Er det slik at alle er avhengige på en eller annen måte, men at for noen tar avhengigheten overhånd på et eller annet tidspunkt? Avhengighet er vel en form for flukt uansett hva en er avhengig av. Noen er arbeidsnarkomane, noen bruker idretten til å flykte, noen spiser sjokolade, mens jeg, og mange flere med meg brukte rusen som et fluktmiddel. Kanskje kan noe av grunnen være den jagende verden vi lever i, der det er om å gjøre å være best i noe, helst alt. Det er press på alle arenaer. Om å gjøre å være best, flinkest, penest, ja, en skal være sterk for å takle alt dette konstante presset.

Det er ikke alltid lett å alltid strebe etter noe. Det er ikke lett å være god til noe heller, og vertfall ikke om andre ikke godtar det, det oppstår misunnelse. Noen er talenter, noen er genier, og om det er det eneste de er, kan det selvfølgelig også skape problemer. Hva skjer når du ikke lenger er på «toppen»? Ikke alle takter motgangen like lett, noen blir mobbet, fortalt at de ikke skal «vise seg», hovere og fremstå som vinnere. Janteloven hersker fortsatt, dessverre. Ja, det er flere som blir motarbeidet, opplever sjalusi og nag på grunn av sine evner, noen blir fortalt at du må ikke tro at du er noe, for du er ikke noe, du er et null. Disse slutter fort å ha troen på seg selv, mister all selvtillit selv om de er flinke. Hører du noe lenge nok , så begynner du å tro det selv…

Kanskje er det slik at de fleste vil oppnå noe, men ikke alle har de forutsetningene som kreves for å gjøre akkurat det, men like mye vil de prøve å oppnå drømmer ved å «rømme» til noe, for å oppnå noe, være noe eller noen. Enkelte takler ikke det presset som oppstår av det å være best, et press fra alle, og spesielt media, de som forventer enda mer. Hva med dagen en ikke klarer å være det superidolet lenger? Det er ikke alle som har fått med seg bagasjen som inneholdt hvordan-takle-nederlag-på, hvordan stå imot alles krav, eller føle at en fortsatt er verdsatt til tross for at en ikke lenger makter å være best, at karrieren er over, det er slutt. Det største kravet og presset legger en ofte på seg selv, og da er det enda vanskeligere å innse at nå er det over.

Det er mange som blir neglisjert, mishandlet, blir tilsidesatt, oversett, glemt og overlatt til seg selv som barn, dessverre allerede fra spedbarns alder. Disse menneskene lærer seg, som oftest ikke hvordan bli glad i andre og hvordan håndtere sine følelser i forhold til andre. De kjenner ikke til hva følelser er, hva de forteller dem om for eksempel farer eller det som er bra for dem. Følelsene skaper usikkerhet og blir mer til skade enn hjelp. Noen av disse barna må finne seg substitutter for å bli godtatt av andre i samfunnet. Enkelte er heldigvis født med talenter for noe som kan hjelpe dem videre i livet. Noen er flinke på skolen og klarer seg fint, mens andre faller totalt utenfor, havner på skråplanet og kan begynne å ruse seg. Men felles for alle er at de ikke har erfart hva kjærlighet er, at noen virkelig bryr seg om deg som person, for den du er og ikke det du gjør.

Det hjelper så lite hvor flink du er til noe om du ikke har det så godt med deg selv. Lykken kan ikke kjøpes for penger, erverves gjennom å utføre dristigheter, mottas gjennom interessante jobber eller via mennesker som tilsynelatende bryr seg, om en ikke har lært seg hva ekte kjærlighet og lykke er. Mange kan tro at om en er god til noe, er skoleflink eller utfører jobben sin med flid og engasjementer, så blir en populær og ettertraktet, og dermed vil en bli lykkelig. Og noen får mange venner nettopp på grunn av dette, men de forsvinner så fort du er ute av rampelyset. Da står du der på bar bakke, uten noen som viser sin interesse eller bryr seg om hvordan du egentlig har det. De virkelige vennene blir og de viser deg omtanke og kjærlighet uansett.

En kan kjenne en lykkefølelse ved å gjøre noe en liker, men om en er analfabet på følelser kan det by på vanskeligheter når denne geskjeften bortfaller. Mange som har gjort store bragder innen både yrker, idrettsgrener og andre ting, og som har dette som det eneste som gir dem en form for lykke og det å føle seg verdsatt, sliter når karrieren tar slutt. Et eksempel på dette er kanskje Matti Nykänen, som nylig gikk bort. Mange av mine lesere vet nok kanskje ikke hvem Matti var, men han var en av verdens beste skihoppere, om ikke den aller beste, og han vant det som vinnes kunne innen sporten. I utgangspunktet var han en sky, sjenert og lavmælt gutt fra Finland, som erobret verden via hoppsporten. Hans oppvekst vet jeg lite om, og skal heller ikke spekulere så mye i det, men da han forlot idretten og rampelyset, mistet han vel kanskje fotfestet. Han prøvde å oppnå heltestatus igjen ved å bli artist, men ingen ville lenger ha noe med ham å gjøre. I stedet løste han sin «ensomhet» med alkohol og rus. Det ble et liv med fyll, vold, kriminalitet og flere fengselsstraffer. Mulig ble det slik fordi han ikke hadde lært seg å takle livet på livets premisser, lært seg å håndtere følelsene, at ikke livet er bare oppturer, men mye motbakker å forsere også. For en som var vant med å vinne, som hadde et talent for å vinne, var det sikkert ikke lett å nå være en «taper». Kanskje var det alkoholen som tok hans liv, men uansett vi jeg huske ham som en legende innen hoppsporten. Fred over ditt minne!

Flink pike eller ikke

Ja, de virkelige vennene er de som fortsatt er der når suksessen tar slutt eller kanskje den aldri kom… Jeg var selv en person som greide meg ganske så bra både skolemessig og innen ulike sportsgrener, selv om jeg aldri ble noen verdensstjerne av noe slag. Jeg var vel det man kaller skoleflink, men langt i fra noe geni. Uansett hjelper det lite å være geni i et fag når en pluss en aldri blir to. Jeg kan inneha mye kunnskap om noe, ha mange forskjellige «verktøy», men det hjelper så lite når de ikke står i sammenheng til hverandre, eller jeg ikke vet hvordan bruke hverken kunnskapen eller verktøyet. Jeg trenger kanskje å se og lære av noen!? Er det slik at du kan noe i prinsippet, kan det være til nytte og du kan oppnå noe, men en må kunne praktisere kunnskapen for å bli virkelig god. En må faktisk sette seg inn i, lese og lære seg bruksanvisningen slavisk for å kunne sette opp det rette produktet ,og for at det skal stå støtt og stødig.

Mulig er du god til noe, men å tro at du er best i alt, at du vet alt er kanskje ikke det du kommer lengst med. I mange tilfeller trenger man å krype til korset og erkjenne at dette klarte jeg ikke, dette var jeg ikke så god til likevel, og be om hjelp. De som er vant til at det meste går av seg selv har kanskje ikke så lett for å be om hjelp når det skorter. Noen er faktisk så gode til noe at dette kan skape problemer for dem. Ikke alle er like fornøyde med at andre gjør det bedre enn dem og kan plage, mobbe og lage hverdagen alt annet en lykkelig for disse flinkisene. Enten en er et geni, en flinkis eller en taper, men de kan ha det til felles at de ikke takler hverdagens små og store opp -eller nedturer, så er det lett å ty til alkohol eller andre rusmidler. Jeg tror at det hele dreier seg om at en ikke takler følelseslivet sitt, at en ikke kjenner til de ulike følelsene, kan sette ord på følelsene, snakke om følelsene og ikke minst, som følge av alt dette lar følelsene ta overhånd. Det er følelsene som styrer deg. Rusen blir en måte å prøve å regulere det mentale på. Roe ned all uro, angst, redsel og det som kjennes vondt ut, eller forsterke glede, lykke og det som kjennes godt.

Jeg var en av disse overnevnte personene. Jeg kommer inn under flere av kriteriene, og jeg «valgte» å drikke på det. Det var bare det at alkoholen overtok all styringen. Jeg måtte lære meg å takle livet på nytt. Jeg skjønte at jeg ikke klarte det på egenhånd, for min kunnskap og mitt verktøy var ikke de rette. Jeg har fått hjelp fordi jeg ville ha hjelp. Jeg bruker all den redskapen jeg har «fått» for alt den er verdt. Jeg ser fortsatt på hva andre gjør, for jeg blir aldri utlært, og jeg vil alltid være en alkoholiker. Jeg lærer i livets skole, på livets premisser etter de premisser jeg har ervervet meg og erfart av meg selv og andre. Slutter jeg å gjøre vedlikeholdsarbeidet, som må gjøres daglig, så ramler produktet jeg har satt opp ned, det faller sammen som et korthus i gjennomtrekk. Men jeg kan ikke alltid støtte meg på andre. Jeg må lære meg å ta ansvar. Ansvar for egne følelser, tanker, for eget liv og egne handlinger. Et barn lærer av å se på hva andre gjør og ved å prøve selv. Det lærer aldri å gå på egenhånd om det bare bruker «gåstol». Noen må nok alltid ha behov for støtte, måtte bruke «krykker» for å komme seg frem mot et mål, men selv de blir stødigere om de trener på å gå uten.

Like barn leker best hetes det, men jeg vet nå ikke helt. Det er også noe i at motpoler tiltrekkes hverandre. Uansett så leker eller lærer ikke jeg nødvendigvis best av den som er nærmest meg i hverken alder, kjønn eller eventuelt har en felles interesse. Jeg tror ikke at den beste i klassen er den som vil være den som er best til å lære bort heller, men den som tar seg mest tid. Og en nybegynner kan være vel så flink, om ikke flinkere til å lære fra seg som det en gammel traver er. Så er det ikke alltid like lett å lære en gammel sirkushest nye triks heller, så litt tålmodighet må de ha med meg, og ikke minst jeg selv. Jeg skal skynde meg sakte, for stadig blir jeg bedre på å godta at jeg er god nok, at jeg klarer og kan fortsatt lære nye ting. Jo mer kunnskap jo bedre.

Jeg går på livets harde skole, lærer på daglig basis, og kommer stadig nærmere forståelsen av å slippe å slippe! Og til dere som tror at jeg er flink, så slutt med det. Jeg gjør det jeg MÅ!

– finnes den?

I dag har jeg tenkt å bake, lage noe godt til kaffen. Jeg liker egentlig å bake, men resultatet har ofte blitt så som så. Når andre skryter av sine fantastiske, flotte og gode boller eller sin nydelige og smakfulle sjokoladekake, så holder jeg som regel munn, og ønsker at mine bakverk kunne bli like fine. Heldigvis har jeg blitt bedre, og mye av det jeg lager blir faktisk ganske så godt. Hva var det så jeg gjorde galt?

Kanskje manglet jeg kunnskap, at jeg ikke kjente til de rette triksene eller hadde den rette oppskriften. Mulig var det også fordi jeg hadde hastverk, at jeg ikke eltet bolledeigen nok, at jeg blandet egg og sukker for lite, eller rett og slett tok for mye av noe. Eller var det fordi jeg tok det på slump.

Jeg burde sikkert ha snakket med og spurt en som virkelig hadde peiling på å bake. En spør liksom ikke en maler for å få vite hvordan få til det beste sukkerbrødet. Selvfølgelig kan en ha flaks, at maleren også var en flink baker, men det er vel mer tilfeldigheter, og det skaper dessuten usikkerhet; blir dette noe bra? Kanskje var han like useriøs og akkurat like «ikke så nøye» som meg. Kunne kanskje se det litt på alle sørgerennene når han malte også. Blir sjelden bra når en tar ting på slumpen eller alltid skal eksperimentere, at man «tager hva man haver» og tenker; det blir slik det blir, blir sikkert greit.

Skal vi se, jeg har ikke hvetemel, så rugmel går sikkert like fint i en bløtkakebunn. Selvsagt blir det ikke bra. Blir ikke like bra å erstatte melk med vann i enkelte kaker. Mulig de kan brukes til noe, men smaken blir nok redusert og ikke særlig fristende. Det hjelper som regel aldri å erstatte noe med noe annet å tro at resultatet blir det samme. Ofte kan det gå riktig så galt når en «smeller sammen» en sjokoladekake i siste liten, rett før gjestene skal ankomme, og selv om den ser aldri så fin ut når den settes inn i ovnen, kan den være alt annet når den tas ut. Enten rå inni, eller svartbrent utenpå. Som oftest ser en ikke sitt hastverksarbeid før kaken skal deles opp for servering, men noe av det dårlige resultatet kan en ha pynte litt på, selv om all verdens sjokoladekrem, geletopper og strøssel ikke kan skjule smaken av en usedvanlig, eller sedvanlig dårlig sjokoladekake. Kanskje har gjestene smakt på bakverket ditt gjentatte ganger før, og venter med gru på hva som venter dem nå. Enten forteller de deg at konditoryrket ikke er noe å satse på, eller de sier at dette var interessant, eller de later som ingen ting og tier.

Nei, det beste er å følge en oppskrift, helst en oppskrift andre har brukt før med gode resultater. Det er lurt å lytte til de som pleier å bake og som sjelden mislykkes. Det beste er å følge resepten slavisk, at står det en halv kilo hvetemel, så tar en ikke en kilo eller bruker rugmel i stedet. Selv små feiltrinn kan få store konsekvenser. Om jeg tror at en ekstra «dæsj» med sukker eller smør gjør susen, så gjør det ikke det. Bollene blir som regel veldig så tunge og litt for søte. Det lønner seg altså å følge de prosedyrene som er utprøvd av andre, den planen som gir det beste resultatet. Men det beste hadde vært om en innså at dette klarer jeg ikke, at jeg rett og slett trengte å overlate alt til noen andre som kunne og visste bedre, at jeg trengte hjelp og bistand.

Slik er det også når det gjelder å bli edru. Det fungerte dårlig å gjøre det på min måte, med hastverk og ubesluttsomhet, med unnasluntring og erstatningsmanøvrer. Er ettersmaken dårlig, at jeg får en bismak, vet jeg at jeg ikke har gjort det ordentlig. Jeg trenger å finne en ny oppskrift, en jeg ikke alltid mislykkes med så lenge jeg følger den ordrett. Gjør jeg en feil, etterfølges den gjerne av en ny, det blir en kjedereaksjon som i verstefall kan være vanskelig å rette opp. Jeg har derfor sett nødvendigheten av å lytte til andre, følge deres plan, om ikke alltid med samme porsjon, så tilnærmet lik. Jeg har innsett og erkjent at det hjelper lite å erstatte for eksempel sprit med vin eller spise litt før jeg starter på dagens drikkerunde. Jeg har fått erfaringer som forteller meg at jeg kan ikke innta noe som helst alkohol. Jeg har lært meg at de rette fagfolkene er de som selv har erfart og lært av sine feil, de som selv har fått bløtkaken mitt i tryne etter nok en gang å ha trodd at alt ordner seg hvis bare en endrer litt på oppskriften. Jeg trodde det var bedre å sitte hjemme å drikke og tenke at her er det ingen som ser meg, ser alle de feilene jeg gjør. Her ser ingen hvilken oppskrift jeg følger og ingen får smake noe av resultatet heller. Så feil tok jeg. Alle mine nærmeste fikk en dose av mitt «bakverk» hver dag. De kjente på hvor vondt det smakte, selv om det var bare en liten bit av den store, hele kaken.

Jeg vet at jeg trenger å lytte til «fagfolkene», de som har laget den beste oppskriften og ikke tar det på en slump. Jeg vet at skulle jeg mislykkes med standard prosedyren, er det lurt å se på hvilke feil jeg gjorde, rette de opp ved neste forsøk og fortsett med den uten å gi opp. En dag vil kaken bli virkelig god og smakfull, en som alle vil like og ha en del av. Jeg vet at tar jeg en sprekk er det fordi jeg gikk utenom planen, jeg fulgte ikke med i kokketimen. Her kan jeg ikke gjøre noe stykkevis og delt, men følge alle trinnene i prosessen. Hopper jeg over noen, eller tar for lite av noe blir det ikke et godt resultat. Og skulle jeg være så løssluppen at jeg fant på å åpne en flaske med vin, og til og med drikke av den når jeg skulle prøvesmake på “bakverket” mitt, så er jeg raskt tilbake til der jeg var da jeg alltid tok litt for mye av de ingrediensene jeg egentlig ikke skulle ha noe av.

Jeg har faktisk blitt en bedre baker i dag. Det er nok fordi jeg er edru når jeg baker, men også fordi jeg følger oppskriften. Jeg ser mine begrensinger til og med. Noe lar jeg være, det jeg vet jeg ikke klarer, og det er greit å ikke være ekspert på sjokoladekake. Jeg ser og lærer av egne og andres feil. Jeg vet at så lenge jeg gjør det som står beskrevet, det som er anbefalt, så vil resultatet bli riktig så bra.

Ja da var det bare å sette i gang med å bake. Blir kaffehorn i dag, for det kan jeg, men selv om jeg har oversikten oppe i hodet, jeg vet hva jeg trenger, tar jeg en titt på oppskriften for sikkerhets skyld. Nei, best å bruke de metodene jeg vet virker. Jeg vil jo gjerne at ikke bare jeg selv skal like det jeg lager.

Så, ja det finnes gode oppskrifter på et godt, vertfall bedre liv. Og mitt råd er; lytte, se og lære av andre, de virkelig gode «bakerne», de som har den oppskriften som passer for ditt formål, for å lage akkurat den kaken du alltid skulle ønske at du klarte… Men du må lage den selv!

Hva er det å være fri? Hva er jeg fri fra?

Gårdagens tekst i Daglige refleksjoner fikk meg til å reflektere over dette. Så hva er jeg fri fra?

– Alkoholens slaveri: – Dens gnag, alle abstinensene og higen etter mer, mer, mer… At jeg aldri hadde fri, at jeg alltid hastet rundt for å skaffe meg alkoholen, alltid på flukt fra noe – mest meg, at selv om jeg ikke ville, så var alkoholens krefter sterkere enn mine, alt den fikk meg til å gjøre av dumheter, skuffelser, nederlag og svik. Den hadde fullstendig overtaket, og jeg var simpelthen avhengig av den på tross av alt dette.

– Frykten: – For folk, for økonomisk usikkerhet, for feilgrep og konsekvenser, for forpliktelser, for å ikke huske hva jeg gjorde og sa, for nederlag, for å skuffe noen, for all skyldpåleggelser, for å ikke bli sett, for å ikke bli godtatt, å ikke være bra nok, for at noen skulle vite, for å bli satt til side, for å leve, for å dø, for det ukjente, for…

– Angsten: – For det ukjente, for telefonen (hvem ringer), for postkasse (alle regninger og krav), for å gå ut, for å sitte på bussen/toget, for å gå på jobb, for å møte mennesker, for å snakke, for utilstrekkelighet og tilkortkommenhet,for alt…

Nå har jeg frihet fra alt dette, og mye mer. For en lettelse! Jeg har frihet til å glede meg over min frihet, alle gledene i livet, til å se nye sider ved meg selv og til å være meg selv, se de små tingene i hverdagen og glede meg over bare det å høre småfuglene synge. Jeg har frihet til å si min mening, være ærlig – uten å skade meg selv eller andre, til å kjenne meg verdifull, kjenne sinnsro, til å elske og å kjenne at noen elsker meg og frihet til å vokse – åndelig og i meg selv. Jeg er fri til å gjøre alt, utenom å drikke alkohol, og det er heller ikke noe savn.

Hvordan fikk jeg så denne friheten? Den kom liksom ikke rekende på en fjøl, nei. Jeg måtte faktisk gjøre et valg om å ville gjøre en endring, ville ha noe bedre enn det dette rushelvetet bydde på. Jeg måtte gjøre en jobb, jeg som ikke hadde gjort et dagsarbeid, lønnet så dann, på lang tid. Vel jeg hadde nå «jobbet» mye med å skaffe meg all alkoholen da, både med logistikken, det å legge frykten og angsten til side litt for å ta bussen til polet, møte mennesker på vei til butikken og jeg hadde anstrengt meg mye for å skjule alle at jeg drakk. Jo da, jeg hadde jobbet mye for å få det jævlig! Nå slipper jeg alt dette maset, for jeg tok et valg og begynte å jobbe mot nye mål; det å bli edru og få et LIV.

Så var det jobben som måtte gjøres. Først og fremst måtte jeg erkjenne at jeg hadde et problem, vel mange problemer eller mest to; det at jeg ikke mestret livet – det hadde jeg forstått lenge, og så at jeg hadde et drikkeproblem; jeg drakk i tide og u-tide – mest i u-tide, når jeg egentlig skulle vært andre steder enn å sitte hjemme bak for gardinen å helle inn på med det som jeg kom over av promilleholdige drikker. Men rødspriten rørte jeg ikke… Det å innse at jeg hadde et alkoholproblem satt langt inne. Jeg trodde egentlig at om jeg bare fikk orden på livet, så ville jeg automatisk ikke drikke så mye, men jeg drakk jo ikke så mye… trodde jeg, men nok til å innse at jeg trengte hjelp. Mannet meg opp, med litt styrkedrikk innabords, gikk til min lege og spurte om han kunne være så snill å få meg innlagt på en rusklinikk. Jeg måtte akseptere at jeg behøvde hjelp for å gjenvinne min forstand, og at jeg ikke klarte det på egenhånd. Første skrittet var tatt, og for en befrielse!

Jeg måtte finne tilbake til meg selv og det var heller ikke gjort på en dag – Rom ble ikke bygget på en dag, men jeg hadde gode hjelpere rundt meg, mennesker som hadde gått opp løypa, vært der selv og visst hva som måtte til for å både kvitte meg med alkoholen og det å lære å leve igjen. For meg var det en vesentlig del av prosessen å ikke bare ta bort «vennen min», men også å jobbe med meg selv, den virkelige jobben om å kvitte meg med all skyld og skam. Skyld. Hvem hadde skylden? Uvesentlig. Jeg drakk, men hvorfor? Skal ikke fordele skylden, men jeg måtte vertfall slutte å peke på alle andre, se mer på meg selv. Hva kunne jeg endre på, hva skulle til for at jeg fikk bort skammen? Jeg forsto etter hvert at alkoholen måtte bort først. Det var den som skapte alle vanskelighetene i hverdagen min, i alt jeg fortok meg i selve livet mitt. Jeg måtte lære meg å leve UTEN alkoholen, min beste venn, den som var med meg over alt, i min flukt fra virkeligheten.

Under behandlingen lærte jeg “å snakke” på nytt, dele om mine sorger, alle mine feil og mangler, mine skuffelser og tap. Men det viktigste var å lytte til andre, det å se likhetene og ikke fortsette å tro at jeg var unik, eller at min historie var enestående, at bare jeg led. Jeg måtte lytte for å lære å se inn over i meg selv. Finne ut at jeg var unik på en annen måte, at jeg var et godt menneske likevel, at det var alkoholen som hadde handlet, ikke meg. Min personlighet er jo en helt annen nykter enn med promille. Det er viktig å skille på promillefri og edru. En som er promillefri er nødvendigvis ikke helt ferdig med å drikke. Alkoholen er ute av kroppen, altså promillefri, men det er bare det at hode vil fortsatt ha alkoholen. Man kan holde seg edru lenge på hvite knoker når en innerst inne vet med seg selv at om noen uker, kanskje år skal jeg drikke igjen. En sprekk starter oftest lenge før den virkelige sprekken, den planlegges i underbevisstheten, eller uten at du vil vite av at du egentlig planlegger, når du bare skyver tanken litt bort; nei, jeg skal aldri drikke mer… jeg har det så bra så… Det er her vi må jobbe med oss selv, våre holdninger, våre tankemønster og handlinger, og gjøre en livsstilsendring. Det er nå det er viktig å tenke helhetlig, ikke bare at alkoholen må bort uten å endre på seg selv og hvordan man lever. Her trenger kanskje noen mer inngående hjelp av for eksempel psykolog

Som en del av all denne tilfriskningsprosessen måtte jeg også skrive et brev, et avskjedsbrev faktisk. Til hvem? Jo, alkoholen:

Til alkoholen

Møtte deg første gang, på ordentlig, en kald vinterkveld. Jeg tror jeg var fjorten og det var fest på lokalet. Hadde hørt og sett at du gjorde mange muntre og glade. Enkelte ble modige etter bekjentskapet med deg, så jeg bestemte meg for at jeg også ville treffe deg. Trodde ikke den gangen at vi skulle bli så knyttet til hverandre, for vårt første møte var heller dårlig. Du gjorde meg syk og jeg avskydde deg. For min del kunne du ryke og reise dit pepper`n gror og historiene om all jævelskapen du førte med deg, kom meg for øret, så jeg sendte deg på dør.

Det tok nesten 11 år til jeg møtte deg igjen. Denne gangen var du forandret. Du ville hjelpe meg, sa du, og jeg tok deg imot. Først litt nølende, men etter hvert med åpne armer. Du fulgte meg i tykt og tynt, vi var blitt bestevenner. At vi noen ganger kranglet ble fort glemt. Stort sett moret vi oss sammen. Til og med seng delte vi. Så kom den dagen du begynte å bli brysom på morgenen og ville helst ikke gå, selv om jeg ønsket. Jeg ville ha fred og ro. Kranglingene våre kom oftere og oftere, høylytte diskusjoner, som endte i basketak. Nå begynte jeg å tvile på om dette vennskapet var noe å samle på. Men du ba om tilgivelse og jeg tok deg inn i varmen igjen. Like fullt ble vi uenige gang på gang og jeg mislikte situasjonen og deg mer og mer, men jeg trengte deg mer og mer også. Venner hadde ofte sett oss krangle og de kom med bemerkninger og antydninger om at jeg burde tenke på å skille lag fra deg. Men du var jo den eneste jeg hadde når jeg følte meg ensom, når dagene var tunge. Vi hadde jo mye fint sammen, eller? Nei, jeg kunne ikke gi slipp på deg.

Så en dag, husker ikke nøyaktig, men det var på høsten i fjor (2014). Da smalt det. Du slo meg midt i mellomgulvet, så pusten rant ut av meg og jeg segnet om. Trodde du ville drepe meg. Kravlet meg på bena, igjen, ramlet og falt, mens jeg bønnfalte deg om å slutte og ropte på hjelp. Jeg kom meg vaklende opp på ustøe, skjelvende ben og fikk sett meg selv i speilet. Forslått og herjet. Da skjønte jeg at du hadde blitt, den du egentlig alltid hadde vært, min verste fiende. Alt og alle hadde blitt skjøvet til side på grunn av deg og vårt såkalte vennskap. Hvordan kunne jeg? Hvorfor hadde jeg ikke fulgt andres råd? Det steg i meg, hatet og skyldbebreidelsen, for at jeg lot deg komme inn den gangen, at jeg lot deg overta hele meg, mitt liv og andres. Du hadde tatt fra meg nesten alt.

Mange bønner har jeg bedt, men den siste og viktigste var at du ikke lenger måtte komme på besøk. Jeg ble bønnhørt. I dag kan jeg med stolthet si at du og jeg ikke har noen fremtid, vi er pasè og vårt «vennskap» er over. Jeg har fått nye venner, som heretter skal brukes som støtte og trøst dersom ensomheten på ny kommer snikende. Noe lærte jeg av vårt forhold, om det å se bak virkeligheten, se personer for den den er og det skal jeg bruke til å aldri gå i samme fellen igjen.

Så farvel til deg og måtte vi aldri mer møtes, selv om livet kan bli vanskelig og vondt. Jeg har det godt nå, uten deg. Slik vil jeg ha det.

P.S Ikke oppsøk vennene mine!

Foruten å skrive dette brevet måtte jeg også sette opp en konsekvensliste, og den var lang, så den kommer ikke med her. Og jeg måtte fremføre den foran andre medpasienter på lik linje som brevet måtte leses. Da kom frykten, angsten og alle abstinenslignende symptomer tilbake. Dette hadde jeg ikke lyst til, men jeg måtte. Selv om det var grufullt å stå der, liksom til spott og spe, så var det en enda større lettelse, en frihetsfølelse etterpå, som jeg ikke helt kunne beskrive. Jeg hadde gått enda noen skritt videre. Da jeg forlot klinikken; Huset i skogen, så hadde jeg bagasjen full av nye verktøy, og de skulle jeg ikke gjemme bakerst i «skapet». De står alltid tilgjengelig, forrest i harddisken, og jeg tar dem fram daglig, hver morgen, midt på dagen om det skulle røyner på eller som nå, når jeg erkjenner overfor andre. For det er viktig å “låne bort” verktøyene, gi videre noe av det jeg har lært til andre som trenger å se likhetene.

Når det gjelder alle konsekvensene, både for andre og meg selv, har jeg gått konstruktivt til verk i etterkant, erkjent på nytt, tilstått mine feil og mangler, all uretten jeg påførte alle jeg møtte, inkludert meg selv, tilgitt og fått tilgivelse. Jeg har innsett at uten å være fullstendig ærlig og åpen om hvordan det var, åpne opp og være villig til å se djevelen i hvitøyet, så hadde, og har jeg ingen sjanse for å bli, og nå forbli nykter.

Det er disse verktøyene jeg skulle ønske flere som sliter med både rus og angst skulle få tak i, men de må ville ha de selv. De må ville ut av rusens fengsel selv om det kjennes umulig. Det er ingen lett vei, ingen omveier heller. En må gå gjennom ild og vann, gjennom kratt og villnis, ha oppturer og nedturer, men det viktigste er å ikke gi opp. Jeg må bruke den tiden som trengs til å stole fullt og helt på meg selv, og la andre også få sin tid til å godta meg på nytt. Jeg brukte nesten 25 år på å gå inn i den mørke skogen, så hvor lang tid tar det å gå ut igjen? Det kommer nå an på hvor fort jeg går, men jeg har ikke hastverk. Det lønner seg ikke i lengden. Men jeg ser nå mye lys i andre enden av skogen, ser motbakker også. Det er i motbakkene det går oppover sies det, og de kommer og det har vært mange av dem. Men jeg går den veien jeg må, og bruker den tiden det tar. Det eneste jeg risikerer er å få et bedre liv – et liv i friheten fra all galskapen, et liv i frihet til å velge, til å velge livet. Det er fortsatt tunge dager, men de er som en lek i sammenligning. De verste dagene nå er tusen ganger bedre en enn de beste dagene jeg hadde da jeg drakk. Så er det noe spørsmål? Jeg velger å gå veien i frihet!

Forleden dag mottok jeg et dikt fra en virkelig god venninne og jeg vil dele det med dere. Jeg vet ikke hvem den riktige opphavspersonen bak diktet er, men jeg våger å publisere det uten godkjenning.

Hør: blir du’kke en stolt furu på åsen,

så vær en busk på bekkebredd et sted.

Den beste lille busk som står i mosen.

Vær busk og stolt, hvis ikke du blir tre.

Hvis ikke du blir busk,

så vær som gresset

som pryder kanten langs en landevei.

Og kanskje heller ørret enn en gjedde.

For ingen vaker høyere enn deg.

For mange skal bli mannskap, andre: lede,

Spill rollen som du tar, vær i ditt ess.

For kanskje skal du finne nye steder,

og ikke fly i formasjon med gjess.

Hvis ikke du blir sol, så vær en stjerne.

Ja, vær en sti, og ikke motorvei.

Du kommer frem til målet i det fjerne

så lenge som du er den beste deg.

Flott, ikke sant!

Det er både tøft og rørende at mennesker bryr seg. Jeg har sjokkert mange som ikke har visst hvordan det var fatt med meg, og jeg tenker hvordan var det mulig? De som jeg har flyttet fra er jo greit, gamle venner og slik, men alle andre, de jeg daglig møtte liksom. Hvordan kunne de unngå å se. Det var vel noe med det å ikke tørre bry seg for mye. Ikke blande seg bort i naboens liv og levne. Så var det vel også den masken jeg alltid tok på, den jeg gjemte meg bak. Jeg pyntet alltid på sannheten… Dette ønsker jeg å endre på.

I går gjorde jeg noe virkelig skummelt, men jeg gjorde det og jeg er faktisk stolt over at jeg turte og klarte. Jeg laget en video og la den ut på Facebook siden min Tiden etter. Det er bare til å se på den…Men jeg hadde laget meg et manus først, mest oppi hodet, selv om jeg ikke fulgte det, men her er det vertfall:

I dag har jeg sminket meg, pyntet meg litt for å møte deg. Jeg har pyntet litt på meg selv. For det er vel slik at vi helst vil se pene og ordentlige ut, og det er jo også slik at vi liker å se på det som er vakkert og stilfullt. Vel jeg er nå ikke noe glansbilde verken med eller uten sminke på, men pytt sann!

Ja, vi liker det som er fint og flott, det som tiltaler oss og kanskje roer sjelen. Vi oppsøker ikke det som gir oss angst eller uro, gjør vi vel. Hmmm? De som drikker og ruser seg gjør nå på en måte det, for jeg gjorde, ikke med vilje egentlig, men jeg forsterket jo angsten når jeg drakk, så jeg oppsøkte inndirekte det som ga meg mer uro. Men så til det å se på noe, slik som et vakkert bilde, et flott landskapsbilde med sol og snø på trærne – akkurat som ute her nå (mrk. I går). Ingen liker vel å se på all verdens kriger og katastrofer, på mennesker som lider, som utkjemper egne kamper mot for eksempel rusen eller de kjemper mot maktmennesker, sult og nød. Nei, vi vil helst snu oss bort, se en annen vei og håpe at når vi ser igjen, så er det borte. Men det er jo fortsatt der, om ikke på skjermbildet, men krigen, den som sitter med nåla i armen eller flaska i hånden er fortsatt der, ute i virkeligheten. Selv om vi kan føle oss ille til mote når vi ser disse menneskene så hjelper det så lite hva vi føler så lenge vi ikke gjør noe.

Så det hjelper ikke å gjemme seg bak puter eller «pynte» på sannheten. Nei, vi liker ikke det som skaper kaos inni oss. Vi vil se det som er pyntet, pent og rent. Det vil jo jeg også, men jeg vet jo egentlig hva som er bak den sminkede fasaden. Jeg vet hva jeg har bak min maske. Inni meg er jeg den samme, men heldigvis nå er jeg ikke fylt med skam , skyld og nederlagsfølelser. Da jeg kastet alkoholen på dør, kastet jeg også masken, jeg sluttet å skjule meg, sluttet “å sminke” på den virkelige meg. Jeg skal ikke ta på meg masker mer, det har jeg bestemt meg for. De jeg møter får ta meg som jeg er, glansbilde eller ikke, sminket eller usminket. Jeg vil vise min sårbarhet for da er jeg mest helhetlig, den virkelige meg, som det mennesket jeg er. Jeg er mer ekte og kanskje mer stilfull også. Så da tar jeg bort sminken jeg.

Vi skal ikke vende ryggen til de som viser sitt sanne jeg, de som roper om hjelp, de som går rundt i skitne klær, de som sitter på benken og drikker, de som går med hodet bøyd; redde for at du skal dømme dem. Så ikke døm dem! Ikke døm deg selv heller, men bare vær den du egentlig er – den sårbare, men likevel den sterke – det er jeg viss på…

Ser på meg selv i speilet og sier: Jo da, helt ok jeg! Jeg er akkurat passe bra nok, fin nok, pen nok, god nok, grei nok og snill nok. Så er jeg faktisk modig og tøff også, og stolt av det uten å hovere.

Kommunikasjon er et virkemiddel. Hva ønsker vi egentlig å oppnå med det vi formidler med språket, det vi sier eller ikke sier, eller de signalene vi uttrykker med kroppen? Hva mener du nå Heidi?

Selv når jeg ikke sier noe kommuniserer jeg. Min samboer for eksempel, han vet når jeg har stått opp på feil ben, når det er best å gå stille i dørene. Da er jeg fåmælt, men mitt kroppsspråk forteller alt annet enn at jeg er i godt humør. Det er verst når jeg blir forstyrret i mine egne tanker, når jeg ikke får rasjonalisert og kategorisert min egen kommunisering med meg selv. Mine tankebaner blir forflyttet. Skjønner du eller?

Jeg liker ofte en stille stund i mitt eget selskap på morgenen til å hente meg inn, reflektere over livet og hvordan gripe dagen fatt, før andre kommer inn i «min» verden. Jeg har min morgenstund, hvor jeg faktisk har en alvorsprat med meg selv og med min Gud, han som bare er der, ikke oppi himmelen, men er der jeg vil han skal være, altså min Gud. Vi diskuterer eller bare småprater; hvordan slagplanen for dagen bør være, og hvor han kan minne meg på hvordan jeg bør opptre overfor andre, og da trenger jeg å være fullstendig tilstede og ønsker ingen avbrytelse av andre mer menneskelige skikkelser. Dersom jeg forstyrres, forstyrres mine tankebaner, jeg blir urasjonell og kan sende signaler, mest blikk, som kan få enhver person til å krympe. I motsetning til før klarer jeg å innhente meg, gå tilbake, be om unnskyld for min reaksjon og snakke rolig og behersket å faktisk mene det. Det er kongruens, samsvar mellom det jeg sier og det jeg gjør.

«Hvis blikk kunne drepe», har alle hørt bli sagt, og ja jeg har kunnet stirre noen i hel dersom noen har trått over mine grenser. Det er kanskje på tide å fortelle med ord hvor mine grenser egentlig går. Når jeg innerst inne kjenner meg ille til mote, men uttrykker at jeg har det helt topp, blir det svært så forvirrende for de jeg omgås. Likevel har jeg blitt flinkere til å si hva jeg virkelig føler med ord. For er det noe som gjør meg usikker, og som jeg husker med forakt fra barndommen, så er det den evinnelige stillheten. Den kvelende tausheten, når lufta dirrer og jeg vet at noe er galt, at noe er i gjære og at det er nummeret før det smeller. Det er stille før stormen!

Det å anvende stillheten er et slags våpen, vel all kommunikasjon er jo det. Men brukes den/ det for å bevare og eller oppnå fred, eller er det for å fortsette krigen. For meg var stillheten et advarselstegn på at; nå holder jeg avstand. I min barndom husker jeg dager med uutholdelig stillhet. Det var på de dagene min mor befant seg inne i mørket, når hun slet mentalt, men hun klarte ikke sette ord på det. Jeg kunne ikke fordra, ei heller forstå disse trykkende timene, men jeg visste noe var galt. Jeg var redd og ville ikke kjenne på denne nesten uforklarlige stemningen, så jeg gikk. Og det er vel det alle gjør når vi føler oss truet. Vi kan også bli truet til taushet, men det ligger for dypt. Det kan kanskje forstås slik at når vi kjenner på angst og frykt så blir vi tause, vi tier fordi vi ikke finner ord på det som skjer inni oss.

Mine barn gikk også, når stillhetens time hadde ankommet vårt hjem. Det var i brytningen mellom natt og dag, slik som jeg kan opptre nå, men mange ganger verre. Det var når kroppen verket – abstinensene var uutholdelige og angsten med sine stemmer ropte på å bli stilnet. De skjønte hva som feilet meg, men de var nok likevel så usikre på hva som ville skje i neste sekund at de forbarmet seg om seg selv, gikk på rommet eller ut. De lot meg få et pusterom, men aller mest for å puste selv. Nei, vi snakket ikke om det som var vondt og vanskelig. Vi trodde vi kunne skjule det, gikk videre, som om ingen ting hadde skjedd. Vi la et lokk over det som burde kommet frem, hvordan vi egentlig hadde det med våre følelser. For det er viktig å snakke om følelser. Det er i bunn og grunn det kommunikasjon er, det at vi formidler noe om hva vi føler og tenker. Det er det vi skulle ha formidlet, med ord, og ikke med den forbanna stillheten.

Når en ikke klarer å fortelle med ord hvordan en har det, så lærer de rundt en også å håndtere og løse vanskeligheter med å ikke si noe. Da kan det for enkelte være kort vei til det å bruke fysisk makt. Er det mer makt i ordene noen sier til oss, eller er det å utvises det med makt, ved å slå? Tja, jeg vet med meg selv at jeg ønsket meg heller å bli slått enn å alltid høre de drepende ordene som la seg på sjelen, de nedverdigende og nedbrytende ukvemsordene som alltid fortalte meg hvor dårlig jeg var, og at jeg var sjanseløs til å oppnå noe i livet. All ordflommene som fikk meg til å føle meg så liten, uten krefter til å kjempe for min rett, til å kreve min plass i livet.

Så hva er best, ordene eller stillheten? Ord har makt, ja og jeg velger å tro at de som «eier» ordets makt i den forstand at de vet å finne de ordene som sårer mest, som setter andre ut av spill, det er de som tror de har makten. Det er når vi som mottagere slutter å la oss kue av ordene, at vi tar til motmæle, at ordene mister sin kraft. Da er det at stillheten overtar all makt. Jeg kjenner på meg selv at når jeg snakker med noen som snakker med mange pauser mellom ordene, så blir jeg usikker og ukomfortabel. Jeg vet ikke hva som kommer? Jeg vet også at jeg selv kan bruke denne teknikken, uten å selv vite det, men jeg tror mest at det er fordi jeg leter etter neste ord. Kanskje er det for å finne det ordet som skal «slå i hjel» motparten, det som virkelig skal ta innersvingen og overbevise den andre om hvor smart jeg egentlig er. Hva var det jeg sa?

Så er det også slik at når kombinasjonen mellom det vi sier og det vi gjør kan fortolkes, misforstås eller bli brukt mot oss, eller vi kan bruke det som et enda sterkere virkemiddel for å oppnå større posisjon. Men når det verbale og nonverbale uttrykker forakt oppnås det sjelden kontakt. Det bygger mer en mur mellom partene enn en bro. Men nå er det jo mer viktig å bygge murer. Vi skal ikke lenger kommunisere, løse problemene ved å snakke sammen. Vi liker ikke å bli venner. Vi vil helst være i krig, en krig uten ord, en ordflom over murer som bryter ned selveksistensen i stedet for å bygge den opp. Vi skal ikke ha broer mellom oss slik at vi kan raskere komme frem til hverandre når noe kjennes vanskelig. Vi skal ikke ha noe fellesskap lenger. Bare spør Donald. Hvem Donald sa du?

Språket er viktig i møte med andre. Det gir muligheter for nærhet og nyanser, vi ser den andre bedre som den den er. Men bruker vi ordene feil skaper vi avstand og forakt, og en følelse av å bli frarøvet noe. Språket kan skape og etablere en dimensjon som gjør menneskers frihet mulig. Men tør vi det? Spør Donald igjen? Gjennom god kommunikasjon blir det rom for refleksjon, til å se seg selv bedre i det store og hele, se seg selv som et individ og bedre godta andre som selvstendige individ. Vi kan se oss selv i en posisjon «utenfor» der vi egentlig er. Vi vokser, vi er store selv om vi er små. Det muliggjør våre valg bedre. Når noen ikke kjenner til språkets kontekst, mister personen både innflytelse og deltagelse.

Det er ein som er så klok at i lag med han skjønar eg kor dum eg er. Så er det ein som er så klok at i lag med han er eg klok eg og. (Erling Indreeide)

Språket kan åpne opp for nye muligheter, men det kan i høyeste grad være begrensende og nedbrytende. Du får ingen venn ved å utsondre sinne selv om du smiler. Vi kan sykeliggjøre en person mer gjennom vår språkbruk og hvordan vi kommuniserer. Skal vi alltid snakke med barnslig stemme når vi snakker til noen som ikke har det så bra? Kan vi ikke bare si det som det er? Hva skjer egentlig om vi sier at: I dag ser du helt for jævlig ut?

Ikke gjør som mora di sier! Skal de gjøre som hun gjør da? Jeg tenker at dersom mine barn alltid skulle gjøre det jeg egentlig sa, de lydløse ordene som jeg formidlet, så ville de fått det verre. Heldigvis gjorde de ikke det jeg sa, men dessverre måtte de prøve ut mye av det jeg gjorde, og det hadde kanskje vært unngått om jeg virkelig hadde sagt, med ord, det jeg egentlig mente…

Noen ganger synes jeg det fortsatt er vanskelig å snakke med personer jeg ikke kjenner så godt. Hva har jeg tenkt å gjøre med det da? Hvordan er du i din kommunikasjon med andre, kjente eller ukjente? Jeg bare spør og jeg ønsker meg gjerne et svar. Kanskje blir jeg flinkere til å dele enda mer av med selv, fortelle med ord, men jeg kan ord, jeg skriver masse ord hver dag, men jeg mener å si dem, bevege munnen og samtidig la det komme lyder ut, ord som kan oppfattes oppløftende, for det er det jeg vil, løfte andre opp, ikke bryte dem ned. Jeg vil ikke ha murer, men jeg vil ha flere broer. Skjønner du hva jeg mener heller Donald? Nei, du skjønner ingen ting du, egentlig!

ROP- lidelse

Personer med ROP lidelser har samtidig ruslidelse og psykisk lidelse, også kalt komorbiditet. Denne betegnelsen forklarer at en person har minst to diagnostiserte lidelser, men ikke hvilke psykiske problemer eller grad av rusmiddelavhengighet. Mange har somatiske lidelser i tillegg. (Helsedirektoratet).

ROP lidelse gir mange betydelige funksjonsnedsettelser som for eksempel sosiale problemer, store belastninger på pårørende, hyppige, akutte innleggelser og ofte med tvang. De har høy risiko for selvmord og økt kriminalitet på grunn av avvikende atferd. Mange personer med ROP lidelser er bostedsløse og siden de er forbundet med mye vold og lovbrudd, blir de derfor lite sosialt akseptert. Dette medfører et stort behov for langsiktig, omfattende oppfølging og behandling. Dessverre faller de fort utenfor spesialisthelsetjenesten, de stiller bakerst i køen, selv om alle kommuner har et ansvar for dette. (Helsedirektoratet). Kommunen har ansvar for personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. (Helse- og omsorgtjenesteloven).

---

Spørsmålet er om dette alltid blir gjort? Blir alle med rus og psykiske problemer fulgt opp?

Selv med et lovverk i ryggen er det dessverre flere kommuner som ikke gjør sine pålagte plikter. Personer med ROP lidelser faller oftest utenfor, blir snudd ryggen til, oversett og neglisjert. Enten er det mangel på økonomi eller behandlingssteder, eller det krangles om ansvaret, hvem sin skål er dette. Her kunne jeg nevnt flere punkter som stopper behandlingstilbudet til disse aller mest sårbare menneskene. Det er en tankevekker at når personen har et ønske om innleggelse og eller hjelp må personen bli rusfri eller edru først. Og som de fleste vet er vi rusavhengige svært så ambivalente. Vår mening og vårt ønske om å endre på vårt livsmønster har endret seg flere ganger før kommunene får ut fingeren og finner et passende behandlingsopplegg for oss. Under ventetiden har de fleste “sluttet” og begynt å ruse seg flere ganger. De vil ikke ta imot oss når vi vil. Kommunene må også tilrettelegge bedre for at ROP- personer får en bedre og livsutviklende hverdag, selv uten at personen ønsker å motta behandling i institusjon. Det å ha noe å gå til, om ikke daglig, kan være springbrettet ut. = Kaffe er vel et godt eksempel der.

I rapporten Stykkevis og delt gis det tydelig uttrykk for hva som bør bygges videre på i forhold til at personer med ROP- lidelse skal få en bedre kvalitativ hverdag. Å ha psykiske helseplager trenger ikke å bety at man ikke kan jobbe. Arbeid gir mening, mestring og tilhørighet til et sosialt miljø. (NAV- loven). Det er utprøvd Egenutviklingsskole, hvor en kan få nødvendige kunnskaper om hverdagsmestring, og dette er et flott tiltak med tanke på å komme seg ut i arbeidslivet igjen. Kontinuitet, regelmessighet og forutsigbarhet opparbeides gjennom samhandling med andre mennesker og det er ikke minst ego- styrkende. Et arbeidsforhold kan være den rette formen for å kjenne på å være del av menneskelig fellesskap. Her kan trening i å ta egne valg, grensesetting og målsettinger være mulig å tilrettelegge. (Ingeberg, Tallaksen, & Eide, 2013).

Vi rusavhengighetsmenneskene er de som vet best «hvor skoen trykker» i våre liv. Ikke alltid at fagfolk vet best, langt derifra. ROP-personens kunnskaper ofte undervurderte slik jeg ser det. Vi skal ikke glemme at vi er spesialister på eget liv og lidelse og vet hva som er godt og eller vondt for oss. Det er vi som lever i rushelvetet som har eiendomsrett til våre preferanser. «Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, og utfordringene er ofte slik at skal vi alltid gjøre som pasienten sier og ønsker? Det viktigste er å tenke på vår rettssikkerhet.

Oppvekst og miljø

Det mest grunnleggende i barns liv legges allerede i spedbarnsperioden og i det samspillet de har med de voksne som er nære dem, som oftest foreldrene.  Her legges grunnlaget for å bli trygg, oppleve mestring og utvikle selvstendighet og god livsstil. Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet selv opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (Helgesen, 2016). Flere personer har gjort sine studier på hvordan barns oppvekst, tilknytning og miljøet har betydning for hvordan de takler ulike problematiske situasjoner senere i livet, hvordan ikke utvikle eventuell psykisk lidelse og eller ruslidelse.

Det er påfallende hvor lite fokus det er på forebygging med hensyn til å ikke ramle utenfor i ung alder, og å ikke bli enda èn på statestikken over alle rusmisbrukere med psykiske problemer vi har her i landet. Mange foreldre kommer til kort, og mange av disse er selv personer som sliter. Det er allerede for sent å begynne med å informere ungdom i tretten-fjorten års alderen, for da har de allerede fått smaken av både alkohol og narkotiske stoffer. Jeg mener det beste hadde vært å starte med forbyggende arbeid helt ned i førskolealder, på barnehagenivå. Derfor trengs det en kunnskapsøking i forhold til de ansatte, eller hva med å få inn oss, vi som har erfaringskompetanse. Vi kan fortelle hvordan det var, hvilke fallgruver å unngå og hva som trengst i nærmiljøet for og best mulig skape et trygt samfunn der færre “ramler i grøfta”.

Alle barn trenger bekreftelse fra voksne personer. Anerkjennelse av barnet som person, positive bekreftelse på det barnet gjør som er bra, og barnets forsøk på mestring er av stor betydning for selvfølelsen, og det betyr mye i oppbyggingen av en positiv relasjon. (Drugli, 2008).

Knytte relasjoner

Men selv de som jobber i barnehager må bli flinkere til å se hvert enkelt barn. Ikke alle barn har det like godt og trygt hjemme, og ikke alle barn er like flinke til å si noe om hvordan de egentlig har det. Da må alle voksenpersoner være i stand til å se og observere handlingsmønsterene hos det enkelte barn. Tilknytningsevnen er en nedarvet egenskap. (Helgesen, 2016). Etter flere år med jobb i barnehage og i forhold til egne barn, har jeg sett hvordan barn har sine forskjellige handlingsmåter i tilnærmet like situasjoner, men fra ulike personlige ståsteder. Selv barn som har vokst opp i samme familiesituasjon med samme grunnleggende oppdragelse tar ulike valg og takler problemstillinger ulikt. Miljøet rundt kan endres, men ikke genene. Jeg vil også trekke frem Maslows Behovspyramide, siden den tar for seg hvordan menneskenes vekstbehov har innvirkning på vår motivasjon. (Helgesen, 2016). Jo mer barn mestrer jo mer motivert blir de. Vi som voksenpersoner rundt må bygge opp under mestringsevnen og gi konstruktiv ros og ris.

Trygghet, mestring og utvikling

Trygghet, mestring og utviklingkan forklares som grunnleggende psykologisk menneskelig behov. Som nevnt er vi mennesker avhengige av nærhet og omsorg, og det er av betydning hvor mye oppmerksomhet de får av enten foreldre, venner, naboer eller eller eventuelt lærere. Spurkeland skriver om læreren “Anette” i boken sin Klassen, som ser sine elever, lytter og gir dem tillit, for at de skal få en trygghet med seg inn i livet. (Spurkeland, 2017). Er vi trygge er vi mer mottagelige for utforskning og dermed kunne kjenne på mestring. Mestring gir utvikling. Blir vi formet slik at vi kan akseptere situasjoner og mennesker rundt oss er vi mer trygge på oss selv også. Vi tilegner oss roller etter hvordan våre modeller er, i hovedsak foreldrene. Trygge foreldre gir trygge barn. Noen kan dessverre ha det som «Mouna» som lurer på: Hvorfor er det så lett for en person å ødelegge en annen?. (Spurkland, 2017). Omsorgspersoner i oppveksten skal lære barn til å bli ansvarlige uten at de blir stilt overfor for mye krav og uoppnåelige mål. Ha et godt, trygt miljø hvor de kan kjenne på mestringsfølelsen i sin utvikling og selv bli trygge voksne.

Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (Helgesen, 2016).

 Så finnes det de barna som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra. Resiliens er et begrep som innebærer at individet beholder et normalt eller høyt funksjonsnivå, selv om han/hun utsettes for negative forhold. Det gjenspeiler seg på de barn og ungdommer som i det store og hele viser godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer. God tilpasning eller andre tegn på positiv utvikling under risikofylte forhold, kjennetegner resiliens. «Problematferd, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer virker ofte sammen med hverandre. Mange forebyggende tiltak blir utviklet nettopp med tanke på å styrke beskyttelsesfaktorene og reduserer risikofaktorene». (Helsedirektoratet).

Jeg var selv en av de som ikke var den trygge voksenpersonen i mine barns liv, men heldig vis hadde de venner og besteforeldre som var der for dem i mange sårbare situasjoner. Likevel har de taklet oppveksten ulikt. Kjønn, alder, modning, evnen til å håndtere og snakke om følelser og gener er noen av komponentene som spiller inn i forhold til å takle vanskelige livssituasjoner i oppveksten. Det er viktig å ha noen å snakke med, og kanskje er det slik at jenter, som oftest, snakker best om det som er problematisk. Hadde jeg bare visst…

Sårbarhet

Arv og miljø har stor innvirkning på hvordan vi som mennesker utvikler oss. Sårbarhet for psykiske lidelser og rusproblemer kan være forbundet med en arvelig belastning. Sosiale miljøfaktorer, for eksempel en trygg og god oppvekst, beskytter oss mot å utvikle lidelser vi er arvelig disponert for. (Norsk Forening for Kognitiv Terapi, 2018) Derfor er en trygg ramme i oppveksten av stor betydning for hvordan vi utvikler oss. Hvis man vokser opp i et dysfunksjonelt hjem, opplever omsorgssvikt, kan det skape usikkerhet. Dette kan bli grobunn for psykiske- og rusrelaterte lidelser senere i livet. Alkoholmisbruk i hjemmet, mobbing på skolen, mishandling og overgrep er andre faremomenter, men dette er vel også kjent for de fleste. Det må ikke glemmes at de tilsynelatende lykkelige barna, de som kommer fra møblerte hjem, kan også havne på skråplanet. Det handler vel mest om å ha noen som ser dem, tar seg tid til dem, lytter og snakker med dem. Vårt samfunn er neimen ikke lett å være ung og vokse opp i. Og noe tror jeg var bedre før, nemlig naboskapet, det at vi brydde oss mer, og skravlekjærringene gjorde faktisk også sin nytte.

Å forholde seg til

Å forholde seg til personer med ROP- lidelse gir utfordringer på flere områder. Vi som er i omgangskretsen må ikke gi uttrykk for eventuelle negative følelse for personen det gjelder. Derimot er det å få positive følelser, det å bli sett, hørt og anerkjent motivasjonsfaktorer og ikke minst har det positiv helseeffekt. (Helgesen, Sjursen, & Grasaas, 2016). Vi må heller ikke ha for ambisiøse mål i forhold til ROP- personer. Mange av dem, spesielt de unge voksne, fungerer dårlig og er i mindre grad i stand til å tilpasse seg våre rammer. Ofte mislykkes vi i vårt relasjonsarbeid fordi vi stiller for høye krav. Krav som personer med ROP- lidelse ikke kan leve opp til. Relasjonsbyggingen må ofte gjenopptas og ny tillit skapes. Når tilliten er etablert igjen, kan åpenheten få utvikle seg videre. Dersom vi som medmennesker åpner oss selv først, kan den lidende lettere gi av seg selv. Jeg har selv opplevde dette gjentatte ganger. Spesielt i forhold til en person, som jeg lærte å kjenne, og som slet med store rus- og psykiske problemer. Personen ønsket i utgangspunktet ikke kontakt, men hennes usikkerhet overfor meg, som et ukjent menneske, ble snudd til åpenhet ved at jeg fortalte at jeg var tidligere alkoholiker og at jeg selv hadde slitt med fortrengte traumer og tynnslitte nerver. Foruten dette snakket jeg også om at jeg var glad i å male og skrive, noe jeg visste vedkommende også var. Når jeg beskrev hvordan jeg aktivt hadde brukt min kreativitet til å komme ut av “helvetet”, var isfronten mellom oss brutt og relasjonen kunne bygges. Vi må bruke oss selv mer, det vi kan og er gode på, for alle er vi flinke og gode på noe. Vi må bare se det selv og kanskje kan noen rundt oss få oss til å se at VI DUGER; jeg er faktisk bra på å spille, skrive, male, synge, snakke og jeg er en ordentlig god venn, et medmenneske med ulike kvaliteter. LA MEG SLIPPE TIL!

Hvem skal være i sentrum?

Tilbake til kommunene, og litt gjentagelser, men det trengs… Det hjelper lite å motivere til endring når det ikke er tilbud til personer med ROP- lidelser. De faller fort mellom to stoler. De er de aller svakeste, ifølge Arnhild Lauveng, de er langtidssyke og har ikke tilbud i sine kommuner. (Lauveng, 2018). Det er kommunenes ansvar (Helse- og omsorgtjenesteloven) og skaffe disse pasientene et tilbud, men dessverre blir de ofte nedprioritert, både på grunn av økonomi og fordi de heller hjelper de med mindre alvorlige lidelser, lidelser som kanskje ikke trenger så innfløkt behandling. Det er lovverk (Pasient og brukerrettighetsloven, 1999) som er ment til å hjelpe de aller svakeste, ta vare på deres rettigheter om egenbestemt behandling, men igjen avskriver mange kommuner seg sine plikter på dette området. Hva hadde skjedd om noen hadde gått rettens vei? De plasseres i omsorgsboliger, som satt på spissen har lite eller ingen omsorg eller i bofelleskap, men er det felleskap der? Det er lavterskeltilbud, men disse trenge ingen lav terskel. ROP- pasientene blir ikke hørt, og tilbudet de får er lettvinte løsninger, som på sikt ikke gir bedring, men heller en forverring, de blir kasteballer i byråkratiet. (Volden, 2014). De medisineres til taushet og helsepersonell behandler mange dem som objekter. Innen somatikken er det kanskje ikke så farlig, men det er annerledes for «de utstøtte» innen rus- og psykiatri. Marianne Mjaaland sier at ansvaret vedtas vekk ifra de aller sykeste og svakeste.  Vi mener at den beste hjelpen til ROP- pasienter er å se dem, lytte og få dem fram i lyset. Behandlere og samfunnet generelt må begynne å behandle dem som medmennesker. Det de trenger er noen som bryr seg. (Mjaaland, 2017). Selv om noen aldri kan bli helt friske, kan de få en bedre livskvalitet gjennom å kunne være i sosiale settinger og aktiviteter der de kan føle seg verdige og likestilte. Jeg`et bekreftes gjennom andre.  Som Søren Kirkegaard skrev (oversatt til norsk): «Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst at man, når det i sannheten skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der».

Heldigvis er det ikke noen automatikk i at en problemfylt barndom fører til rus- og psykiske lidelser senere i livet. Venner, gode naboer eller besteforeldre, det at noen ser en, kan noen ganger dekke behovene som foreldre ikke er i stand til å tilfredsstille. (Regjeringen, 2012). Likevel er det mange som kjenner på ensomhet eller mangel på sosial støtte. Det å mangle et kjærlig, nært og fortrolig forhold til et annet menneske, en person man er trygg på, som viser omsorg som en kan betro seg til, er særlig belastende. (Norsk Forening for Kognitiv Terapi, 2018). Tidlig intervensjon av svært stor betydning for å hindre videre belastende skader og som omsorgsarbeidere må vi alltid tenke forebyggende. (Helsedirektoratet, 2010).

VI TRENGER ALLE NOEN, OM BARE EN SOM SER…

Det var dagens hjertesukk! (Noe utdrag fra min hovedoppgave fra fagstudier om psykisk helse- og rusarbeid).

Det har vært en fin søndag. Tid for tilstedeværelse og samhold. Kanskje skulle jeg åpnet opp for å kommunisere mer, men det viktigste har vært nærhet og det å ikke være for påtrengende, litt romslighet.

Jeg har blitt syk, så jeg kan ikke komme. Ofte brukt unnskyldning da jeg drakk. Det var mye som kom i veien til både viktige og mindre viktige avtaler i min drikkekarriere. Mange ble skuffet. Bursdager, julefeiring, jobb og sammenkomster med barn, familie og venner ble satt til side for alkoholen; den sto i første rekke. Alkoholen styrte.

For eksempel når jeg skulle hjem til jul; på morgenen, når jeg våknet kunne jeg tenke at jeg skal dra, men da klokka nærmet seg avreise, var tankene helt andre steder enn å rekke toget oppover til Otta. Kroppen som verket, pusten var uregelmessig, skjelving og kaldsvettingen fikk meg til å gå forbi kofferten, som sto ferdigpakket i gangen, og ta veien til polet i stedet. I morgen skal jeg dra, men i morgen er alltid i morgen. Redselen, angsten, sviket. Alle spørsmål. Hva skal jeg svare denne gangen når telefonen ringer? Jeg lar den ringe…

Unngår alle. Nye løgner, nye svik, mest av meg selv. Igjen og igjen. Hvorfor? Jeg drikker. Jeg må drikke. Til helvete med alle. Jeg bare må. I morgen blir alt mye bedre. Blir ikke det veit du. Tusen ganger verre. Fy faen! Slutt å mas. Orker ikke alle disse stemmene, alle disse øynene som stirrer. Jeg vet det er alkoholen som styrer. På morgenen, på dagen, på kvelden, på natten. Hele tiden. Hjelper ikke hvor mye andre maser på meg. Ta deg sammen nå Heidi. Gidder ikke høre. Vil ikke høre. Stemmer i hodet. Skal, skal – ikke. Hjemme eller dra. Morgendagen kommer aldri.

Godt å slippe alt dette, selv om jeg noen ganger kan komme med påskudd og hvite løgner for å slippe å dra på noe jeg ikke har lyst til å dra på. Men familien prøver jeg så langt som mulig å ikke svikte og skuffe mer. Dersom jeg skulle finne på å komme med en unnskyldning som ikke helt stemmer, så kjenner jeg det i samvittigheten straks etterpå. Det beste og enkleste på sikt er ærlighet. Slipper alt maset med å alltid huske hva jeg sa og hvor syk jeg sa jeg var. Så på toppen, det å slippe å være redd for å møte de jeg egentlig skulle ha vært sammen med, for å slippe å komme med enda en ny løgn for å dekke over løgnene. Det var et pes…

Nei, det er bedre å si det som det er, eller la være å si for mye og dermed unngå å vikle seg inn i for mange misforståelser og mistroddheter. Jeg skal unngå å skade meg selv eller andre med mine uttalelser. Hvorfor jeg ikke kan komme er jo egentlig mitt problem, ingen andres. Men nå er det slik at de fleste i min omgangskrets vet hva jeg er, og min forhistorie, så uansett hva som blir sagt vil det vel være et snev av uro og mistenksomhet: Snakket Heidi sant nå? Det er faktisk ikke mitt problem, hva andre mistror meg for, men derimot hva jeg selv tenker. Mine tanker, hva jeg sier og hva jeg gjør er det bare jeg selv som styrer, men selvfølgelig må jeg sette det i forhold til hva andres planer er inn imellom. Jeg må ta hensyn til hva andre skal og ikke bare ture fram med egen vilje. Men det er vel noe av alkoholikeren i meg som alltid vil snike seg fram i enkelte situasjoner.

Min avhengighet til alkoholen gjorde at jeg kun tenkte på å tilfredsstille hva hodet min ville, nemlig ruse seg. Det at dette medførte at jeg sviktet andre, sviktet meg selv mest for den saks skyld, var ikke noe jeg ville, men jeg klarte ikke styre det. Jeg ville jo egentlig møte barna, dra på jobb og dra hjem til julefeiring, men alkoholen styrte meg helt andre steder. På slutten styrte den meg bare til å bli værende hjemme, så lenge jeg hadde nok å drikke på. Der satt jeg med min dårlige samvittighet og selvmedlidenhet; det er så synd på meg, alle svikter meg og ingen forstår meg. De fortjener ikke at jeg kommer heller, de kan ha det så godt. Pekte utover, aldri inn over. Alle andres feil, ikke min skyld. Gikk i selvforsvar – måtte forsvare egne handlinger bare for å ha et påskudd for å drikke mer. Det var den gangen det heldig vis. Nå kan jeg være tilstede for barna, for andre og for meg selv.

Ja, det har vært en super søndag og jeg fikk tilgivelse for at jeg kjente et snev av skuffelse i går. Klokka gikk over avtaletid, min sønn var forsinket og jeg ble urolig og mistroisk. Vil han ikke komme likevel? Kanskje får jeg som fortjent?  Det kan være dager jeg kjenner på noe av den samme skuffelsen og sviket som mange har følt på i forhold til meg, men jeg vet at det fører ikke noe godt med seg. Jeg blir bare mer opprørt og skuffelsen vokser seg enda større. Jeg er ikke ansvarlig for andres valg, men derimot mine egne valg, og om jeg velger å la de negative tankene ta overhånd eller ikke. Dersom jeg får en følelse av at noe ikke stemmer, så blir det ikke bedre av at jeg lager meg opp en historie som fyrer opp under alt det verst tenkelige. Jeg pålegger meg noen ganger for mye ansvar og kjenner på min utilstrekkelighet. Glemmer ofte at det som regel er en forklaring. Det er en forklaring på det meste. Og, så er det slik at jeg er jo bare et menneske jeg også, og jeg kommer til kort enkelte ganger. Det er bare å fastslå det…

Men det er noe jeg trenger å bli bedre på; det å passe på å ikke la noen få følelsen av å ha sviktet meg. Den som «svikter» svikter aller mest seg selv…