Jeg hørte en gang at ingen kan gi andre dårlig samvittighet. Altså; vi kan avstå eller ta imot. Tar vi imot, kommer den dårlige samvittigheten, når vi lager oss denne meningen om at vi for eksempel har gjort noe galt. Denne følelsen gikk jeg til sengs med i går. Hadde jeg avstått, dette er ikke mitt, så hadde jeg ikke lagt meg urolig, selv om jeg sovnet …

Stort sett er min samboer positiv. Han er faktisk den som prøver å få opp humør mitt når jeg kan være nedfor. I går kveld, da han gikk og la seg, og før meg, som ikke er så ofte nå for tiden, hørte jeg en slags undertone i stemmen hans da han sa god natt. Har jeg gjort noe galt, tenkte jeg umiddelbart. Han lukket soveromsdøren bak seg i det jeg tenkte å gå etter for å høre hva det var, men ble sittende å gruble. Jeg kunne ikke erindre å verken ha sagt eller gjort noe som kunne såre ham. Noe var det, og det var sikkert min feil. Jeg tenkte etter på hva det kunne være. Jeg hadde nok sagt noe, som jeg fort gjort gjør, uten helt å tenke meg om, før det plumper ut av munnen min. Kunne ikke finne svaret, men antok at jeg hadde utvist irritasjon. Kan hende var det at jeg hadde styrt hva som skulle vises på tv-en, uten å spørre hva han ville se? Eller så var det at jeg hadde, og kanskje snerret litt da jeg «ba» ham slippe katta inn siden han satt ytterst på sofaen, og derfor hadde enklere vei til døra? Mine grublinger endte opp meg at jeg ble irritert på ham, og gikk og la meg på gjesterommet. Dust! Jeg var, ikke han, selv om jeg sikkert tilegnet ham den tanken før øynene lukket seg …

Jeg hadde sovet godt, nesten helt til klokka vekket meg. Uansett hva som hadde skjedd kvelden i forveien hadde dette fulgt med i underbevisstheten min gjennom natten, uten at det påvirket søvnen min, ikke det jeg visste. Men det var det som lå fremst i pannebrasken da jeg våknet. Rutinemessig gjorde jeg unna mine daglige oppgaver, og ventet på at samboeren skulle stå opp. Kanskje ville han gi meg en pekepinn på hvorfor han var som han var i går.

Morn! Ingen mine til negativitet fra min samboers side, da han søvndrukken tusler inn på badet. Jeg slo meg til ro med at han sikkert bare hadde vært trøtt og sliten i går. Visselig hadde han sittet og jobbet med bedriftens årlige vareopptelling og tilhørende bokføring, som regnskapsfører skal ha ved årsskiftet, så klart han var sliten.  Noen og enhver ville vært. Slo meg til ro med dette og at det ikke var min skyld.

Grubling og selvstraff, slik min reaksjon hadde vært, slik min reaksjon som oftest er når jeg får en følelse av å ha gjort noe galt, at jeg har gjort noe som utløser andres reaksjon. Kommer ingen vei med å påta meg ansvaret for hvordan andres holdninger og handlinger er. Jeg kan bare ta ansvar for egen håndtering av situasjonen, som i dette tilfellet var dårlig. Nok en gang …

Jeg har fortsatt en jobb å gjøre med meg selv, og mine reaksjoner. Det handler fortsatt om følelser rundt det å miste kontrollen. Eller, det handler om at jeg har blitt gitt skyldfølelsen og dårlig samvittighet tidligere i livet. Jeg valgte med andre ord å ta imot, ikke avstå, og påtok meg dermed ansvaret for mye jeg ikke på noen som helst måte var ansvarlig for. Selv om jeg gang på gang hørte at: Hadde det ikke vært for deg, så hadde det aldri skjedd, så kunne jeg valgt å legge ansvaret der det hørte hjemme.. Jeg vet mange, inkludert meg selv da jeg drakk, det skal sies, har spilt på noens skyldfølelse. Det er et utrykk for psykisk forsvar å peke utover; det er din skyld. Og jeg påtok meg den.

Ingen kan forandre meg. Ingen kan forhindre meg fra å forandre meg. Ingen vet riktig hvordan jeg bør forandre meg, ikke jeg selv engang, før jeg begynner. Det handler om å sortere ut hva som er mitt eller andres ansvar. Jeg har funnet ut at min dårlige samvittighet er et utslag av mine krav til meg selv. Bebreidelsen … For selv om jeg nå har lært, trodde jeg hadde lært at tankene ikke er sannheten, så påvirker nettopp disse tankene mine reaksjoner – disse bølgene av følelser, som kommer og går, og jeg blir drevet med.  Jeg kommer til en erkjennelse, at jeg aldri vil bli helt kvitt den «dårlige» samvittigheten, men jeg kan la være å la den påvirke min livskvalitet. Jeg kan snu den til å bli motiverende henimot en endring av hvordan jeg føler, tenker og handler i en situasjon. Den skal være til hjelp for å få en god relasjon, en god samhandling oss imellom. Vi kan begynne med å snakke om det … Skjønner ikke hva du mener … Nei, ingen ting … Ok, da lar vi det ligge …

Hver morgen leser jeg løftene, men har jeg glemt betydningen? Leser jeg de bare av vane? Noen ganger er det jo slik at rutinene gjør at jeg overse hva som i virkeligheten skjer rundt meg. Jeg tar ting for gitt. Så, hva betyr egentlig: Hvis vi (jeg) tar denne utviklingsfasen omhyggelig, vil vi (jeg) bli overrasket før vi (jeg) er halvveis … Intuitivt vil vi (jeg) vite hvordan vi (jeg) skal takle situasjoner som før forvirret oss (meg) … Forvirret ja, det er det jeg ofte er. Analyserer … Finner ut at det er jo nettopp dette som skjer, dersom jeg tar det innover meg. Da vil løftene oppfylles, det de som har gått forann meg, det andre tørrlagte alkoholikere fortalte meg ville skje … Av og til raskt, andre ganger langsommere. De vil alltid bli til virkelighet hvis vi arbeider for dem. Det betyr at min erkjennelse stemmer, at jeg fortsatt har en jobb å gjøre. Hva er vel derfor bedre enn å starte et nytt år med dette løftet til meg selv: De vil alltid bli til virkelighet hvis JEG arbeider for dem!

Og tåka er i ferd med å lette …

2022 startet med mange smell – gledens raketter, og ett eller annet sted i verden vil året gå ut med smell – dødens og fryktens raketter. Jeg for min del har ingen ting til overs for noen av dem …

I går stilnet en viktig stemme. Shabana Rheman måtte gi tapt for kreften.  Hun talte overmakten midt imot, og måtte tåle mye motbør, men hun sto i det til siste slutt. Nå er du endelig fri … Gjennom 2022 har mange gått bort, personer som for noen betydde mye, som de nå sørger over. Enkelte betydde mer for mange, og stemmene gikk langt utover landegrensene. De talte, som Shabana, om urett og snakket for de som selv ikke hadde en stemme. Jeg vil nevne Rosemarie Köhn og Tomm Kristiansen.

Uten sammenligning for øvrig er jeg også en person som ser viktigheten av å snakke om det som for mange synes vanskelig å snakke om. Jeg anser det som min plikt å dele om mine erfaringer rundt det å være avhengig av alkohol, og hvordan alkoholmisbruk eller rusmisbruk i seg selv påvirker alle rundt personen som ruser seg. I året som snart er over har jeg også benyttet mye av min tid til nettopp det, selv om jeg nå i tilbakeblikkets stund ser at jeg ikke fikk skrevet og sagt så mye jeg skulle ønsket, så neste år … 2022 inneholdt mange episoder som forhindret meg i å nettopp dele om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan jeg har det nå. Sistnevnte var vel det jeg skrev mest om – dagen i dag, og den er jo faktisk den viktigste tross alt.

 

2022 – et år med mange fasetter …

Krig, sult, uvær, katastrofer, død og fordervelse. Gjennomgangsmelodien har dreid seg om mennesker i nød og på flukt fra utrygghet, akkompagnert av noen gledelige strofer om mennesker i oppsvingede lykkerus, hvor jeg er en av dem. Selv om alle årets dager ikke bare har vært fryd og glede, har det i det store og hele bydd på mange positive hendelser, blant annet at jeg flyttet.

Å se tilbake på året som snart vil gå inn i historiebøkene, og inn i min minnebok, vil vel aller mest bli husket for Russlands invasjon av Ukraina. Hendelser som har påvirket menneskers levesett, og har satt mange følelser i sving – sinne, sorg og fortvilelse. Kamper i vår «bakgård», strømpriser, matpriser og renteøkning har påvirket vår økonomi, og for mange har dette betydd økt fattigdom. Rike Norge har blitt rikere, tjent på krig og elendighet i verden, mens flere innbyggere har fått enda mindre å rutte med. «Jeg kjøper ikke noe for å ha i kjøleskapet når barna ikke er her, når jeg er alene». Dette sa en kvinne høyt på tn’n, men hva betydde det egentlig for overmakten? Hørte de hva hun sa…

Jeg har det jeg trenger, så jeg klager ikke. Og jeg skulle nok gjort mer for dem som ikke har det jeg har. Mange av oss skulle nok …

Nietsche sa: “Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan.”  Mange ser ikke dette hvorfor og vet derfor ikke hvordan. Ja, for mange har 2022 vært et år med store prøvelser. Å nevne mine vil fortone seg som bagateller i forhold, og det er nettopp det de har vært. Et kne som smertet og forhindret meg i å gjøre mye av det jeg ønsket er jo bare en filleting i forhold til hva andre har måttet streve med.

Jeg startet året med et ønske om håp, tro og kjærlighet for alle. Et uoppnåelig ønske, men likevel. Kan ikke slutte å verken tro eller håpe. Og hva blir livet uten kjærlighet? Akkurat det ser vi ved å slå på fjernsynet, hvor det rapporteres om voldshendelser verden over. Alle trenger vi kanskje å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser vårt levesett får. Eller i en større kontekst, hva troen, eller ikke troen får for våre liv. Mange av oss lever et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Mange av disse med rette, men hvor lenge må de rope, for å bli hørt, eller også før de selv innser at de ikke kan leve som et offer resten av livet. Jeg tok grep, uten at det skal krediteres med premie. Ikke annet enn at gaven jeg har fått er et liv. Og disse to …

Noen kjenner mest på sorgen, smertene og angsten for morgendagen. Da kan det viktigste være håpet, selv om de selv ikke ser det, men at vi rundt kan si ordet, om at en dag skal alt bli bra. Men vi må alle kjempe for det mens vi lever våre liv her og nå.

Alle kjemper vi våre kamper, store eller små. Troen på noe eller noen kan gi oss styrke og kjærlighet til å gå videre. Vi er ulike og trenger å ta til oss ulike ting og på ulike måter. Dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å høre og tar til oss det vi egentlig ikke trenger, og går dermed glipp av det som kan gjøre oss godt. Vi skulle spørre oss oftere; hva trenger vi egentlig?

Mitt svar er: HVERANDRE! Selv ikke jeg ser det hele tiden, jeg som trives så godt i eget selskap. Jeg som kan kjefte på personer rundt meg fordi de ikke følger mine planer. Jeg som blir sur når noen ler av mine bagatellmessige dumheter. Uten flokken min er jeg absolutt ingen ting. Uten min samboer hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Uten alle dere som følger meg hadde jeg ikke sett viktigheten av åpenhet. Og nettopp denne åpenheten er så viktig i kampen for rettferdighet, men denne rettferdigheten er ikke slik at du kan ha det jeg har, for absolutt rettferdighet blir da urettferdig …

 

Det regnet visst mye i januar …

Og i alt dette våte været satt jeg blant annet å skrev brev til en fallende sjel, som fortsatt befinner seg et sted midt imellom – ett skritt fram og to tilbake … Jeg brukte også januar til å komme meg til hektene igjen etter første koronavaksine. Ja, koronaen preget også 2022. I starten av året påvirket det nok mine nærmeste ved at jeg hadde et svingende humør og hadde en kropp i ulage. Mine bekymringer forsvant ikke med februar, da krigen i Europa var et faktum, snarere tvert om – kommer den til Norge? Naboen samlet inn klær, mat og hygieniske artikler, og jeg bidro med mitt. Lettet på min samvittighet. Og mars kom med kvinnekamp, tro, tvil, frykt og mot …

En kald vår, så april ble et lyspunkt – vårsola varmet. Det var også den måneden jeg virkelig begynte å se etter et nytt sted å bo. Jeg anså meg ferdig med Sjøhagen borettslag, foruten om naboene og hageflekken. Ja, hva med hageflekken min? Mitt fristed. Akkurat da var jeg mest bekymret over tørken, det at flere dager uten væte hadde satt «hagen min» tilbake, så da mairegnet kom var det etterlengtet. Men kneet smertet, så jeg klarte ikke gjøre alt som jeg normalt gjør i våronna. Og ville MR-undersøkelsen gi svar på hva som var galt? Meniskskade, som kunne trenes opp, og jeg måtte bare ikke sitte for mye stille, noe som aldri hadde vært et problem, annet enn da juni og sommeren kom, tiden for salt sjø og svaberg. Men jeg kunne ikke svømme. Likevel ble det noen kjærkomne dukkerter. Og noen for å skylle av skuffelser, blant annet tapte budrunder.

Juli, høysommer og ganske så fint vær, for det meste. Enkelte skyer på min himmel, eller rettere sagt en venns. Jeg gjorde mitt beste for å bakke hen opp, men hodet mitt var nok aller mest på et nytt hus vi hadde sett på. Og denne gangen gikk det vår vei. Det var glede, men også redsel. Ambivalente følelser. Flytte! Hjelp! Pakke! Ingen ferie i sommer, annet enn uka på Hvaler med barnebarna i august. Hadde jeg tid? Tok meg tid, og det gjorde godt. Siste helgen i august, 10 kilo lettere, satt jeg i nytt hjem ved Randsfjorden. For første gang på over seks år, fra starten på min tilfriskning fra alkoholmisbruket, tenkte jeg tanken; skulle vært godt med en kald øl nå … Og det ble med tanken, og tankene på alle konsekvensene – det hadde aldri blitt bare en øl …

Fredheim … Nytt hjem ble skap av nitidig oppussingsarbeid gjennom hele september og oktober, og langt inn i november. Vent litt, helt fram til desember og advent. Eller, ikke helt ferdig heller, men resten tas til våren, og sommeren, og senere… Da håper jeg at jeg ikke blir like frustrert og irritert, at jeg har lært å telle til ti… Tross alle oppståtte problemer, og med mine etterfulgte følelsesutbrudd, og enda flere kilo lettere, fikk vi vertfall ordnet ny septiktank, boret etter vann, malt alle rom og skiftet ut de fleste vinduer. Gjort det aller viktigste før vi pyntet til julehøytiden. Jammen var det for en gangs skyld godt med jul, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik sinnsro liggende over meg, i hele meg. Når det er skrevet kjenner jeg akkurat nå på en uro. For morgendagen … Og så husker jeg at: Morgendagen har nok med sine egne bekymringer.

Morgendagen kommer tids nok, og det vil sikkert smelle igjen. Godt vi har et stykke til naboen. Men jeg tror, og håper, og de ser ut til faktisk å ha mer vett i skallen og lar være å skyte penger opp i lufta. Flott og se på ja, men bortkastet glede egentlig.

Hva vil 2023 gi oss …

Året har ikke vært bare myke pakker … Men snøen har lavet ned, og jeg har laget engler … Og jeg er takknemlig for så mye jeg fikk i året som snart er passé. Og noe har berørt meg og satt spor … Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig GODT NYTT ÅR, og tusen takk for all støtte, for alle tilbakemeldinger, for ris og ros gjennom 2022. Jeg sier takk for det gamle og velkommen til det nye! Hva vil det bringe?

Jeg vil fortsatt være opptatt av TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. Derfor kommer et nyttårsønske, ikke et forsett, for det er jeg ikke så gald i. Men jeg skal gjøre mer for å knytte oss sammen: Huske å avslutte dager vi har vært uenige med å gi en unnskyldning og en klem. Takke for dagen, for alt vi har utrettet sammen, vise at jeg bryr meg. Vise interesse og at vi verdsetter hverandre – det som gjør at vi kan føle oss elsket.

Piet Hein sa: “Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.” Jeg tror han har rett. Jeg har vertfall funnet en mer indre ro, følelsen av å hvile i meg selv, som igjen handler om å finne ut hva jeg tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for meg selv, for oss to og for fellesskapet. Men jeg skal fortsatt øve meg i være tro mot dette. Være tro mot det jeg mener er viktig og rett, også når jeg opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos en Kraft sterkere enn meg selv. Det som kjennes i mitt hjerte og gir meg alt jeg trenger – kjærlighet.

Jeg er fortsatt på en rosa sky, kanskje mer enn noen gang …

Stress ned! Det er hastverk nok for alle!

Klart trivsel har mye å si!  Normalt er jeg utkjørt på denne dagen. Selv om jeg de to siste julene bare har ordnet til to, har jeg vært sliten og tom på 2. dag jul. For første gang på mange år kjenner jeg på overskudd. Kjenner meg tilfreds og takknemlig. Det beror mye på hvordan det står til med trivselskontoen. Jeg tror jeg har forvaltet den bra, og har opparbeidet meg pluss på kontoen.

Når jeg ser to dager tilbake, til selveste julekvelden, da jeg satt i sofaen etter inntatt ribbemiddag, med en sprø svor mange kunne misunnet meg. Den smakte helt fortreffelig, ikke tørr som fjorårets, og alt tilbehøret var slik de beste kokker ønsker det skal smake. Avsluttet med selvplukket multer, krem og krumkaker til. Fluffy med et syrlig sting på tungen. Jo da, fornøyd med desserten også.  Da ble oppvaskjobben en lek, unnagjort i en fei. Nei, vi har ikke oppvaskmaskin her, men vi gjør det sammen.

Da satt jeg der da, og selvfølgelig var jeg mett. Ikke fylt til randen, men god og satt. Jeg har aldri forstått hva det skal være godt for å spise så uhorvelig mye, helt sprekkeferdig at en så vidt får subbet seg bort til sofaen og veltet seg ned. Når det er sagt, er det mange som aldri forsto hvorfor jeg hellet i meg all alkoholen heller. Det var den gang da, eller hver gang når …

Altså, jeg satt ikke i sofaen overmett, vertfall ikke full, men glad og takknemlig. Alt kjentes perfekt. Jeg smilte i det jeg uttrykket min tilfredshet til samboeren: Jeg har ikke kjent denne følelsen siden jeg var ei lita, bekymringsløs jente. Som voksen tror jeg aldri jeg har gått gjennom julekvelden med slik sinnsro. Han tittet bort på meg, litt uforstående kanskje, men likevel svarte han: Da fungerte det da … Jeg forsto hva han mente. Ja, å komme hit har virkelig gjort underverker.

Hele denne høsten har vi stått på. Jeg med et mål for øyet, å få huset ferdig til jul. Jeg hadde manet oss frem, til tider stått der ufordragelig med pisken, men det hadde gitt resultater. Nå kunne vi hvile på våre laurbær. Vi kunne klappe oss på skuldrene: Vi klarte det! Og det var verdt alt strevet!

Det å sitte å bare være, vite at jeg, eller vi, hadde benyttet tiden godt. Tiden hadde ikke løpt fra oss. Selv om vi på enkelte dager mistet litt tid, fordi vi ville vinne tid. Vi tok for raske slutninger og lettvinte løsninger, men vi innså det før vi hadde gjort for mange ubotelige feil. Akkurat som da jeg skulle bli edru. Jeg kunne ikke hoppe over noen av arbeidsoppgavene. Jeg måtte benytte de riktige verktøyene. Og enkelte ganger måtte jeg spørre meg til råds.

Så i dag, som på julaften sitter jeg her tilfreds. Ene og alene fordi jeg tok meg tid. Gjort det meste ferdig på forhånd, lagt et godt grunnlag for veien videre. Siden jeg ikke er så glad i overraskelser, har jeg blitt god på å planlegge. Forberedelsen er halve jobben. Men kanskje aller mest fordi jeg også vet at stress er energitappende. Jeg ville ha en stille jul, og det fikk jeg. Eller, jeg lagde den slik.

Jeg ville ikke være en dørmatte, så jeg reiste meg fra gulvet. Med andre ord tok jeg ansvar for mine egne valg, tross jeg ikke kunne kontrollere hva andre sa, tenkte og gjorde. I dag, som et resultat av min edruskap, er jeg ikke hjelpeløs. Jeg har valgmuligheter. Når den gamle offerfølelsen dukker opp kan jeg betrakte den som et rødt flagg, et varsel om at jeg, i tanker og handlinger, medvirker i noe som ikke er til mitt eget beste. Jeg motstår fristelsen, lar ribbestykket ligge (eller det kunne dreid seg om vinglasset, som lenge har fått stå, og det skal det fortsatt – jeg er faktisk ikke fristet). Jeg kan ta hånd om meg og mine handlinger. Det er da jeg kan gjøre forandringer. Og når jeg titter rundt meg, ser jeg så absolutt det. Eller når jeg ser på meg selv, inni meg selv, så er jeg ikke i tvil. Jeg la et godt grunnlag. Jeg tok et valg. Derfor har det skjedd underverker denne julen … Noen kaller det et mirakel…

Hvordan har din jul vært? Du kan velge og stresse videre gjennom romjulen, eller du kan gå inn i det nye året med sinnsro. Er du villig til det?

… Og de rundt har de samme lidelsene. Tørr vi snakke om det?

Jula står for døren, og mange pårørende går rundt i ank, en tærende angst – hva kommer i år? Hvordan blir denne julen? Alkoholikeren, med sitt snevre og egosentriske syn vil aldri kunne vite om du ikke forteller hvordan du har det, langt mindre om du ikke foretar deg noe for selv å få en bedre hverdag og jul. Kan hende er hen for syk til å forstå, ikke der og da, kanskje aldri. Men har du tid til å vente med ditt liv? Klarer du å bruke dine siste krefter på å lage deg selv en god jul, hva har du å tape? Du kan ikke leve andres liv! De kan heller ikke leve gjennom deg!

I dag skal jeg snakke for mange, og det er ikke alltid enkelt å finne de rette ordene, slik alle ville sagt det, forklart det … Jeg prøver likevel, for vi har nok tenkt og følt mye av det samme … Det handler om liv og død. Livet, enkelt å snakke om, tror vi. Så hvorfor snakker vi ikke om livet? Er det fordi vi egentlig ikke har noe liv? Og så var det døden, den skal vi la ligge, til den dør …

*

«Hen levde et liv i sus og dus, så det var ikke annet å forvente». Det er lett for de utenforstående, og uvitende, å tenke slik om en person som gjennom årrekker tydde til alkoholen. Men et liv i sus og dus var det neppe. Visst nok suset personen, men at det var dus, forstått som harmoni, det kan jeg skrive under på at det ikke er …

Alkoholen har blitt manges bane. Den frarøvet mange et liv, både den som selv drakk og de rundt. For de berørte var det ikke et liv da de levde, og heller ikke etter deres død. Enkelte våger ikke å vise sitt sinne, sin frustrasjon og lidelse mens alkoholikeren enda levde, og strengt tatt ikke etter deres død heller. Selv om det for mange er en lettelse, tørr de ikke vise det. De kan tenke at de er dårlige mennesker som «endelig» ble bønnhørt når en nærstående ble et offer for kong alkohols kveletak og førte dem inn dødsporten.

Mens det enda er litt liv … Og den avhengige fortsatt tviholder på den tynnslitte livsnerven, blir de berørtes nerver også mer tynnslitte. De er like maktesløse som hen som drikker. Og all skammen … Skamfølelsen: Jeg kan ikke dømme hen, kan ikke se hen som svak, dum og ansvarsløs. De føler og tenker at de kan gjøre situasjonen enda verre, at de blir skyld i at alkoholikeren drikker mer om de sier hva de egentlig føler og tenker, og om de sier det … Nei det kan de ikke. Problemdrankeren, alkoholikeren, periodedrankeren, fylliken, ja, «(u)kjært barn har mange navn, ville drukket uansett. Jo da, jeg har blitt pålagt skyld, og pålagt andre skyld selv for at jeg drakk mer. «Hadde ikke du sagt og gjort det så …»

Jeg banner ikke i kirka, for de ville, jeg ville ha drukket uansett. Sann mine ord.  Pårørende har så absolutt lov til å føle, til og med lov til å si det høyt: «Du ødelegger våre liv!» Ja, alkoholikerens død ble deres befrielse, og det er faktisk ingen skam og tenke. Heller ikke etter deres død, for jeg mener de hadde et valg om å slippe taket i flasken. Ja, selvfølgelig var mange så skadet på sjelen at de ikke så noe annet valg enn å drikke for å «overleve». Alkoholen lindret smerten, men hvor lenge varte det?

Det ble en befrielse for begge parter tør jeg påstå. For verken den som drakk eller de som sto rundt ønsket å ha det slik. Selv om de mange en gang prøvde å komme seg ut, klarte de det ikke. Ingen av dem. Og det er mange grunner til det, som jeg ikke skal gå enda nærmere inn på enn jeg allerede har gjort. Eller … Jeg våger å påstå dette jeg nå skriver videre om.

Det er for mange nærliggende å tro at de ville ha det slik, dette livet i «sus og dus». Jeg vet ganske sikkert at ingen ønsker å drikke seg til døde – denne seigpiningen dag ut og dag inn. Dessverre klarer ikke alle å bli edru selv hvor mye de måtte ønske det. En årsak til at de gjentatte ganger feiler i forsøkene på å nyktre opp er følelsene, at de ikke maktet å stå i dem – skyld, skam, nederlag, angst, smerter i kropp og sjel, de mest vanlige å skylde på. De våget bare ikke ta tak i det bakenforliggende. De greide ikke være ærlige mot seg selv.

Naturligvis finnes det flere årsaker. Det tar enormt på alle kroppens organer. Å tilføre den gift, som alkoholen er, vil over tid ødelegge flere og flere livsviktige kroppsdeler. Det at noen tar seg pauser, som jeg ikke kaller for pauser, for i hodet drikker de fortsatt. Dette medfører at enkelte organer får en etterlengtet hvilepause, men pausene varer ikke lenge nok, og de blir stadig kortere. For en periode går det tilsynelatende greit, før den fysiske smerten, alle abstinensene blir for uutholdelig. «Jeg må ha alkohol NÅ!» Det finnes nemlig ikke periodedrankere. Planlegging av neste «kule» foregår daglig – hver time, hvert minutt. Stress, rastløshet, tankespinn. Og for de pårørende er det heller ikke hvile, oftest enda verre, for når de drikker vet de jo hvor de har dem …

Jeg har selv lidd under alkoholen, og jeg kan se på dette fra begge hold. Jeg var den som drakk og påførte andre ergrelser, til og med forakt. Og jeg var den som selv foraktet og var bitter. Like fullt har jeg lov til å si dette høyt, for bare da kan jeg gjøre noe med det. Erkjennelsen over at mine følelser var ekte. Men jeg trenger å gjøre noe mer, for ellers vil disse følelsene binde fast de enorme traumene jeg ble påført, og selv påførte andre. Som igjen gjør det vanskeligere å gå videre. Jeg har spurt meg selv; er det en annens persons levemåte som skapte traumene, eller er det mine følelser, det at jeg ikke bearbeidet dem og handlingen de oppsto i? En følelse har sitt utspring, noe bakenforliggende, årsaken til traumet, så det blir en ond sirkel vi ikke kommer ut av om vi ikke går til (be)handling. Enkelte trenger profesjonell hjelp til å både se traumene, for så å snakke om dem og videre bearbeide dem, for og tilnærmet lik kunne kvitte seg med dem. Å bli kvitt dem går ofte ikke, for de sitter så dypt, sår som aldri vil gro, men vi kan lære oss å leve med dem. Og for en alkoholiker som har et ønske om å slutte å drikke, gjelder nettopp samme oppskriften.

All ekte kommunikasjon skal baseres på gjensidige behov. Derfor har vi lov til å fortelle hvordan vi har det. «Det er ikke min skyld at du drikker». Det var ikke din skyld at jeg drakk»!

«Du kunne gått»! Det er enkelt å si, for selv hvor vondt de pårørende har det, har de en innebygget legning om å ville hjelpe. Dessverre kan de ikke hjelpe en som selv ikke vil bli hjulpet, og den tanken sitter langt inne, men likevel fortsetter de i håpet om at en dag … Den dagen kom aldri. Derfor trenger pårørende å hjelpe den som ligger dem nærmest, ergo dem selv. Jeg skal ikke gi råd, for hver enkelt trenger å finne sine metoder, men jeg kan fortelle hvordan jeg fant mine. Likevel, det skal sies at jeg måtte også se på hvordan andre hadde gått sine veier – se og lytte til hvordan de fant løsninger, og noen av disse er:

Fysisk:

• Døm ikke deg selv
• La ikke bekymringene styre dagen din
• Legg vekt på din fysiske helse
• Spis sunt
• Snakk med noen
• Sjekk helsetilstanden
• Egenhygiene
• Hvilepauser, pusterom
• Trening, bare en tur ut i naturen hjelper
• Tar du overnevnte på alvor vil du også sove bedre

Følelsesmessig:

• Be om en klem eller la noen holde rundt deg ubedt
• Be om hjelp eller la noen hjelpe deg uanmeldt
• Ta følelsene på alvor
• Kontakt noen å dele følelser og tanker med – du trenger ikke bære dem alene
• Du er ikke alene
• Du har lov til å feire, være glad, smile og le, og du har lov til å kjenne på sorg, sinne og gråte.
• Kjenn etter, du har sikkert noe å være takknemlig for

Sjelelig:

• Tid til meditasjon
• Tid til bønn (selv om du ikke er kristen, hjelper det å be)
• Søk likepersoner
• Vær oppmerksom på dine endringer, dine fremskritt

Husk: Du er den personen du skal dele hele tiden av ditt liv med, så vær snill med deg selv, ellers blir du din uvenn, og du liker ikke være sammen med uvenner, gjør du vel… «Hold deg ren og klar, for du er det vinduet du skal se verden gjennom». (George Bernhard Shaw).

Noen ganger trenger vi å beskytte oss, eller handler det om at vi er konflikskye? Hvorfor tier vi? Hvem skal vi «spare»? Tenk over dette: «Å leve livet fullt ut er et risikabelt foretak, men om man setter opp for mange gjerder for å beskytte seg mot alle farene, ender det med at man stenger ute selve livet.» (Kenneth S. Davis). Så kanskje du skal våge å si ifra, jeg mener å gjøre noe…

Jeg ønsker oss alle en riktig god jul og et fredfullt nytt år, men vi må lage det selv! Vi kan begynne med å lage det litt lysere rundt oss …

Er livet ditt i dag slik du forestilte deg det for ett år siden?

Denne stille tiden før jul, som slettes ikke er stille, verken når det gjelder tankevirksomhet eller handling. Ikke for meg vertfall, selv om jeg brukte gårdagen til ingen ting. Vel, ikke noe som kan krysses av på utført arbeid. Men tenkte gjorde jeg, og det gjør jeg støtt og stadig.

Enkelte sier at denne førjulstiden – advent – er en tid for ettertanke.  Om jeg snur på ordene blir det tenke etter, og har det da samme betydningen? Tenke etter hva? Og denne ettertanken, hva hjelper så den? Kommer det noe godt ut av den? Skjer det noe liksom? Jeg kan sende bekymrede tanker i hytt og pine, men gjør jeg noe egentlig? Er det ikke det som kommer etter tanken som betyr noe? Så, å tenke etter betyr pr definisjon ikke nødvendigvis noe som burde etterfølges med handling. Derimot ettertanken, slik jeg ser det, bør etterfølges av noe mer aktivt, en god gjerning om du vil. 

Forvirring? Jeg er forvirret, og det har som regel sitt utspring i meg selv. Jeg er opptatt av andres ve og vel. Noen ganger har jeg vanskeligheter med å se hvor mine problemer starter og hvor andres slutter, visa versa. Denne forvirringen stanser all logisk tankegang, og det kan gå over til at jeg mister følelsen for hva som er rett og galt. Og spørsmålet blir da: Hvordan skal jeg kunne skille på hva som er rett eller galt, akseptabel eller uakseptabel oppførsel om jeg ikke vet hva jeg vil ha eller behøver selv? Eller hvordan jeg selv har det, sett innen ifra? For det er dessverre slik at jeg, som mange andre går jeg ut ifra, ser på oss selv uten ifra. Egentlig kommer denne tanken fra hvordan andre ser på oss, eller? 

Det dreier seg mye om verdier, hva jeg står for. Om jeg virkelig mener det jeg sier og gjør? Hvordan jeg har blitt påvirket, eller oppdratt hjemme ifra, og om disse verdiene har blitt til mine, eller bare slett mine?? Med dette i tankene, altså jeg betrakter, eller mer at tanker, ord og gjerninger er lagt til utredning, ligger i boksen for ettertanke. Og ut ifra hva jeg ser, vil jeg arbeide med å utforme et nytt handlingsmønster som gjenspeiler mine sanne verdier. Fra å ligge i til utredning, så over til behandlingsboksen, for så å havne i ferdigboksen. Det innebærer at min fortid, mine erfaringer, gode som dårlige, skal komme mer til sin rett gjennom handling. Med andre ord skal jeg være mer konsekvent i å gjøre det jeg sier jeg skal gjøre og ikke bare tenke tanken eller komme med tomme ord og lovnader. Det kan politikere og de som sitter i styre og stell forbeholde seg retten til … Som de selv sier …

I dag har jeg mot og tillit nok til å være ærlig mot meg selv, det være seg om andre liker det jeg gjør, er enig med meg eller ikke. Selvfølgelig ønsker jeg ikke å foreta meg noe andre ikke liker. Jeg er i enkelte tilfeller også redd for å skille meg for mye ut i mengden. Det blir det for mye snakk av. Dette har jeg tenkt mer over. Er det ikke slik at når noen snakker, spres det videre utover, enten det dreier seg om noe positivt eller negativt – baksnakking eller framsnakking? Så dersom jeg går for å skille meg ut, men at dette omhandler mine gode verdier, at jeg handler omtenksomt, så vil jeg få et godt rykte. I motsetning til da jeg drakk, og mine handlinger var alt annet enn positive, og menneskene rundt meg ikke hadde så mange godord å fortelle videre. Og med rette, får jeg vel ærlig innrømme, selv om mine egentlige verdier var det motsatte av hvordan jeg fremsto. De som personlig ikke kjente meg og min bakgrunn uttrykte sitt syn på meg. Den de så, den som igjen kunne gi et inntrykk av hvordan jeg var oppdratt – en dratt slutning om en dysfunksjonell familie, som langt ifra stemte. Jeg kom(mer) fra en omtenksom familie, med et verdisyn om at vi alle er like verdifulle.

Men omhandlet det alle, og da mener jeg – hva med oss selv?

Jeg er oppdratt til å vise empati, omtanke, respekt og å være hjelpsom.  I min familie ble egoismen slått ned på, på grensen til å eliminere bort egen omtanke. I dag ser jeg at egenverdien kunne overses, og det kom tydelig frem ved at følelsene våre, hvordan vi egentlig hadde det aller helst skulle holdes inni oss. Nå vet jeg hvor viktig det er å formidle hvordan jeg har det. Stenger jeg inne følelsene mine, spesielt de som anses som negative, så vil de før eller senere komme til syne i en eller annen form, enten eksplodere i et verbalt uttrykk eller som en uakseptabel handling. Når egenverdien blir sett på som uvesentlig påvirker dette selvfølelsen og selvtilliten. Gjennom et nitid arbeid med meg selv har jeg sett viktigheten av egenpleie. Å ta følelsene mine på alvor og respektere hvorfor jeg kjenner meg slik jeg gjør i ulike situasjoner. Dermed har jeg også lært å kjenne hvor mine grenser går. Jeg viser meg selv omtanke.

Det å vise omtanke dreier seg vel så mye overfor meg selv som overfor andre. Jeg blir et lett bytte for dem som ønsker å utnytte min «omtenksomhet» om jeg ikke respekterer meg selv. Når jeg respekterer meg selv er jeg mer trygg på andre og de blir også mer trygg på meg. Til nærmere ettertanke har jeg derfor funnet ut at omtenksomhet dreier seg om kjærlighet, gitt noen fra vårt hjerte, hvor denne noen også skal være oss selv, aller mest. For hvordan kan man være en god, omtenksom person mot noen andre om man ikke har det godt selv? Noe til ettertanke …

Vi er selv ansvarlig for egne liv, at vi har det bra. Så ordtaket; først meg selv, og så meg selv er ikke så hakkende galt, om man da ikke glemmer å videreføre dette til mennesker og omverdenen. Gjør vi det går det over til å være egosentrisk, hvor vårt ego tar overhånd, og vi mister vårt fremste mål av syne, det å være omtenksom. Med andre ord: Når vi viser omtanke for oss selv vise vi også omtanke for andre. Den tanken er vertfall verdt en ettertanke …

Og jeg har tenkt etter, nei, tatt det til ettertanke, at det spiller ingen rolle hvor mye jeg snakker, eller skriver om å være omtenksom, om jeg ikke, så godt jeg kan, etterlever det. For å bare prate om det kan fort bare bli et surrogat for å leve i det. Eller som Albert Schweizer sa det: Å gå fremfor som et godt eksempel er ikke det viktigste når det gjelder å påvirke andre. Det er det eneste!

… ELLER KJEMISKE REAKSJONER I KROPPEN SOM KAN SKAPE PROBLEMER

I dag skal jeg skrive litt om de kjemiske reaksjonene som skjer i cellene våre, som med en fellesbetegnelse kalles for stoffskifte eller metabolisme. Enkelt forklart så skiftes celleinnholdet ut, herunder hormoner, og det skjer omtrent hver tredje måned hos alle mennesker. Denne prosessen kan fortone seg som en abstinenslignende reaksjon. For de som aldri har opplevd å være abstinent, er det kroppens varslingssignaler når kroppen ikke tilføres stoffer eller impulser den har for vane å få, og blitt avhengig av. Normalt er det rusavhengige som merker mest til disse abstinenssymptomene, som fortoner seg mer eller mindre likt for alle. Selv en person som har vært edru over tid kan oppleve å være «abstinent», men egentlig dreier det seg da om stoffskifte. Denne tilstanden kalles for postakutt abstinenssyndrom. Så egentlig er det det jeg skal skrive om, eller rettere sagt hva som kan skje når vi er i denne tilstanden.

Først, de vanligste symptomene på postakutt abstinenssyndrom (PAAS/PAWS):

• Manglende evne til å tenke klart, eller har et repeterende tankemønster
• Manglende evne til å konsentrere seg.
• Kognitiv svikt: Hukommelses- og mobilitetsproblemer forårsaket av en ubalanse i hjernens kjemi som vil løse seg over tid.
• Manglende evne til å føle glede (anhedonia – https://sml.snl.no/anhedoni). En nærmere forklaring: Avhengighetsmennesker, enten til rusmidler, mat og handlinger, hvor den enkeltes valgte stoff produsere det følsomme kjemikalet dopamin i hjernen. Når personen ikke får det kroppen «trenger», kan det ta litt tid før hjernen naturlig begynner å produsere normale nivåer av dopamin igjen.
• Søvnløshet eller søvnforstyrrelser: Rusmidler kan ofte maskere underliggende søvnproblemer, eller forstyrre kroppens normale søvnsyklus. Forstyrrende drømmer er også vanlig.
• Humørsvingninger: Hjernen til de som gjentatte ganger misbruker stoffer, substanser og eller handlinger blir vant til en konstant strøm av humørsvingende stoffer. Ettersom hjernen må lære å balansere seg selv uten disse stoffene, kan perioder med depresjon og mani forekomme uten tilsynelatende grunn.
• Ekstrem følsomhet for stress: Etter å ha gitt opp sitt primære mestringsverktøy, finner mange mennesker at terskelen deres for daglige stressfaktorer er ekstremt lav. Å gjenvinne tillit til teknikker for problemløsning og stresshåndtering tar faktisk tid.
• Angst: Dessverre er det mange som mottar reseptbelagte medisiner, som igjen misbrukes, som igjen hemmer brukerens hjerneaktivitet, som egentlig skal hjelpe dem å være rolige. Når disse legemidlene fjernes fra systemet, kan dette drastiske skiftet forårsake enda mer angst og panikkanfall.

Kjenner du igjen noen av disse symptomene. Fortvil ikke, for det er normalt for oss alle fra tid til annen. Om du fikk med deg starten av innlegget, vet du hvorfor.

Før jeg går videre må jeg presisere at personer som har misbrukt rusmidler over tid, har forkludret stoffskifteprosessen slik at den oppleves forverret ved rusopphold og edruskap. Jeg skal gi et par eksempler på hvordan det kan fortone seg, og i verste fall skape noen problemer i livssituasjonen min.

Selv etter mange edruelige år, spiller PAAS meg et puss, og det blir som en ond sirkel. Et feiltrinn etterfølges av et annet, og det skjer når jeg er under press eller er i en stresset situasjon. (Merk symptomer ovenfor). En av mine verste «fiender» er nemlig stress. Og nå som jeg har drevet med oppussing av hjemmet, er det ikke til å stikke under en stol at det har påvirket stresshormonene mine (Kortisol). Jeg tenker urasjonelt, handler for raskt, uten å tenke meg om, eller se nøyere på situasjonen og hva jeg gjør.

Jeg begynner med en av dem, en situasjon som oppsto da jeg endelig tok meg fri og skulle dra oppover til min mor. Togbillettene var bestilt (dette vil jeg også komme tilbake til), og min samboer kjørte meg i god tid til Gardemoen, hvor jeg skulle ta toget fra. Lenge siden sist jeg hadde vært på flyplassen, store endringer hadde skjedd siden da, og nedgangen til togene var også endret, vertfall i mitt hode. Tenkte ikke på at jeg aldri før hadde gått på toget der, bare gått av. Da jeg omsider fant trappen ned, vel og merke etter å ha blitt veiledet rundt et avlukke og så til venstre, og dette er vesentlig – jeg gikk til venstre, men holdt ikke videre til venstre, men tok første rulletrappen jeg så. Ukonsentrert er vel det rette ordet, og igjen, merk symptomer. Omsider nede på perrongen, enda god tid til toget kom, satte jeg meg ned og skrollet på mobilen. Stadig tittet jeg på anvisningstavlen, og Trondheim kom opp, avgang 14.32, men ingen påstigning. Jeg stusset over dette, men tenkte det sikkert sto feil. Det gjør det jo rett som det er. Klokka tikket, ti minutter til avgang, og jeg begynte å undre meg over om jeg var den eneste som skulle ta toget i retning Trondheim, eller Otta i mitt tilfelle. Noe sa meg; se nøyere på billetten, som jeg heldigvis gjorde, og der sto det plattform 1, og jeg befant meg på 4. Hvor er plattform 1, og hvordan komme meg dit? Til alt hell var det en mann som ryddet i søppeldunkene, og jeg spurte vedkommende, hvorpå jeg fikk til svar at dette var perrongen for ankommende tog fra Trondheim, og jeg måtte opp igjen og over på andre siden. Hjerte banket da jeg trev bagasjen og løp oppover rulletrappen, som til alt hell var fri for andre mennesker. Men hvor var så denne nedgangen til spor 1? Nok en gang måtte jeg spørre personalet i billettluken. Til venstre innenfor, og jeg løp, men så jo ingen trapp. Jeg ropte febrilsk: Hvor er denne forbanna trappa? Mannen hørte meg, og kom løpende og anviste. Omtrent halvt i svime entret jeg trappen og kom meg ned, da toget kom meg i møte. Vogn 6, det husket jeg, og jeg «veltet» meg inn, satte meg tungt ned i sete nr. 55, og tårene sprengte på. Jeg skalv. Tenk om jeg hadde latt toget gå fra meg i all min ukonsentrasjon? Tenk om jeg ikke hadde kommet meg oppover til mor? Så klarte jeg å tenke rasjonelt, eller var det nå så rasjonelt, men uansett slo jeg meg tilsynelatende med ro; det gikk jo bra, denne gangen også. Kanskje var det en prøvelse …

Jo da, jeg kom meg til mor, og hadde noen fantastiske dager der. Fant tilbake roen kort tid etter at jeg satte foten innenfor døren. Fortalte henne hvor glad jeg var for å endelig være der igjen, oppriktig glad, og lettet. Hun fikk en kortversjon av dagens hendelse, og reaksjonen var: Dårlig skilting til togstasjonen. Og jeg sa meg enig, for det var jo en sannhet, muligens med noen modifikasjoner. Den virkelige sannheten lå jo hos meg, men jeg ville ikke nå frem med den forklaringen, så jeg gjengjeldte heller velkomstklemmen og satte meg avslappet og glad i sofaen.

Dagen for avreise kom, den triste avskjeden som det alltid er, og jeg skulle sjekke min returbillett. Avgangstidene hadde endret seg siden sist, og jeg skulle være helt sikker, ikke gjøre en ny blemme. Hvor var billetten? Jeg visste jeg hadde bestilt, og betalt, men den var borte. Jeg fant den under utløpte billetter, dato 19. november, dagen jeg hadde bestilt den. Trehundre og åtte kroner rett ut av togvinduet. Er alt i orden, spør mor. Tja, jeg har gjort en liten feil, men det går bra. Beholdt roen, Skulle ikke uroe henne med mine feiltrinn.Jeg unnlot derfor å gå videre med å fortelle henne sannheten, om feilaktig bestilling. Orket ikke konfrontasjonen om hvor rørete jeg var, om at jeg måtte være mer nøye, sjekke ditt og datt, for var det noe jeg visste, så var det nettopp det. Men i min tilstand, i denne postakutte tilværelsen, gikk det meste meg hus forbi. Til alt hell var det fortsatt tidlig lørdag morgen, og fortsatt ledige plasser på toget, så jeg bestilte en ny.

Her sitter jeg og erkjenner mine «dumheter», noen kroner fattigere, og noen erfaringer rikere, og prøver å finne en god unnskyldning på hvorfor jeg kunne la dette skje. Ganske enkelt, det var tiden for den tre månedlige utskiftningen, når cellehormonene fornyes. Selvfølgelig burde jeg kjenne til dette, og jeg gjør jo det, men jeg tenker ikke lenger over dette, mest fordi prosessen sjelden skaper så store problemer. Og det hadde mest sannsynligvis ikke skjedd nå heller om jeg ikke hadde kjørt på så hardt med å bli ferdig her hjemmet, til jul, eller helst i går … Stresset meg opp, eller ned, alt ettersom man ser det. Og det rare er, eller helt normalt er det sikkert, at nå kan jeg bare le av det. En slags forsvarsmekanisme, eller bortforklaring om du vil. Like fullt erkjenner jeg at det ikke lønner seg, på noen som helst måte i mitt tilfelle, og utsette meg selv for stress og press. Det kan bli dyrt…

Det koker ned til en erkjennelse: Om å ta det mer med ro og være tilstede i eget liv. Og det hjelper så lite å unnskylde meg med at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste som har foretatt slike bommerter. Det går ikke alltid et tog. Eller gjør det det …

Den første snøen har falt, og ligger der som et tynt melislag og skjuler det meste av løvet jeg ikke fikk raket. Ingen ser, og med tiden vil jeg muligens glemme, helt til snøen smelter bort, helt til våren kanskje. Et visuelt bilde på at det som det leggers lokk på ikke er like lett for andre å vite noe om …

Maria Mena sa en gang: Det er ingenting i meg som er så mørkt at det ikke kan stirres på. Jeg er tilbøyelig til å si det samme. Men det har ikke alltid vært slik. Det som hindret meg i å være åpen var først og fremst skammen. Skammen over å bli utsatt for vold, misbruk og psykisk terror. Senere kom skammen over å ikke klare å ta igjen eller gå min vei. Men da ville noen få vite, og da kom frykten for at noen skulle vite. En ond sirkel som gjorde at jeg måtte tie, måtte bli, måtte skjule, måtte klare meg selv. Jeg ba stille bønner om hjelp, selv om jeg var redd for hva denne hjelperen ville si. Sikkert det samme jeg hadde vært vant med å høre; at det var min feil, at jeg ikke dugde, at jeg var dum og feig. Omsider tok jeg bladet fra munnen, fortalte hvordan jeg hadde det til en person jeg tenkte ville tåle sannheten, og ikke dømme meg. Jeg åpnet opp såpass at denne personen fikk barna og meg ut av helvete vi befant oss i.

Endelig i trygghet var jeg overbevist om at nå skulle jeg klare resten på egenhånd. Det var jo det jeg var oppdratt til, å klare meg selv. Selv om jeg hadde gitt denne personen tilliten var det noe i meg som sa at jeg måtte holde igjen. På nytt lukket jeg meg, og når kvelden kom, satt jeg der alene, fortsatt redd for hva morgendagen ville bringe. Savnet etter noen, en trygg armkrok, men kunne jeg stole på noen … Jeg måtte stå i det. Klare – klare – klare. Ensomhetsfølelsen kom i streben etter å være sterk nok til å nettopp klare alt selv. Være flink pike; dyktig og pliktoppfyllende i alt jeg foretok meg. Jeg kunne ikke vise noen svakheter, jeg kunne ikke gi opp. Jeg presset meg hardt, og hver kveld kom ensomheten og banket på. Det var da noe. Men jeg ville ikke være alene …

Jeg presset meg hardt for å ikke skuffe noen. Alle skulle se hvor flink jeg var. Kollegaer, familien, naboer og meg selv. Så begynte jeg å gi etter overfor meg selv, da ensomheten ble for påtrengende. Igjen kom skammen – at jeg kunne tillate. Løsningen kom flytende, jeg kjente varmen og roen den ga meg. Alkoholen. Jeg var ikke mer alene. Jeg hadde fått en «venn», en som trøstet meg, som fikk meg til å glemme, som overskygget min smerte. For en stund …

Lenge overgikk alkoholens snikende hensikter min indre smerte. Selv om den etter hvert ga meg en annen smerte, ville jeg ikke gi slipp på den. Jeg måtte bare drikke mer. Og nå kunne jeg vertfall ikke fortelle. Nå måtte jeg virkelig vise utad at jeg ikke var fordervet innad. Aldri har jeg vært mere alene. Skyll det bort. Glemme … Gjemme … Skjule … Mer – mer – mer. Men jeg var fortsatt alene, enda mer alene …

Alkoholen ble et symptom på at jeg hadde det vondt. Denne smerten skammen og frykten indirekte hadde påført meg. For det var det bakenforliggende som var den virkelige årsaken, det jeg hadde lagt lokk på, ikke våget røpe. Alle hemmelighetene, som igjen førte til denne skammen og frykten for å bli avslørt og ensom. Fordi ingen ville vel være med en person som meg, som kunne være så dum … Og attpåtil selv begynne å drikke seg fra sans og samling. Ja, jeg var virkelig et dårlig menneske.

Jeg valgte altså alkohol fremfor mat, sex, selvskading eller gambling. Det var den kroppen min husket fra tidlig barndom, den første slurken som 5-6 åring, og dette minnet tok amygdalaen frem, i «troen på» å kunne hjelpe meg. Og det som startet som et middel for å slappe av, få fred, slippe å føle det jeg følte, ikke være alene mer, ble med tiden det stikk motsatte. Og jeg måtte klare det. Alene …

Jeg var ikke normal. Ingen andre var som meg. Alene. Meg og mine følelser. De begravde meg. Skammen. Frykten. Og ingen ville tro. For ingen, absolutt ingen hadde det slik som meg.

Når fjellet ikke kommer til Mohammed, må Mohammed komme til fjellet. Det var ikke slik at denne ligningen kom meg i hu, men jeg husket på hvordan jeg tidligere hadde kommet meg ut av uføret da jeg åpnet opp og ba om hjelp. Det var det jeg måtte gjøre, koste hva det koste ville. Kan hende finnes det noen der ute som vil forstå, som kanskje kjenner seg litt igjen, som kanskje har en bedre løsning enn den jeg selv hittil hadde trodd var løsningsmiddelet. Jeg hadde egentlig for lengst innsett at alkoholen ikke var den jeg hadde trodd den var. For aldri hadde jeg vel vært mer ensom enn sammen med den. Jeg måtte forbi skammen og frykten for hva andre måtte tro om meg. Jeg måtte rive ned stengslene jeg selv hadde satt opp. Slippe ut og slippe inn.

Er det virkelig sant? Finnes det flere som meg?

Jeg forsto dette da jeg omsider våget meg over terskelen til et fellesskap av mennesker som tilsynelatende ikke hadde noen problemer. Som aldri hadde hatt heller, trodde jeg, helt til jeg begynte å lytte til hva de fortalte. At også de hadde gått alene og skjult de forferdeligste hemmeligheter. Og da forsto jeg at jeg ikke lenger var alene. Jeg var ikke alene om å ville overleve. Nå ville jeg også leve, slik som dem.

Den første tiden måtte jeg la alt synke inn, før jeg selv begynte å snakke om mine opplevelser. Litt etter litt åpnet jeg opp. Og ingen så ned på meg. De viste meg respekt, forståelse, omsorg og trygghet. Det var som å komme hjem, til «folket mitt».

Vi mennesker er egentlig flokkdyr. Men så snart vi står i vanskeligheter oppsøker vi ikke flokken vår, men tror vi plutselig må klare alt selv, fordi vi ikke er som dem, men annerledes. I frykt for å bli utstøtt. Men vi har allerede satt oss selv utenfor på grunn av nettopp denne frykten, og skammen over den vi er, har blitt fordi vi skjuler hvem vi egentlig er. Dermed blir vi der i utenforskapet, alene i troen på at ingen vil hjelpe, og vi trenger jo heller ingen …

Jeg vet det er mange som leter etter sitt folk. Som fortsatt går rundt og tror de er alene om å ha det vanskelig. Og det er feilen vi gjør; vi går der alene, i ensomheten, og tror at vi er unike. Og jo lengere vi trasker rundt med bøyd hode, uten å se noen i øynene, ikke våre egne en gang. Våger ikke å se vårt eget speilbilde. For vi er så redde for sannheten, og denne vokser, blir større, uoverkommelig stor tror vi, og jo verre blir det å finne veien ut til alle de andre som tusler alene på hver sine stier …

Jeg ønsker å være et ansikt utad, for å vise mitt speilbilde til alle dem som fortsatt går der alene og ikke våger å gi slipp på ensomheten i frykt for å bli enda mer alene. Det er derfor et tankekors at jeg skulle ønske jeg var mer som Maria Mena, siden jeg er såpass åpen. Men jeg skriver jo bare og hun snakker åpenlyst om sine innerste demoner. Jeg deler bare på «papiret», ikke i forsamlinger. For fortsatt er det slik at jeg kjenner meg ensom sammen med andre. Jeg er redd for å være annerledes, dumme meg ut, ja du vet … For jeg vet det er mange som er akkurat som meg, eller som har en tilnærmet lik historie som meg. Jeg vet også at folket mitt er der, og jeg går til dem når jeg kjenner ensomheten snike seg inn …

Jeg skal ikke slutte å skrive, for dere, for meg selv aller mest. Men jeg vil også snakke. Og jeg velger å tro at når jeg har skrevet tilstrekkelig lenge nok, vil jeg gå videre, til større auditorier, for å nå ut til enda flere. Og første skritt dit var vel å la meg intervjue.

Alle reiser begynner med ett skritt. Med tiden kommer jeg til et lokale nær deg. Det våger jeg å tro på. Men jeg trenger å gjøre det også. Våger jeg det? Og våger du å gå til fjellet … Opp på fjellet? Eller er du som meg, redd for de store høyder, har litt høydeskrekk? Kanskje skulle vi gå sammen …

Andre mennesker er viktige for meg. Iblant spiller deres hensikter en rolle, men det hender at jeg tar saker for personlig eller henger meg opp i deres livsstil. Ingen av delene har noe å gjøre med meg.

Vi lever i en verden av misunnelse, og i større eller mindre grad er vi alle misunnelig på noen. Denne karakterfeilen gir oss ofte et forvridd syn, men også en slags tilfredsstillelse.

Hvorfor bruker vi så mye tid på å ønske oss og strebe etter noe vi ikke har, og ofte noe vi ikke har behov for? Det er ikke slik at det naboen har er noe jeg trenger, selv om jeg kan ønske meg det. Noe er det likevel verdt å strebe for å få…

Mine behov er ikke nødvendigvis det andre har. Skulle jeg alltid få det som sidemannen har bare på grunn av misunnelse, fordi jeg mener det er mest rettferdig, blir det urettferdig.

I stedet for å bruke bortkastet tid og energi på å ergre meg over, eller arbeide for å oppnå materielle goder, til og med egenskaper som andre har, som jeg aldri vil få, skal jeg heller erkjenne dette faktiske forhold og godta det.

Gjennom å ha en egen oppfatning om meg selv – jeg er faktisk god nok som jeg er og har det jeg behøver for å ha det godt, kan jeg akseptere andres menneskers hensikter uten å la meg styre av dem.

Jeg har sett at noen av mine karakterbrister på grunn av kortsynt og unyttig tankegang, til og med uvennlig ønsketenking, har hindret meg i å leve i pakt med mine indre verdier.

Når jeg stiller urimelige krav til meg selv og andre, blir disse stående i veien for å oppnå resultater og å nå mitt opprinnelige mål. Da jeg innså dette, at jeg bare kunne gjøre noe for egen del, uavhengig av hva andre hadde, da klarte jeg å gi slipp på alkoholen.

Jeg har sluttet å sammenligne meg med andre, i den forstand at jeg bare ser etter ulikheter, som skaper misunnelig uoppnåelighet. Jeg har erkjent at selv om jeg ikke har det de har så har jeg nettopp det jeg trenger. Når jeg ser nøyere etter har jeg faktisk det de har,bare på min måte. Jeg har til og med noe som andre ønsker seg, som de misunner meg…

“I’m going to rehab” toner ut fra radioen. Amy Winehous sang om å dra på rusbehandling. Det var ikke hennes valg, men ble “tvunget” av sin far. Det gikk som alle vet dessverre dårlig. Hun var ikke klar, ikke villig nok, ikke fått nok “juling”. Som teksten sier (oversatt); “Jeg har ikke tid.”

Selv om hun ikke hadde tid til å leve fulgte hun farens råd, og skulle aldri drikke mer. Aldri mer, et umulig valg å gjennomføre. I sin ensomhet, på søken etter en venn ble alkoholen, og senere narkotika hennes “følgesvenner” inn i døden.

Hun nådde aldri sin bunn, eller det var vel det hun gjorde. Hun så det bare ikke selv, før det var forsent.

Jeg fant mitt nok, nådde min bunn og erkjente at jeg trengte hjelp. Jeg måtte ta valget selv, være villig til å gi slipp, “legge meg flat” og motta benådningen.

Mine dårlige valg tidligere, de jeg trodde ville befri meg fra angst og ensomhet, ble gjort til skamme. Alkoholen var ingen venn, ikke løsningen som førte til virkelig frihet. Bare villighet til gledelig å ta det eneste riktige valget, og ville det nok, uten opprør, forbehold eller konflikter. Først da fikk jeg syn for hva virkelig frihet var, frihet fra trelldom, friheten til å å være meg.

Tenk om Amy hadde villet det nok? Tenk på alle de fine sangene vi kunne lyttet til da… Men hun tok sitt valg, og ingen kunne hindre henne, siden hun ikke innså at rusmidlene valgte… Med døden til følge. Mange med henne har gått samme veien, dessverre.

Hver morgen takker jeg for at jeg var villig nok. Jeg ville ha mitt liv tilbake, et liv i virkelig frihet. Jeg ville det nok! Jeg trenger fortsatt å gjøre jobben, ikke tro jeg er “frisk” nok til å teste om jeg kan ta et glass vin eller to… Og i motsetning til Amy, har jeg aldri alkohol i nærheten. For det er slik at jeg må fortsette, det jeg begynte, for å leve et liv i frihet. Jeg vil være i tiden etter, så jeg gjør gledelig jobben. Jeg får aldri nok av dette fantastiske livet i frihet til…

Noen uker har jeg gått og båret på en liten hemmelighet. Nå skal jeg røpe den, bare vent litt, les noen linjer til først …

Ingen big deal, ikke for å skryte heller, men det betyr faktisk veldig mye for meg å bli lagt merke til. At noen utenfor min krets og mitt miljø synes det jeg skriver og formidler er interessant. At en journalist har fattet interesse for meg.

For en tid tilbake fikk jeg en mail fra denne journalisten, som skriver for KK, et av Norges eldste kvinnemagsiner, hvor hun forteller at hun holder på med et prosjekt som handler om hemmeligheter. Da dukket min blogg opp. Den er ingen hemmelighet, og jeg har heller ikke langt skjul på min fortid, og nettopp derfor tok hun kontakt. Kunne hun få lov til å intervjue meg? Om jeg ville fortelle om hemmeligheten bak å ikke ha hemmeligheter? Og nå har du vel skjønt hemmeligheten, at jeg skal intervjues. Det skjer om to dager.

Da jeg mottok e-posten var jeg i startfasen av prosjekt oppussing, og klarte ikke helt å plotte et intervju inn i mine planer. Selvfølgelig ville jeg, det var en ære å bli spurt, og etter en kort tenkepause svarte jeg at det skulle vi få til, i november en gang, når jeg blir ferdig med det verste her. November er i morgen, og allerede på onsdag kommer hun altså, sammen med en fotograf hjem til meg.

Jeg har ikke kalde føtter, men her er det fortsatt kaos, og nå har jeg begynt å rydde, vaske og få et mer respektabelt hus å ta imot besøk i. Den flinke piken jeg er, som heller ikke er noen hemmelighet, ønsker jo å vise hvor fint jeg har det. Men det er jo ikke derfor hun kommer, det er ikke en reportasjer om interiør og styling…

Selv om jeg ikke har så mange hemmeligheter å by på, de fleste står jo skrevet i bloggen, vil hun mer enn gjerne høre om hemmeligheten bak å dele åpenhjertig om et liv i rus. Jeg deler mer enn gjerne, for jeg ønsker å nå ut til flest mulig med mitt budskap, spesielt kvinner som ofte sitter hjemme og drikker i smug mens de blar seg gjennom Kvinner og Klær på jakt etter en drøm…

Jeg var selv en drømmer, en som ønsket å få et bedre liv, og nå som jeg har fått det, ser jeg viktigheten av, og egentlig ikke annet å gjøre enn å la andre få ta del i mine erfaringer. Det handler om å våge, om å være villig, om å ikke være redd for andres innvendinger og meninger. Mest av alt om å ikke være så redd for nødvendige forandringer. Selvfølgelig skal vi skille mellom forandringer til det verre og til det bedre, og dette er vel en gyllen mulighet til å gjøre noe til et felles beste.

Lenge har jeg innsett at jeg ikke kan stå stille og se den andre veien, så derfor skal jeg fortelle om mine hemmeligheter. Slik jeg ser det, er essensen i all vekst viljen til å forandre seg til det bedre. Og ikke minst, viljen til å påta seg det ansvaret det medfører. Da må man ta noen utfordringer, jeg må ta utfordringen, gå utenfor komfortsonen og ikke være redd for å røpe flere hemmeligheter.

Redselen kan bli en makt større enn meg selv, og selv om jeg kanskje ikke klarer å få den til å forsvinne helt, skal jeg gå ærlig på sak, og prøve å ikke la min frykt styre meg, heller styrke meg i kampen for å hjelpe noen. For jeg vet det står i min makt å få det tetteste mørke til å forsvinne i lyset av forståelse og takknemlighet nettopp ved å dele mine hemmeligheter…