Jeg har mange levede minner av en persons uvennlige ord. Selv om jeg fikk smake mange knyttneveslag, er det alt som ble sagt som fortsatt påvirker meg i enkelte situasjoner. Kritikk får meg til å vakle.

Det haglet med ukvemsord, som etterhvert ble til normalen. “Så var de vel sanne” … Det virket som hen visste akkurat hvor mye feil det var på meg. Min identitet ble som en diger knute av skyld og skam. Selvfølelsen ble dårligere og dårligere.

Jeg ble ille behandlet, og bet det i meg. Jeg skulle tåle, bare ikke barna. Jeg ba på mine knær for dem, og selv om de aldri ble lagt hånd på, var de midt i skuddlinjen. De så, de hørte…

I ettertid er det enkelt å si jeg skulle dratt før, tatt med barna til et trygt sted. Det hjelper ikke å angre, for det kan ikke endres. Men skyldfølelsen har jeg for lengst gått ifra. Jeg var ikke den personen som ble beskrevet som udugelig, dum og stygg. Og det var ikke min skyld at hen drakk og dermed endret karakter.

Jeg kunne blitt påvirket til selv å bli en mishandler. Ikke uvanlig at personer som gjennomgår fysisk og psykisk vold selv utøver det mot andre. Er det for å kjenne på makten og kontrollere et annet menneske, slik de selv ble kontrollert? For å “ta igjen”, selv om den andre personen er uskyldig? Eller fordi de tror det er slik det skal være? Mange teorier og mange tilfeller.

Jeg ble motsatt, heldigvis. Hadde et sterkt ønske om å hjelpe. Jeg skulle hjelpe alle jeg så led, de jeg mistenkte hadde det vondt og vanskelig hjemme, men jeg nådde ikke ordentlig frem. Jeg hadde jo selv ikke gjort meg ferdig med mine lammende, indre smerter. Jeg klarte ikke bære mer på mine skuldre. Jeg bar allerede for mye. Alkoholen ble min løsning, min overlevelsesstrategi.

Da begynte jeg også å behandle andre ufortjent dårlig. Jeg dro fra ansvar og forpliktelser og etterlot mine kjære i usikkerhet og fortvilelse. Ukjente personer fikk skjenneprekner, jeg gjorde narr av deres personlighet, slik jeg selv hadde blitt gjort narr av. Det fikk meg til å kjenne meg bedre i noen minutter, å ta kreditt på andres bekostning, helt til jeg innså hvem jeg hadde blitt. “Hvor er vinkartongen?”

Dessverre er det mange av oss som har en tendens til å reagere mer enn vi agerer. Når det gjør vondt vil vi vende oss utover å gjøre andre usikre og vondt. Nå som jeg har satt bort ølflasker og vinkartongene har jeg lært meg å avbryte den automatiske reaksjonen tilstrekkelig lenge nok for å rekke å ta en beslutning for hvordan jeg egentlig vil oppføre meg. Dessverre kan jeg fortsatt smelle til med sårende ord, helst til den personen som står meg nærmest. Men jeg tar det innover meg, og går tilbake og retter opp, ber om unnskyldning.

Noen andres uvennlighet er ingen anledning for meg til selv å senke normene for mine egne handlinger. Uansett hva andre gjør, skal jeg ikke synke så dypt, men være en person jeg kan være stolt av. Når jeg er tilfreds med meg selv er det mye enklere å la være å forulempe andres personlighet.

Jeg har fortsatt mange ubearbeidede traumer, og har akseptert fortiden og dens krefter, men jeg dveler ikke ved den mer enn at jeg vet jeg fortsatt har en del følelsesmessige hindringer å forsere.

Vi skal foreta en nødvendig gransking av vårt tidligere liv når dette har innflytelse på eget og andres liv. Selv om noen tror de ikke har påført andre lidelser, så har i høyeste grad skaden vært stor på eget sinn.

Jeg vet jeg har påført andre og meg selv indre sår, som jeg ønsker å lege. Andre har påført meg sår, som kanskje aldri helt kan leges, men når jeg ærlig åpner opp og “ufarliggjør” dem, letter jeg på smerten.

Jeg benytter så godt jeg kan min fortid til å være en person som andre kan ta lærdom av, ved å stikke hull på hemmeligheter som knyter et menneske, gjør det forkrøplet og forkomment. En hjelp til at de selv vil fortelle. Jeg kan være en kanal…

Vi avhengighetsmennesker reagerer sterkere på frustrasjon enn “normale” mennesker. Ved å gjenoppleve disse episodene, og åpne opp, snakke om dem, diskutere dem i streng fortrolighet med en person vi stoler på, en ikke-familiær person, kan vi redusere frustrasjonens størrelse og styrke i det ubevisste…

Jeg har tatt og tar ansvar for mine handlinger. Tilgitt meg selv, for å gå videre. Det hadde nok vært enklere å tilgi og bearbeide sårene andre har påført meg om hen tok ansvar for sine handlinger…

“Om noen kaster salt på deg, kommer du bare til å kjenne smerte om du har et åpent sår.” (Latinsk ordspråk)

Det er fortsatt dager hvor jeg strever, om ikke akkurat i dag. Som den tenkeren jeg er, kall det gjerne forberedelse, har jeg viet oppmerksomheten min til hvorfor jeg noen ganger ser ut til å ikke vite hva jeg skal gjøre…

Jeg kan støte på muligheter til å fordype lærdom jeg fikk tidligere i min tilfriskning. Kanskje jeg en gang lærte å frigjøre meg fra et bestemt problem. Nå, flere år senere, når enkelte situasjoner dukker opp, kan det kjennes som om jeg har glemt alt jeg lærte. I slike tilfeller er det viktig å huske på at selv om situasjonen er den samme er ikke jeg den samme.

Min tilfriskning har betydning. Ikke bare for personer som enda ikke klarer å se og finne sitt nok, men også for personer som strever med å finne sin plass i livet. Kanskje noe som gjelder for de fleste… All den erfaringen, den styrken og det håpet jeg har samlet på, finnes inni meg i dag og veileder meg i mine valg. Ofte skjer det bare av seg selv, uten at jeg tenker over det. Og i de tilfellene skulle jeg være mer oppmerksom, stoppe opp og ta innover meg hva som egentlig skjedde.

Jeg merker det kanskje ikke nå, men jeg har gjort fremskritt, og jeg fortsetter å gjøre det hver eneste dag, for hvert skritt jeg tar. Kanskje jeg til og med lærer meg noe jeg har lært meg før, men det gjør ingenting. Det blir som en påminnelse – jeg kan fordype meg i kunnskap. Denne gangen går jeg muligens gjennom prosessen mer årvåken. Støter jeg på utfordringer av de slagene jeg ikke selv makter å løse, så er det enklere å be om hjelp uten å tvile.

Konklusjonen er: I stedet for å gå ut ifra at det vil komme anledninger hvor jeg kan lære meg en vanskelig lekse ytterligere en gang, at jeg mislykkes, kan jeg heller ta til meg den erfaringen som et ledd i en langsiktig prosess som krever repetisjon og trening. Jeg har troen på at jeg omsider vil lære meg leksen så godt at den blir til et automatisk, selvsagt og friskt gjensvar.

Jeg har kommet hit, hvor jeg ser at veien ikke var den strakeste – hit og dit, opp og ned, i en spiral. Jeg innser at det er slik jeg utvikler meg, min sjel og mitt sinn beveger seg alltid fremover i det jeg lærer og samler erfaring…

*

Jeg tenner lys, det gir gjenskinn, utstråler farger av tro, håp og kjærlighet…

Hva er det jeg ikke forstår, eller hva er det å forstå?

Jeg har en tendens til å overtenke i enkelte situasjoner, analysere og forklare alle ting. Eller sagt på en annen måte; jeg dveler ved fortiden. Hva godt kommer det ut av det? Sjelden det jeg behøver i det store hele, nemlig sinnsro.

Når jeg lar være å analysere og heller lever etter prinsippet jeg har lært, om å ta en dag av gangen, ikke bare for å vedlikeholde edruskapen, men også i de hverdagslige sysler, faktisk i alle mine gjerninger, da ser jeg virkelig forandringer.

Og likevel fortsetter jeg å reflektere over situasjonen… Gir det meg noen å analysere? Får jeg brukbar innsikt i hva livet er, eller er det et forsøk på å kontrollere det som ikke kan kontrolleres? Driver jeg selvransakelse eller unnviker jeg arbeidet jeg behøver å gjøre for å holde min hjerne sysselsatt?

Filosofiske tankerekker. Hva er det logisk å tro? Om å leve? Hvor det eneste sikre er at jeg skal dø? Har kunnskap makt nok til å endre denne uunngåelig sannheten? Aldri i livet. Kanskje også derfor tørster jeg etter mer kunnskap,men iblant overgår det all fornuft når jeg forsøker å utøve makt der jeg er maktesløs…

Ta heller det Første skrittet – ta ett om gangen!

Søren Kierkegaard sa det så fint, eller rettere sagt korrekt, rent filosofisk sett… “Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs”. Jeg prøver på det hver bidige dag, så kanskje jeg skal slutte med det, og heller bare leve…

Jeg får tenke på det… Mens jeg vender blikket mot månen…

Mine refleksjoner rundt dagens tekst i Daglige Refleksjoner

Jeg vil begynne med å stille et spørsmål. Hindrer du deg selv i å vokse fordi du er redd for å møte deg selv? Mitt svar på det spørsmålet er; ikke nå lenger. Eller …

Lenge gikk jeg og ventet på den rette anledningen for å be om hjelp for å bli edru. Oppgaven virket så stor, uoverkommelig. Jeg var redd. Ville jeg klare det? Ville jeg få det bedre? Hvem ville jeg møte på den andre siden, altså ville jeg like den nye meg. Egentlig var jeg ikke klar da jeg tok spranget ut i det ukjente, men klare blir jo vi alkoholavhengige aldri, så jeg tok valget. Villigheten seiret, og jeg har ikke angret en dag siden.

Som nykter kan jeg fortsatt møte på oppgaver som skremmer meg. Oppgaver jeg tror jeg ikke makter å gjennomføre fordi de er så enorme. Et eksempel er å oppfylle drømmen om å flytte til et sted jeg kan skape noe sammen med likepersoner. Hittil har jeg bare gjort deler av det målet, nemlig å flytte.

Prosessen i forkant tok tid, men endelig sitter jeg her i et nytt hjem, og det er faktisk et skritt videre mot målet. Om jeg noensinne kommer til å fullføre den opprinnelige drømmen med å tilby personer med rus- og psykiske utfordringer i å komme hit og tilbringe dager eller uker her, hjelpe til meg å skape noe her, arbeide ute i «skogen eller hagen», men aller mest arbeide med og for seg selv, en tilværelse, det vet jeg ikke helt. Det får tiden vise. For det er fortsatt noe som skremmer meg rundt den tanken. Jeg er redd jeg ikke kan tilby dem det de ønsker, og det de trenger. Hvor skal de sove og hva med alle de andre grunnleggende behovene som mat og kroppslig stell? Vil de ha nytte av det? Det er mange spørsmål jeg funderer på rundt dette hårete målet som jeg enda ikke har svar på eller har tatt stilling til. Men det jeg kan si er at jeg fortsatt tenker tanken …

Ja, jeg flyttet, og med flytting kommer det også ulike utfordringer. Selv om mange sikkert ville si at å pusse opp huset ikke var nødvendig, så har det vært det for meg. Akkurat den oppgaven skremte meg ikke så mye, selv om jeg gruet for alt rotet og kaoset med å ikke kunne begynne å bo helt på ordentlig på en stund. Men jeg hadde forberedt meg ganske godt, noe jeg trenger for å kunne se ting i perspektiv – hvordan det kan bli. Likevel, opp i dette prosjektet har jeg møtt meg selv mang en gang, sett nye sider av meg selv, gode og mindre gode sider. Sider jeg har fryktet. Jeg har møtt meg selv i døra, men jeg har ikke gått videre før jeg har hilst ordentlig på denne personen, full av følelser som har skapt både frustrasjon, irritasjon, sågar sinne. Nå ser jeg at denne personen har vokst seg gjennom enda en barriere. Vi er ikke bare på hils lenger, men mer venner.

Ja, jeg har lært utrolig mye om meg selv de siste tre-fire ukene. Jeg har sett at det ikke lønner seg å forhaste seg. Jo da, jeg visste det fra før. For hadde jeg forhastet meg med hensyn til å bli edru, hadde jeg fort gått på en smell eller to. Vel, den erfaringer sitter jeg også på, fra flere forsøk med å nyktre opp før jeg endelig klarte det. Ene og alene fordi jeg tok tiden til hjelp og lyttet til andre som satt på mer kunnskap og erfaring enn meg selv.

Ikke det at det gjør så mye at jeg måtte erfare noen tilbakefall, og merk, ikke nederlag, for det var det i og for seg ikke. Jeg ble utallige erfaringer rikere fordi jeg ikke tok oppgaven alvorlig og grundig nok fra begynnelsen av. Disse erfaringene har jeg prøvd å ta med meg inn i dette husprosjektet. Likevel ser jeg at jeg ikke har lyttet tilstrekkelig nok på hva andres råd om nettopp det å ta en dag av gangen virkelig betyr i alle livets vinklinger. Stoppe opp og ta noen pauser i ny og ne, se på hva som er gjort og sette pris på forandringene.  Derfor har jeg fått erfare at jeg bare tapper meg selv for energi og arbeidsglede når jeg står på 24-7 uten ordentlig pause og ettertanke, når jeg glemmer å puste …

Dersom frykten for det ukjente og hindringer som kan dukke opp får vedvare, kjenner jeg frykten for det den virkelig er. Likevel har jeg mestret oppgavene, eller skal jeg si, jeg har mestret frykten. Nå har jeg begynt å se mer på hver motgang som en gave, en anledning til å utvikle en form for mot og ikke falsk tapperhet. Jeg gjenkjenner denne følelsen fra da jeg jobbet meg gjennom starten av min edruskap. Å Gud som jeg har vokst slik jeg vokste den gangen, bare gjennom en annerledes prosess. Nå er jeg i vider-i-livet-prosessen. Om jeg ikke alltid har gått så varsomt frem, så har jeg lært at nettopp ved å trå varsomt er det en brukbar middelvei. Som å gå i naturen, hvor en smal sti går mellom aller hindringene av skrenter og juv, steiner og nedfallstre. Hvordan forsere hindringene. På den ene siden frykt, på den andre siden dumdristighet. Frykten som kan skape en varsomhet. Nå ser jeg at denne varsomheten har jeg praktisert, og den har i praksis lært meg å skape et bestemt klima som igjen skaper harmoni, effektivitet og solid fremgang med meg selv og i livet generelt. Så i grunnen er varsomhet en fornuftig omtanke til meg selv, så slipper jeg alle bekymringer …

Om jeg har klart å la være å bekymre meg helt disse dagene stemmer jo ikke helt. Dessverre har jeg latt store spørsmål om morgendagen overskygge gleden av dagen i dag. Men er det krise? Uten dette kunne jeg ikke sittet her og reflektert over dette, og dermed innsett, og i beste fall lært noe av det. Jeg forandres i dette virvaret, ikke bare negativt, men i høyeste grad positivt. En åndelig utvikling – i større kontakt med meg selv og alle mine følelser, til og med mine karakterfeil, som jeg ikke ser som mangler, men heller som læresetninger. Som ugress i hagen rykker jeg de opp med rota. Denne metaforen husker jeg inn imellom på, og spesielt her om dagen, da jeg merket dette sinne i meg, som jeg trodde hadde sitt utspring i personer rundt meg eller situasjonen. Så jeg bestemte meg for å konsentrere meg om min del av bildet, gikk i meg selv, rablet ned noen sider om hvordan jeg hadde det – om minner, følelser og handlinger som førte til tap av sinnsro. Så leste jeg det høyt for meg selv, og jeg så den røde tråden, hva mine feil og brister innebar. Problemet var mitt hovmod og oppførsel, ikke situasjonen og menneskene. Mitt behov for å ha rett stjal fra meg min sinnsro i alle mulige situasjoner. Hadde jeg ikke opplevd lignende før? Og hvorfor hadde jeg glemt det? Fordi jeg hadde latt ugresset vokse. Oversett og ikke repetert og minnet meg på det viktige i livet, meg selv og min edruskap – gitt tiden tid, gitt meg tid. Jeg har hastet av sted og glemt den opprinnelige oppgaven, å vokse inn i livet over tid. For uansett hvor lenge jeg arbeider med meg selv vil jeg aldri slutte å finne nye måter å tilegne meg livet på. Det ser jeg på som en velsignelse, for det innebærer at jeg fortsatt utvikler meg til det bedre.

Det vil finnes noe nytt å lære hver dag. Bare for i dag skal jeg åpne mitt sinn og hjerte for den lærdommen som gis meg. Og jeg skal aldri slutte å spørre. Og se hva som skjer …

Jo da, jeg endres fortsatt …

… Tenk om mine grunnsetninger var fastlagte, hva er det så å forandre og forbedre …

Endelig lørdag og jeg kan sove lenge, ligge lenge å dra meg. Ønsketenking, for den kranglete kroppen min vil opp. Det verker i armer, rygg og stort sett over alt. Rovdrift. Bare å komme seg opp. Så får jeg litt ekstra tid for meg selv også, for det trenger jeg virkelig. Morgenstunden er den beste tiden på døgnet for meg, når jeg kan ta meg dette avbrekket fra omverdenen på en måte. Nå jeg klarer å stenge ute kaoset og bare være, i meditasjonen. Når jeg kan sitte å se ut av vinduet, på det fantastiske lyset, på morgentåken og regnet. Et flott skue utover Randsfjorden. Jammen er det fint her. Så blir jeg tatt tilbake til virkeligheten når jeg tar et blikk rundt meg – esker på esker, uåpnet…

Nå har vi bodd her en måned, men fortsatt er det kaos her. Det meste kaoset er vel egentlig i hodet mitt. Jeg ser helt klart at jeg aldri kunne vært en samler, en slik person som lever og bor i esker og rot hele tiden. Nei, jeg er avhengig av å ha det noenlunde ryddig og oversiktlig, og det er langt ifra slik her, og det blir det heller ikke på en stund. Jeg er litt overrasket over meg selv, at jeg har klart å beholde roen og fatningen såpass som jeg har. Eller det er kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det hender rett som det er at frustrasjonen overtar, når jeg er lei av å flytte den esken for ente gang. «Hva i all verden gjør den her, den sto et annet sted i går…»

Jeg var forberedt på dette, hadde gått gjennom situasjonen på forhånd, så jeg visste at det ville være en prøvelse for en stund, det å pusse opp og bo her samtidig. Egentlig er dette barnemat i forhold til hvordan andre har det når de pusser opp. Det er vel det jeg trøster meg med, men nå er den trøsten brukt opp. Sikkert også det meste av min tålmodighet.

Det tærer på energilageret å hele tiden jobbe med meg selv når det gjelder å godta at slik skal jeg ha det helt til huset er fikset og klart. Mange prosjekter i vente, mange store og enda mer inngripende i hverdagen, som for eksempel når stua skal tas, eller at alle vinduene skal byttes ut. Lenge gikk det greit, for garasjen og stabburet kunne brukes til oppbevaring, men siden høsten ankom, og kaldere netter, har mus okkupert disse lagringsplassene, og de er veldig interessert i alle pappeskene og hva som befinner seg nedi dem. Hadde de fått lov til å fortsette sin nysgjerrige let etter godsaker, hadde kaoset blitt borte av seg selv.

Det er nok ikke bare jeg som strever med å beholde roen i denne situasjonen. Den gjør noe med oss begge to, og plutselig så mister en av oss kontrollen, og frustrasjonen får sitt utløp. Ikke nødvendigvis på den andre, men på dette uoversiktlige hjemmet vårt. Rot og atter rot. «Hvor er hammeren» (Edvart)? Hittil har jeg trodd det bare var jeg som synes dette går på humøret løs, men nei da. I går smalt det virkelig fra samboeren også. Siden han er elektriker, skal han ordne opp i det gamle anlegget, legge nye ledninger og kurser, og det er nok ikke bare enkelt. Det forsto jeg i går. Hans høylytte stemme jog gjennom meg. Selv om jeg visste at det var ikke meg han var sinna på. For meg, som blir urolig og redd når stemmer blir høylytte, ble det virkelig skremmende. Jeg krympet, ble stille og taus. Prøvde å konsentrere meg om det jeg holdt på med, som jeg selv begynte å miste tålmodigheten for. Alle banneordene som suste gjennom luften, traff meg gang på gang. Imens lettet jeg etter noe positivt, prøvde å fortelle meg selv at det var ikke min skyld. Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke denne gangen heller, men likevel følte jeg at jeg var årsaken til at alt det elektriske virvaret. Det var sikkert min feil likevel. Tårene kom. For hadde jeg kanskje fortjent denne kjeftesmella, slik jeg så ofte hadde skjelt ham ut, ufortjent, bare fordi jeg ikke klarer å sortere – dette følelseskaoset. Jeg fikk som fortjent.

Jeg skal ha denne kontrollen over alt. Skal gjøre alt, det rutinemessige dagligdagse, husmorjobben og så denne oppussingen, og litt ute, og litt her og enda mere der. Phu! Mer enn tidligere kjenner jeg meg sliten. Lange arbeidsdager og lite søvn, et resultat av å være utslitt og ha en kropp som begynner å krangle når klokka har bikket fire på morgenen. Også i dag, på lørdag. Orker ikke mer, la meg få sove litt til. Jeg har brukt mye krefter på å beholde sinnsroen i denne prosessen. I utgangspunktet har jeg ikke så veldig lang lunte, og den har jeg strukket lenger enn langt, men så … Og så tenker jeg, hva er vitsen. Vi har det ikke travelt. Det vil si, jeg har det travelt. Jeg må få dette hjemmet i orden, raskest mulig, slik at jeg får orden inni hodet mitt. For det er noe med det, at er det kaos rundt meg, blir det mer kaos i hodet mitt. Jeg ser ikke alle mulighetene, bare ulempene og problemene. Tåka siger innover. Nei, se det lysner der ute …

Ja, det er lørdag morgen, fortsatt, og en helt «vanlig» dag (for meg) står åpen og klar foran meg. I dag skal jeg prøve å la alle irritasjonsmomentene være. Ikke la dem forstyrre meg i å gjøre det viktigste, nemlig å leve og la leve. Være en omtenksom person, den jeg vet jeg er. Vise raushet og positivitet. Rose og oppmuntre mer i stedet for å se etter feil, enten hos meg selv eller hos samboeren. Være takknemlig for at vi har fått, eller kjøpt da, dette stedet, drømmestedet vårt. Nettopp, der sa jeg det: Takknemlighet!

Det står klart for meg, at i alt dette klarer jeg faktisk å være takknemlig for min edruskap. Tenk for et kaos det hadde vært om jeg skulle drukket midt opp i dette? Når jeg svinger opp og ned i et følelsesmessig opprør, som denne situasjonen skaper, husker jeg plutselig på, at vekst ofte er smertelig. Om jeg vil ha sinnsro, trenger jeg å gå veien forbi dette følelsesmessige opprøret og være takknemlig for at jeg er nettopp det, edru, og fortsatt i åndelig fremgang.

Å erkjenne at enkelte ting i livet mitt fortsatt er uhåndterlig, er første skrittet for å kunne håndtere dem. Det gjør godt å skrive, få ut tankene, frustrasjonen for dermed kan positiviteten få rom for utfoldelse. Så litt kaos til og fra gir en vekker. På tide å rydde opp, gjøre endringer. Og jeg har allerede begynt. Nå er jeg klar for dagen – lørdagen skal fargelegges. Den skal bli fantastisk! Og i tilfelle det dukker opp problemer gjennom dagens løp, skal jeg erkjenne dem for så å skape spillerom mellom meg og dem. For når jeg tar frem saker og ting i lyset, mister de sin kraft over meg.

Det er ingen hemmelighet at jeg har en fortid som alkoholiker. Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg ble avhengig av alkoholen. Uærlighet og løgner holdt fast i flasken. Jeg vil påstå at hemmelighetene jeg gikk og bar på var en medvirkende årsak til av alkoholen fikk innpass og etter hvert overtok all styringen av meg og mitt liv. Om det kan kalles et liv? Slik jeg nå ser det, var det ikke et liv, men en kamp for å overleve i «syndernes underverden». Drukne alle mine sorger hjalp ikke. Kryp til korset og be forlatelse. Erkjenn!

Dersom jeg skulle gått rundt og holdt all min fortids hemmeligheter inni meg, ville jeg sannsynligvis fortsatt drukket. All min lønndom, de som i årtier hadde gnagd gjennom marg og bein måtte ut for at jeg kunne leve, ikke bare overleve.

Hemmelighold gjør oss syke. Ikke bare personen som tier om saker og ting har det vondt inni seg, men også personene rundt, de som ser noe er galt, uten å vite sannheten bak, lider i det skjulte. Hemmeligheter «skader» ikke bare sjelen, men hele kroppen påvirkes. Hvordan vi har det inni oss gir et ganske nøyaktig speilbilde av hvordan vi viser oss utad. Enkelte er «flinkere» til å skjule, holde på hemmeligheter, men selv hos dem vil det fra tid til annen sive ut grums som vil gjøre andre nysgjerrig. Hva er det med deg, hva ligger bak din fasade?

Innad i familier kan det være mange hemmeligheter. Min familie var intet unntak. Vi snakket ikke om det vanskelige hjemme. Oppveksten min var preget av å «hysje bort». Inntrykket jeg sitter igjen med er et tærende hemmelighold, som i og for seg ikke var hemmelig siden alle viste. Jeg forsto, selv om jeg bare var et barn. Naboene visste, men likevel måtte det ikke snakkes høyt om, vertfall ikke med oss mindreårige tilstede. Da oppsto denne stillheten. Jeg næret noe, det ingen skulle vite. Ingen skulle si det høyt. Taushet er gull … For noe tull! Alle led vi mer enn nødvendig, i denne stillheten, av å hele tiden passe på hemmelighetene, som stadig vokste ut av proporsjoner. Sekken var i ferd med å sprekke. Den ble stadig lappet på, snørt igjen med et snøre så slitt – tynnslitte nervetråder. Hvor lenge holder de? Og det ble tisket og hvisket i kulissene, for alle viste. Men jeg var taus. En usagt regel …

Hva godt kommer det ut av å holde ting skjult? Noen vil nok si; det kommer an på. An på hva, spør jeg. Er noe mer «viktig» å tie om enn andre ting? Er det ikke bedre å få det ut, for å slippe å gå på ank hele tiden? Skal jeg alltid måtte lide fordi jeg tror andre vil få det vondt av å høre sannheten. Andres reaksjon er i bunn og grunn ikke mitt ansvar. Egoistisk? Tja! Sannheten sårer. Men et sår som er åpent slipper ut infisert puss for så å kunne leges raskere. Der imot det å holde på hemmeligheter skaper et indre sår. En skampletter på sjelen. Slik jeg ser det vokser skammen seg større ved å tie om sannheten. Gjør ikke hemmeligheter oss mer skamfulle? Ikke bare egne hemmeligheter, men også de andre har påført oss? De blir til slutt en del av oss. Påvirker hvordan vi lever. De har i aller høyeste grad påvirket meg, før mer enn nå, for jeg har valgt å snakke om dem. Alle hemmelighetene. Jeg skal ikke røpe andres hemmeligheter, det er opp til dem selv. Jeg ser det som en nødvendighet, for å komme videre, å kunne fortelle mine opplevelser rundt det usagte. Hvordan ulike situasjoner og hemmelighold rundt dem har påvirket meg og blitt til mine opplevelser. Mine opplevelser er min historie, og min historie eier jeg.

Skal alle hemmeligheter fortelles? Etter mitt syn er det er opp til hver enkelt. Hva hver enkelt selv kan tåle og få tilbakemeldinger om, eller om hemmeligheten har det best i Pandoras eske. Jo da, jeg har fortsatt noen liggende der. Mest fordi jeg ikke husker hele sannheten, eller bare bruddstykker rundt hva som skjedde. Derfor ønsker jeg ikke å fortelle noe som igjen kan bli til en usannhet. Uansett vet jeg at ingen ting fra min fortid lenger er skambelagt. Hvem kan kaste den første steinen …

Hvem kan vi dele våre skampletter med? Det er vel greit å finne en person vi er trygge på, en vi stoler på, en som ikke vil bruke historien vår mot oss for å gjøre oss enda mer sårbare.

Tilbake til; tåler alle hemmeligheter dagens lys? Ja, mener jeg. Fra jeg begynte å «gå i lære» for å bli edru, lærte jeg at jeg ikke skulle fortelle noe som kunne såre eller skade meg selv eller andre. Til å begynne med fulgte jeg oppskriften som de med lang edruskapserfaring hadde gitt meg med å la enkelte episoder fra fortiden forbli i harddisken min. Mest for å skåne mine nærmeste, men også fordi jeg muligens ikke var helt klar for å fortelle den hele, fulle sannheten. Jeg oppdaget ganske raskt at jeg ikke kunne holde inni meg alt det grufulle jeg hadde opplevd. Jeg hadde forårsaket mye lidelse. Mine kjære hadde gjennomgått mye smerte, sorg, skuffelser og svik i forhold til min alkoholavhengighet. Hvordan jeg ikke hadde taklet livet. Gjennom edruskapen har åpenheten vokst. Jeg måtte stikke hull på verkebyllen for oss alle.

 Ærlighet varer lengst heter det. Og erfaringsvis har det vist seg å stemme for meg. Jeg tror også at de som er meg nærmest har fått det bedre med selv ved at jeg har vært såpass åpen om min fortid. Det sagte gir ikke rom for spekulasjoner, og når katta er ute av sekken ser vi alle hvor den er, hvor den går. Samtidig kan vi lettere følge med på hva den gjør, som i og for seg både er en last og en lettelse. En lettelse fordi da trenger vi ikke lenger lure på hva den gjør, og en last fordi mistanker vil komme, om den vil lure seg unna igjen. Opp til oss om vi vil la mistanken leve videre. Kanskje vil den alltid være der? Det er opp til katten, eller rettere sagt meg, å vise mennesker rundt meg at jeg har hederlige hensikter. Jeg har faktisk ikke noe å skjule. Dere kan stole på meg!

Hverdagen er adskillig enklere når jeg ikke lenger behøver å tenke over hva jeg skal si. Hva jeg kan si eller ikke kan si. Det er som med alle løgnene jeg serverte. Det å hele tiden huske på hva jeg hadde sagt til enhver tid, og til hvem. Da jeg forsto ærlighetens betydning ved å åpne opp og fortelle min historie, lettet jeg på byrden jeg så tungt hadde båret på. Jeg har oppfattet det slik at familien min også fikk en lettere hverdag. Jeg hjalp dem med å ta av ryggsekken jeg selv en gang hadde gitt dem. En sekk hvor alle hemmelighetene hadde blitt puttet oppi, og som gjennom mange år ble tung å bære på. En ryggsekk som ikke bare inneholdt ei svart katte, men store, tunge kampesteiner. Katta remjet og bar seg når den kom i klem av alle steinene som stadig flyttet på seg hver gang sekken var i bevegelse, jeg var i bevegelse. Jeg slapp ikke bare katta ut. Jeg hev ut alle de tunge steinene også. Bare litt småstein igjen. Eller mest sand, som jeg fortsatt lar renner mellom fingrene …

«Kunsten å være kjedelig, er å si alt». (Voltaire).

Jeg kan se tilbake uten anger og akseptere hvordan det var. Det formet meg, også det jeg aller helst skulle hatt ugjort.

I årene som ligger foran meg kommer jeg naturligvis til å gjøre tabber. Erfaringene har heldigvis lært meg at jeg ikke behøver å være så redd for nettopp det, forutsatt at jeg alltid er villig til å å erkjenne mine feiltrinn, og så fremt det lar seg gjøre, rette dem opp igjen.

Som nykter alkoholiker har jeg brukt mine edruskapsår på å utvikle meg. Jeg har sett nødvendigheten av å jobbe med meg selv. Som enkeltindivid har jeg vært avhengig av å gjøre denne prøve -og feileprosess sunn og oppbyggende. Ellers hadde jeg stagnert som person.

Jeg kan ikke bare dekke over fortiden uten å være forberedt på hva den senere kan finne på å gjøre med meg. Før eller siden kommer den til overflaten igjen. Akkurat som når jeg maler en vegg. Jeg trenger å gjøre en grundig jobb med å dekke over gammel maling, for ellers vil den skinne gjennom, og jeg vil ergre meg over å ikke ha gjort et godt nok arbeid.

*

I går åpnet jeg esker med saker og ting jeg ikke har sett på lenge. Jeg skulle se mye av min fortid, ta det frem i lyset. Det har ligget gjemt i en kjeller i mange år. Jeg både gruet og gledet meg. Hva ville jeg finne? Noe jeg hadde savnet eller var det noe som godt kunne blitt værende i kjelleren? På en måte var det godt å ha min datter og to barnebarn med meg. De ufarliggjorde seansen, og jeg fryktet ikke lenger hva jeg ville finne. Det meste bragte frem gode minner, og det jeg ikke trengte, enten fordi jeg rett og slett ikke lenger har behov for tingen, eller fordi den ville bli vanskelig å ha i hus, kastet jeg. Enkelte gjenstander ville sågar mine medhjelpere ha. De har ikke samme forholdet og lagret følelser rundt akkurat det bildet eller den koppen…

Godt å få bragt på det rene at jeg har kommet et langt stykke videre på min livsvei. Jeg ser at det jeg fryktet mest, friheten, nå er min frihet – frihet til å velge. Og det er mest på grunn av villighet til å se, lytte og kjenne. Jeg benekter ikke lenger fortiden. Jeg overser ikke hva som skjer i og rundt meg. Jeg skylder ikke på eller unnskylder meg selv for hva jeg gjorde eller gjør.

Jeg innrømmer og akseptere. Jeg har erfart at ofte når jeg møter på utfordringer, når jeg håndtere forandringer, problemer eller oppgaver, så trenger jeg å bruke litt tid på å akseptere før jeg kan gå til videre handling. Det er fremskritt å spore, for jeg bruker ikke lenger så mye tid på tankeprosessen før jeg går til det avgjørende skrittet videre, til handling.

Uforutsette situasjoner kan avsløre om jeg aksepterer det som er, det som skjer. Eller lager jeg meg et bilde, forutser hva som kan komme til å skje? Drar alt for raske slutninger? Jeg er ikke lenger redd for å følge sannheten uansett hvor den leder meg henn. Jeg har tilgitt meg selv for mine feiltrinn og mine ekstreme handlinger og reaksjoner i ekstreme situasjoner på bakgrunn av at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg tar ansvar for mitt liv – den jeg var, men aller mest for den jeg er i dag. Det var ved å glemme meg selv at jeg fant meg selv!

Jeg har i mange dager nå våknet stiv og støl, mørbanket, men med en god følelse i kroppen. Det forteller meg at gårdagen var strevsom, og likevel gjorde den meg tilfreds og glad. Å kjenne at kroppen har jobbet mot noe fint, noe fremtidsrettet, overskygger leddenes og musklenes knirkelyder hver morgen. Takke meg til …

Snart fjorten år har Kulpeåsen 7A vært mitt hjem, og det har ikke bare vært solskinnsdager her. Da jeg flyttet hit, hadde jeg vel et håp om å kunne få et godt og behagelig liv. Jeg trodde jeg skulle få orden på meg selv med det samme, at alkoholen ikke lenger skulle okkupere hele meg. Slik ble det ikke. Mange lange våkenetter, hvor kong alkohol holdt meg med selskap, et dårlig selskap, som stadig tuklet til følelseslivet mitt. Sjelden sovnet eller våknet jeg med godfølelsen. I den grad det kan kalles å sove, for med en kropp så til de grader proppet med psykoaktivt stoff som alkohol er ble nettene der etter.

Ordet psykoaktivt sier vel sitt, at natta blir alt annet enn rolig og god. Hele kroppen er i aktivitet, i beredskap og jobber mot seg selv i et forsøk på å kvitte seg med giften og motarbeide alle dens kjemiske reaksjoner. Det sier seg selv at man sover sjelden godt. Nei, morgenen var langt ifra som nå. Mørbanket ja, men ikke på grunn av iherdig jobbing, men på grunn bakrus og fylleangst. Svett, skjelven og redd hver bidige morgen. Nerver som lå langt utenpå kroppen, så tynnslitte at hver minste berøring kunne rive dem av. Og det skjedde titt og ofte, og med troen på at bare jeg fikk mer alkohol ville alt bli godt igjen. Den gang ei – bare tusen ganger verre. Hver kroppsdel, hver krik og krok i min fordervede kropp og sjel skrek i smerte. Jeg orket ikke mer.

Jeg kan ikke flykte fra problemene mine, de vil alltid følge med så lenge jeg ikke gjør et oppriktig forsøk på å kvitte meg med dem. Da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å håndtere livet mitt og at jeg var maktesløs overfor alkohol, begynte saker og ting å skje – sakte, men sikkert. Jeg forsto også at jeg ikke kunne gjøre det på egenhånd, slik jeg før hadde forsøkt, igjen og igjen, og hadde trodd at denne gangen … Dødfødt å tro at å gjøre den samme gamle leksen om og om igjen i håp om at neste gang vil det gå er jo idioti. Totalt misforstått Einsteins teori. Eller rettere sagt, aldri hørt om den.

Nå, over sju år senere, sitter jeg her og gleder meg over all den kroppslige smerten, eller snarere en god murring i forhold til hvordan det var da alkoholen raserte og etterlot meg i en uutholdelig pine. Den som selv ikke har eller har hatt alkoholavhengighet kan forstille seg hvordan det er. I et forsøk på å forklare: Multipliser hvordan man kjenner seg dagen derpå etter å ha inntatt vel mye alkohol i et festlig lag med tusen, og man får tilnærmet lik hvordan mine dager var på slutten av min drikkekarriere. En karriere jeg ikke ble rik på, annet enn erfaring, og de er faktisk gull verdt i dag.

Skriver på siste verset her på Sjøhagen. Søndag er min aller siste dag her, og jeg prøver etter beste evne å ta inn over meg alt det fine og gode jeg etter hvert har fått oppleve her. Alle vidunderlige solnedganger og soloppganger. Alle rusleturer i skogen, langs sjøen og i marka. Alle de flotte menneskene som bor her, de mange rause østfoldinger. Jeg flytter ikke med tungt hjerte, men med gode minner på tross av alt dette. Jeg har vokst meg sterkere, og derfor trenger jeg ikke lenger flykte. For når jeg atter en gang flytter, så er det ingen flukt fra meg selv lenger, men mest fordi jeg ser at ved å bli, vil den personen jeg nå har blitt kjent med, meg selv, ikke komme seg videre. Stagnasjon kan skape en likegyldighet, og den tanken liker jeg svært dårlig.

Selv om det er vemodig å flytte fra et sted som på mange måter har påvirket meg positivt, så vet jeg at det var jeg som gjorde det mulig. Jeg har gitt det jeg har å gi, og fått massevis tilbake, men nå ser jeg at jeg ikke lenger har noe å tilby, i den forstand at jeg kjenner jeg har begynt å gjenta meg selv. Jeg har utforsket og funnet det jeg kan finne av verdi for meg her, så nå trenger jeg nye «jaktmarker». Jeg har enda mange sider ved meg selv som jeg gjerne vil se, nysgjerrig som jeg er, og akkurat slik situasjonen har blitt, klarer jeg ikke å se dem her lenger. Noe har skjedd her, eller er det noe med meg – jeg er i stadig endring. Jeg ser ting klarere, mer var og oppmerksom, og når flere uromomenter, som skaper stress, og stress for meg trigger, då ser jeg farene ved å bli boende. Jeg håper og tror jeg vil finne tilbake til den gode roen ved Randsfjorden, på Fredheim.

Plutselig slo det meg; kanskje flykter jeg likevel … Eller … Siden jeg er et menneske, vil jeg alltid våkne med en slags bakrus, en følelsesmessig bakrus, som kommer som et resultat av gårdagen, og noen ganger dagens overdrevne resultat av negative følelser, som sinne, frykt, sjalusi og lignende. Hvis jeg vil ha sinnsro i dag, og i morgen, må jeg fjerne denne bakrusen. Det betyr ikke at jeg på en sykelig måte behøver å vandre rundt i fortiden. Det krever at jeg innrømmer og retter opp i uromomentene, og feilene nå!

Konkluderer. Jeg flykter vertfall ikke fra meg selv lenger, ikke fra noe, jeg er bare på vei videre. Jeg er på søken, etter noe mer, ikke nødvendigvis bedre enn her, men noe som gir meg noe nytt og utviklende, ikke stagnasjon. For jeg er jo så nysgjerrig på alt livet har å by på. Og jeg vil våkne uten følelsesmessig bakrus …

 

Mange steder har det kommet uhorvelig med regn de siste dagene, og det har vært flere lynnedslag. Det har regnet en del her også, styrtregn som sikkert har skyllet bort alle gressfrøene jeg sådde der jeg skal tilbakeføre «lånt» fellesareal.  Men det har på langt nær regnet slik det har gjort i traktene jeg skal flytte, så nå har vertfall bærbuskene fått nok væte.

Været kan vi ikke styre, selv om dette ekstremværet mest sannsynlig er menneskeskapt. Det vi kan gjøre er å ta forholdregler for at det skal gjøre minst mulig skade. Det hjelper lite å bekymre seg for eventuelle skader, snakke om forebygging og lage regler hvis vi ikke følger dem. Uten handling, ingen endring! Slik er det i forhold til oss mennesker også. Vi trenger å ta vare på oss selv – vi er ansvarlige for egne liv. Vi trenger å handle, ikke bare snakke.

Jeg for eksempel, hadde ikke sittet her i dag om jeg bare hadde fortsatt med å komme med lovnader, såkalte tomme ord om at i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – i morgen skal jeg ta ansvar. I morgen skal jeg ikke drikke mer. I morgen kommer aldri, og klar ble jeg aldri, så jeg måtte bare hoppe. Og selv etter å ha startet det nye livet er det fortsatt mye å endre og rydde opp i. Det jeg ikke ønsker mer av forsvinner sjelden av seg selv.

I løpet av disse sju-åtte årene har jeg også funnet ut at mange av mine karakterfeil faktisk er egenskaper jeg kan ha behov for, i den forstand at jeg tar lærdom og tilegner meg nye erfaringer på grunn av mine brister. Forutsetningen er at jeg ikke lar dem komme ut av kontroll og dermed mister sine proporsjoner. Et eksempel kan være at jeg har et overdrevent behov for å ordne opp med alt. I enkelte tilfeller med det som egentlig ikke angår meg. Det kan fort bli et desperat forsøk på å endre andres liv. Slik jeg gjorde da jeg drakk, for at alt skulle gagne meg. Sett i det perspektivet skal jeg ikke utgrei hver minste detalj av mine karakterfeil, nettopp fordi det ikke gagner meg.

*

Det har vært litt «dødtid» her nå. Ikke så mye å få gjort. Mellomstadiet fra å ha pakket det meste til å få det på flyttebilen og kjørt til mitt nye hjem gjør meg en smule rastløs. I tillegg dette været, som forhindrer meg fra turgåing. Egentlig kan jeg gå, for regnet skader meg ikke. Eller det kan det for så vidt gjøre, for med dette regnskyllet som har kommet har underlaget blitt glatt og sleipt. Det kan jo medføre at jeg sklir og forverrer kneskaden. Og jeg kunne sikkert pakket og ordnet mer, men jeg finner ingen steder å plassere flere esker. Ikke kan jeg strikke heller, som jeg ofte gjør når det er dødtid, for alt garn og strikkeutstyr har jeg puttet i esker. Ser dere hva jeg gjør nå? Akkurat, jeg finner mulige unnskyldninger og utsettelser for å slippe. Eller jeg overdramatiserer for å finne mulige årsaker for hvorfor jeg nå kjenner på utilstrekkelighet. Og er det noe vi avhengighetsmennesker kan, så er det nettopp å utsette og unnskylde oss for å rettferdiggjøre selvmedlidenhet. Så i stedet går jeg her og kjeder meg, for å bruke det ordet. Når gjorde jeg det sist? En ny erfaring, og den er gull verdt. Ut av kjedsomhet kommer det plutselig noe kreativt eller et bedre syn på tingenes tilstand.

Derfor fant jeg ut at i stedet for å dømme meg selv, når jeg ble oppmerksom på disse karakterdefektene, kan jeg erkjenne at jeg vokser. Jeg har innsett at en egenskap, eller flere, som jeg tidligere tillot meg å ha for å overleve hverdager med enorme alkoholinntak ikke lenger er nødvendig. Jeg driver ingen overlevelsesstrategi lenger, jeg lever jo. Derfor er det nødvendigvis ikke slik at disse egenskapene er ute av proporsjon og gjør mitt liv uhåndterlig. For i stedet fra å være et tegn på en lidelse, som alkoholavhengighet er, viser det mer en villighet til å se virkeligheten som den er, og at jeg er beredt og villig til å velge å leve, ikke å overleve … https://rusinfo.no/fakta-om-rusmidler/fakta-om-alkohol/alkohol-og-avhengighet/avhengighet/

Jeg kan være redd for mennesker, spesielt høylytte, bryske menn. De gjør meg ubekvem. Jeg liksom krymper. Føler meg så liten, ubeskyttet og forsvarsløs. Jeg liker ikke store forsamlinger, for ingen gang føler jeg meg mer ensom enn når jeg er blant mange folk. Jeg er vel redd for å bli ensom også, selv om jeg liker å være alene, men da kjenner jeg meg faktisk trygg. Ingen som kan true eller kue meg. Heller ikke mørket er jeg redd for. Selv da føler jeg meg tryggere enn blant mange mennesker. Mørket svøper seg om meg som en beskyttende kappe …

Jeg er også redd for å dumme meg ut. Redsel for å snakke, en frykt for å glemme hva jeg skal si, for å såre noen, for å ikke bli trodd, bli ledd av, ikke bli forstått og likt. Mange av fryktene har jeg trosset og utfordret. Blant annet å snakke fremfor mange ukjente, og kjente. Når jeg har holdt tale i bryllup, foredrag om min rusavhengighet og hatt muntlige fremføringer på fagskolen. Men jeg er langt ifra komfortabel i slike situasjoner. Må nok øve mer. Fortsatt denne frykten for hva andre mener, tror og tenker. Hva er så farlig om noen ler?

Med årene har redselen for høyder blitt mer tiltagende. Det handler kanskje om frykten for å dø, om jeg ramler ned. Enkelte opplevelser blir frarøvet meg på grunn av min frykt for hva som kan skje. Dyr der imot er jeg sjelden redd. Ikke engang å stå alene på fem meters hold til en stor elg ute på ei moltemyr gjorde meg redd. Elgen var ikke ute etter molter, ikke meg heller, og så lenge jeg ikke truet den, lot den meg være i fred. Heller ikke å dele badeplass med en hoggorm med unger skremte meg. Ingen av dem var interessert i saltvannsbading, og så lenge jeg holdt avstand ble det ingen konfrontasjon. Men jeg trampet i bakken for å advare dem.

Nei, dyr frykter jeg ikke, bortsett fra vepsen da. Den passer jeg meg for, selv om jeg ikke lenger hyler høyt av frykt for at den angriper meg. Jeg har respekt for at mange dyr kan være farlige, at de kan skade meg, faktisk også drepe meg. Mennesker anser jeg som enda mer farlig, noe de også er. Ingen andre skapninger enn oss mennesker er vel ute etter å skade noen eller drepe bare for å drepe. Mens dyrene gjør det bare for å overleve.

*

Hva vil jeg med dette? Jo, jeg har mange utfordringer i livet. Derfor trenger jeg å ta noen sjanser og utfordre meg. Risikoen for å dø er liten. Jeg var adskillig nærmere døden da jeg drakk.

Jeg kan tvile og håpe på mirakler når jeg står i ingenmannsland. Jeg glemmer at mirakelet faktisk har skjedd. Jeg er jo her, og inni meg har jeg en kraft som hjelper meg å håndtere frykten og til å finne nye, effektive løsninger på mine utfordringer. En urkraft hjelper meg forbi alle hindrene som før holdt meg innestengt – en gissel i eget liv. Når jeg beholder roen, konsentrerer meg og gjentar for meg selv at jeg våger – jeg kan, da skjer miraklene. Jeg er jo fri til å handle, til å ta sjanser og til å vente med å ta beslutninger.  Jeg er fri til å gjøre akkurat det jeg vil. Og jeg trenger strengt tatt ikke gå opp på den høyeste fjelltoppen …

Grip sjansen din i dag! Det kan være nå, eller aldri …

«Motet overvinner redselen gjennom å trosse den» (Martin Luther King Jr.)