, det som kjennes ut som det rette. Og for meg kjentes det ut som at det alkoholen ville med meg var det riktige, det som fikk meg til å bli en annen, en mer fri person, en som klarte det jeg før ikke hadde klart; nemlig det å komme meg ut blant folk. Klart at alkoholen ville meg godt; han var min reddende engel, min Gud.

Jeg så ikke at det jeg gjorde var nettopp det som står beskrevet i bibelen om å finne en annen gud enn den virkelige guden, den guden som bare vil gjøre oss godt, som vil oss vel. For alkoholen ville meg jo ikke vel. Den ville bare få meg ut på gale veier, lure meg til å tro at jeg var den snilleste, flinkeste, beste og mest fromme personen på jord. Den hadde fått meg til å vende meg bort i fra alt som omhandlet det å tro på noe som helst. Jeg hadde sluttet å tro at det fantes en løsning, at jeg ville finne den riktige veien igjen. Hver gang jeg ba om å få slippe all denne smerten, den gnagende og uutholdelige følelsen av pinsel i kropp og sjel, så ble jeg ikke bønnhørt. Det var ikke så rart siden jeg hadde opphøyet innholdet i vinkartongen til den med all makt. Og den hadde fått all makt over hele meg og min omverden. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg hadde nådd bunnen; da jeg var det som kan kalles fortapt, nesten vertfall, for jeg «levde» fortsatt. Med ett forsto jeg at jeg måtte se mot noe annet, finne noe annet å holde fast i, noe annet enn flasken. Jeg orket ikke mer. Endelig forsto jeg at jeg trengte hjelp, men hvordan? Skulle jeg begynne å høre på de som foreslo at jeg trengte å finne en kraft sterkere enn meg selv, sterkere enn alkoholens intense makt over meg. Jeg måtte ut av dette helvetet på en eller annen måte. Kjære Gud, hjelp meg denne gangen! Jeg bønnfalte, og i en tilstand av å føle meg fullstendig maktesløs, noe jeg til de grader var, så innså jeg at jeg bare måtte gi opp, gi meg ende over til noen eller noe annet enn det jeg hittil hadde trodd var det rette. Det å tro at jeg hadde det riktige svaret var nytteløst, for det hadde jeg så smertelig fått erfare.

Det var slik det startet med at jeg kom til å tro igjen. Jeg så mange som i utgangspunktet hadde vært fortapte, men som nå hadde blitt edrue. Hva hadde de funnet som ikke jeg hadde? Jeg begynte å lytte til hva de fortalte, så hva de gjorde og jeg forsto at de hadde funnet en annen vei enn den jeg hadde gått på. De hadde funnet tilbake til troen på en kraft sterkere enn dem selv. Hva var så denne kraften, den som så ut til å forvandle enhver drukkenbolt til å bli et «normalt» menneske igjen? De kalt ham sin Gud. Kanskje fantes han likevel? Jeg forsto at denne guden hadde alltid vært der, for hvordan kunne det ellers ha seg at jeg hadde overlevd i dette fangenskapet hvor bøddelen stadig hadde truet meg med dødsbudskapet. Han hadde passet på meg, hadde våket over meg, dratt meg opp fra fangehullet, reddet meg fra mangt et dødsstup og geleidet meg bort fra giljotinens skarpe kniv.  

Jeg er altså ingen kristelig person; jeg tror ikke på en himmelens og jordens skaper, men jeg tror på det åndelige, at det finnes krefter langt utenom min forstand. Eksempelvis er min kirke ute i naturen. Der føler jeg en intens nærhet og ro, at jeg er i fullstendig harmoni og kontakt med meg selv og mitt sjelelige jeg. Min Gud er overalt, og jeg tror at han viser seg gjennom oss mennesker, kjærligheten mellom mennesker. Vi mennesker trenger hverandre for å oppnå noe. Vi trenger å bli sett, kjenne nærhet og omtanke. Vi trenger kjærlighet og tro på at vi er verdifulle. Jeg tror på det gode i ett hvert menneske. De som vil oss vondt, de har mistet troen, de har vendt seg bort fra det kjærlige, slik jeg gjorde da jeg drakk. Uten kjærlighetens kraft tror jeg at ingen ting vil vokse og ingen vil ha muligheten til å utvikle seg til en bedre utgave av seg selv.

Ja, så jeg tror på Gud, en Gud som er god og kjærlig, som vil oss godt om vi lar ham slippe til. Min Gud bor altså ikke i himmelen, men i mitt hjerte. Han bor i andres hjerter, om de gir plass og om de selv vil gi ham plass. Selv den gudfryktige tror etter mitt syn, men de ser det ikke helt selv. Alle tror på noe, men når ens egen personlighet blir opphøyet til å være det eneste sanne, da er det at all fornuft forsvinner og vi begynner å bekjempe og utslette hverandre. Når vi ikke lenger ser forskjell på sannhet og løgn, når kjærligheten har mistet sin ærlighet. For meg er Gud, eller en kraft sterkere enn meg selv, det som gir meg styrken. Jeg finner styrke i andre menneskers opplevelser og gjennom opplevelser i naturen. Det er en følelse av åndelighet, det som tilfører meg en indre kraft til å ville ha det bra med meg selv, og som gir meg et inderlig ønske om at vi alle en dag skal få det bra.

Jeg har lagt ned våpnene, jeg har sluttet å krige. Dersom jeg skulle miste troen igjen, vende meg bort i fra menneskers godhet, så vet jeg at jeg vil være fullstendig fortapt atter en gang. Om den dagen skulle komme at jeg vender meg bort fra min Gud, og jeg begynner å tro at jeg har løsningen, at jeg vet best, da mister jeg min indre styrke og overgir meg til håpløsheten igjen. Jeg blir nok en gang alkoholens martyr, en kriger som kjemper en allerede tapt krig. Derfor velger jeg kjærligheten, den eneste oppriktige kraften som kan få fram det beste i oss alle. Jeg velger å tro på håpet om at alle vil finne sin Gud en dag.

For meg, som lider av avhengighetssyndromet, var det nødvendig å tro på noe annet enn at alkoholen var løsningen. Jeg måtte finne tilbake til det å tro, få en tro på en sterkere kraft som kunne ta fra alkoholen makten over meg. Jeg fant min Gud! Så, hva tror du? Finnes det en Gud? Jeg for min del tror det finnes mange, men vi må alle finne den rette for oss. Min Gud er ikke nødvendigvis din Gud, men uansett trenger vi å finne en kraft utenfor oss selv for å finne vår egen indre kraft. Det er dette jeg kom til å tro, og nå har jeg tenkt meg en tur i min kirke…

Jeg går daglig i naturens katedral…

Det er ikke noen andre enn deg selv du skal utfordre. Det er ikke for noen andre du skal bli edru. Drit i alle andres mas og formaninger, for de når ikke inn til deg uansett. Det er du som må ta valget!

Jeg hadde fått mange krav om å slutte å drikke, og jeg prøvde å gjøre det for alle de som stilte meg til veggs, men det hjalp ikke. Jeg måtte innse at jeg måtte gjøre det for min egen del. Alt annet var fånyttes. Det måtte en psykisk forandring til. Med dette mener jeg at jeg måtte innse at jeg ikke taklet mine følelser, og at jeg måtte lære meg å sette ord på følelsene, ikke skyve de fra meg, eller legge lokk på dem ved å drikke alkohol. Alkohol er jo en forsterkende faktor til at følelser vokser seg enda større, blir enda mer plagsomme og skaper flere ubehagelige situasjoner både for meg selv og andre.

Alkoholisme er en sykdom, en lidelse som rammer både kroppen og sinnet, aller mest sinnet. Den sløver ned og skaper uforutsatte problemer, som en tror en løser ved å drikke mer. Drikke seg til mot; for noe tull, men det trodde jeg. Jeg er nok ikke den eneste, men jeg vet at flere med meg hadde et håp om at dette innbilte motet skulle gjøre oss mer akseptert. Enda mer tull. Hvordan er det mulig å akseptere handlinger som til tider var helt på kanten til det som er lovlig? Det å vise fingeren til de mange normene i samfunnet. Ja, slike situasjoner var dagligdagse, og det var alkoholens medvirkende årsaker til at dette hendte. Men jeg kan ikke bortforklare det, bare godta at jeg var maktesløs. Jeg hadde ikke den ringeste anelse, eller rettere sagt noe ønske om å skape hverken sinne eller sorg blant venner og familie. Like fullt var det nettopp det jeg gjorde, og ikke minst hos meg selv. Jeg var så til de grader sinna på meg selv for alle de negative utfallene etter enhver heisatur på byen, en kveld jeg i utgangspunktet hadde planlagt skulle bli fin og ikke slik som sist gang. Jeg trodde virkelig…

Men jeg likte effekten av alkohol. Ikke smaken, men det å kjenne at jeg ble til en annen, en som fikk kontakt med mennesker, som turte å snakke og le, å være en person som jeg innerst inne aldri hadde våget å vise. Men så kom jo dagen etter, og jeg visste, selv om jeg ikke husket alt, at jeg hadde tråkket over mine grenser, og sikkert mange andres. Jeg klarte ikke skille på sannheter og løgner mer. Så kom skammen og skyldfølelsen. Jeg gikk inn i en slags sørgmodig tilværelse, hvor jeg ikke så andre utveier enn å drikke mer. Jeg turte ikke, orket ikke kjenne på all tristheten til tros for at jeg visste at det ikke hjalp å skylle dem vekk med alkohol. Jeg turte ikke utfordre meg selv i all angsten.

Jeg innså at jeg trengte hjelp, men stolte ikke helt på min egen intuisjon. Mange runder frem og tilbake, skal – skal ikke, vil – vil ikke. Hvilke valgmuligheter hadde jeg egentlig. Det var snakk om bare to; leve eller dø! Jeg valgte da omsider det første, og har ikke angret en dag på det. Jeg vet at det å legge meg inn på rusbehandlingsklinikk var det eneste rette for meg, og selv om jeg feilet ved første forsøk, så var jeg ikke fortapt ved å prøve igjen. Det dreide seg om det å være villig, det å overgi meg til andre som hadde troen på meg. Jeg turte å la andre få lov til å ta valgene for meg, for mine valg førte bare nedverdigelse med selg. Jeg måtte utfordre meg selv ved å legge noe av min frykt til side for at behandlere og andre medpasienter skulle nå inn til mitt indre, der jeg gjemte på alle mine sorger og skuffelser. Jeg klarte å begi meg ut på «isen», den som for meg hadde virket utrygg, men som jeg da fikk erfare var sikker. Jeg utfordret mine svakheter, og sakte men sikkert ble jeg sterkere. Det var mestringsfølelsen og det å bli sett som styrket meg. Jeg fikk troen tilbake, og jeg ble bevisst mine egne følelser, tanker og handlinger.

Det er noe med det å tørre å utfordre seg selv, våge å gi av seg selv for å se at det kan skape en indre styrke og ikke minst troen på seg selv igjen; jeg klarer faktisk! Jeg har fortsatt mange utfordringer som venter på meg, og det er ikke alle som har slik hast. Jeg kan til tider legge for stort press på meg selv, bli for opptatt av at jeg må komme meg fortest mulig til mine mål. Slik som for eksempel at jeg må til enhver tid passe på å ikke begå feil av noe slag. Det er ikke noe mål i seg selv å bli feilfri eller perfekt, for det vet jeg ikke er mulig. Jeg vil bare ikke skuffe mennesker som har tiltro til meg, eller det er muligens meg selv jeg er aller mest redd for å skuffe. Jeg er redd for å komme opp i situasjoner jeg ikke har kontroll over, at jeg overstiger en personlig grense for at andre skal få det bra. Jeg er vel redd for å blin latterliggjort. Ja, hun er jo en alkoholiker, så en kan ikke vente seg noe bedre!

Usikkerheten! Bli oversett, misforstått og det er synd- på- meg- synet er slitsomt i lengden. Jeg kan komme med unnskyldninger, kanskje ta en hvit løgn for å lure meg unna, men i bunn og grunn så er det mangel på selvtillit. Den tar det faktisk tid å bygge opp. Kanskje trenger jeg å bli stilt krav til, svare på andres spørsmål om hvordan jeg egentlig har det og hvem jeg er. De er like usikre på meg som jeg er på dem. Kanskje er det ikke så farlig om jeg dummer meg litt ut, om noen kan komme til å le av meg – forhåpentlig med meg, men det tar tid, og jeg kan gi det tid. Og jeg vil jo at de skal få vite hvem jeg egentlig er, at jeg ikke er min sykdom. Så jeg må utfordre meg, slik du utfordrer meg… For jeg vet hva som er sannheten om meg, jeg vet hvem jeg er nå, og jeg er fortsatt litt redd. Gjør det noe? Nja, litt, for jeg trenger egentlig å utsette meg selv for noen «plager» for å se at jeg kommer meg helskinnet ut på den andre siden. Jeg trenger å utfordre meg selv for å vokse meg sterkere, bli bedre på det jeg fortsatt ikke mestrer så bra. Men det trenger ikke skje alt på en gang.

Det jeg har funnet ut er å tillate meg selv å være litt mer synlig, at jeg ikke er perfekt, men det gjør ikke så mye. Jeg er alkoholiker, ja vel, men det betyr ikke at jeg aldri kan gjøre noen som helst feilskjær igjen. Jeg er like ufeilbarlig jeg som alle andre. Jeg er et menneske, men jeg har en diagnose, jeg er alkoholiker, jeg er allergisk mot alkohol. Det betyr at det eneste jeg ikke kan gjøre, for dermed ikke å aktivere sykdommen igjen, er å drikke. Men jeg kan utfordre meg selv på alle andre vis. Kanskje skal jeg tørre å si: Flytt deg litt da, så solen kan skinne på meg. Jeg er faktisk mer enn min diagnose!

Oi, der turte jeg det, jeg tok utfordringen jeg, utfordringen jeg selv hadde gikk meg. Jeg skal våge å være MEG! Jeg trenger å tørre å begå noen feil også. Jo, jeg kan det. Ingen er da feilfrie. Den dagen jeg slutter å feile, da er jeg død. Det er lenge til det får jeg håpe!

Mulig du ble forvirret nå, at dette var et feil eksempel på det å tørre å ta en utfordring. Men da skal jeg fortelle deg noe, at dette har jeg grudd meg for lenge, det å fortelle at jeg er her, at jeg er den jeg er på tros av min fortid.

Tar du utfordringen? Det haster ikke, bare du selv vet hvem du er…

I går var det lite som minnet om vår, snøen lavet ned. I dag derimot er det helt praktfullt, med sol fra skyfri himmel, men det er kaldt. Det er slik mars måned er, ofte skiftende værmessig, og det minner meg om hvordan jeg stort sett følte meg da jeg drakk.

Jeg tok et bilde av en keramikkmåke i går. Den var som i dvale, dekket av snø der den hang ute på balkongen. Litt slik jeg følte meg i går også. Det er ikke ofte jeg har slike dager lengre, hvor jeg aller mest ønsker å bli under dyna, men gårdagen var en slik. Ingen ting kjentes bra ut. Nå er det fånyttes å dvele ved dagen i går, og hvordan mitt humør var, men jeg må faktisk gå litt i dybden av den, for å forstå bedre.

Jeg liker å fortelle omverdenen at været ikke påvirker meg nevneverdig mer. Likevel må jeg tilstå at nettopp i går var været en medvirkende årsak til at jeg følte meg nedfor. Jeg var så oppgitt da jeg sto opp og så all snøen ute. Jeg som nå i flere dager har gått og gledet meg over at vinteren var i ferd med å slippe taket; snøsmelting, bar bakke og under barkvistene i blomsterbedene mine har jeg sett små spirer. Yrende glede over snart å kunne begynne å pusle ute i «hagen» igjen. Men akk nei, der kom vinteren med sitt siste hikk, bare for å erte meg. Så da må jeg fortsatt smøre meg med tålmodighet. Nå tror jeg ikke snøen som falt i går vil ligge nevneverdig lenge, men den var nok til å sette meg ut av spill, nesten få meg til å grave meg ned.

Før, da jeg drakk, var det nettopp slike situasjoner som fikk meg til å skru av gledesbryteren. Nå vet jeg at alkoholen ikke er noe middel for å få det bedre, snarere tvert imot. Som nevnt kommer det sjeldnere dager hvor jeg føler meg nedfor. De er ikke farlige lengre, jeg frykter de ikke, og jeg klarer å snu tankegangen og finne noe positivt uansett. Dagen i går ble en av de få nå i senere tid hvor jeg måtte kjempe mer for å få bort en gryende følelse av angst. Hva var det jeg var redd for? Kanskje har jeg ikke tillatt meg å kjenne på disse følelsene nok i det siste. Jeg har jo prøvd å prente inn i andres forståelse at angsten ikke er farlig på noe sett og vis. Så glemmer jeg meg selv opp i det hele, glemmer å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Hva var det jeg sa, vil nok enkelte si, med et flir av selvgodhet. Og den skal de ha!

Ja, ærlig talt, dere har så rett. Jeg har bagatellisert mine egne følelser, og det er noe som kan få fatale følger. Jeg burde ha gitt rom for å kjenne at jeg ikke alltid er sprudlende, og at jeg ikke trenger å være det heller. Det kan være nok å kjenne litt på nedstemtheten, erkjenne at den er der før jeg sender den bort. Jeg pleier som regel å la være å ense den, og bare snur ryggen til et hvert glimt av det å være lei meg. Det er vel slik at jeg er redd for at den skal ta for mye plass i meg igjen, og at jeg kan komme til å dyrke tristheten og dermed begynne å drikke igjen. Den store forskjellen nå er jo at jeg egentlig har sett den, tristheten, og ikke minst har jeg erkjent min sårbarhet overfor den. Det var smertelig når den pågikk, men jeg merker at det var akkurat det jeg trengte. Jeg hadde behov for å få ut litt guffe. Jeg observerer at jeg må passe meg for å ikke legge lokk på følelsene mine over for lang tid. Jeg ser at jeg kan til tider glemme meg selv opp i all hjelpetrangen jeg har overfor andre. Uansett, og heldigvis, lar jeg ikke negative tanker og snøvær påvirke meg i den forstand at jeg åpner opp en vinflaske, men jeg må være mer oppmerksom på slike faremomenter.

Nå tenker sikkert noe at jeg har vært lite ydmyk som har oversett mine egne følelser. Ja, jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Jeg har tenkt at jeg skal være et positivt menneske overfor de fleste jeg møter. Da er det vel slik at jeg tar på meg masken igjen da, den jeg ikke skulle bruke mer, den jeg tok på meg for å skjule hvordan jeg egentlig har det. Det er så aldeles ikke bra i det hele tatt. Jeg vet jo også at jeg kan la meg irritere av den minste ting på enkelte dager, og det er jo også et varsel om at jeg ikke har det helt bra. Jeg bør nok bli enda bedre til å observere meg selv i enkelte situasjoner. Jeg har, etter det jeg ser, ikke sluttet helt med å peke utover. Det er helt klinkende klart. Kanskje metoden med å telle til ti må tas i bruk?!

Mulig står jeg i fare for å hele tiden bli gransket av andre nå. Hvordan har du det i dag da Heidi, jeg synes du ser litt lei deg ut? Er du sliten? Trenger du litt hvile i dag? Kanskje det er nettopp det jeg trenger, å vise mer av meg selv og tørre at andre bryr seg om hvordan jeg har det, og ikke at jeg hele tiden avfeier dem: Nei, jeg har det helt utmerket jeg…

Det er i dag fjorten dager til jeg har «bursdag», til jeg kan feire utholdt edruskap. Jeg tror at det kan være en medvirkende årsak til at jeg kjenner meg mer urolig i disse dagene i mars. Når jeg tenker tilbake, så erindrer jeg at det har ofte vært tunge dager på denne årstiden de siste årene, og det er ikke på grunn av været. Jeg er redd for å ta en sprekk. Det er nettopp det jeg er. Jeg har angst for å havne ute på galeien igjen. Når det er sagt så er det gledelig at jeg ser denne faren, at jeg vet om at akkurat denne tiden er tøff for meg. Men jeg kan ikke avfeie disse følelsene, slik jeg har gjort. Jeg har bare ikke sett dette før nå, at jeg nå trenger å være på vakt. Det var tross alt i disse dagene for fire år siden jeg tok mine siste slurker av alkoholholdige drikkevarer. Er det derfor jeg blir mutt og engstelig? Er det fordi jeg savner det? DAP-en jobber. Nei, absolutt ikke! Jeg savner overhodet ikke alkoholen og alle dens kvaler. Jeg er bare redd for at jeg skal overse alle signalene som underbevisstheten min sender meg. Jeg kan kanskje slå fast at jeg følger med på hva som skjer med meg mentalt. Og jeg kan faktisk leve med å være redd så lenge denne redselen åpner opp øynene mine. For dersom jeg skulle frykte angsten, så vil angsten få kveletak på meg igjen.

Jeg vil våkne opp, kjenne sola skinne både ute og inne, men jeg skal ikke stenge alle gråværsdager ute. Jeg vil se forandringene i naturen, slik jeg forandrer meg med årstidene uten å surmule for mye hver gang det kommer skyer på himmelen. Jeg vil høre småfuglene synge, se knoppene sprette og kjenne duften av våt jord mellom fingrene. Alt dette vil jeg miste igjen om jeg slutter å legge merke til faresignalene som mine følelser gir meg. Da kan alkoholen på nytt ta fra meg all gleden til å ense og få med meg enhver forandring, hver minste detalj i hverdagen og i livets syklus. Så hvorfor skal jeg ikke være redd, når det er akkurat det jeg bør være…

Jeg skal gå ut å vise min takknemlighet for at jeg nå i dag, med 100% sikkerhet, ikke trenger noen unnskyldninger av noe slag, at hverken dårlig eller fint vårvær kan gi meg et påskudd til å ta meg et glass vin. Jeg trenger ikke alkohol for å forsterke eller ta bort følelser. De er der, og de skal få lov til å være der. Og akkurat nå kjenner jeg et fyrverkeri av glede boble opp inni meg. Jeg er så glad for at jeg tillot meg selv å slippe ut min redsel, faktisk tørre å si at jeg har lov til å være redd, og at det er ikke farlig å erkjenne sine svakheter. Det er vel det som er å være sterk…

Jeg må bli flinkere til å lytte til kroppens egen værmelding. Det finnes ikke dårlig humør, bare dårlig innsikt, hva jeg gjør…

Eller hva de gjør med deg…

Det er det du tenker om følelsene som gjør vondt.

Følelser er hverken riktige eller gale. Der er noen følelser som kan føles ubehagelige, men det gjør dem ikke feilaktige i seg selv. Følelser begynner først å bli “et problem” når du ikke vil romme dem, og når du begynner å tenke tanker omkring dem.
Følelser kan ikke “håndteres” eller regnes ut. Følelser skal faktisk bare ha lov til å være der uten at du dømmer dem og gjør dem vanskelige, feilaktige eller farlige. Det er tankene du tenker om følelsene som forlenger dem, eller gjør at det dukker nye ubehagelige følelser opp.

Husk at tanker påvirker følelser. Og at følelser kan endres. Det handler om hvordan du snakker til deg selv og hvilke tanker du lar få plass.Andre kan ikke se tankene dine. Men klarer du å sette ord på dem og forklare hva du tenker og føler, er det til stor hjelp både for deg selv og de rundt deg.

Psykologisk førstehjelp fokuserer også på det å forstå og regulere egne følelser. Det å dra på jakt etter «røde tanker», etter en hendelse, for å forstå hva som skjedde kan være gull verdt. Vi trenger å lære om å forholde oss til følelseslivet vårt allerede som barn. Det danner grunnlaget for hvordan en også som voksen forholder seg til følelser. Og hvordan du tenker, er avgjørende for hvordan du føler, handler og utvikler deg.

Du må ikke gjemme dine følelser vekk
Å lære å håndtere sine følelser betyr at en aksepterer dem, at de skal utleves når de oppstår. Dine følelser kommer til uttrykk når du blir sint, glad, sørgmodig eller redd.

Kom i kontakt med dine følelser og lytt til beskjeden som ligger under følelsen

Noen følelser skal bare få lov til å passere og de vil komme og gå igjen når du rommer dem og tillater dem å være der. Andre følelser kommer med en beskjed til deg, og her er det viktig at du lytter og handler på det! For å kunne komme i kontakt med dine følelser er det viktig, at du er nysgjerrig og undersøkende fremfor dømmende og skeptisk. Nysgjerrigheten vil åpne opp for noen svar du ikke ante var der. Hvis det er en følelse med en beskjed til deg, og du ikke handler på den, så vil den samme følelse oppstå på ny igjen og igjen, selv om du ellers synes at du rommer den og tillater den å være der.
Hvis du for eksempel stadig opplever at andre mennesker overskrider dine grenser, og du føler at din selvverd lider under det, så er det virkelig viktig å ta på alvor! Fordi i dette eksempel kommer følelsen av dårlig selvfølelse med en beskjed til deg. Det er noe du bør handle på. Der er noe du skal endre på. Der er noe som ikke er som det skal være i ditt liv, og følelsen av dårlig selvtillit vil ikke forsvinne før du får handlet på det!

Hvilke følelser har vi?

Disse grunnfølelsene er sett på som de mest vanlige: Frykt, sinne, interesse eller engasjement, glede, avsky, skam, skyld og tristhet. Disse kan vi sette sammen til andre tilstander. For eksempel kan frykt, sinne og tristhet sammen skape følelsen av sjalusi. Det finnes veldig mange slike sammensatte følelsestilstander, som for eksempel hat, håpløshet, nostalgi, ærefrykt og bitterhet, men disse består til syvende og sist av de grunnleggende følelsene. Det er ikke nødvendigvis så viktig at du vet akkurat hva følelsene heter. Det viktigste er å klare å beskrive opplevelsen din på en måte som andre kan kjenne seg igjen i, samt å få tak i hva du trenger når du har det sånn. Kanskje aller mest å snakke om dem, hvordan du har det.

(Alt ovenfor er tatt fra mine notater fra mitt opphold på Trasoppklinikken)

Tilstedeværelse i følelsene

Det hender det sies mye nyttig og fint på morgenandakten på radioen. Jeg synes faktisk den er verdt å lytte til, få med meg noen tankevekkere inn i dagen. Dagen andaktsholder fortalte om det å rydde plass, og det å bli bedre til å være. At vi trenger å ta bort det overflødige i livet slik at følelsene faktisk får litt mer plass. Da kan det være slik at en ikke blir helt perpleks hver gang for eksempel tristheten melder seg. Hun snakket om mindfulness, noe som er et nyttig verktøy for å komme i kontakt med følelser, og så nevnte hun askese, som er et treningsprogram for sjelen, det mindfulness er bygget på.

Nå er det fastetid, noe ikke jeg akkurat pleier å bry meg om. Men faste fikk en helt annen betydning etter å ha hørt denne kåsøren fortelle; om hvilken fin mulighet det er til å begynne å rydde plass i all tankevirksomheten og alle de emosjonelle og mentale kromspring som kan forkomme inni oss. Vi stresser rundt og er opptatt av at alle skal hylle og rose oss for hvor flinke og lydige vi er. Vi tar oss ikke tid til å kjenne etter hvordan vi egentlig har det, men er for opptatt av hva andre mener om oss. Faste betyr å holde fast ved noe, men samtidig rydde vekk alt mas slik at tankene kan tenke klarere. Faste betyr også at vi skal dele med hverandre, ikke med motvilje, men av barmhjertighet. Kanskje vi kan begynne med å dele om oss av hvordan vi har det, hvordan det står til med vårt følelsesliv. Det er jo gjennom følelsene våre at vi egentlig lever.

Viste du at en følelse kun kan vare i 90 sekunder?

Interessant, ikke sant! Så hva føler du egentlig nå?

I dag driver jeg og aviser fryseren min, og det er noe jeg trenger å gjøre oftere, ser jeg. I dette arbeidet kommer tankene på hvordan jeg hadde det da jeg «aviset» meg selv.

Jeg drakk på følelser. På sorg, glede, sinne, frustrasjon, irritasjon, ja, you name it. Jeg ville ikke vite om dem egentlig. Når jeg merket at tristheten snek seg inn på, så var det fram med flasken. Bort, bort, vil ikke kjenne på smerten og sårheten. Jo mer jeg drakk, desto mer stengte jeg følelsene inne. De kom sjeldnere opp til overflaten. De ble, etter hvert som det å drikke alkohol ble en daglig beskjeftigelse, frosset til is. Ikke engang gleden brøt igjennom islaget.

Da jeg begynte prosessen med å bli edru, måtte jeg lære meg å hanskes med følelsene mine igjen. Faktisk visste jeg ikke at jeg hadde så mange følelser, og et så vidt spekter. Ufattelig hvor mye jeg hadde samlet opp over alle disse årene. Eller, det var jo ikke det. Nesten 25 år med fyll, og dertil nedfrysing av alle emosjonene som faktisk fantes i meg, så var det ikke rart jeg ble overveldet da de først «tinet opp». Akkurat som det er på slutten av tiningen av fryseren, når de siste isbitene kommer rasende ned fra hyllene, når varmen har hjulpet til med å få fortgang på smeltingen. Slik var det med følelsene mine også. De bare veltet ut over meg. Faktisk over alle rundt meg. Jeg klarte ikke styre meg. Jeg gråt, var sinna, redd og innimellom klarte jeg også å le. Det var overveldende. Det skulle bare mangle at når alle disse følelsene, som hadde ligget på «70 000 favner dyp» kom frem til overflaten, så ville det selvfølgelig resultere i en sjokkbølge, en tsunami av emosjoner.

Når jeg aviser fryseren har jeg ikke alltid tålmodighet til å la prosessen gå sin gang, det å vente på at rimet og frosten skal løsne av seg selv. I dag har jeg tenkt å vente. Jeg lar tiden få gjøre jobben, og lar isbitene komme av seg selv. Så kan jeg rengjøre siste rest etterpå. Slik var det da jeg begynne å kjenne på følelsene mine også. Jeg ville bli fortest mulig ferdig. Få dem ut og vekk!  Det var nesten så jeg ikke turte å føle på at jeg hadde følelser. Men ettersom dagene gikk, og jeg ble mer klar i toppen, så klarte jeg å la være «å dra» de frem i lyset uten at de var klare for det, eller uten at jeg var moden for å tørre å være tilstede i mitt følelsesspekter. Jeg måtte lære med å vite forskjellen på de ulike følelsene, hva som var sinne eller bare litt frustrasjon. Om jeg virkelig bare var redd eller om jeg fryktet. Alle de små nyansene mellom lengsel og glede, sorg og fortapelse.

Nå har fryseren fått stå der en stund, den har rent fra seg, og vaskingen kan starte. Jeg har kastet matvarer som for lengst hadde gått ut på datoen. Slik opprydding trenger jeg oftere, og jeg hadde egentlig bestemt meg for det forrige gang, men så går det i glemmeboken. Dersom jeg lar den daglige oppryddingen inni meg selv ligge, at jeg utsetter den på nytt og på nytt, vil jeg før eller senere ende opp slik som fryseren var. Nedfrosset av is. Nei, jeg kan ikke være likegyldig til hvordan jeg har det med meg selv, eller glemme å ta selvransakelsen, ordne opp i samvittigheten min. Det er noe jeg trenger å gjøre på daglig basis. Så nå skal jeg bli flinkere til å avise fryseren min litt oftere, så blir ikke jobben så krevende heller.

Det er best å ta det vonde og vanskelige før det isner seg til. Få det ut, men gi gjerne et varsku til de rundt. Snakk om det! Ikke alltid de forstår hvorfor jeg kan fremstå som melankolsk eller kanskje ergerlig. I dag er jeg skuffet og fortvilet, men det er ikke din feil, jeg bare ble slik. Det er som regel en årsak til at følelsene kommer, de forteller oss om hvordan vi har det. Så at «det bare ble slik» stemmer ikke helt. Jeg trenger bare å gå litt nærmere i sømmene så finner jeg ut at jeg i bunn og grunn er urolig for meg selv. Kanskje en situasjon jeg opplevde i går. Noe jeg hørte på radioen, eller så kan det hende at samboeren virkelig irriterte meg. Men det er mitt ansvar å ordne opp i hva jeg føler, finne årsaken til hvorfor jeg føler det slik, og hvorfor jeg handler deretter. Den berømmelige trekanten: Føle – tenke – handle!

Frosne følelser tar det tid å løsne på. La det få ta sin tid. Plutselig kommer det et skred, og da er det viktig å være på vakt, vite hvordan håndtere det. Jeg har lært meg førstehjelp på dette området nå, det å bruke føre-var prinsippet, og trekanten da. (Trekanten er jo et varselsignal). Skulle ulykken bli et faktum, så må jeg tenke på egen sikkerhet først. Eller jeg trenger å tenke at mine følelser ikke skal ramme noen, og de er faktisk ikke farlige så lenge jeg vet hvordan håndtere dem. Jeg blir ikke redd av å være redd lengre…

Jeg ser lyset skinne i mørket, for mørket har ikke overvunnet meg!

Hvem har makten? Alkoholen, alkoholikeren, omverdenen, politikere eller er kunnskap makt?

Det er enkelt å miste motet til å ta valget om rusfrihet eller ha håp om en bedre hverdag når alt virker mørkt, når en ikke ser noen utvei av alkoholismen. Det er ikke mange hjelpetiltak å finne, og når en endelig har tatt motet til seg å kontakte et behandlingssted, som virker interessant, så får en ikke akkurat oppmuntrende beskjed: Kom tilbake når du er nykter! Med tanke på hvor ambivalente alle rusmiddelmisbrukere er burde ikke dette lengre være noe krav, at en skal være edru elle rusfri. Når de er klare, så er de klare! Når klinikken er klar for å ta de imot, er alkoholikeren langt ifra klar, hverken fysisk eller mentalt. Noen har egen avgiftingsavdeling på sine klinikker, vel og bra, men her er ofte ventelisten og køen lang for å komme inn, og det er også strenge kriterier for hvem som tas inn. Et av dem er blant annet at du må ha fast bopel. Går det an! Finnes det noe menneskeverd i den norske rusmiddelpolitikken?

Det er mye skremmende lesing i Sintefs rapport for 2018, og jeg kan ikke se så mye positivt der (med noen unntak), eller noe som tilsier at samfunnet ser på rusavhengige som likeverdige mennesker med de samme rettigheter og tilbud som de såkalt normale, de som «bare» lider av somatiske sykdommer. Er det slik at det er mer forståelse, toleranse og aksept for andre lidelser enn alkoholisme? Har ikke alle fått med seg at alkoholisme er kategorisert i ICD-10 som en lidelse/ sykdom? Mange tror at vi vil leve slik, at vi liker å rave rundt helt omtåket, lage bråk og ikke har tanker for andre enn oss selv. Vel, det eneste vi har tanker for er alkohol! Så er det sagt… Dessverre er det mye manko på kunnskap rundt omkring. Og hvor går alle disse pengene hver kommune får, de som på papiret er tiltenkt psykisk helse- og rusarbeid. Jeg lurer virkelig enda mer nå etter å ha lest denne rapporten. https://www.sintef.no/prosjekter/kommunalt-psykisk-helse-og-rusarbeid-2015-arsverk-/ Men nok om denne rapporten, før jeg blir altfor forbanna! Les den selv, om du vil bli i dårlig humør, eller bedre – alt etter som…

Hva kan jeg gjøre?

Det er ikke alltid like lett å påvirke er person som er totalt avhengig av alkohol, som selv ikke er villig til å komme ut av alkoholhelvetet. Mange ser som sagt ingen løsning, og det ukjente, men et tryggere edru liv, blir til det utrygge. Det virker “lettere” å bli værende nede i det dype mørket, for der kjenner de på en måte til hva hverdagen bringer. Stort sett bare elende, men like fullt “velger” mange å bli der. Til tros for dette må en ikke gi opp å ville prøve å hjelpe disse til å se at det er mulig å komme seg opp og få et bedre liv. Jeg er en av dem som ikke gir opp håpet om å nå noen av disse, vise dem at det nytter. Det gjelder bare å bry seg, strekke ut en hånd, lytte og vise at jeg er villig til å gå veien sammen med dem, om de vil vel og merke. Kanskje er det fordi jeg har vært der selv, og jeg vet at det går an å komme seg ut av alkohelvetet, for det gjør virkelig det.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at det finnes ikke håp. Og jeg vet, mer en noen, at håpet kan ta knekken på mange, både hos oss som vil hjelpe og ikke minst blant de pårørende. Igjen kommer den avhengiges ambivalens inn og ikke minst alkoholens krefter. Jeg skal ikke gå for mye inn på alkoholens egenskaper, men den virker både stimulerende og dempende på oss mennesker. Dopaminsenteret (belønningssenteret) i hjernen opplever alkohol som noe som gir vellyst og noe den gjerne vil ha mer av på lik linje med mat, drikke, sex og sosialt samvær. Det er nå engang slik at det drikkes og spises mye i sosialt samvær, og det ender oftest opp i sengen… (Satt på spissen). Så for mange er alkohol primært forbundet med velbehag, noe som har virkning på det sosiale fellesskapet og som gir en opplevelse av «å ha kontroll» over det meste (mengden avgjør selvfølgelig). Mange mennesker opplever imidlertid negative erfaringer med å innta alkoholholdige drikker.

Alle, uansett avhengighet eller ikke, endrer adferd og personlighet i større eller mindre grad når de drikker, og når mønsteret heller mot det selvdestruktive, er det ikke lenger snakk om noe normalt forhold til alkoholen, men et avhengighetsforhold. Det er i disse tilfellene personen selv ikke ser at de har et problem, og dermed har vanskeligheter med å se at de trenger hjelp. På de aller vanskeligste dagene, når de våkner med fylleangst og abstinenser, kan det være et glimt av erkjennelse om at dette ikke lengre går, at de har et alkoholproblem, men det blir fort glemt når de får tilgang til mer å drikke på. Jeg var en av disse.

Jeg hadde en sterk vilje til å ville slutte å drikke, men det å bli rusfri dreier seg ikke om å ha vilje. Jeg fant bare ikke troen på at det fantes noe eller noen som kunne hjelpe meg. Jeg så ikke at noen andre hadde sterkere krefter enn meg selv, så derfor skulle jeg klare det selv på ren og skjær egenvilje. Ja, som så mange sier: Det er viljen det står på! Slik tenkte også jeg. Avhengighetsfundamentet fungerer ikke slik, at viljen styrer, men jeg hadde ingen kunnskap om det, og det samme kan sies om de som fortsatt tror at det bare dreier seg om at en persons egen vilje til å slutte, det å ta seg sammen og ikke drikke mer, er det som skal til. Nei, det dreier seg om villighet (som ligner på vilje i skrivemåte, men som langt ifra er det samme i betydning).

– Viljestyrke er evnen til å prioritere langsiktige mål og planer over kortsiktige fristelser, evnen til ikke å falle av i første og beste sving. Her snakker vi om selvkontroll, disiplin og mental utholdenhet. Slikt forutsetter et mylder av små og store ferdigheter – som evnen til å planlegge, prioritere, blokkere impulser, stå imot distraksjoner og til å holde oppmerksomheten oppe. Om vi kan, lar vi gjerne være.

– Villighet: Å være villig til å bli brukt av «Gud» – en kraft sterkere. Tørre å ta en risiko, tørre å ta sjanser. Forsakelse av noe for å få noe annet til tros for… Vi kan bare være redskap som «Gud» bruker. Vi kan velge å være villige! Ser vi på alkoholen som vår Gud, eller oss selv for dens saks skyld, som vi alkoholikere ofte gjør, så er vi fortapt, men finner vi noe annet å tro på, og er villige til å tro på, så har vi muligheten til et nytt bedre liv… Ønske om og tro på… Vi har en sterkere tro på noe annet enn oss selv og vår egenvilje…

(Ble noen klokere? Den beste forklaringen jeg fant, men da kan vi fundere litt da. Trimme hjernecellene, for jeg har faktisk mange igjen).

I hvert enkelt menneske finnes det faktisk både håp om bedre tider og tro på at noe og eller noen skal få oss dit. Mange tror på seg selv, noen tror på alle andre, og så er det vi som finner en kraft sterkere enn oss selv å tro på, for eksempel en «Gud», en organisasjon eller en annen dimensjon. Kombinasjonen av disse er vel det fullkomne for å få et bedre liv, et liv uten alkohol. Det som gjelder er å innse alene er vi intet. Vi er ikke sterke nok til alene å klare å stå imot kong alkohols krav og befalinger. Vi som har vært der selv, i alkoholens grep, vi vet hva som trengs for å utvinne de mange håpene i de mange alkoholikerhjertene. Det gjelder å gjenta og å gjenta, fortelle og vise ved handling at det nytter og at det finnes et bedre liv uten alkoholen som følgesvenn. Det gjelder å vise respekt og medmenneskelighet. Vi må alle være villige! Om vi gir opp troen om at det nytter å hjelpe, da svinner håpet hen…

Flere som sliter med et overforbruk har problemer med å se at muligens er de avhengige. De som har innsett sin avhengighet til alkohol er redde for å miste grepet, men de ser ikke at de allerede har mistet grepet. De frykter at det å legge seg inn på en behandlingsklinikk eventuelt vil ta fra dem det siste de måtte tro de har av fornuft og handlingskraft til å håndtere sin hverdag. De er redde for å miste førerkortet, men hva er et førerkort verd i forhold til i verste fall å dø. Kan ikke kjøre bil da! Andre frykter hva omverdenen vil si, som om ikke de allerede vet. Jeg kunne nevne i fleng alt det vi er redde for når vi omsider vedgår at vi trenger hjelp, men det er i hovedvekt det å miste oss selv, og det vi tror vi har kontrollen over som sitter dypest i vår motstand. Vi er redde for det som kommer, det at vi må starte på nytt, og å lære oss å leve igjen. Det vi aldri har mestret – selve livet.

Når vi over så lang tid har inntatt denne giften blir det en feilinformasjon til hele vårt system, alt blir i ulage, spesielt belønningssystemet, som i stedet begynner å etablere sterkere sårbarhet og nedsatt evne til å se farer og det å ta beslutninger. Den naturlige avhengigheten, som for eksempel at vi trenger hverandre forvandles til at vi blir mistroiske, sykelig sjalue og tror alle er ute etter oss – vi føler oss forfulgt. Dersom vi får hjelp ut av den sykelige avhengigheten kan vi med tiden finne tilbake til, og anerkjenner situasjonen vi befinner oss i, nemlig at vi er avhengige. (Reidar Hole).

 Er jeg avhengig?

I den norske kulturen skal vi ikke drikke, vi skal «drekka». Vi nipper ikke til glasset, vi bøtter innpå. Det er vel her mye av faren ligger ved at stadig flere blir avhengige, selv om det sies at alkoholikerantallet går ned. Forunderlig! Likevel så kanskje du skal begynne å forundre deg over hvor ofte du tenker tanken på at nå skulle det vært godt med en øl, eller skal jeg heller si: Nå må jeg bare ha en øl!

Vi er faktisk alle avhengige av noe eller noen på en eller annen måte. Avhengighet dreier seg ofte om opplevelser av ulike dimensjoner til for eksempel frihet og ufrihet, eller for mye og for lite av noe. Det starter som en befrielse, for eksempel til å drikke alkohol, men det kan ende opp som tvang. Det blir en ufrivillig metode for å oppnå «økt frihet». Vi ville bare bli mer sosialt akseptert, bli i bedre humør og slappe av, men den positive virkningen i starten utviklet seg i negativ retning. Hjernen har blitt lurt til å tro at vi har godt av det, og for hvert alkoholinntak lures den igjen til den til slutt gir opp, det blir en vane, eller rettere sagt en uvane.

Jeg var jo en av disse, som gjorde vanen til en uvane, og for hver gang jeg drakk endte jeg som oftest opp med å miste all kontroll; impulskontrollen og affektreguleringen uteble, jeg ble forvirret, fortvilet, omtåket og selv om jeg ikke selv ønsket å lage uro eller bråk, så kunne det bli et helvetes leven, som et resultat av min manglende, kroppslige og mentale samarbeidsevne. Da ble jeg oppfattet som lite samarbeidsvillig, helt ute av kontroll, noe som i og for seg stemte, og helt forståelig, og særdeles en person med store adferdsproblemer. De som prøvde å hjelpe, eller trodde de hjalp meg, møtte meg ofte med pekefingeren høyt hevet, trusler om straff, konfrontasjoner, moraliseringer, overtalelser og eller belønninger. Alle metoder ble prøvd uten resultat, for jeg befant meg selvfølgelig i motstandens hjørne. Jeg ville ikke ha den type hjelp, som for meg ble oppfattet som truende og lite imøtekommende, noe det også var. Jeg ble, som så mange andre, behandlet med lite forståelse, og personene glemte nok at jeg var et menneske bak all rusen. Derimot da jeg en dag ble møtt med anerkjennelse, respekt, aksept og likeverd, ble min innstilling snudd og det skaptes en nysgjerrighet og interesse for å begynne på en potensiell vei til å ville ut av rushelvetet. Jeg hadde funnet en sterkere kraft, og veien til edruskapen var et faktum. Det handlet om å overlate til noen som visste bedre enn meg, noen som var sterkere enn meg. Den kraften fant jeg først og fremst hos andre alkoholikere som hadde blitt nyktre.

Vi alkoholikere er like forskjellige som den «vanlige mannen i gata». Det som passet best for meg for å bli edru, passer nødvendigvis ikke for alle. Men jeg tror at behandling er det beste, selv om alkoholisme ikke kan kureres, men bare holdes i sjakk. Men vi klarer det IKKE på egen hånd! Vi kan legge oss inn på diverse klinikker uten resultater om vi ikke selv er helt innstilt på å klare det. Tilbake til det med villighet. Jeg tror også at det er av stor betydning om klinikken har behandlere som selv har bakgrunn fra rusmiljøer, noen som snakker av erfaring, og selv har søkt trøst i alkohol eller annen rus. Det var når jeg ble møtt av likemenn på mitt behandlingssted at jeg selv så bedre hvem jeg egentlig var bakenfor all rusen, at jeg faktisk var et menneske med adskillige ressurser og ikke minst kunnskaper. Jeg fikk motivasjon og følte på mestringsevnen igjen. Jeg var ikke den alle andre så meg som, hadde fortalt meg at jeg var, og egentlig den jeg selv så meg som; bare en alkoholiker, en drukkenbolt. Jeg var et menneske også.

Jeg er et menneske, men jeg kan ikke glemme hvilke krefter alkoholen har på meg, derfor må jeg fortsette med å ta styringen for å ikke havne inn i ufrivilligheten igjen. Dette arbeidet varer livet ut, men baseres kun på å ta En dag av gangen! By the way; jeg foretrekker kunnskapens makt!(Men jeg liker ikke ordet makt, alt for autoritært for meg, så jeg sier kraft – Kunnskapens kraft!) Den kunnskapen får jeg best gjennom å lytte til andre alkoholikere. De (inkludert meg selv) vet faktisk hva de snakker om!

10-faktorer som kan være til hjelp for å forbli edru og hjelpe andre til edruskap

1. Oppgavemotivasjon til det å ha et ønske om å slutte å drikke

• motivasjon for oppgavene i seg selv. (indre motivasjon)

2. Mestringstro

• tiltro til egen kompetanse og mestringsmulighet

3. Selvstendighet

 • opplevd tillit og mulighet til å «jobbe» selvstendig. (autonomi)

4. Bruk av kompetanse

 • opplevd bruk av egen kompetanse (kompetansemobilisering) og andres kompetanse

5. Mestringsorientert «ledelse»

• «ledelse» med vekt på å gjøre andre alkoholikere best mulig ut fra sine forutsetninger

6. Rolleklarhet

• tydelig kommuniserte forventninger til rollen hver enkelt skal fylle.

7. Relevant kompetanseutvikling

• opplevde muligheter til å få kompetanseutvikling som er relevant for oppgaver rundt det å bli/ forbli edru

8. Villighet

• villighet til å sette edruskapen foran noe annet (arbeid, familie etc)

9. Mestringsklima

• kultur for å samarbeide, lære og gjøre hverandre gode- respekt

10. Nytteorientert motivasjon

• ønske om å bidra til andres måloppnåelse, dvs. gjøre noe nyttig for andre (prososial motivasjon) og utvise tillit

Sammen er vi sterke!

(Denne har jeg «stjålet» fra en eller annen nettside som omhandlet det å motivere arbeidstakere på en arbeidsplass, men jeg omformulerte den litt). Nei, jeg stjeler ikke lenger, jeg bare låner…, gir alltid noe tilbake…

Hvem har skylden?

God mandag folkens! Er det en blåmandag eller er den som en helt vanlig ukedag? Kanskje du kan gjøre den til din dag!? Eller som en bekjent av meg sier: En ingenting-mandag! Er ikke den fin. Du trenger ikke gjøre noe spesielt ut av dagen, bare det som er mest nødvendig. Oppvasken kan stå, og du kan bare fokusere på deg selv. Være deg selv nok! Du er du, og DU duger!

Ikke alltid lett å slippe taket i alt som hoper seg opp rundt deg, eller for ikke å snakke om det inni deg. Kanskje forventer du for mye av deg selv? Kanskje tror du at andres forventninger er viktige. Nei, ikke nødvendigvis alltid, men det er viktig å lytte til andre, høre hva de eventuelt har for forslag til å gjøre noe bedre med dagen, og deg selv. Men, det viktigste er at du lytter til din indre stemme, tar deg selv og dine signaler på alvor. Er du sliten, så hvil. Er du nedfor, så hjelper det kanskje å gråte litt. Har du angst, så trenger du kanskje utfordre angsten litt, som for eksempel å gå ut å hente posten. Husk, den er ikke farlig, verken angsten eller postkassen. Kanskje er mandagen en forferdelig fyllesjuke dag, og du skjelver. Så skjelv da, kjenn at smerten er der, tør å være i abstinenskulene, for de går over. Høres jeg likegyldig ut, kanskje litt provoserende. Ok, men jeg vet at det hjelper vertfall ikke å drikke på dem. Da har du plutselig en blåmandag hver bidige dag gjennom hele uken. Vanskelighetene blir ikke borte om du snur ryggen til eller «går din vei». Se fanden i øynene!

Nei, ta en ingenting-mandag, og vær der du er. Du er faktisk ikke alene. Alle sliter med noe. Om ikke like mye som du, (jo, faktisk, og kanskje enda mer) så har alle sitt og hanskes med. Hva er trøsten i det? Bare det å vite at du er en av mange, og at det kanskje ikke er så farlig med å ha det litt vondt i dag. Det er en grunn til det, og årsaken må lokaliseres. Så er det slik at mye kommer faktisk an på hva du gjør med smerten. Jeg tror at, nei, jeg vet at det hjelper å dele det med noen, snakke om dine problemer med noen, eller bare skrive dem ned. Sende en SMS til en venn, som du vet bryr seg, åpne opp og ikke minst det å være ærlig kan være en mulighet. Først og fremst trenger du å være ærlig mot deg selv å spørre deg hvorfor akkurat du har det så vondt i dag. Ikke fraskriv deg ansvaret. Det var du som tok en ekstra drink i går, eller? Hvem er du egentlig sinna på? Er det ikke deg selv?! Da må nok du tåle støyten, for den som er med på leken, må tåle steken! Ja, nå snakker vi. Gå inn i deg selv, og mulig finner du masse grums og gruff, men hvorfor er all dritten der? Kan du bare skylde på naboens stereoanlegg, din masete kone, din sønn som ikke kom i går, eller er det kanskje noe med deg selv? Kanskje finner du en ikke alt for liten dose med selvmedlidenhet. Ja, så er du sikkert også bitter på alle disse personene som forstyrrer deg hele tiden. Moren din som aldri forsto. Ja, let videre, ta det fram, gransk det og spør deg igjen om hvem som egentlig har skylden. Skal det fordeles skyld? Det kan vel være at fylla har skylda!? Men, nok en gang; det hjelper ikke å drikke bort det du drakk på i går. Hva skal du gjøre da? Svarene finne du når du tør å gå i deg selv!

Jeg trenger å få et oversyn over hvordan det står til inn i meg, og det gjør jeg på daglig basis. Det er nødvendig, selv på en mandag. Faktisk den beste dagen å gjøre det på, få en god start på en ny uke. Så jeg har satt opp en liste over noe av det jeg sjekker ut, og det som jeg fortsatt trenger å jobbe med, også i dag på denne ingenting-mandagen. Det gjør at jeg faktisk ikke får så mye å bekymre meg for resten av dagen. Det er ingenting igjen å kaste bort tiden på, slik at jeg kan fortsette utover dagen med å ta vare på meg selv, med god samvittighet, og bare nyte at jeg er meg, og JEG DUGER!

Så jeg spør meg først om hvordan jeg har oppført meg hittil i dag (ikke i går, for den er passè, den skal jeg ha gjort meg ferdig med). Er jeg et godt nok menneske? Har jeg faktisk blitt en bedre person nå som nykter alkoholiker eller er det noe jeg trenger å forbedre meg på? Og, jeg er streng med meg selv, jeg sluntrer ikke unna selv om jeg har en dårlig dag. Det er nettopp på den møkkadagen jeg trenger å granske meg selv mest!

Listen er som følger:

(Det jeg trenger å bli bedre på, men først forstå bedre for å kunne gjøre noe med det)

– å bli kjent med meg selv bedre (finner fortsatt nye uante sider ved meg selv som jeg utforsker)

– å be om hjelp når jeg behøver det, og la være når jeg klarer meg selv – når jeg kan klare det selv, ber jeg ikke om unødig hjelp.

– å erkjenne når jeg tar feil og be om tilgivelse (selv det jeg tenker er bagateller, men for den det gjelder kan det være stort)

– å ta imot kjærlighet fra andre selv om det noen ganger kan være vanskelig å elske meg selv (min forhistorie, som egentlig skal være tilbakelagt)

– å innse at jeg alltid kan velge å ta ansvar for de valg jeg tar (jeg er ansvarlig for mine, ikke dine valg)

– å se at livet er en velsignelse (det gjør jeg stort sett nå)

– å forlate meg selv og andre (ærlighet)

– å erkjenne mine karakterbrister og mine sterke sider (forminske eller forsterke)

– å ha mot til å leve en dag av gangen

– å bry meg om mennesker uten å tenke at jeg behøver å ta hånd om dem

– å akseptere at jeg aldri blir klar – JEG HAR ALLTID ET ARBEID Å GJØRE! (med meg selv)

Ha en fortsatt riktig god ta-vare-på-deg-selv-mandag!

Ja, det spørsmålet har jeg stilt meg selv ved flere anledninger.

Se på meg! Ja, men så se på meg da for f…! Er jeg ikke flink nok, er jeg ikke snill nok, er jeg ikke hjelpsom nok, er jeg ikke tøff og modig. Ser du ikke at jeg prøver å være en person som alle burde like. Jeg gjør jo ikke dette fordi jeg liker det. Liker ikke du det heller, sier du. Til helvete med deg, med alle andre. Jeg vil drikke. Jeg vil ha din oppmerksomhet. Nå!

Tenkte jeg slik? Var jeg virkelig så selvsentrert da jeg drakk? Var det ikke alkoholen som ville ha oppmerksomheten, ikke jeg? For nå i etterkant ser jeg at ikke engang da jeg drakk, spesielt på slutten, ville jeg egentlig ikke at noen skulle se meg. Jeg skammet meg over den personen jeg hadde blitt. Men, og det er et stort men, jeg ville at alle skulle se hvor mye jeg strevde og led også. Jeg ville ha andres «hjelp», men på mine premisser, når det passet meg. Jeg ville at alle skulle synes synd på meg og bare være der for meg, for jeg ville at de skulle synes jeg var et likandes menneske i bunn og grunn. Jeg så ikke det alle andre så, at alles øyne i realiteten var rettet mot meg, men de så ikke på meg slik jeg ville de skulle se på meg, slik jeg trodde jeg fortsatt var.

Så var det alle de gangene, før jeg falt inn i den hinsidesliggende verdenen, hvor jeg bare var selvmedlidende, i de situasjonene når jeg var partydronningen med stor P, var oppesen og ropte, gjøglet og spredte om meg av glede og munterhet, en person alle burde like etter mitt syn. Jeg skrek på oppmerksomhet. Da danset og sang jeg, og spanderte på gud og hver mann. Jeg ville at alle mennene skulle snu seg min vei, skulle danse med meg, og alle kvinnene kunne stå der å være misunnelig på meg. (Da Heidis egosentriske sider viste seg i full blomst, eller rettere sagt når jeg fulgte etter alkoholens formanende pipe…)

Misunnelig! Hva var det å være misunnelig på? Der kom den ja, selvmedlidenheten. Jeg har det helt bedritent! Hva glor dere på? La meg være i fred! Plutselig kom tankene på at ingen har det så jævlig som meg. At ingen i verden forstår meg eller bryr seg, hvordan bare jeg strevde med å holde i alle tømmene. Når jeg tenkte, og faktisk trodde at det var kun jeg som levde på randen av å gå fullstendig fallitt, og at det var ikke så merkelig at jeg trengte å drikke noen glass med vin. Det måtte da alle forstå. Men at noen skulle finne på å være misunnelig på et slik liv, det var ikke mulig. Jeg rettferdiggjorde alle mine handlinger og satte meg selv først uansett om jeg følte meg bra eller dårlig alt ettersom hvilken virkning alkoholen hadde på meg der og da. Det kan vel sies at selvmedlidenhet er en form for egoisme. Jeg dyrket selvmedlidenheten. Jeg var en sentimental martyr hvor jeg brukte all smerten jeg følte til å stenge meg inne, men likevel hadde et overdrevent behov for å bli sett, for å få oppmerksomhet. Selvmedlidenhet er et ytterliggående eksempel på løpsk egoisme, og egoismen var i ferd med å drepe meg. Jeg holdt på å bli fortært av mitt eget ego, i min egen stolthet og mitt hovmod.

Da jeg drakk dreide alt seg om hvordan jeg hadde det. Enten var det helt mørkt og jeg lå på bunnen, i rennesteinen og gjespet etter luft, eller jeg sto midt i rampelyset og higet etter alles oppmerksomhet. Uansett om jeg følte meg ovenpå eller nede i avgrunnen, så skulle alt dreie seg om meg. Selv, og kanskje mest der, i underbevisstheten min, så jobbet egoismen. Den banet seg vei selv når jeg ikke ville være synlig, når jeg dro gardinene for og teaterstykket var over – for denne gangen. Egoismen kommer i flere former, den er forkledd slik at til og med jeg ikke så den. Det er vel slik at egoisten selv ikke ser hvor selvsentrert den er. Nei, jeg ville ikke se hvordan jeg «feide» over alle rundt meg. Når noe gikk skeis i min forestilling, den jeg hadde hovedansvaret for, tok alle bestemmelser i, så var det alle andres feil. Betal din billett og kom tilbake til ny forstilling i morgen, om du da vel og merke har noe å tilby som kan gagne meg, hovedrolleinnehaveren i min egen iscenesatte livsforestilling.

Hvert sekund, minutt og hver time omhandlet hvordan jeg selv ønsket å ha det, skjønt ønsket, jeg måtte. Alle skulle stå på pinne for meg når jeg befalte. Alle måtte slenge fra seg det de hadde i hendene, komme løpende til meg når jeg krevde det. Jeg skulle ha i både pose og sekk; i så henseende at jeg måtte få min alkoholdose når jeg ville, og ingen skulle forstyrre meg eller blande seg inn hvordan jeg levde. Men var jeg altså en selvsentrert jævel, en stor fuckings egoist? Ja, i aller høyeste grad, eller rettere sagt min alkoholiserte personlighet var. Det var sant nok den som regjerte. For den egentlige meg, den lille, sjenerte, usikre, redde og engstelige Heidi ble tilsidesatt til fordel for den alkoholiserte Heidi, den kong alkohol hadde lånt bort sin kappe til, for at ingen skulle se denne jenta, som ikke hadde store troen på seg selv, som så langt i fra var egoistisk. Kongen befalt at jeg skulle få lov til å være konge (eller dronning), diktator og ikke minst Gud. Jeg fikk lov til å regjere på alkoholens premisser: Drikk meg og du vil bli den allmektige!

Ja, egoismen har mange ansikter. Jeg har googlet og funnet noen av egoismens utallige betydninger. Hvem av disse personlighetene jeg ble forvandlet til under alkoholens makt var vel en kombinasjon av alle disse kategoriene. Jeg vil påstå at den personen jeg var da jeg drakk (og merk; det var alkoholen som forvandlet meg til denne personen) var en som utelukkende tok sikte på å fremme mitt eget ve og vel, som bare tok hensyn til andres velbehag om jeg selv var tjent med det. Ja, den gamle regla; først meg selv, så meg selv og deretter de andre, om det gagner meg selv, den var og er svært så reell. I Store norske leksikon fant jeg ulike former for egoisme, og jeg tenker ikke å ramse opp alle her. https://snl.no/egoisme. Likevel må det nevnes at jeg som alkoholiker, da jeg var en person som var avhengig av å ruse meg for å tro at jeg ville få og ha kontrollen over alt, da kjente jeg ikke til ordet egoisme, vertfall ikke dens mange betydninger. Mine egne interesser var kun basert på egeninteresse, om det å få og ha nok alkohol tilgjengelig for å tilfredsstille alkoholsuget og det å føle meg som en lykkelig ulykkelig person. Så den alkoholiserte Heidi var den personen alkoholen «lurte» meg til å bli; en umoralsk, selvsentrert, selvopptatt, selvoppofrende, irrasjonell egoistisk bitch. Meg – meg – meg, en stor, hovmodig blei!

Hvordan står det så til med moralen og egeninteressen i dag, snart fire år etter at jeg tok mitt siste glass (forhåpentligvis)? Det hender vel at jeg fortsatt setter egen interesse først, men er jeg egoistisk? Enkelte påstår at jeg kan ikke kalle meg egoist selv om jeg setter meg selv og min edruskap først, noe jeg behøver for å forbli edru. Jeg er mer det en kaller en selvbevisst person, og det er vel noe i det. Det klinger bedre i ørene mine også. Jeg har et ønske om, og et behov om en kan si det slik, til å hjelpe andre til edruskap, eller få et bedre liv enn det de har under alkoholens piskeslag. Gjennom dette arbeidet, når jeg hjelper andre til å se mulighetene, hjelper jeg meg selv også. Jeg blir mer bevisst mitt eget liv og virke, hvordan jeg ønsker å fortsette mitt liv i nykterhet. Kan hende vil noe påstå at dette er en egoistisk handling, og jeg har selv hatt problemer med å skille på det å være egoistisk eller selvbevisst i denne sammenhengen. Men jeg har nå kommet på bedre tanker. For selv om jeg, som en bonus vil jeg si, hjelper meg selv, så er det i hovedtrekk den andre personen, den som fortsatt lider under alkoholens kvaler, jeg har i tankene mine i veiledningsarbeidet. Det er jo ikke slik at jeg forlanger at noen skal rette seg etter mine anbefalinger og gjøre det jeg forteller jeg har gjort bare ene og alene for at jeg skal få en bedre selvfølelse. Tvert imot. Jeg hjelper andre fordi jeg har et genuint ønske om at flest mulig skal finne det jeg har funnet. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler meg bedre til sinns ved å gi denne hjelpen, men det er ingen form for egoisme, kanskje mer barmhjertighet.

Uansett så påtar jeg meg ikke noe jeg selv føler jeg ikke er kompetent til, har krefter eller muligheter til i forhold til mitt ståsted i dag. Jeg gjør ikke noe som vil rokke ved min edruskap. Jeg er mer bevisst, altså selvbevisst på hva som er til det beste for meg, og i sin helhet for alle parter. På dager jeg føler meg sliten, og muligens har et snev av redsel for å bli vippet av pinnen, bli trigget til å la armen strekke seg etter ølglasset som jeg kan se der på netthinnen, da takker jeg nei til venne- og familiesammenkomster. Inntil for litt siden pleide jeg å se på meg selv som egoistisk, spesielt hvis situasjonene omhandlet mine barn eller barnebarn. Tankene på at jeg hadde lovet meg selv å være der for dem, når de ville ha min oppmerksomhet, ble så sterk og samvittigheten gnagde, og dermed kom det for meg at jeg måtte fortsatt være en egoist om jeg lot være å stille opp. Jeg har derfor nå måttet revurdert mitt syn på meg selv og om jeg virkelig er et egosentrisk, selvopptatt menneske. Etter nøye gjennomgang av mitt syn på meg selv nå, og hva andre har fortalt meg, så har jeg funnet et annet svar på dette spørsmålet. Jeg er en person som setter egensikkerheten foran alt og alle, ikke fordi jeg er egoistisk, men fordi jeg må sette min edruskap først ellers så risikere jeg å miste absolutt alt jeg nå har fått tilbake av tillit og kjærlighet fra de rundt meg. Ikke minst vil jeg miste meg selv og mitt liv, kort sagt dø!

Så mitt hovmod har falt. Det at jeg i enkelte tilfeller har sett på meg selv som selvsentrert er vel fordi jeg er opplært til å tenke på andre først og sette andres velferd foran mitt eget. Jeg skal ikke slutte helt med det, men jeg skal bli mer bevisst meg selv og mitt eget beste. Jeg kan ikke hjelpe andre om jeg ikke har det bra selv. Så jeg har blitt flinkere, nei bedre til å sette min egen verd og egen tilstand i fokus, uten dårlig samvittighet. Jeg prøver å være bevisst min egen sikkerhet i det å bistå i andres edruskapsarbeid. Hva er hovedhensikten med å hjelpe? De sosiale omgivelsene og menneskene rundt meg spiller selvfølgelig en rolle i min opprettholdelse av selvbevisstheten. Jeg har blitt mer anerkjennende av meg selv i den grad at jeg har et mer positiv bildet av meg selv, mine egenskaper, ressurser, prestasjoner, verdier, mitt omdømme og faktisk også mitt utseende. Selvaktelsen og selvrespekten står i høysetet selv i samhandling med andre. Jeg ser at jeg har mye å tilby andre, og jeg kjenner en tilhørighet til de jeg hjelper, men jeg vet hvor mine egne grenser går. Jeg vet at alt dette blir truet om jeg tillater meg å ha et negativt syn på meg selv. Da går selvaktelsen og selvbevisstheten over til å bli egoisme igjen. Derfor må jeg ta vare på meg selv og min egen identitet. Godta mine svake sider så vel som de sterke. Sette grenser for meg selv så vel som for andre. Vise min sårbarhet så vel som min trygghet og selvsikkerhet. Jeg må være meg selv i samspill med andre, og ikke tro at jeg er verken bedre eller dårligere enn dem.

Det å ville ha det bra med seg selv er langt ifra det samme som å være egoistisk. Jeg forsøker bare å handle i overenstemmelse med mitt eget selvbilde, hvor den fundamentale drivkraften i meg er at vi alle skal ha det best mulig bra med oss selv i hverandres selskap. Det er i disse tilfellene jeg kjenner at jeg har mer sinnsro! Kanskje er det å ha sinnsro en måte å erkjenne sin selvbevissthet?

Hva tenker måkene tro, om at jeg stadig kommer tilbake og bare står her, glaner utover, speider etter båter eller fjernt land. Myser mot sola, for det er sol, om ikke skyfritt, men den varmer faktisk litt, så jeg tar av meg jakken. Sjøbrisen får hårene på armene mine til å reise seg. Det var ikke så varmt, nei. Er tross alt 1. mars, men uansett flere grader over normalen vil jeg tro.

Jo, kjære måker, jeg må ned hit for å finne inspirasjon, hente frem minner, se nye muligheter, og ruske tak i meg selv ikke minst. Så må jeg selvfølgelig kjenne på vannet. Drømme meg bort igjen. La gå, det er det som er meningen. I morgen kommer det kanskje snø igjen. Nei, ikke mer nå. Det er jo vår, første dagen på en ny årstid. Tiden går. Er alle sårene leget?

Jeg må bare sitte her litt til. Kontrollere at alt er som det skal. Båten vår ligger der fortsatt, på land, med bunnen opp. Hvor mange ganger gjorde ikke jeg det før jeg snudde meg og tok tilbake kontrollen, og fikk skuta på rett kurs.

Min siste fyllekule skal jeg aldri glemme!

Alle visste at Jeppe drakk. Bare ikke hvorfor, og hvorfor han ikke bare sluttet. Jeg var som Jeppe og denne dagen, en lørdag tidlig i februar, som hadde begynt så fint, ble intet unntak. Fra å sitte ute, se mennesker gå forbi, haste av sted til nye mål og tenke at jeg var heldig som virkelig kunne nyte livet sammen med han jeg elsket, til å totalt forandre sinnsstemning og bli den heksen jeg forkledde meg som, når alkoholen hadde overtatt styringen. Samboeren min sto midt i skuddlinjen igjen. Jeg vrengte sjela mi, angrep ham med alle den makt ordene kan ha og var blottlagt for all fornuftig tankegang. Du forstår ingen ting. Det er ikke rart jeg drikker som har en samboer som deg. Hva er vitsen med å leve, når du aldri gir meg noe positivt å leve for? Fra å være munter, positiv og glad det ene minuttet, til å være på randen til sammenbrudd og kun se alt det negative, der alle mennesker bare ønsket meg vondt. Kjæresten min, for han var jo det, tross alt, jeg elsket ham, men like fullt var det han som måtte gjennomgå, han fikk lesset på seg alt. Alt jeg slet med overførte jeg til ham. Han forsto ikke hva som var i ferd med å skje, før det nesten var for sent. Var dette mitt siste rop om hjelp? 

Det ble ikke slik jeg hadde ønsket denne gangen heller. Jeg ble bare mer oppfarende, ilsk og urolig av alle tablettene jeg atter en gang hadde svelget, som for å virkelig understreke at nå måtte han våkne. Bebreidet ham når han brydde seg, når han forsøkte å holde rundt meg, og bebreidet ham for å se en annen vei når jeg i min fortvilelse, og med mitt sinne skjelte ham ut. Det var meg selv jeg var sinna på, ikke ham, det måtte han forstå. Alle kravene jeg stilte var jo til meg selv. Jeg snakket i gåter og forlangte at han skulle lese meg som en bok, en bok han kunne utenat, fra perm til perm, men det var ikke slik det var. Ingen, absolutt ingen forsto. Forsto jeg selv hva jeg holdt på med? Var alt som hadde skjedd tidligere på dagen bare lureri, slik jeg hadde for vane å gjøre. Hadde jeg bare vært hyggelig og medgjørlig for å bygge oppunder at stormen snart var i anmarsj. Var jeg stille og lugn bare for å lade opp til uværet, den farlige orkanen som bygget seg opp inne i meg.  Det var som lavaen fra et vulkanutbrudd, hvor det frådet ut av munnen min. Jeg brukte dette, tablettene og alkoholen, fordi jeg visste det var en farlig miks og at jeg kom ikke til å dø, ikke denne gangen heller, men jeg ble sett. Han så meg nå. Takk og lov. Vi gråt. Tårene strømmet på. Han ser på meg og sier: Dette kan ikke fortsette, ellers går det riktig galt. Du trenger hjelp. Takk Gud, for at du hørte min bønn!

Da ambulansen kom var jeg ikke lenger takknemlig for at jeg hadde blitt sett. Jeg strittet imot, hylte og skrek og forbannet alt og alle, spesielt samboeren. Hvordan kunne han forråde meg? Hvorfor hadde han gått bak ryggen på meg og ringt nødnummeret. Det var ikke det jeg ville. Jeg ville ikke til sykehuset. Jeg ville bare at han skulle holde meg tett inntil seg, stryke meg varsomt, lytte til meg og bare elske meg. Du elsker meg ikke lenger, det er bare løgn og fanteri. Jeg hater deg, slik du hater meg. Han holdt meg fast, som i en skrustikke, men jeg kom meg fri og hamret løs mot brystet hans. Det ringte på døren og fire rødkledde personer kom inn. De snakket rolig til meg, til «mannen min», som hadde overgitt meg til dragene, for det var det de var. De hadde kommet for å dra meg inn i hulen sin, sluke meg rått. Jeg så ilden. Deres røde klær ble som glødende flammer, da de sto i ring rundt meg. Jeg var maktesløs, fortapt og ga opp. Du skal få viljen din, skrek jeg. Trev lommeboken min og puttet sigarettpakken i jakkelommen da jeg gikk ut og satte meg inn i sykebilen. Naboene hørte nok mitt siste utrop. Jeg hater deg!

Han slengte de foran meg på gulvet. Tre tomme vinkartonger var beviset på at jeg ikke holdt ord. Det var bortkastet å komme med noe motangrep. De tre ukene, som hadde gått siden han hentet meg utenfor psykiatrisk avdeling på Veum, hadde jeg ikke ligget på latsiden med tanke på å fortest mulig komme meg til bunnen. I morgen skulle jeg ta grep, det hadde jeg lovet. Burde vært kjente ord, uten betydning, men han hadde håpet han også, slik jeg selv hadde. En dag tok jeg vel til fornuft. Så fort han var ute av syne, ute av døren, var det nok et forsøk på å glemme det jeg akkurat hadde sagt. Hvorfor gadd jeg å si noe og hvorfor gadd han å si noe? Vi skjønte hvor det bar hen.

Den første var alltid den verste. Få magen til å godta det jeg skjenket den. Den kranglet på de tre første svelgene, men så roet den seg i takt med meg. Smaken var, som alltid vond. Klarte ikke vende meg til den. Det var rusen jeg søkte, ikke den sødmefylte smaken, solbærsmak, med et hint av nøtter eller hva det måtte smake. Samme det vel, bare jeg fikk roen i kroppen. For å ha et noe lunde utbytte av sosialt samvær, måtte jeg drikke. Jeg måtte drikke for å ha samvær med meg selv. Avskydde meg selv og den jeg hadde blitt. Jeg var redd også, redd for alt og alle. Men selv ikke rusen ga meg ro, glede eller mot lenger. Den fikk meg ikke til å hverken le eller gråte mer. Jeg var flat, som en livløs, nesten utslitt dørmatte. Redd for hva som ventet meg hver gang noen satte foten sin på meg og tørket av seg all skitten. Snart var jeg tråkket ned under gulvet. Klumpen i brystet var der på nytt. Den hadde egentlig aldri gått bort. Jeg hyle og skrek, ropte på fred, ba om å få slippe. Jeg så redselen i øynene til min samboer og de bekymringsfulle blikkene var limt til min netthinne i det jeg brøytet meg bane forbi ham. Jeg måtte ut. Nå var jeg på siste etappen av veien mot min personlige bunn. Det var bare jeg selv som kunne stoppe meg.

Dagen etter ringte jeg min fastlege og ba om å bli innlagt på rusbehandlingsklinikk.

Takk Gud!

Dette skjedde for litt over fire år siden, og noe jeg alltid kommer til å huske. Min aller siste fyllekule tar jeg frem fra harddisken min spesielt på dager hvor jeg kjenner meg urolig. Da trenger jeg å minne meg på hvordan det var, hvilke konsekvenser det får om jeg tar meg en drink, som aldri blir bare en, det vet jeg ganske så visst. Det er ikke slik at jeg har noe russug i dag, men det er en slik dag da jeg lett lar meg irritere, når alt min kjære samboer sier eller gjør er galt. Det er et signal om at kroppen min, eller rettere sagt hodet og følelsene mine jobber utenfor meg, prøver å få meg ut av fatning. Men jeg vet råd, jeg har mine metoder og verktøy, nemlig å ta fram mitt siste forsøk på tro at jeg skulle klare å lure alkoholen og rusen en gang til. Den gang ei! Jeg er takknemlig for at jeg tok til fornuft og innså hvor banen min var i ferd med å gå. Daglig takker jeg Gud for at han hørte min bønn og ikke minst takker jeg kjæresten og familien min for at de sto i det, og var der på alle de tunge dagene, og de noe få fine vi også hadde.

Jeg elsker dere alle sammen!